Dette er en kort situasjonsrapport som pensjonist etter 50 år i fult arbeid; etter to hele måneder i nesten total uvirksomhet på arbeidernes dag; en fridag jeg i år går totalt glipp av.
Det å bli henvist til å sitte pal foran PC-skjermen og skrive artikler om beredskap, ledelse og fredagstanker på bloggene vi har i idemyldring.net er kun aktivering og av hjernen og tidtrøyte og.
Det sto ikke en gang på min bucket-list som jeg satte opp som en del av prosessen rundt pensjon- beslutningene mine.
Bukket listen er lagt vekk, om dog ikke helt glemt.
Bukket listen er lagt vekk, om dog ikke helt glemt.
Forventninger er for lengst lagt på hyllen, for hva er gleden og verdien ved å forvente noe på forhånd for så å oppdage at det uansett ikke ble noe av det uansett.
Ingen planer for morgendagen er også en plan; og en god en i mine øyne da det gir en full mulighet til å gripe dagen og fylle den med det en vil etterhvert som hver nye time dukker opp.
Jeg har lengtet lenge etter våren, men nå har jeg liksom ikke brukt for den om ikke helsen forbedrer seg drastisk; og det raskt. I dag kan jeg bare sitte oppreist en viss stund av gangen og gjør innkjøp av pensjonistens største gleder, matvarer og snus, via Oda.
Jeg har lengtet lenge etter våren, men nå har jeg liksom ikke brukt for den om ikke helsen forbedrer seg drastisk; og det raskt. I dag kan jeg bare sitte oppreist en viss stund av gangen og gjør innkjøp av pensjonistens største gleder, matvarer og snus, via Oda.
Det er en utfordring selv det å ta i mot varene ved døren og bringe dem opp i kjøkkenet i 2. etasje.
Dette var ikke slik jeg så for meg pensjonisttilværelsen, men samtidig så skjønte jeg at dette var sånn det kom til å bli; for nå betaler jeg prisen for femti år som ekstremt fokusert og dedikert arbeider.
Dette var ikke slik jeg så for meg pensjonisttilværelsen, men samtidig så skjønte jeg at dette var sånn det kom til å bli; for nå betaler jeg prisen for femti år som ekstremt fokusert og dedikert arbeider.
Jeg glemte meg selv og fremtiden disse årene.
Så langt kan jeg gi inntrykk av at jeg er frustrert, bitter og deprimert, men takket være livets viktigste lærdom, som ble gitt meg de siste månedene av mitt yrkesaktive liv. er jeg så langt fra nedfor og betutta.
- Jeg lærte å gi faren, og det er akkurat det jeg gjør nå.
- Jeg fyller opp nuet og driter i hva resten av dagen byr på.
- Når smertene tvinger meg til å ta en pause så fyller jeg den med Tactical breathing til smertene slipper og forbanner alle høyere makter for torturen de utsetter meg for.
Det er god medisin; og den eneste jeg tar.
Det er bedre å gi faen i alt enn å gi faen i ingenting. Friedrich Nietzsche.
De få dagene det er sol, og varmt nok til å holde en bok, forlater jeg min Crombook og Mack, mine blogger, mynter, frimerker og dokumentsamlinger til ære for kaffe, bok og NRK 1+ på terrassen.
Hver dag nyter jeg min kones ypperlige pleie i matveien og gaper opp når hun serverer smaksprøver.
Kun en gang disse to månedene har jeg angret på dette; da hun ga meg frittert skinn fra en rokke.
Min store glede er onsdagens samling rundt leirbålet med en god venn og tidligere kollega.
I slike, filosofiske stunder innser en dybden i mange av de hverdagslige ord og fraser en omgir seg med og kaster rundt seg i dagligtale; og ikke minst funderinger rundt de ulike folke-raser sin lykkekultur.
Temaer som i hvilken grad vi lar oss påvirke av tillært lykke, og om det da er snakk om ekte lykke eller bare en selv-suggesjon for å se litt lysere på livet; og ikke minst funderinger rundt de ulike folke-raser sin lykkekultur.
Det er bedre å gi faen i alt enn å gi faen i ingenting. Friedrich Nietzsche.
De få dagene det er sol, og varmt nok til å holde en bok, forlater jeg min Crombook og Mack, mine blogger, mynter, frimerker og dokumentsamlinger til ære for kaffe, bok og NRK 1+ på terrassen.
Hver dag nyter jeg min kones ypperlige pleie i matveien og gaper opp når hun serverer smaksprøver.
Kun en gang disse to månedene har jeg angret på dette; da hun ga meg frittert skinn fra en rokke.
Min store glede er onsdagens samling rundt leirbålet med en god venn og tidligere kollega.
I slike, filosofiske stunder innser en dybden i mange av de hverdagslige ord og fraser en omgir seg med og kaster rundt seg i dagligtale; og ikke minst funderinger rundt de ulike folke-raser sin lykkekultur.
Temaer som i hvilken grad vi lar oss påvirke av tillært lykke, og om det da er snakk om ekte lykke eller bare en selv-suggesjon for å se litt lysere på livet; og ikke minst funderinger rundt de ulike folke-raser sin lykkekultur.
Er det sånn at vi alle bare er ulike utenpå, eller er vi det innvendig også?
Å dykke ned i sånne tanker er akkurat hva en tidligere dykker og froskemann trenger.
Så langt har min erfaring med pensjonstiden bare vært å holde seg i ro i ettertanke over både det ene og det andre.
I dag bet jeg igjen i det sure eplet det er å oppsøke lege.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg ble optimistisk da legen ba med fortelle hvilke forventninger jeg hadde til henne og hva jeg mente at hun skulle gjøre for å bedre min tilstand.
Det er selvbetjening-kasse i matbutikken, og nå er selvbetjening-legene på vei inn i helsesystemet.
En får vel gå inn på nettet og finne seg en diagnose en dag; når jeg får tid.
Er det noe jeg har mye av som pensjonist så er det tid, men jeg har fortsatt ingen tid å kaste bort på tull og tøys.
Legenes nye motto ser ut til å være: kom ikke hit om du ikke vet hva du lider av og hvordan du kan helbredes.
For å si det som det er så har jeg i dag funnet hele åtte forskjellige diagnoser som stemmer med symptomene mine, så jeg får vel sette meg ned en dag og gjøre et valg av dem; men akkurat der har jeg blitt en av disse lederne som lider av både akutt og kronisk prokrastinering.
Dette, blodprøver og bekreftelse av det høye blodtrykket jeg selv hadde målt hjemme før legetimen betalte jeg 1000 kr for, men nå har jeg i det minste sett at det har vært utvikling innen legeverden.
For i dag sa ikke legen at jeg skulle ta Dispril og komme tilbake om jeg ikke ble bedre; nå var dette endret til: Kom tilbake om en måneds tid om du ikke er blitt kvitt plagene dine.
Summa summarium, eller alt i alt, så lever jeg godt med denne gi faen-teknikken jeg har lært meg.
Summa summarium, eller alt i alt, så lever jeg godt med denne gi faen-teknikken jeg har lært meg.
En får ta det en får og gjøre det beste ut av det, som det gamle ordtaket sier; og det klarer en best når dagen ikke blir forstyrret av all verdens forventninger.
Det er bedre å gi faen i å være perfekt enn å gi faen i å leve. Chloë Grace Moretz.
Sånn går nå dagene!
Den største friheten er å gi faen i alt det andre synes du bør bry deg om. Sheri Fink.