Solens gang.

Det er sjelden vi tenker over den, men soloppgangen er det viktigste i livene våre; for når du ikke lenger får oppleve den så er livet ditt over.

Samtidig er det sånn at når du har fått din siste soloppgang så vil den likevel fortsette å komme for alle de som fortsatt lever.

Det er noe nærmest magisk å sitte med kaffekoppen og se hvordan solen kommer opp i øst og bringer med seg lys og varme over hjemtraktene.

Personlig så er det min absolutte favoritt-tid på døgnet, spesielt når jeg er på Mallorca.

Selv om solnedgangen ofte er både vakrere og mer romantisk så er det soloppgangen som står for håp og aktivitet. Med den våkner en  ny dag.

Solen har i ulike kulturer over hele verden vært tilbedt og alltid vært en sentral del av menneskets liv.

Vi har observert hvordan dagen begynner med soloppgang og avsluttes med solnedgang. Denne daglige syklusen har blitt et symbol på livets syklus, fra fødsel til død.

Solen har blitt brukt som en metafor for mange ting opp gjennom historien: liv, håp, energi, kraft, og også for forfall og død.

Soloppgangen symboliserer da en ny begynnelse, mens solnedgangen markerer slutten på 

I mange kulturer og religioner har solen en sentral rolle.

For eksempel i  gamle mexicanske, greske og egyptiske kulturer ble solen ofte tilbedt som en guddom med navn som Helios, Ra, Utu og Amaterasu.

Selv i vår egen, norrøne historie var solen og månen barn av Mundifare.

I norrøn mytologi var Sol en gudinne som kjørte solvognen over himmelen hver dag.

Hun ble forfulgt av ulven Skoll, som til slutt skulle sluke henne under Ragnarok, verdens undergang.

Måne var en gud som også kjørte en vogn, og han ble forfulgt av ulven Hate.

Solens oppgang ble sett på som en gjenfødelse, mens solnedgangen kunne symbolisere en reise til underverdenen.

Under bronsealderen var folk redde for at solen ikke ville finne veien tilbake til himmelhvelvingen når den gikk ned om natten, og for å lede den på riktig vei så spilte de den nye morgenen inn med sine forseggjorte brone-lurer så den skulle finne retningen.

Våre egne erfaringer og følelser knyttet til ulike tider på døgnet kan også påvirke våre assosiasjoner rundt soloppgang og solnedgang.

Opplevelsn av å våkne til en vakker soloppgang gi en følelse av fornyelse og håp, mens en solnedgang kan vekke følelser av melankoli eller refleksjon.

Assosiasjonen av soloppgang med nytt liv og solnedgang med slutten er en kombinasjon av naturlige observasjoner, kulturelle overleveringer og personlige erfaringer.

Det er en såpass utbredt assosiasjon at den har blitt en del av vårt språk og vår måte å tenke på.

Solen smilte ned på oss, sier vi når vi er glade og fornøyde.
Å stå opp med sola er de gamles rytme, påstår vi videre og smiler når de omtaler sine barnebarn som en solstråle.

For kunstnere og forfattere er solens gang identisk med livets gang.

Ernest Hemingway's roman Og solen går sin gang er en klassiker som ofte blir assosiert med den såkalte tapte generasjonen – unge mennesker som ble preget av traumene etter første verdenskrig.

Claude Monet  malte Impresjonistiske solnedganger.

Monet var en mester i å fange lyset og fargene i naturen. Mange av hans malerier skildrer vakre solnedganger.

Vi på østlandet har gått gjennom enda en regnfull sommer hvor timene med sol har vært få, og vi har vel alle følt på det store savnet etter solrike somre; og litt på misunnelsen med de nordlige deler av landet vårt som har badet i sol og gode temperaturer i nesten hele den delen av året som ikke er vinter.

Lengselen etter sydens sol har nok vært stor for mange i disse månedene, meg inkludert.

Selv om solen for mange er noe som assisieres med følelser, så er den så mye mer enn bare det.

Solens stråler spiller faktisk en avgjørende rolle for vår fysiske og mentale helse.

Når huden vår utsettes for UVB-stråler, produserer den vitamin D, og dette viktige vitaminet er nødvendig for å oppta kalsium fra maten, noe som er avgjørende for sterke bein og tenner.

Vitamin D har også en rekke andre viktige funksjoner i kroppen, blant annet å styrke immunforsvaret.

Sollys påvirker vår produksjonen av melatonin, et hormon som regulerer vår søvn-våken-syklus.

Ved å utsette oss for sollys om morgenen, soloppgangen, så hjelper vi kroppen vår med å stille inn den indre klokken og oppleve en mer naturlig døgnrytme. 

Sollys stimulerer til de grader vår produksjon av serotonin, et nevrotransmitter som ofte blir kalt lykkehormonet og som er knyttet til følelser av velvære og lykke.

Mangel på sollys vil desverre for noen bidra til sesongbasert affektiv lidelse, SAD, en type depresjon som ofte oppstår om vinteren.

Å være ute i naturen og nyte solens varme vil for de fleste av oss ha en avslappende effekt og bidra til å redusere stressnivået.

I snitt så har vi hatt over 100 mm regn i de fem månedene i år som vi forventer som og sommer; og en snitt-temperatur på 14,04 grader.

For andre år på rad har sommer-solen glimret med sitt fravær, og for veldig mange så kan dette få skremmende konsekvenser.

To regnfulle somre på rad, som for oss på østlandet, vil ha flere negative konsekvenser for vår fysiske og mentale helse; som mangel på D-vitamin som gir kan føre til svekket immunforsvar, økt risiko for infeksjoner, beinproblemer og i alvorlige tilfeller depresjon.

Mangel på sollys forstyrrer vår indre klokke og gjøre det vanskeligere å falle og forbli i søvn, som igjen vil føre til tretthet, redusert konsentrasjon og irritabilitet.

Personer som er spesielt sensitive for mangel på lys kan oppleve symptomer på depresjon, som tristhet, tap av interesse, endringer i appetitt og vekt, og redusert sosial aktivitet.

Det er selvsagt viktig å ikke grave seg ned i frustrasjon over dårlige somre og huske at selv om to regnfulle somre på rad kan være utfordrende, er det bare en midlertidig periode.

Det er, om ikke stor, sannsynlighet for at vi vil få tilbake solskinnet igjen; selv om miljøforskerne spår det kommende Ragnarokk, og de som skjønner seg på vannkjørt politikk og økonomi spår enda lavere kronekurs og høye prisøkninger på nettleie, strømpriser og matvarer som reduserer muligheten for oss pensjonister til å spare opp til sydenreiser for å få ta til oss livnærende og mentalt avslappende sol.

Det er nesten så en gammel gubbe ikke ønsker å få flere soloppganger.

Kanskje det rett og slett er på tide å begynne å gjøre som Aztekerne og tilbe solen for å få den tilbake til oss midt i landet.

Disse Aztekerne var en av de mest avanserte sivilisasjonene i Mesoamerika, og deres religion var dypt rotfestet i naturen og kosmos.

Solen, som de kalte Tonatiuh, hadde en sentral plass i deres tro og ritualer, og de var fullt klar over at solens energi var nødvendig for alt liv på jorden; og at den måtte mates med menneskeblod for å kunne fortsette sin reise over himmelen.

En av de mest kjente aspektene ved aztekernes religion var de menneskelige ofrene.

Disse ofrene ble utført for å tilfredsstille gudene, spesielt Tonatiuh.

Ofrene ble ofte utført på toppen av de store pyramidene, og ofrene var vanligvis krigsfanger eller mennesker som var utvalgt til å tjene gudene.

Et vanlig ritual var hjerteuttrekking. Ofrene ble lagt på et alter, og prestene skar opp brystet og fjernet hjertet, som ble holdt opp mot solen som et offer.

Det var også vanlig at prestene spiste kjøttet av ofrene, som en symbolsk handling for å innta gudens kraft; og med de spinnville kjøttprisene vi har i Norge i dag så virker det å spise litt av hverandre som en god, økonomisk idé.

Det blir vel ikke til at jeg iverksetter sånne tiltak for å få tilbake de livgivende soloppgangene jeg higer sånn etter, men for sikkerhets skyld så har jeg satt opp en liste over  hjerteløse, grådige problemskapere som jeg gjerne ofrer; men som jeg langt i fra ønsker å smake på.

Så sånn sett så kan de smakløse eierne bak Orkla, Canica AS, Folketrygdfondet og største aksjonær Stein Erik Hagen fortsette å leve trygt mens de gjør sitt for å øke matprisene for folk flest.

Alt var mye bedre før, den gangen jeg kunne sitte i solveggen og spise grillet entrecóte.

Nå sitter jeg i ly for regnet og må nøye meg med en seig bit bribinge og lengter etter sol og varme.

Nostalgia isn't what it used to be.
Dette ironiske sitatet understreker hvordan vår oppfatning av fortiden ofte er idealisert og forskjønnet.

The past is a foreign country; they do things differently there. 
L.P. Hartley sin måte å minne oss om at fortiden var et annet sted, med andre verdier og utfordringer.

Takk gudene for at jeg er pensjonist og kan løpe ut for å nye hvert sekund av sol og soloppgang som livet byr på.

Grip solen om du kan.

Strukturert hverdag eller ikke?

Livet er som en elv. Det fortsetter å flyte, uansett hvor treg eller raskt du er.

Det var en overgang for oss i midten av juli da min kones tvillingsøster og hennes mann kom fra Sør-Korea for å bo hos oss i åtte uker for å markere at søstrene fyldte 70 år.

Siden mars levde min kone og jeg det frie, klokkeløse livet hvor vi sto opp når vi våknet, spiste det som hver av oss hadde lyst på når vi var sultne.

Vi så ingen grunn til å tilpasse oss hverandres døgnrytme eller å samordne våre gjøremål hele tiden.

Vi nøt de timene vi var alene, og vi trivdes de timene vi var sammen i løpet av døgnet.

Vi var to frie individer som levde sammen og trivdes med hverandres hverdager i en uanstrengt harmoni.

Med besøket kom behovet for igjen å opprette struktur og samhandling, hensyntaking og underholdningsansvar tilbake i hverdagen vår.

Hver dag måtte planlegges i forhold til hverandres behov og måltider tilpasses alle fire sine behov.

Vi var tilbake til at klokke og tid styrte dagene våre.

Det var uvant, men samtidig en prisverdig endring i det livet vi hadde levd at frokosten ble inntatt sammen til samme tid hver morgen og at lunsj og middag ble planlagt og gjennomført slik at det dekket alle våre individuelle behov.

Samtidig var det for min del en hærlig opplevelse å se hvordan de to tvillingene vokste i hverandres nærvær, og hvordan lykke bredte seg i huset på ett nytt nivå.

Synet av de to der de satt ved bordet på kjøkkene og pludret sammen mens kjeler av plommer, blåbær og tyttebær putret på ovnen fylte hele huset med en ubeskrivelig ro. Det var noe ekstremt vakkert og befriende å se dem le samme, kokelere på kjøkkenet og interaktere sammen i bærskogen og på reisene vi tok for å bygge opplevelser og minner for oppholdet.

Det er en vanlig misforståelse at pensjonister ikke trenger struktur i hverdagen, i følge ekspertene. Faktisk kan en strukturert hverdag være like viktig, om ikke viktigere, for pensjonister enn for personer i arbeid. 

Struktur i hverdagen handler om å ha en viss orden og forutsigbarhet i daglige rutiner og gjøremål. Det kan være alt fra å ha faste tidspunkter for måltider og søvn, til å ha en plan for hvordan du skal strukturere dagen din.

Personlig så har jeg erfart, både når det gjelder min kone og meg selv, at en del av strukturen rundt det å legge seg og det å stå opp styres mer av en opparbeidet vane enn av ønsket om å strukturere.

Etter mange år har vi bygd vaner rundt søvn som har blitt en innebygd klokke som tidligere var styrt av arbeidstid, og som nå bare har justert seg litt.

Vi kan legge oss når vi vil og sove så lenge vi lyster, men kroppen har etablert en vane som styrer når på døgnet vi blir trøtte og når vi har sovet nok, og denne ligner veldig på den vi hadde som yrkesaktive; så hvorfor jobbe med å endre den?

Det er nok mange grunner til at vi ofte føler en så sterk trang til å bryte ut av våre vanlige rutiner når pensjonstiden kommer.

I hverdagen før pensjon er vi ofte underlagt mange forventninger, både fra oss selv og fra andre.

Vi har arbeidsoppgaver, sosiale forpliktelser og andre ting vi bør gjøre.

Som pensjonister kan vi slippe disse forventningene og gjøre akkurat det vi har lyst til, når vi har lyst til det.

I den hektiske hverdagen vi pensjoneres fra  vil det av erfaring være lett å miste litt av seg selv. Pensjonistlivet vil være en fin anledning til å koble av, reflektere og finne tilbake til det som er viktig for oss.

Når vi ikke er bundet av arbeid og andre forpliktelser, føler vi oss ofte mer frie og spontane. Vi kan ta beslutninger i siste liten og følge våre impulser, og dette kan være veldig befriende.

Det er like vel viktig å understreke at sier at det ikke er noe galt med å ha noe form for struktur i hverdagen. Rutiner vil gi oss trygghet og hjelpe oss å være mer produktive, men det er også viktig å ta seg tid til å slappe av og koble av.

Pensjontiden er en fin mulighet til å finne en god balanse mellom struktur og spontanitet.

Det jeg lærte av dette lange besøket var at det ikke er perfekt med et hverken eller når det gjelder struktur i hverdagen, men at en må finne den balansen som fungerer best i hvert forhold.

Det finnes ingen fasit på hva som er den riktige løsningen, men det finnes definitivt svar på hva som gir deg selv den beste opplevelsen av hva som fungerer best for deg.Mitt råd er å Ikke høer på de selvutnevnte spesialistene som elsker å gi absolutte råd rundt dette, for vi er alle ulike individer.

Noen pensjonister trives med en strukturert hverdag, fylt med aktiviteter og rutiner.
Andre foretrekker en mer spontan og fleksibel tilværelse. Det er ditt liv du skaper, og ikke en oppskrift på kjøttkaker som du skal følge.

En rolig sjel og et rolig sinn, kommer fra en rolig livsstil. 
Dalai Lama

Du er din egen lykkes smed, som ordtaket sier.

Livet er det som skjer mens du lager andre planer sang John Lennon; en viktig påminnelse om å leve i nuet og være åpen for det uventede.

Drit en lang marsj i hva andre sier og velger. Smi din egen lykke slik du vil at den skal se ut, og for guds skyld ikke fall i fellen av å kjøpe en masseprodusert smijernslampe fra IKEA som andre har formgitt for deg.

Du vil kanskje være fornøyd med den en kort tid før du innser at den like vel ikke er det du ønsket deg.

The only person you are destined to become is the person you decide to be.
Ralph Waldo Emerson

Det er i stillheten i ørkenen at vi hører vår egen stemme best

Selv i den tørreste ørkenen kan det finnes en skjult kilde.

Jeg tror at de fleste forventer å få oppleve pensjonisttilværelsen som en fortjent, etterlengtet belønning, etter mange års arbeid. Det er en tid for å slappe av, reise, dyrke hobbyer og tilbringe mer tid med familie og venner.

Pensjon er ofte forbundet med frihet, fleksibilitet og muligheten til å gjøre de tingene man ikke har hatt tid til tidligere.

Skal jeg være helt ærlig så la jeg aldri noen planer for min penskonstid fordi jeg rett og slett ikke forventet at den heller skulle bli den drømmen man ofte ser for seg på veien dit.

De to viktigste personene i min oppvekst, de to jeg fikk som foreldre, uttalte begge to sitt realistiske syn på det å nå frem til pensjonsalder når de selv nærmet seg: selv om pensjon for mange er en etterlengtet fase i livet, er det viktig å være realistisk og forberede seg godt på de utfordringene som kan oppstå.

De fikk så evig rett at det er viktig å være realist, og å være forberedt på at ting ikke alltid blir som en ønsker. Jeg syntes de var unødvendig pessimistiske, men så viste det seg at det var lurt av dem å ikke legge for mange drømmende planer; for det  skulle det vise seg at bare ville blitt en stor skuffelse for dem.

Ingen av dem fikk oppleve noen fortjent belønning, etter mange års hardt arbeid.

Det er som om det ligger en forbannelse over oss som vokste opp i huset på Aasen.

Hvorfor opplever noen mennesker at deres drømmer aldri blir virkelighet; selv de minste?

Jeg vet at akkurat det er et  spørsmål  som har fascinert filosofer og forskere i århundrer; og som i livsevalueringens tid også fascinerer meg stort.

Det generelle svaret er vel kanskje det at livet rett og slett er fullt av uforutsette hendelser og utfordringer som kan komme i veien for å realisere drømmer; og som for noen alltid vil komme i veien.
Men hvorfor?

Noen ganger er det  vel rett og slett uflaks.

Begrepene flaks og uflaks er ofte brukt for å beskrive hendelser som virker tilfeldige og uten noen åpenbar årsak; men finnes det egentlig noe slikt som flaks eller uflaks; eller er det bare en måte å forklare hendelser vi ikke helt forstår?

Mange hendelser i livet er preget av tilfeldigheter.

Vi kan være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Disse tilfeldighetene kan føles som flaks eller uflaks, avhengig av utfallet; og kanskje spesielt for oss som har en tendens til å være på feil sted til feil tid hele tiden.

Vi har en medfødt evne til å legge merke til mønstre, selv der de ikke finnes.

Hvis noe positivt skjer etter at vi har gjort en bestemt handling, kan vi lett tro at det var handlingen som forårsaket det positive utfallet; noe som kalles for bekreftelsesbias.

Denne teorien sier at små endringer i begynnelses-betingelsene kan føre til store forskjeller i utfallet; noe som forklarer hvorfor tilsynelatende små tilfeldigheter kan ha store konsekvenser.

Men inget ting av dette forklarer hvorfor noen ser ut til å leve med flaksen på sin side, mens andre bare har uflaks; eller om det faktisk finnes noe som heter flaks og uflaks.

Kanskje far hadde den eneste fornuftige konklusjonen på dette spørsmålet da han gjentatte ganger avfeide det ved å gi meg rådet: i stedet for å bekymre deg for flaks eller uflaks, kan du fokusere på å gjøre de beste valgene du kan ut fra det du får; og jobbe hardt for å nå dine mål.

Det var et godt råd som jeg prøvde å leve opp til gjennom arbeidslivet, og kanskje det var der jeg gjorde den feil som jeg i dag opplever som uflaks; at jeg prioriterte å jobbe hardt for mine arbeidsgivere.

Kanskje burde jeg sagt: faen heller, dette er vel ikke mitt ansvar; og gått hjem klokken fire og holdt helgene hellig?

Kanskje skulle jeg prioritert en dårligere betalt, og mindre interessant jobb, nær hjemstedet for å slippe å pendle og bo i utfordrende miljø?

Kanskje skulle jeg prioritert trening fremfor lange arbeidsdager, eller prioritert kål i stedet for kjøtt?

Hvilken hjelp er det i å angre på å ha jobbet hardt, prioritert fei, og fått nedslitt kropp og ødelagt helse?

På den ene siden kan det føles urettferdig at man har ofret så mye av seg selv uten å få noe tilbake, men på den andre siden er det for min del vanskelig å se for meg et annet liv der jeg ikke har jobbet like hardt og målrettet i et yrke som jeg har gledet meg til hver dag jeg har stått opp.

Selv om det kanskje er fristende å dvele ved hva som kunne vært, så har det ingen nytte for nåtiden og fremtiden. Gjort er gjort, og så får en bare leve med det.

Fortiden er fortiden. Vi kan ikke endre den, men vi kan lære av den underveis; men andre ting er det alt for sent å endre på; spesielt når en ikke tror på tullet om at en lever mer enn en gang.

Vil du være med på leken, så må du tåle steken, ropte vi barna når en eller annen begynte å gråte under litt vill lek.

Der et gammelt ordtak som ofte brukes for å understreke at hvis man velger å delta i noe, må man også være forberedt på de negative konsekvensene eller utfordringene som kan oppstå. Det er en måte å si at man må være villig til å ta både det gode og det dårlige.

Hvis du velger å ta på deg en krevende jobb, må du være forberedt på lange arbeidsdager, stress og slitasje på kroppen.

Så i dag så setter jeg meg bare tungt ned når kroppen ikke vil og trøster meg med uttrykkene til de som ble gamle før meg: ingen rose uten torner, det er ikke bare-bare, og til slutt man må tåle litt mølje for å få honning.

Mølje, som ord og ikke matrett en med brødbiter i kraften fra koking av rull og sylte, er ikke et ord som høres så ofte i dagligpraten, men det har en interessant historisk bakgrunn da det er en gammel betegnelse på noe som er grovt, ubehagelig eller kjedelig; og som kan sammenlignes med uttrykk som møkk eller søl.

Så hvorfor brukes det i uttrykket man må tåle litt mølje for å få honning?

I dette uttrykket symboliserer mølje de utfordringene og vanskelighetene man må gjennomgå for å oppnå noe godt; og hvor den søte, klisne honningen representerer belønningen eller suksessen.

Det samme kan det være, for jeg er ikke så glad i honning uansett.

Den største belønningen er  uansett ikke det du får på slutten av reisen, men de opplevelsene du har fått underveis.

Det er min trøst i dag; og det er mitt viktigste argument mot det å grave seg ned i anger for alt som er for sent.

Den som har mottatt sin straff får sone den som best en kan.

Det er i stillheten i ørkenen at vi hører vår egen stemme best.

Å være alene og konfrontert med våre egne tanker kan føre til dypere innsikt.

Det er morsomt å være gammel; noen ganger.

Hver dag i en pensjonist liv består av en serie tilfeldige biter uten den strenge strukturen det var å forholde seg til en serie på fem arbeidsdager mellom hver helg.

Derfor skriver jeg dette i små bolker, sånn som hverdagen er for oss gamlingene som slipper å forholde oss til styrte dager.

Jeg elsker å være veldig godt voksen.
Det er som å være tenåring igjen, bare uten energi og med en konstant følelse av skuffelse. Jeg prøver så godt jeg kan å opptre som en voksen person, men inne i meg er jeg fortsatt en femåring som skriker etter oppmerksomhet og behov for aktivering.

Hva er meningen med livet før i tiden, den gang en jobbet?

 
Jo, det var å betale regninger og vente på at helgen skulle komme.
I dag, som pensjonist, så er det som før å betale regninger, men det er ingen helger å se frem i mot; for alle dager er helg nå.

Kjærlighet var i ungdommen som en brann.
Først er det varmt og lidenskapelig, så ble det bare aske og en følelse av å ha brent seg: for så å begynne på nytt.

 
I dag er den kjærlige følelsen der hver morgen, når jeg ser at både meg selv og kona har overlevd natten og kan få enda en dag sammen i sol eller regn.

Jeg prøver å leve et sunt liv som pensjonist, men jeg spiser like vel en kottelett med stor fettrand så ofte jeg kan fordi jeg vet at jeg en dag kommer til å dø; og da blir det ikke mer usunn mat en kan nyte inntaket av.

Som pensjonist, fast månedslønn uten overtid og kveldstillegg, blir en fokusert på det å ikke kaste bort penger på unødvendige ting; som å betale for sinnsykt rådyr parkering utenfor legevakten.

 
Så da spør en seg: hva er det beste med kreftbehandling? Man får i det minste gratis parkering på sykehuset.

Hver krone en ikke sløser bort på tull er en krone tjent til å bruke på noe annet, unødvendig tull for oss pensjonistene; som dyrt brød for å mate spurvene med i parken bak Fengselet i Hønefoss.

Det er hyggeligere å mate spurvene i parken enn å mate gribbene i den norske kjøpestanden.

Jeg har vurdert å begynne å drikke på mine gamle dager, for jeg liker ikke hvordan jeg ser ut over for andre når jeg er kjedelig. Dessuten vil jeg ved å gå på fylla ha noen forståelige unnskyldninger over for kona når jeg gjør dumme ting.

Her forleden beskylte hun meg for å ha spist opp hele konfektesken vi skulle ha til gjestene våre. Jeg begynte faktisk å tro på henne selv om jeg ikke er spesielt glad i søtsaker, men så kom jeg på at jeg bare hadde glemt å kjøpe konfekten hun ba meg om.

Samme dagen så lette vi begge huset rundt etter posen med pulverkaffe som vi akkurat hadde kjøpt, men så kom vi på at vi ikke hadde gått i butikken enda; og da vi kom dit så glemte vi å kjøpe kaffe uansett.

Det er ikke det at jeg har begynt å bli senil, jeg er bare ikke alltid til stede i hodet til rett tid.

Se her, jeg har jo en hund jo! som min gamle mor sa en gang jeg besøkte henne på sykehjemmet og viste henne bilder fra forrige besøk; men det hun så var et nær-bilde av var meg med skjegg.

Der er jeg ikke enda; blant de senile.
Jeg er bare der at jeg går ned i hagen, men ikke for alt i verden klarer å huske hvorfor jeg gikk dit; men så slår jeg meg til ro med at det sikkert ikke spiller noen rolle om jeg husker hvorfor, det var nok ikke så viktig like vell.

 
Ting haster liksom ikke mer da en blir pensjonist. Det å nok å gjøre tingene når en kommer på dem; som å slå av vannsprederen når det regner.

Det fine med å bli synlig gammel er at en kan fornærme yngre folk uten at de tør å reagere på det; fordi de tror at du er blitt en senil tulling.

De gangene folk snakker vidt og bredt til meg om ting som på ingen måte interesserer meg, så får jeg dem til å slutte med det ved å si: beklager, jeg hørte ikke hva du sa. Kan du gjenta det?

Og når de gjentar jeg det så sier jeg bare; nei, vent, det har jeg hørt deg si før.
Da gir de stort sett opp og lar meg få være i fred.

Noen ganger så tar jeg sjansen på at folk ikke kliner til deg når jeg som gamling føler sterkt for å være spydig, som da en yngre kar i nabolaget sto utenfor oppkjørselen sin sammen med sin samboer og vasket sin nyinnkjøpte stolthet, en liten Fiat Topolino el-bil, med en hageslange.
- Jasså, du vanner den for at den skal vokse seg til en ordentlig bil!

Han svarte bare med et avvisende grynt, så jeg la til at jeg hadde en maken bil som jeg blandet kunstgjødsel i bensinen.
- Var det noe lurt? spurte hans høflige samboer.
- Nei, nå går den ikke lenger.
- Hva gjør du da?
- Jeg går på vei til Audi akkurat nå for å kjøpe meg en ordentlig bil.

Nå har jeg nådd en alder der jeg slipper unna med hva som helst, og hvor jeg kan stille de store spørsmålene uten å måtte vente på et svar; for eksempel: hvorfor er det så helvetes vanskelig å åpne denne forbannede melkekartongen?

Jeg har nådd den alderen der jeg kan gå ned i byen i pysjamas og bare si: det er min pyjamasdag; og får aksept for det. Problemet kommer først når jeg er nede i byen og innser at jeg ikke bruker pysjamas når jeg sover.

Jo eldre du blir, jo mer tid bruker du på å vente på at livet skal skje, for så å innse at det allerede har passert; og når du endelig har nok penger til å gjøre alt du vil, så har du ikke lenger energi til å gjøre det.

Det eneste positive med å bli gammel er at du får lov til å være sur på alt og alle; og forvente respekt for ordene; mitt område, mine regler.

Å bli gammel er som å forberede seg til et maraton, bare for å finne ut at målstreken er en grav.

Det er bare å se humoren i det faktum at hukommelsen din med alderen er som en datamaskin der alt blir lagret på en floppy-disk som du ikke finner igjen.

Jeg er rett og slett så glad for å ha levd lenge nok til å se hvor morsomt alt blir når man blir gammel.