tirsdag 29. oktober 2024

Hjernefrys

Noen ganger er kampen mot hodet ditt,
 et slag du er dømt til å tape.

Hukommelsen er noe som forundrer meg noen ganger.


For kort tid siden så sto jeg i isenkrambutikken og klarte for mitt beste ikke å huske hva det var jeg dro dit for. Uansett hvor lenge jeg gikk mellom de utallige hyllene for å vekke opp hukommelsen så klarte jeg ikke å finne ut hvorfor det var så viktig å oppsøke butikken.


Jeg vet at det ikke er senilitet, for jeg husket alle varene på handlelisten på matbutikken noen minutter senere.


Frustrert over det tomme hullet i hodet ble jeg stående ved kjøledisken å vurdere frem og tilbake om jeg skulle kjøpe en kylling og lage frikasé til middag da gamle minner pluttselig slo ned i meg fra ett eller annet ulogisk sted i hjerne; fremkalt av en kjølig kylling i plast.

Plutselig var jeg tilbake på Mallorca, foran en TV med småungene Vanessa og Ine Susanne ved siden av meg i sofaen.

Videoen vi så på var om Quique Gavilán, på norsk Henery Hauk; en karakter fra den animerte serien Looney Tunes fra selskapet Warner Brothers.

Quique er en baby-hønsehauk med pretensjoner om å være en stor kyllingjeger som bodde i et tre nær gården der hanen Claudio og hunden George bodde.

Vanligvis begynner historien med at Quique drar til gården for å ta en deilig kylling til lunsj, men gards-hunden George oppfordrer ham i stedet til å ta hanen Claudio til lunsjmat i stedet for den små kyllingene.
 
Quique Gaviláns mest kjente utsagn fra disse tegnefilmene: Du er en kylling og du må bli med meg. Jeg er en kyllinghauk og jeg leter etter kyllinger.

Plutselig var det som om en serie tegneserier fra barndommen flashet opp som en dårlig filamvis for øynene mine. Ikke bare var det tegnesierie med Henery Hauk og den brille-brukende kameraten, ugle-kyllingen Olaf, men en strøm av tegneserieforsider som Superman, Tarzan, Tomahawk, Korak og Arci som rullet forbi det indre blikket mitt.

Jeg ble så overrasket at jeg dreit i hele kyllingen og kjøpte med meg bladet Astrix, Den hvite Iriss, på vei ut av butikken.

Hukommelse er som kjent evnen til å lagre, bevare og gjenkalle informasjon, erfaringer og kunnskap; en slags intern harddisk i hjernen vår hvor vi lagrer alt fra minner om barndommen til kunnskap vi har lært på skolen.

Hukommelsen min er en datamaskin som ofte krasjer.

Meg kjent så har vi korttidshukommelse og langtidshukommelse, en semantisk hukommelse som lagrer generell kunnskap som fakta og språk; og prosedural hukommelse som gjør at vi aldri glemmer å sykle eller spille et instrument.

Men det jeg opplevde den dagen var et akutt tilfelle av episodisk hukommelse, minner knyttet til spesifikke hendelser og opplevelser.

Og det var da jeg dro tilbake for å kjøpe den batteridrevne snøskuffa jeg skulle se på i utgangspunktet, en oppdatert modell av prisvinneren; fordi jeg på vei ut av matbutikken husket hvor mye jeg heller vil sitte inne ved peisen å lese i stedet for å måke snø om vinteren.

Det er noen ganger skremmende rundt hvorfor hjernen min noen ganger føles som den hopper fra den ene tanken til den andre før jeg husker det jeg egentlig var ute etter.

Det er forvirrende når jeg prøver å huske noe spesifikt og andre tanker distrahere og gjøre det vanskeligere å fokusere på det jeg burde fokusere på.

Tankene mine er tilsynelatende knyttet sammen i nettverk, så når jeg prøver å huske noe så vil hjernen min følge disse nettverkene; og det føre meg ofte på lange omveier før jeg når frem til det jeg søker.

Min kjære kone har en mer jordnær tilnerming til dette og minner hver gang jeg er gjennom en slik tankevandring på at hukommelse vil endre seg med alderen.

Det er helt normalt å bli litt mer glemsk etter hvert som man blir eldre, sier hun; men blir like vel irritert da jeg må gå inn på matbutikken igjen fordi jeg har handlet alt annet enn det hun ba meg kjøpe.

Hukommelsen er som et seilbåt. Den trenger vinden av nåtiden for å drive den fremover, skrev Antoine de Saint-Exupéry.

Det er sikkert noe i det, men jeg føler liksom at jeg etterhvert har begynt å kjenne meg selv mer og mer igjen i Agnes Repplier sin beskrivelse: Å bli gammel er som å klatre opp en trapp i mørket, og hver gang du tar et steg, glemmer du hvor neste trinn er.

Å bli gammel ligner rett og slett mer og mer på det å være drita full.

Om ikke jeg er drita, så er i hvertfall hjernen min ofte ute på galeien, for den tar meg med på reiser som jeg ikke ønsker å ta; som det å stå inne på matbutikken, glo på en kyllig og brått huske at tegneserien Tomahawk het Tomajauk på spansk; når det eneste jeg ville var å kjøpe meg en snøskuffe på isenkramen før snøen kommer.

The mind is its own place, and in itself can make a heaven of hell, a hell of heaven.
John Milton

Dette er mine tanker, et lite stikk mot hjernens evne til å spille oss puss og triks, eller som Edgar Alan Poe sa: Sinnet er en fantastisk ting å miste.

Jeg blir gal; noen ganger.

tirsdag 22. oktober 2024

Breakdancing

Jeg har aldri likt å danse, for jeg har rytme som en mursteinsvegg og nyter helst musikk sittende i ro med øretelefoner.

Breakdance er en danseform med utspring i hiphop-kulturen fra USA.

Dansen er preget av, og tar utgangspunkt i, den enkelte dansers fysiske forutsetninger, danseferdigheter og fantasi. 

Ufrivillig brakedance er når du snubler i rulletrappen og triller baklengs nedover, for til slutt å ende på legevakta på dagtid når den ikke er bemannet.

Ikke det at det spilte noen rolle for jeg hadde mange ugrodde ribbensbrudd fra før runddansen; og kuttet i pannen gir bare noe å snakke om i ettertid.

Ikke det at det ikke er kledelig med de fire, skråstilte stilkestingene kona ga meg som huslege, men jeg kler ikke egentlig silketråd  i panna.

Du får spare til pannelugg for å dekke stingene sa kona, men før det skjer så har såret forlengst grodd.

Det er flaut å danse, synes jeg; både på dansegulv og i rulletrapp. Jeg ser ikke de sosiale fordelene med dans, selv om det ble temmelig sosialt rundt meg på gulvet på Kuben.

Jeg hater den formen for oppmerksomhet.

Oppmerksomhet er en kognitiv prosess som innebærer å fokusere på spesifikke aspekter av omgivelsene våre, samtidig som vi filtrerer bort annen informasjon; som når de nysgjerrige burde drite i min flause og heller fokusere på tilbudet på valnøtter inne på Meny.

Det skjer ikke så ofte at det er reelle tilbud på Meny; og jeg snubler både i tide og utide for tiden.

Negativ oppmerksomhet betyr i hovedsak at man får oppmerksomhet på en uønsket eller negativ måte. Det er ofte knyttet til atferdsproblemer hos barn eller unge, men kan også gjelde voksne.

Jeg er da pr. definisjon en gammel mann med adferdsproblemer.

Adferdsproblem er en samlebetegnelse for ulike typer atferd som avviker fra det som anses som normalt eller sosialt akseptabelt i en gitt sammenheng; som for eksempel det å gå i en rulletrapp når en burde stå stille med begge bena på samme trinn.

Det verste med hele seansen inne på Kuben senter er håpet om ny runde med underholdning i blikkene til jentene inne på Kanel kafe hver gang jeg stiger inn i rulletrappen.

Nå tenker dere sikkert at det er spotlight-effekten, en kognitiv skjevhet der vi overvurderer hvor mye andre legger merke til oss og våre handlinger, er det som har rammet meg, men jeg vet selvsagt bedre enn som så; for kvinnene der inne har helt tydelig forventningsfulle blikk som uttrykker spenning, nysgjerrighet eller en følelse av å vente på noe. 

Skuffelse er en følelse av misnøye som oppstår når våre forventninger ikke blir innfridd.

Det er en vanlig menneskelig reaksjon på situasjoner der utfallet ikke stemmer overens med det vi håpet på eller forventet.

Det gjør meg selvsagt vondt i sjelen å skuffe kvinnene på Kanel, men nå holder jeg meg godt fast i gummilisten på rulletrappa, og neste gang jeg gjør det skal jeg huske å slippe taket i den i tide; så jeg slipper å tryne på toppen av rulletrappen som i går.

Men det var bare hun på Bugatti som oppdaget; for det var henne jeg løp overenda da jeg prøve å finne balansen igjen.

Å bli gammel er ikke for sissier. Det krever pågangsmot.

Etter å ha blitt kjent med nye folk på Kuben så har jeg bare dette å si: livet er ikke en reise mot graven med det mål å ankomme trygt i en velbevart kropp, men heller å skli inn sidelengs, helt utslitt, og utrope: For en tur det var!

Flau ble jeg begge gangene. Det er som de flester kjenner til en følelse som oppstår når man føler seg usikker, brydd eller forlegen i en sosial situasjon; for eksempel knyttet til ulike ting, som det å gjøre noe dumt eller klønete.

En får bare svelge det i seg å finne trøsdt i ordene: din egen flauhet er lite å regne, mot den flauhet man føler på andres vegne.

Flauhet er bare bevis på at du fortsatt prøver, om det dog bare går på det å prøve og overleve i en rulletrapp.

Kløne er et norsk ord som mor ofte brukte om meg. Ordet defineres som det å gjøre feil eller noe klønete, men det brukes også om noen som er klossete og udugelige.

Kanskje hadde hun rett like vel. De gangene jeg havner i slike kløne-situasjoner så får jeg lyst til å grave meg ned. Mor vil heldig vis aldri finne ut at hennes sønn fortsatt er en stor kløne; for hun er  allerede gravd ned.



tirsdag 15. oktober 2024

Minner om mor

Hver gang jeg spiser brune bønner så tenker jeg på mor, og hvordan hun med mødres medfødte sleipt lærte meg å like dette som barn; æsj-mat.

I 1969 var jeg 11 år og ble en av de mange ungene som så på Kruttrøyk sammen med familien på lørdagskveldene.

Kjempen Matt Dillon, med norske aner, og dama hans Kitty tok landet med storm sammen med de andre borgerne i Dodge City.

I hagen og på jordene lekte vi, alle ville være Matt, Quint eller Clayton, men snål som jeg var så var min store helt den klønete, hjulbente Festus Hagen som ikke en gang hadde hest, men red rundt på mulldyret Gunsmoke.

Her stilte jeg meg for hogg for mor, for det var aldri mange episoder mellom hver gang som Festus spiste brune bønner og flesk.

Hun lot agnet ligge ute, men trakk meg inn da Samvirkelaget i Austvatn reklamerte for Festus hermetikk. 

Vi spsite aldri hermetikk i hust på Aasen, men mor brukte innholdsbeskrivelsen i reklamen og skudde sammen en rett som var en blanding av tykk tomatsuppe, brune bønner og fleskebiter.

Stekt flesk, eller flæsk som det heter på ordentlig, var tross alt nasjonalretten i Odalen på den tiden.

Med flesk til så fikk vi ned både lever, lungemos og blodklubb.



Kunne Festus like det så likte jeg det; etter hvert.

I dag er bønner en viktig del av kostholdet mitt, med og uten flesk; og selv nå så skjønner jeg ikke helt hva som er så godt med det.

Kanskje lever kløna Festus fortsatt ette eller annet sted inne i meg og har blitt en del av min identitet; godt festet til den delen av hjernen som styrer hva en har lyst på av mat fra den gangen en ble skjemmet bort med mors mat.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er helt som alle andre; eller ikke helt stueren som tante Olga ville sagt det.

Slik har det vel alltid vært tror jeg.

Jeg var aldri redd for å skille meg ut, og var nok den eneste som dukket opp på barneskolen med pultost på matpakka; bødskive med smør og pultost under et øvre lag med smør.

Når jeg tenker tilbake på livet så var, og er jeg, kanskje litt Festus; lojal, litt enfoldig, godhjertet og til stor del klumsete.

I Kruttrøyk-serien var ikke Festus alltid den mest grasiøse eller smarte personen, og han  havnet ofte i morsomme situasjoner som han uforskyldt hadde lagt grunnlaget for selv med sin klumsethet.

Akkurat der kan jeg godt kjenne igjen meg selv.

Nok om Festus som person, og som bestandel i min personlighet; og over til min mor.

I de siste ukene har hun og hennes like-mat-trening fra barndommen vært til frustrasjon hos meg.

Jeg vil lage og spise lever i fløtesaus!

Dette har ridd hjernen min nesten daglig de siste ukene, men sannsynligheten for å få oppleve det igjen er tilsynelatende like usannsylig som at Sanda Bullock skal ringe meg opp på mobilen og fortelle meg at hun lengter etter meg.

Vel, jeg lengter etter stekt lever i fløtesaus med løk!

Jeg har vært over hele Hønefoss og Charlottenberg på jakt etter storfe-lever, men det ser ut til å være like håpløst som å jakte på den avskyelige snømannen i Himalaya.

Å finne en migo en yeti , eller en kilo lever ser bare ut til å være umulig, selv om den hele tiden påstås at det er observert og har etterlatt seg spor.

Nå går det rykter om at en storfe-lever er observert i en kjøttdisk i Årnestraktene.

Siste bomtur på lever-jakt var på Meny denne uken der en av de ansatte sa at de hadde frossen lever i frysedisken, men så viste det seg at de ikke har frysedisk i det hele tatt.

En kan ikke en gang stole på guidene sine, bortsett fra at de vekker et lite håp i en for en stakket stund.

På Exstra skjønner ikke de ansatte forskjell på storfe og gås.

Det er nesten så en får lyst til å angripe den dumme kua på Extra og rive ut levera hennes så en får mettet sine lyster.

Det er mat i alle pølser, svarte en ansatt på Rema 1000 meg overbærende en gang jeg spurte om de hadde innmatpølser til jul, så hva kan en egentlig tillate seg å forvente når en spør?

Jeg har jo skjønt, og så smått akseptert, at jeg er blitt gammel og utgått; men at matvarer som gruppe avgår med døden for aldri å vende tilbake er noe jeg ikke liker å måtte akseptere.

Hva hjelper det å lage hverdagskost fra minnenes kokebok når en ikke lenger får tak i rådvarene?Nei, en får vel nøe seg med leverpostei på brødskiva og drømme tilbake til den tiden da disse rådvarene kom i fast form og ikke som malt og utspedd gørr.

Det ser ikke ut som om en får oppleve noen gjenoppstandelse med det første, nei!

Det verste med alderdommen er at man husker barndommen så godt.


tirsdag 8. oktober 2024

Helse er noe man selv skaper, det får man ikke hos legen.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre pensjonister, for jeg har ikke kontakt med så mange av dem, men jeg vet at jeg personlig hele tiden drømmer om å oppsøke og oppleve noe eksotisk; noe som er fascinerende, spennende eller tiltrekkende.

Ettersom jeg pr. nå ikke kan sies å være spesielt mobil så må jeg nøye meg med å dekke det eksotiske behovet mitt innenfor hjemmets fire vegger.

Ordet eksotisk forbinder jeg med en positiv konnotasjon, et lite brukt ord som betyr bi-betydning eller sekundær betydning.

Et eksempel på slike ord er kreativ som vi bruker for det å være nyskapende og idérik, men som i uttrykket kreativ bokføring konnoterer juksing med tall.

Det virker kanskje rart å si at ord er eksotiske, men ordet potet er et godt eksempel på et ord som har reist langt fra ukjente strøk til lille Norge.

Det kommer fra det quechua-språket som ble talt i Peru, og kom til Norge via Spania.
I dag er potet et helt vanlig norsk ord, men historisk sett var det et eksotisk ord som beskrev en for oss ukjent plante.

I poteter fant jeg akkurat det eksotiske som jeg søker i disse dager, for det jeg har funnet ut nå er at poteten er en utrolig allsidig råvare som kan brukes i en rekke eksotiske retter.

Selv om den kanskje ikke er det første en tenker på når en tenker på eksotisk mat, så har den tilføre spennende smaker og teksturer til mine smaksløker i det å bruke tid på å lage potet-mat fra en rekke ulike kulturer; og teste dem ut på kona.

Mens frustrerte sjåfører fra Oda og Fodora bærer ned kilovis med ulike potetarter til inngangsdøren min så brer lukten seg fra Aloo Gobi, en klassisk indisk rett med poteter og blomkål i en krydret tomatsaus, seg på kjøkkenet mitt.

Av en eller annen ventilær grunn så siver matlukten fra vårt kjøkken seg til en av naboene som truer med å komme innom for å smake på årsaken til de ukjente luktene fra de krydrede potetkakene Aloo tikki, eller fra Papas Locas, en vanlig gate-matsrett fra Mexico med poteter, chorizo, ost og ulike sauser.

Selvfølgelig lages det spanske Patatas Bravas med aioli, og min kones koreanske, frisk og syrlig potet-salat med agurk, løk og en sesamdressing, men også libanesisk Batata Harra og Fattoush.

Det meste faller i smak, bortsett fra den afrikanske Ugali; en stivelsesrik grøt laget av maismel og poteter.

Noen slag vinner man, andre fører til nederlag.

Det er kanskje litt typisk at den potet-retten min kone foretrekker og ber om er den norske potet-klubben som stekes i skiver i stekepannen og spises med mørk sirup; eller odals-begrepet nævaklot som hun nå har lært å si.

Noen ganger kan det eksotiske og gledelige føles langt unna.

Livet kan være utfordrende, og det er normalt å oppleve perioder der det er vanskelig å finne den gleden en har behov for.

Når dette skjer, er det viktig å huske at lykke ikke alltid ligger i store, spektakulære opplevelser, men ofte i de små, hverdagslige øyeblikkene; om man bare åpner øynene for dem og utnytter dem som best en kan.

Stadig så opplever en at myndighetenes rådgivere for sunn kost, og andre forståsegpåere, advarer på det sterkeste mot  å spise poteter.

Mange tror fortsatt at potet er både usunt og fetende fordi poteter består av store mengder stivelse; noe som igjen kobles til blodsukkerstigning og risiko for type 2 diabetes.

Dette har jeg virkelig erfart  på kroppen at stemmer dårlig; spesielt for min kropp.

Etter råd fra legen så måler jeg blodsukkeret mitt daglig, og har gjort det i flere måneder.

Spesielt etter min potet-eksotiske diett så viser målingene at stivelsens effekt på blodsukkeret må være ganske begrenset, for mine mmol/l-verdiene har senket seg kraftig under min variasjon av høstlig potet-ferie; og det samme har kroppvekten min.

Det sies at nedgang er noe negativt, men det gjelder selvsagt ikke nåe det er vekten som går ned for oss med potetkropp.

Til og med den legen jeg har nå har måttet innrømme at verdiene mine for blodsukker har normalisert seg, og at vekt-reduksjonen min reduserer potet-utseendet den har medført; men selvsagt påstår hun at dette ikke skyldes kostholdet mitt, og hun advarer sterkt mot poteter, egg, brune bønner og stekt lever; mine store lidenskaper.

En overvektig lege som kommer med kostholdsråd sliter jeg med å følge slankerådene til, så jeg gjør som jeg alltid har gjort; går mine egne veier.

Ikke det at jeg klarer å gå noe særlig for tiden, men det hindrer meg ikke fra å gå mine egne veier;  å være uavhengig og ta mine egne valg uten å nødvendigvis følge det som er vanlig; eller det som er forventet av andre.

Det hele handler om å være tro mot seg selv og sine egne verdier, selv om det betyr å skille lag med andre eller gå mot strømmen.

Noen, inklusive legen, beskylder meg for å gamble med egen helse; et uttrykk som brukes for å beskrive en situasjon hvor man tar bevisste valg som like gjerne kan ha negative konsekvenser for helsen som positive.

Jeg finner den beskyldningen noe merkelig så lenge blodprøvene viser noermale verdier for jern, langtids-blodukker, stoffskifte; og høye verdier av D-vitamin og B-12.

Jeg er så langt, langt i fra noen ekspert på medisin og kosthold, helse og gode valg, men det jeg måler dagene mine opp mot er hvor godt jeg kan fungere og hvor bra jeg føler meg.

Svaret på om jeg tar feil får jeg før eller siden, men det som er viktig for meg er hvordan jeg har det på reisen fremover.

Jeg har smerter nok som jeg har fra før om jeg ikke i tillegg skal ta all verdens anbefalte medisiner som bare gir meg bivirkninger og dårlige dager.

Jeg har alltid ment at det ikke er målet med reisen som skal være i fokus, men hvilke bra opplevelser du opplever underveis.

Før eller siden så kommer også jeg frem til reisens slutt, men på veien dit så har jeg sikret meg et godt sete med god utsikt.

Å leve et liv der du gjør det du får mest ut av, og ikke bare følger strømmen, er noe de fleste burde strebe etter; spesielt når du blir gammel og uansett har begrenset tid foran deg.

Det er et interessant filosofisk spørsmål jeg stiller meg selv i denne kronikken; valget mellom å prioritere livskvalitet her og nå, eller å ofre noe av dette for potensielle fremtidige gevinster i ekstra leveår.

Min filosofi er å leve mens du lever.

Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å nyte livet fullt ut her og nå.

Det handler om å være tilstede i øyeblikket, dyrke relasjoner, oppleve glede og finne mening i hverdagen; det å ikke utsette lykken til en senere anledning.

Jeg har gjort akkurat det tidligere i livet, å utsette å leve, og jeg garanterer dere at det bare gir tap som du aldri kan hente inn igjen; så for min del så er det jeg driver med nå å  veie fordeler og ulemper nøye opp mot hverandre og ta beslutninger som føles riktig for meg; uansett hva andre sier.

Vær ulykkelig; eller motivere deg selv. Uansett hva som må gjøres, så er det alltid ditt valg.

Wayne Dyer


Tenk over hva som er viktig for deg i livet.
Jeg gjør det hver eneste dag.

tirsdag 1. oktober 2024

Da jeg kom til verden var det vanligere å bli født enn det er nå.

Det er få ting i verden så farlig som en søvngjenger

Jeg er så langt i fra noen filosof, men det er enkelte ting jeg tenker grundigere over enn andre ting; ting jeg graver meg ned i for å finne svar på spørsmål jeg stiller meg fordi det er viktig for meg å forstå disse tingene.

Så i en viss forstand kan man si at det å tenke over ting er en form for filosofi fordi filosofi  i bunn og grunn handler om å stille spørsmål, søke svar og reflektere over livet.

Mange opplever at de får mer tid til refleksjon og dypere tanker når de går av med pensjon; og jeg er en av de som stimulerer min nysgjerrighet og tankegang gjennom  det å ha nok av tid til å sette meg og fordype meg i tankene mine.

En ekte filosof er en person som tenker systematisk over de mest grunnleggende spørsmålene om livet; og om hva kunnskap er.

De stiller seg spørsmål som hva virkeligheten egentlig er, hva sannhet er, hva kunnskap er, moralske og etiske spørsmål; og ikke minst hva meningen med livet er; eller som livet egentlig har noen mening eller bare er det som det er uten noen beydning for andre enn deg selv.

Filosofer bruker logikk og resonnement for å finne svar på disse spørsmålene; akkurat det samme som de aller fleste av oss bedrev arbeidstiden vår med.

Kort sagt så er en filosof bare en tenker som søker visdom og det å forstå.

Jeg har en meget god venn som jeg ofte kaller for realisme-filosof.

En realisme-filosof, i mitt hode, er en person som tror på at det finnes en objektiv virkelighet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet; for å si det på en jålete måte. Dette betyr rett og slett bare at verden er slik den er, selv om vi ikke observerer den.

Tror en at verden er akkurat slik den ser ut for oss avkles det som naiv realisme, mens kritisk realisme er å mene at våre sanser kan bedra oss, og at vi må være kritiske til våre oppfatninger av virkeligheten.

Setter en dette sammen med vitenskapelig realisme som hevder at vitenskapelige teorier gir oss kunnskap om en objektiv virkelighet, så bli en etter min mening en realisme-filosof fordi en ser på forskjellen mellom en individuell, partisk opplevelse og den  antatt virkelighet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet; den virkelige verden der ute.

Spørsmålet er da hvor mye vår individuelle, partiske opplevelsen samsvarer med den virkelige virkeligheten?

Er det mulig for oss å oppfatte verden slik den egentlig er, eller er vår oppfatning alltid farget av våre egne subjektive filtre?

Realistene mener at det finnes en objektiv virkelighet som vi kan få kunnskap om gjennom våre sanser og fornuft.

Selv om våre oppfatninger kan være feil eller ufullstendige, så er det grunnleggende samsvar mellom vår subjektive opplevelse og den objektive virkeligheten.

Idealister mener at virkeligheten er avhengig av vår bevissthet; det vi oppfatter som objektiv virkelighet er egentlig bare en konstruksjon ut av vår egen bevissthet, mens skeptikere tviler på muligheten for å oppnå sikker kunnskap om en objektiv virkelighet.

Vi kan aldri være helt sikre på om våre oppfatninger samsvarer med virkeligheten slik den egentlig er.

Vitenskapen søker å beskrive og forklare den objektive virkeligheten.

For å gjøre det må vi forholde oss til spørsmålet om hvordan våre observasjoner og eksperimenter er relatert til den virkelige verden.

Vår oppfatning av verden former våre handlinger og beslutninger.

Å reflektere over forholdet mellom subjektivitet og objektivitet kan hjelpe oss til å bli mer bevisst på våre egne antakelser og forutintatthet; bias.

I hvilken grad vi oppfatter det relle rundt sant eller ikke sant i forbindelse med en påstått drapsperson, eller hvor mye vår oppfatning av skyldspørsmålet som påvirkes av mediedekning er en slik problemstilling.

På øya Jeju, helt syd i Sør-Korea, opplevde jeg det fenomenet at jeg sto og så oppover en vei med motbakke, men når jeg på oppfordring la en Cola-boks på veien så trillet den nedover denne oppoverbakken; så optiske illusjoner viser at våre sanser kan bedra oss.

Gjennom hele historien har vitenskapen endret vår oppfatning av virkeligheten.

For eksempel trodde man tidligere at jorden var flat, men nå vet, og aksepteter, de fleste av oss at den er rund.

Så det min gode venn har lært meg gjennom de onsdags-kveldene vi satt sammen på jobben og lekte med tanker var at det  er viktig er å være bevisst på at vår oppfatning av verden alltid vil være farget av våre egne subjektive filtre.

Gjennom min gode venn har jeg fått opp øynene for akkurat dette med at vi alle har vår egen subjektive oppfatning av verden er en grunnleggende del av den menneskelige erfaring.

Vår oppfatning formes av en rekke faktorer, som: Personlige erfaringer og de verdier og  den tro vi har bygd oss opp gjennom årene; våre verdier, moralske oppfatninger og religiøse tro.

Den kulturen og det samfunnet vi vokser opp i, former våre grunnleggende antakelser om verden, og vår personlighet, med våre unike styrker og svakheter, påvirker hvordan vi oppfatter og reagerer på situasjoner.

For å kunne eksistere sammen og samhandle så må vi akseptere at vi ser verden gjennom ulike linser, så det vi oppfatter som normalt eller naturlig, kan være helt annerledes for noen andre.

Vi tolker informasjon forskjellig, så selv om vi hører eller ser det samme, kan vi komme til helt ulike konklusjoner.

Det som opprører én person, kan være helt likegyldig for en annen.

Hvorfor dette er så viktig å huske på i samhandling med andre sier seg egentlig selv, når vi er klar over at andre mennesker har en annen oppfatning av verden, er det lettere å unngå misforståelser og unødvendige konflikter.

Ved å anerkjenne at andre har rett til sin egen oppfatning, og at jeg ikke alltid har rett, så vil vi bygge sterkere og mer tillitsfulle relasjoner; selv med folk vi aldri trodde at vi ville gå sammen med.

Og like selvfølgelig er det at konflikter oppstår fra tid til annen mellom oss og andre så vil det være nyttig å prøve å forstå den andres perspektiv; for å finne en løsning.

Kort sagt så er det å være klar over at vår egen oppfatning av verden er subjektiv, og at andre mennesker har en annen oppfatning, er en viktig nøkkel til å forstå og samhandle med andre mennesker på en konstruktiv måte.

Jeg skal prøve å huske dette når jeg, som grinete pensjonist med tonnevis av livserfaring, skal fortsette å ha et godt forhold til mitt barnebarn; selv når hun kommer opp i de vanskelige tenårene; blir en av disse ufordragelige bedreviterne som unge folk er i øynene til oss kritiske gamlinger.

Jeg tror at min gode venn gjennom felles reiser, på opphold i mitt paradis Mallorca, og på onsdagskvelder over en kaffekopp, har gitt meg et grunnlag for endelig å bli et mer forståelsesfult menneske; og litt mindre erfarings-arrogant.

Den verden jeg vokste opp i, og den verden min datter vokste opp i er en helt annen enn den mitt barnebarn skal vokse opp i; like vel så fortsetter jeg i stor grad å se verden slik jeg alltid har sett den.

- Hvordan man skal lage en ny og bedre verden?
- Man kan jo begynne med å ta hendene opp av lomma!
Storm P


tirsdag 24. september 2024

Solens gang.

Det er sjelden vi tenker over den, men soloppgangen er det viktigste i livene våre; for når du ikke lenger får oppleve den så er livet ditt over.

Samtidig er det sånn at når du har fått din siste soloppgang så vil den likevel fortsette å komme for alle de som fortsatt lever.

Det er noe nærmest magisk å sitte med kaffekoppen og se hvordan solen kommer opp i øst og bringer med seg lys og varme over hjemtraktene.

Personlig så er det min absolutte favoritt-tid på døgnet, spesielt når jeg er på Mallorca.

Selv om solnedgangen ofte er både vakrere og mer romantisk så er det soloppgangen som står for håp og aktivitet. Med den våkner en  ny dag.

Solen har i ulike kulturer over hele verden vært tilbedt og alltid vært en sentral del av menneskets liv.

Vi har observert hvordan dagen begynner med soloppgang og avsluttes med solnedgang. Denne daglige syklusen har blitt et symbol på livets syklus, fra fødsel til død.

Solen har blitt brukt som en metafor for mange ting opp gjennom historien: liv, håp, energi, kraft, og også for forfall og død.

Soloppgangen symboliserer da en ny begynnelse, mens solnedgangen markerer slutten på 

I mange kulturer og religioner har solen en sentral rolle.

For eksempel i  gamle mexicanske, greske og egyptiske kulturer ble solen ofte tilbedt som en guddom med navn som Helios, Ra, Utu og Amaterasu.

Selv i vår egen, norrøne historie var solen og månen barn av Mundifare.

I norrøn mytologi var Sol en gudinne som kjørte solvognen over himmelen hver dag.

Hun ble forfulgt av ulven Skoll, som til slutt skulle sluke henne under Ragnarok, verdens undergang.

Måne var en gud som også kjørte en vogn, og han ble forfulgt av ulven Hate.
Solens oppgang ble sett på som en gjenfødelse, mens solnedgangen kunne symbolisere en reise til underverdenen.

Under bronsealderen var folk redde for at solen ikke ville finne veien tilbake til himmelhvelvingen når den gikk ned om natten, og for å lede den på riktig vei så spilte de den nye morgenen inn med sine forseggjorte brone-lurer så den skulle finne retningen.

Våre egne erfaringer og følelser knyttet til ulike tider på døgnet kan også påvirke våre assosiasjoner rundt soloppgang og solnedgang.

Opplevelsn av å våkne til en vakker soloppgang gi en følelse av fornyelse og håp, mens en solnedgang kan vekke følelser av melankoli eller refleksjon.

Assosiasjonen av soloppgang med nytt liv og solnedgang med slutten er en kombinasjon av naturlige observasjoner, kulturelle overleveringer og personlige erfaringer.

Det er en såpass utbredt assosiasjon at den har blitt en del av vårt språk og vår måte å tenke på.

Solen smilte ned på oss, sier vi når vi er glade og fornøyde.
Å stå opp med sola er de gamles rytme, påstår vi videre og smiler når de omtaler sine barnebarn som en solstråle.

For kunstnere og forfattere er solens gang identisk med livets gang.

Ernest Hemingway's roman Og solen går sin gang er en klassiker som ofte blir assosiert med den såkalte tapte generasjonen – unge mennesker som ble preget av traumene etter første verdenskrig.

Claude Monet  malte Impresjonistiske solnedganger.

Monet var en mester i å fange lyset og fargene i naturen. Mange av hans malerier skildrer vakre solnedganger.

Vi på østlandet har gått gjennom enda en regnfull sommer hvor timene med sol har vært få, og vi har vel alle følt på det store savnet etter solrike somre; og litt på misunnelsen med de nordlige deler av landet vårt som har badet i sol og gode temperaturer i nesten hele den delen av året som ikke er vinter.

Lengselen etter sydens sol har nok vært stor for mange i disse månedene, meg inkludert.

Selv om solen for mange er noe som assisieres med følelser, så er den så mye mer enn bare det.

Solens stråler spiller faktisk en avgjørende rolle for vår fysiske og mentale helse.

Når huden vår utsettes for UVB-stråler, produserer den vitamin D, og dette viktige vitaminet er nødvendig for å oppta kalsium fra maten, noe som er avgjørende for sterke bein og tenner.

Vitamin D har også en rekke andre viktige funksjoner i kroppen, blant annet å styrke immunforsvaret.

Sollys påvirker vår produksjonen av melatonin, et hormon som regulerer vår søvn-våken-syklus.

Ved å utsette oss for sollys om morgenen, soloppgangen, så hjelper vi kroppen vår med å stille inn den indre klokken og oppleve en mer naturlig døgnrytme. 

Sollys stimulerer til de grader vår produksjon av serotonin, et nevrotransmitter som ofte blir kalt lykkehormonet og som er knyttet til følelser av velvære og lykke.

Mangel på sollys vil desverre for noen bidra til sesongbasert affektiv lidelse, SAD, en type depresjon som ofte oppstår om vinteren.

Å være ute i naturen og nyte solens varme vil for de fleste av oss ha en avslappende effekt og bidra til å redusere stressnivået.

I snitt så har vi hatt over 100 mm regn i de fem månedene i år som vi forventer som og sommer; og en snitt-temperatur på 14,04 grader.

For andre år på rad har sommer-solen glimret med sitt fravær, og for veldig mange så kan dette få skremmende konsekvenser.

To regnfulle somre på rad, som for oss på østlandet, vil ha flere negative konsekvenser for vår fysiske og mentale helse; som mangel på D-vitamin som gir kan føre til svekket immunforsvar, økt risiko for infeksjoner, beinproblemer og i alvorlige tilfeller depresjon.

Mangel på sollys forstyrrer vår indre klokke og gjøre det vanskeligere å falle og forbli i søvn, som igjen vil føre til tretthet, redusert konsentrasjon og irritabilitet.

Personer som er spesielt sensitive for mangel på lys kan oppleve symptomer på depresjon, som tristhet, tap av interesse, endringer i appetitt og vekt, og redusert sosial aktivitet.

Det er selvsagt viktig å ikke grave seg ned i frustrasjon over dårlige somre og huske at selv om to regnfulle somre på rad kan være utfordrende, er det bare en midlertidig periode.

Det er, om ikke stor, sannsynlighet for at vi vil få tilbake solskinnet igjen; selv om miljøforskerne spår det kommende Ragnarokk, og de som skjønner seg på vannkjørt politikk og økonomi spår enda lavere kronekurs og høye prisøkninger på nettleie, strømpriser og matvarer som reduserer muligheten for oss pensjonister til å spare opp til sydenreiser for å få ta til oss livnærende og mentalt avslappende sol.

Det er nesten så en gammel gubbe ikke ønsker å få flere soloppganger.

Kanskje det rett og slett er på tide å begynne å gjøre som Aztekerne og tilbe solen for å få den tilbake til oss midt i landet.

Disse Aztekerne var en av de mest avanserte sivilisasjonene i Mesoamerika, og deres religion var dypt rotfestet i naturen og kosmos.

Solen, som de kalte Tonatiuh, hadde en sentral plass i deres tro og ritualer, og de var fullt klar over at solens energi var nødvendig for alt liv på jorden; og at den måtte mates med menneskeblod for å kunne fortsette sin reise over himmelen.

En av de mest kjente aspektene ved aztekernes religion var de menneskelige ofrene.

Disse ofrene ble utført for å tilfredsstille gudene, spesielt Tonatiuh.

Ofrene ble ofte utført på toppen av de store pyramidene, og ofrene var vanligvis krigsfanger eller mennesker som var utvalgt til å tjene gudene.

Et vanlig ritual var hjerteuttrekking. Ofrene ble lagt på et alter, og prestene skar opp brystet og fjernet hjertet, som ble holdt opp mot solen som et offer.

Det var også vanlig at prestene spiste kjøttet av ofrene, som en symbolsk handling for å innta gudens kraft; og med de spinnville kjøttprisene vi har i Norge i dag så virker det å spise litt av hverandre som en god, økonomisk idé.

Det blir vel ikke til at jeg iverksetter sånne tiltak for å få tilbake de livgivende soloppgangene jeg higer sånn etter, men for sikkerhets skyld så har jeg satt opp en liste over  hjerteløse, grådige problemskapere som jeg gjerne ofrer; men som jeg langt i fra ønsker å smake på.

Så sånn sett så kan de smakløse eierne bak Orkla, Canica AS, Folketrygdfondet og største aksjonær Stein Erik Hagen fortsette å leve trygt mens de gjør sitt for å øke matprisene for folk flest.

Alt var mye bedre før, den gangen jeg kunne sitte i solveggen og spise grillet entrecóte.

Nå sitter jeg i ly for regnet og må nøye meg med en seig bit bribinge og lengter etter sol og varme.

Nostalgia isn't what it used to be.
Dette ironiske sitatet understreker hvordan vår oppfatning av fortiden ofte er idealisert og forskjønnet.

The past is a foreign country; they do things differently there. 
L.P. Hartley sin måte å minne oss om at fortiden var et annet sted, med andre verdier og utfordringer.

Takk gudene for at jeg er pensjonist og kan løpe ut for å nye hvert sekund av sol og soloppgang som livet byr på.

Grip solen om du kan.


tirsdag 17. september 2024

Strukturert hverdag eller ikke?

Livet er som en elv. Det fortsetter å flyte, uansett hvor treg eller raskt du er.

Det var en overgang for oss i midten av juli da min kones tvillingsøster og hennes mann kom fra Sør-Korea for å bo hos oss i åtte uker for å markere at søstrene fyldte 70 år.

Siden mars levde min kone og jeg det frie, klokkeløse livet hvor vi sto opp når vi våknet, spiste det som hver av oss hadde lyst på når vi var sultne.

Vi så ingen grunn til å tilpasse oss hverandres døgnrytme eller å samordne våre gjøremål hele tiden.

Vi nøt de timene vi var alene, og vi trivdes de timene vi var sammen i løpet av døgnet.

Vi var to frie individer som levde sammen og trivdes med hverandres hverdager i en uanstrengt harmoni.

Med besøket kom behovet for igjen å opprette struktur og samhandling, hensyntaking og underholdningsansvar tilbake i hverdagen vår.

Hver dag måtte planlegges i forhold til hverandres behov og måltider tilpasses alle fire sine behov.

Vi var tilbake til at klokke og tid styrte dagene våre.

Det var uvant, men samtidig en prisverdig endring i det livet vi hadde levd at frokosten ble inntatt sammen til samme tid hver morgen og at lunsj og middag ble planlagt og gjennomført slik at det dekket alle våre individuelle behov.

Samtidig var det for min del en hærlig opplevelse å se hvordan de to tvillingene vokste i hverandres nærvær, og hvordan lykke bredte seg i huset på ett nytt nivå.

Synet av de to der de satt ved bordet på kjøkkene og pludret sammen mens kjeler av plommer, blåbær og tyttebær putret på ovnen fylte hele huset med en ubeskrivelig ro. Det var noe ekstremt vakkert og befriende å se dem le samme, kokelere på kjøkkenet og interaktere sammen i bærskogen og på reisene vi tok for å bygge opplevelser og minner for oppholdet.

Det er en vanlig misforståelse at pensjonister ikke trenger struktur i hverdagen, i følge ekspertene. Faktisk kan en strukturert hverdag være like viktig, om ikke viktigere, for pensjonister enn for personer i arbeid. 

Struktur i hverdagen handler om å ha en viss orden og forutsigbarhet i daglige rutiner og gjøremål. Det kan være alt fra å ha faste tidspunkter for måltider og søvn, til å ha en plan for hvordan du skal strukturere dagen din.

Personlig så har jeg erfart, både når det gjelder min kone og meg selv, at en del av strukturen rundt det å legge seg og det å stå opp styres mer av en opparbeidet vane enn av ønsket om å strukturere.

Etter mange år har vi bygd vaner rundt søvn som har blitt en innebygd klokke som tidligere var styrt av arbeidstid, og som nå bare har justert seg litt.

Vi kan legge oss når vi vil og sove så lenge vi lyster, men kroppen har etablert en vane som styrer når på døgnet vi blir trøtte og når vi har sovet nok, og denne ligner veldig på den vi hadde som yrkesaktive; så hvorfor jobbe med å endre den?

Det er nok mange grunner til at vi ofte føler en så sterk trang til å bryte ut av våre vanlige rutiner når pensjonstiden kommer.

I hverdagen før pensjon er vi ofte underlagt mange forventninger, både fra oss selv og fra andre.

Vi har arbeidsoppgaver, sosiale forpliktelser og andre ting vi bør gjøre.

Som pensjonister kan vi slippe disse forventningene og gjøre akkurat det vi har lyst til, når vi har lyst til det.

I den hektiske hverdagen vi pensjoneres fra  vil det av erfaring være lett å miste litt av seg selv. Pensjonistlivet vil være en fin anledning til å koble av, reflektere og finne tilbake til det som er viktig for oss.

Når vi ikke er bundet av arbeid og andre forpliktelser, føler vi oss ofte mer frie og spontane. Vi kan ta beslutninger i siste liten og følge våre impulser, og dette kan være veldig befriende.

Det er like vel viktig å understreke at sier at det ikke er noe galt med å ha noe form for struktur i hverdagen. Rutiner vil gi oss trygghet og hjelpe oss å være mer produktive, men det er også viktig å ta seg tid til å slappe av og koble av.

Pensjontiden er en fin mulighet til å finne en god balanse mellom struktur og spontanitet.

Det jeg lærte av dette lange besøket var at det ikke er perfekt med et hverken eller når det gjelder struktur i hverdagen, men at en må finne den balansen som fungerer best i hvert forhold.

Det finnes ingen fasit på hva som er den riktige løsningen, men det finnes definitivt svar på hva som gir deg selv den beste opplevelsen av hva som fungerer best for deg.Mitt råd er å Ikke høer på de selvutnevnte spesialistene som elsker å gi absolutte råd rundt dette, for vi er alle ulike individer.

Noen pensjonister trives med en strukturert hverdag, fylt med aktiviteter og rutiner.
Andre foretrekker en mer spontan og fleksibel tilværelse. Det er ditt liv du skaper, og ikke en oppskrift på kjøttkaker som du skal følge.

En rolig sjel og et rolig sinn, kommer fra en rolig livsstil. 
Dalai Lama

Du er din egen lykkes smed, som ordtaket sier.

Livet er det som skjer mens du lager andre planer sang John Lennon; en viktig påminnelse om å leve i nuet og være åpen for det uventede.

Drit en lang marsj i hva andre sier og velger. Smi din egen lykke slik du vil at den skal se ut, og for guds skyld ikke fall i fellen av å kjøpe en masseprodusert smijernslampe fra IKEA som andre har formgitt for deg.

Du vil kanskje være fornøyd med den en kort tid før du innser at den like vel ikke er det du ønsket deg.

The only person you are destined to become is the person you decide to be.
Ralph Waldo Emerson