Introverte tanker

Å ringe på og stikke av er som å delta i et uoffisielt verdensmesterskap i hjertebank.

Jeg elsker barn som ringer på døren min og stikker av; folk som ringer på og som ikke forventer å bli sluppet inn.

Det er visse ting jeg ikke slipper innenfor utgangsdøren, som Jehovas vitner, Mormonere, pissatrengte romfolk og Altzheimer disease.
Jeg har prøvd å holde ubudne gjester som Covid- familien og influensa-krypene ute også, men de har en tendens til å finne en vei inn. De er like plagsomme som mus på høsten.

Hvorfor skal jeg for eksempel slippe inn en nabo som ringer på og spør etter få låne kaffe; de har jo sitt eget hjem like ved; og kaffe til å drikke hjemme får de jo av meg.
Vil de ikke stå ute å fryse på min trapp så får de gå hjem igjen.

Det er mulig at jeg er å anse som usosial som ikke tar i mot ubedt besøk, men jeg tilhører bare disse menneskene som har et sterkt behov for alenetid for å lade opp batteriene og koble av fra omverdenen; hele tiden.

Jeg skjønner jo at enkelte føler seg ensomme og griper enhver anledning til å prate med noen; om så det bare er under et forsøk på å selge en tro, eller bare prater piss for å oppholde ditt fokus mens kameraten ransaker huset på jakt etter omsetningsbare verdivarer.
Så ensom er jeg heldig vis ikke, og det ville virke rart, både på både budet fra Oda og meg selv, å vinke vedkommende inn og insistere på kaffe og småkaker.
Jeg er kanskje en raring, men ikke så rar.

Jeg foretrekker inviterte besøk; eller at det er folk som jeg liker veldig godt og har noe felles med som kommer på overraskelsesbesøk.
Da slipper de inn.

De gangene jeg tusler rundt i nabolaget observerer jeg ulike skilt som er satt opp på på porter og ved ringeklokker for å fortelle besøkende noe om dem som bor der.
Det skiltet som har gitt meg mest humring er skiltet ved ringeklokken til en enslig tobarns-mor: JEG ER SKILT.
Om det er en advarsel, en invitasjon eller en forklaring på stresset hun opplever vil jeg aldri finne ut, men et godt skilt er det.

En som er nabo til ett av ungdommens samlingssteder for usjenert festing oppe ved bunkeren i Høybyveien hadde et skilt på gjerdet sitt med teksten: Den neste som kaster tomme ølbokser inn i hagen min blir rævpult med en kongle.
Skiltet forsvant og er nå byttet ut med et nytt: Ikke rør skiltene mine, drittunger! Dette skiltet har skarpe kanter.

Ut over dette så er det kjedelige, standard skilt som -selgere uøsket-, pass deg for hunden- og -Don't even think of parking here- som preger nabolaget mitt, men i det minste har de ført til at jeg har vurdert å lage mitt eget skilt utenfor døren min.
Ikke bry deg om hunden, men pass deg for eieren.
Introvert personlighet  lusker bak døren.

Ikke det at jeg tror at skilting har noen informativ verdi som respekteres av folk, for jeg har i årevis hatt klistrelapper med reklame uønsket på postkassen min, men får fortsatt jevnlige tilbud om Slip Regularb 9 voksenbleier og tilbud på bladet -Vi over 60- og menighetsblad presset inn i brevsprekken.

Jeg vet at jeg ikke er spesielt sosial av meg som person, og jeg er fullstendig klar over at jeg er introvert på min egen måte; dersom det stemmer at de introverte elsker mennesker, men bare ikke så mange av dem; og helst ikke samtidig.
Min virkelighet er at jeg ikke trenger mange venner, bare noen som virkelig forstår meg; og en god bok.

Jeg har erfart at sosiale situasjoner drenerer energien min, og har derfor valgt å sette grenser for hvor mye sosial interaksjon jeg ønsker å ha. I mitt hode er dette er en sunn måte å ta vare på seg selv på.
Jeg ber ikke om at andre skal respektere meg for dette; bare at de skal la meg være i fred.

Jeg elsker å være sosial... i mitt eget hode.

Hele mitt livet har jeg vært en engasjert og hardt arbeidende kar som har prioritert jobb over fritid og familie.
Nå trenger jeg alenetid, eller for å si det på en mere  fancy måte; jeg har endelig fått tid til å få gjort alt det jeg har utsatt.

Før var alt så uskyldig

I min oppvekst så ringte vi fra telefonkiosken og avtalte stevnemøter med jenter i bygda, i dag så kobles folk via datingapper for å treffes.

Den gangen så kunne vi ikke sende ei jente et dickpic i fjollete tro at det skal vekke lyst hos mottaker.

I min tid så var nok verden mye mer mer analog enn i dag.

Skulle vi reklamere for våre kjønnsorganer over for en pike så måtte vi i så fall vippe frem hele stasen og blottstille den foran jenta; og da ble resultatet i såfall arrestasjon for blotting.
På de kalde vinterdagene ble det uansett heller lite å vise frem.

Det er uansett som fremvisnigsmedie ikke en god måte å sjekke damer på.

Verden var annerledes den gangen vi gjemte oss bak postkontoret for å slafse mule med en utkåret til lepper og kjever ble såre; å køine litt med den vi trodde vi skulle dele resten av livet med, uskyldige unger som vi var.

Den gangen hadde vi ikke hørt om systemet rundt FwB, Friends with Benefits: Den gangen var det rene følelser som var veiledende for å forføre hverandre.

Det store var å få fast følge med ei jente, så vi  kunne snu armbådsuret med urskiven ned for å vise alle og enhver at en var blandt de heldige som nå var opptatt på markedet; men selvsagt mest som skryt over for andre gutter som ikke hadde noen kjæreste å skryte med.

Etter hvert som en vokste opp så måtte en knabbe kondomer fra stativet ved kassen, og betale med  en rikelig tips til kassadamen som tilsvaret prisen på en pakke Nøkken.

Vi var jo ikke tyver, men vi var for flaue til å vise at vi kjøpte prevensjon; og livredde for at det skulle komme våre foreldre at vi bedrev ting som hørte ekteskapet til når vi var sammen på gutterommet.

Frykten for å smelle ei jente på tjukken var alltid til stede, selv ved bruk av prevensjon. Ingen ville at dama skulle få en bolle i ovnen etter et raskt overstått kanin - jukk bak stabburet eller i kjelleren på skolen.

Ensidig hurtig-romantikk i det skjulte var det som det var snakk om i starten for oss gutta.

Min mor skremte livskiten ut av meg en kveld etter å ha ryddet på rommet mitt og funnet en håndfull med kardonger type Durex som jeg hadde gjemt under Tarzan-bladene i nattbordskuffen min.

Jeg unnskyldte meg med at de aldri hadde eller ville bli brukt, for jeg var ikke slik.

Som respons på mine løgner så fikk hun blodpumpen min til å gå over i sprengnings-tempo ved å si: bra, for jeg stakk hull i alle sammen for en uke siden med en synål!

Mor var en traust jordmor og en ivrig syerske, men også en mester i kunsten å skremme sine barn til avhold.

En kan bli både impotent og angst-full av mindre.

Det var bare å kaste seg på sykkelen, trippe i kø utenfor telefonkiosken ved posthuset og ringe dama med bekymringsmeldingen: mulig du havnet på tjukka i går. Mutte´n punkterte gummien!

Alt var så uskyldig og trygt den gangen jeg vokste opp; om jeg husker rett; og det gjør seg selvsagt ikke. 

Det er ikke så stor forskjell på ungdommen i dag og den gang på seksit og sytti-tallet.

Selv om 60-tallet markerte starten på en feministisk revolusjon, var tradisjonelle kjønnsroller fortsatt sterke og kvinner hadde begrensede rettigheter da jeg vokste opp.

Fortsatt var det sånn at kvinnen var til for å pleie og velbehage mannen, ha middagen på bordet da forsørgeren kom hjem etter en hard arbeidsdag. Hos mange menn levde fortsatt holdningen at kvinnene skulle tildeles en løpestreng mellom kjøkkenet og soverommet for at de skulle fokusere på å dekke mannens behov.

Den seksuelle revolusjonen, med sex-livs-artiklene til Inge og Steen i Dagbladet som kilde, førte til en mer åpen holdning til seksualitet, men også til en økning i seksuelt overførbare sykdommer; så akkurat det skal vi vel ikke være så fordømt stolte av.

Sammen med at jeg vokste opp stile også nodmenn seg bak slagordet: Make love, not war. 

og kastet seg på den seksuelle revolusjonen med ønsket om å utfordre etablerte normer.

Når sant skal sies så ble det lite kriging, men i overkant mye love-making her til lands den gangen, og flere av oss unge miestet helt troen på den voksne generasjonen i den tiden.

Voksen-sexen flyttet seg fra soverommet til lokaler der menn lå under laken med snabelen stikkende ut av hull, mens damene i lokalet prøvesatt litt her og litt der for å gjenkjenne sin manns mandige lem og rope ham ut.

Med denne revolusjonen kom skandaleoppslagene i Dagbladet med avsløringer fra Skjetten-byen der gatas mannfolk la husnøklene sine i en stor bolle og trakk ut hvilket hus de skulle teste ut kona og soverommet i.

Vi som var oppvoksende ungdommer bak de voksne i denne revolusjonen fikk avsky for generasjonen vår foran oss og overlot gruppesexen til noen få, spesielt interesserte i vår egen generasjon mens vi andre tviholdt på monogami og trofasthet.

Med vår generasjon så døde hippie-generasjonens kontaktannonser i avisene ut; der hvor det uten bluferdighet sto tekster som; villig, middelaldrende kvinne er på jakt etter en dyktig snekker å dele tiden med.

Når snekkerarbeidet var unnagjort på huset til dama så dukket det opp en ny kontaktannonse som viste behov til en rørlegger eller en elektrikker.

Vi som vokste opp etter dem rykket i stedet inn uskyldige annonser under "Finn og bytt" med tekst som: dobbel sovepose, brukt en gang. Byttes mot barnevogn, HASTER.

Med min generasjon forsvant behovet for oppbevaringsplass for gravide ungjenter som var sendt ut av nærmiljøet av foreldre som følte skam over å ha en gravid datter ruslende rundt i gatene til naboenes beskuelse.

Hjemme hos oss i huset på Aasen hadde vi jevnlig besøk av unge jenter som hadde havnet i uløkka og trengte et sted hvor de kunne gjemmes bort med skammen inntil barnet var født og satt bort.

Ni måneder på privat Folkehøyskole på landet, ble slike opphold kalt av foreldrene da døtrene returnerte hjem med slett mage.

Jeg har aldri vært noe fan av Bob Dyland, men teksten i hans i Subterranean Homesick Blues tolket vi den gangen jeg vokste opp som en om en kommentar til både den sosiale og den kulturelle endringen som skjedde på 60-tallet og gjennom sytti-tallet; you don't need a weatherman to know which way the wind blows.

Akkurat som med ungdommen på 60-tallet, kjenner dagens unge på et sterkt ønske om å forme sin egen verden.

De er ofte mer opptatt av sosiale og miljømessige spørsmål enn tidligere generasjoner, men de har også sine drifter.

De er ikke redde for å uttrykke sine meninger og utfordre det de oppfatter som urettferdig.

Akkurat som på 60-tallet, har de et sterkt fokus på individualisme.

De ønsker å være unike og uttrykke sin egen personlighet; akkurat som oss da vi vokste opp.

Så selv om vi snakker ulikt, kler oss forskjellig og kommuniserer digital og ikke analogt lenger,  så er de akkurat som vi var. 

Jeg har bare ikke hatt tid til å se det før nå.

Alle er kloke. Noen før; og noen etterpå
Karstein Isachsen

Alt skjer så alt for fort
for en treig inovatør.
Alt er allerede gjort,
og alt er stjålet fra før
Dag Evjenth

Eksentrisk eller gal

Jeg vet at det er noe galt ett eller flere steder inne i hodet mitt; og det blir ikke bedre med årene.

En av mine eksentriske særtrekk er at kjøkkenet ikke skal vise at det er laget mat der inne underveis i matlagingen; bortsett fra synet maten som forberedes til å serveres.

Om det er hverdag med kona som skal spises på kjøkkenet, eller helg med gjester til middag i spisestuen så skal alt en har brukt ferdig til matlagingen være vasket opp, tørket og ryddet vekk; det skal ikke vente en full oppvaskekum når maten er ferdig laget.

En annen, eksentrisk ting med min væremåte er hvordan alt jeg trenger, eller tror jeg trenger, skal ligge klart på arbeidspulten min til enhver tid.

Min største utfordring i arbeidslivet var dette med clean desk; eller ryddig bord som det burde hete i Norge.

Denne særheten min var en av grunnene til at jeg kom tidlig på jobb for å sikre at systemet med fritt valg av arbeidsstasjon ikke genererte problemer; for meg.

Under en medarbeidersamtale fikk jeg beskjed om å jobbe mer med det jeg var dårligst på, å ha ryddig bordflate.

I dag får jeg samme beskjed av kona.

Eksentrisk beskriver noe eller noen som avviker fra det som er vanlig eller forventet.

Det kan referere til en persons oppførsel, utseende, ideer eller til og med objekter.

En eksentrisk person gjør eller sier ting som andre finner uvanlige eller merkelige og de har ofte en unik og original måte å tenke på.

Dette er, i følge ekspertene i en lite eksagt vitenskap, mennesker som ofte uavhengige og bryr seg mindre om hva andre mener om dem.

I følge disse tidligere nevnte psykologene så er det et avkrysningsskjema som ved å krysse av mer enn tre ja betyr at du er eksentrisk.

1. Samle du på uvanlige gjenstander?
2. Kler du deg på en svært uvanlig og ikke standarisert måte?
3. Har du svært spesifikke rutiner eller ritualer?
4. Har du sterke og uvanlige meninger?
5. Er du veldig opptatt av en bestemt interesse?

I mitt dype indre så kan jeg ikke med min sterkeste vilje ikke forstå det annerledes enn at vi alle som en har en grad av eksentrisitet, for får en mer enn to ja på spørreskjemaet så er en eksentrisk; og får en som meg fem av fem ja så er du virkelig ute og kjører på det eksentriske skråplan.

Frihet er alltid frihet for dem som tenker annerledes. Rosa Luxembourg.

Mange kreative mennesker har tendens til å være litt eksentriske, men i noen tilfeller kan eksentrisk oppførsel være et symptom på en underliggende mental helsetilstand, påstår spesialistene; som om det er en sykdom å være litt annerledes og vaske opp underveis i matlagingen eller å samle på service av bronse mens en handler klær fra motebutikken Forsvarets overskuddslager!

Det er ingen aboslutt fasit på om dette om det er bra eller dårlig å være eksentrisk.

Det burde være helt opp til hver enkelt person å avgjøre hva som fungerer for dem.

Noen mennesker finner det befriende å være eksentriske, mens andre kan føle seg utenfor; så her går det mye på det å være robust nok til å tørre å være seg selv og drite en lang marsj i hva andre tenker og hvordan de reagerer på deg fom et fritt individ.

Enkelte langt fremskredne eksentriskere hylles for sin orginalitet; som den spanske maleren Salvador Dalí, kjent for sine surrealistiske verk; eller Lady Gaga som er kjent for sin unike stil og opptredener.

Jeg hadde ikke evner til å bygge meg en karriere som gjør meg vidende kjent nok til å bli anerkjent for min særhet, og det å bli en godt kjent seriemorder for å bli husket for evig tid lå liksom aldri innenfor mitt interesseområde. Så viktig er det ikke å bli husket for sine handlinger.

Så jeg har godtatt at jeg bare er en av disse litt anonyme eksentrikerne som lurker rundt i bybildet og prøver så godt jeg kan å skjule de mest fremtredende særhetene mine for de rundt meg ved å gjøre tingene mine i stillhet.

Jeg er vel bare bare en av disse eksentrisk person som gjør noe så selvfølgelig at andre glemmer at det er merkelig.

Så en kan kanskje ut fra det si at jeg ikke er eksentrisk, men at jeg bare er ute på en litt spesiell reise som ingen andre har tatt helt på samme måte som meg tidligere.

Kanskje er jeg bare en sjeldne blomster som lyser opp verden med min særdeles uvanlige skjønnhet, men som også kan være litt vanskelige å stelle.

Ekspertene påstår at den største utfordringen for en eksentrisk person er å finne andre eksentriske personer å være venner med, men der har de feil igjen i mitt tilfelle; for en av mine aller beste venner er en eksentriker med singing bowls og drone i Drammen.

Eller kanskje psykologene har litt rett, for det var vel heller sånn at jeg ble funnet og kanskje ikke så mye fant.

Det finnes både ekte og falske eksentrikere
Er du fattig, blir du sett på som en idiot. Men når du har nok penger og makt, så er du eksentrisk. Kjell Inge Røkke.

Det Røkke beskriver er et fenomen som ofte blir referert til som en dobbeltstandard, hvor ulike sosiale grupper blir vurdert etter forskjellige målestokker.

En person med begrensede ressurser som oppfører seg på en uortodoks måte, kan lett bli stemplet som idiot eller rar, som jeg til tider ble i hjembygda; og andre steder senere i livet.

Men når en velstående eller mektig person som en som var  storbønde og stortingspolitiker handlet og tenkte i det samme retninger som meg så ble han hyllet forde det ble sett på som et uttrykk for originalitet og eksentrisitet innen det politiske landskapet.

Vel, sånn er det bare, en eksentriker og en idiot med sammenfallende interesser og særheter i samme kommune som reise til Oslo for å jobbe; han i Mercedes med reisepengene dekket, og jeg på buss med bilettprisen som ren engangsutgift.

Han kom inn i leksikon ved å ha partiboka i orden, men jeg kom inn i vanlig folks hoder og hjerter fordi jeg hadde mine holdninger i orden.

Så hvem vant mest, han med falske venner som forgudet makten han kunne gi dem fordeler av, eller idioten fra Austvatn i Nord Odal?

Det er bedre å være forvirrende annerledes enn mektig middelmådig, sier nå jeg.

Jeg skled gjennom livet ved å være tro mot mine særheter og mine avvikende tanker; og ikke minst trofast mot tante Olgas råd: vær deg selv! En original er mer verdt enn en kopi.

Jo mer intelligent et menneske er, jo mer originalitet finner det hos sine medmennesker. Ubegavede mennesker synes at alle mennesker er like. Blaise Pascal.

Når jeg først nevner franskmenn med etternavnet Pascal, så må jeg vel røpe at jeg foretrekker konditoren Pascal sine kaker fremfor landsmannen, filosofen og matematikeren Pascal sine ord, uansett hvor smart sistnevnte var.

Like vel avslutter jeg med Blaise Pascal sitt sitat i den forming at dette også kan tolkes inn mot retten til å få være en sann eksentrisk: de høyeste sannheter er ikke tilgjengelige for fornuften; de fattes umiddelbart av hjertet.

Fluksens

Når en blir pensjonist og høstværet er begredelig så blir det mye tenking, fundering og frustrasjons-behandling en får tid til.
Gamle minner dukker opp under mimrestundene og gamle ord følger med i tankegangen. Et av de gamle ordene som kom til meg under ett av de få TV-programmene jeg ser på for tiden var ordet fluksens. Min mor var en meget effektiv kvinne som gjorde mange ting samtidig og ville at ting skulle skje etter hennes tempo. Derfor brukte hun ord som fluksens de gangene hun villa ha umiddelbar bevegelse ut av meg.; ordre som  tilsa at det skulle skje på flekken; på rappen, straks.

I disse dager, da hun for lengst har sluttet å prøve å beordre en guttunge til effektivitet, så blir det til at jeg noen ganger bare blir sittende å glo på TV-skjermen fordi det er for mørkt til å lese en bok i stua; ettersom jeg ikke gidder å gå bort for å slå på lyset. Da er det lettere å gripe til fjernkontrollen og fordummes av det som måtte dukke opp på skjermen.
Så kommer frustrasjonen!

Hvorfor lyver programledere hele tiden på TV og sier: nå er det reklamepause, vi er straks tilbake.
12 minutter er ikke et straks. 

Hvis jeg står ved disken på butikken og sier at jeg straks betaler for varene mine , ja så blir det bråk både med den i kassa og køen bak meg om jeg drøyer i 12 minutter.

Når kona roper kom hit!, og du sløver på lengde med en hel reklamepause  på TV, ja så ligger det brått en skilsmisse i luften.

Straks er et norsk adverb som beskriver noe som skjer umiddelbart, øyeblikkelig eller innen kort tid.
Det gir uttrykk for at noe skal skje så fort som mulig, uten unødig opphold.

TV-vertene lover å straks være  tilbake med programmet jeg ser på, og en lovnad er et løfte eller en forsikring; men på den annen side så er jo forsikringer bare kjeltringstreker med en pris når du tegner forsikringen, og en helt annen pris når ulykken er ute.

Løgner og atter løgner.

En løgn er en bevisst usann uttalelse som er ment å villede noen.

En skal være like vridd i hodet som Vladimir Lenin om en  bygger seg strategi etter hans filosofi: en løgn, gjentatt ofte nok, blir en sannhet.

Kanskje disse programlederne ikke skjønner at de lyver, men trolig så vet de det veldig godt; og da vil jeg bare si som Friedrich Nietzsche: den største løgnen er den som får oss til å tro at vi ikke lyver.

Som vi sier det her til lands når vi står over for profesjonelle og godt betalte løgnere: en liten løgn krever store løgner for å dekke over den.
Skulle tro de var politikere og ikke programledere sånn som de lyver, blir tatt på det gang på gang, og forventer at vi kunden glemmer det mellom hver gang. Og reklamepausene kommer så tett i løpet av et program at selv vi semi-senile ikke klarer å glemme når den siste reklamepausen var der.

Dette er en kynisk tolkning av ordhellet om at det å tilgi ikke er å glemme, men det er å frigjøre seg selv fra fortiden.

Dette sitatet understreker at tilgivelse handler om å slippe tak i bitterhet og sinne, men ikke å glemme det som har skjedd.
Det er ikke mulig når det gjelder reklame på TV, for en klarer ikke å frigjøre seg fra fortiden på de ti minuttene er program går før det avbrytes igjen.

Jeg klarer hverken å slippe tak i bitterhet og sinne over disse daglige løgnene; og heller ikke å glemme det som har skjedd hver eneste gang jeg har prøvd å se på programmet Alle mot alle; et kort quiss-program som det tar jævlig lang tid å få med seg det hele av; 25 minutters program som det tar tett inn på en time å komme gjennom.

Straks er det tid for reklame igjen. Med tiden er vi tilbake. 

Det var alt jeg rekker å skrive i denne reklamepausen, så det ble ikke noe tilsvarende til de seks bindene i Karl Ove Knausgårds romansyklus Min kamp, som jeg rakk å forfatte.
Skulle jeg klart en seks binds artikkel så måtte jeg sett på TV en hel dag for å rekke det i reklamepausene.

Jeg slapp i det minste å se Rema 1000 sin reklame om tilbud på blomkål og kupp på Jula.mens jeg skrev om min psykiske kamp mot frustrasjon

Alt var bedre før da en i reklamepausen rakk å løpe ut på kjøkkenet for å fylle kaffekoppen. I dag rekker en å gå helt ned i butikken for å kjøpe kaffe; og i tillegg flørte med kassadamen og koke kaffen hjemme.

Straks, sa klokken. Men tiden gikk og gikk

Straks ferdig, lovet han-kaninen; han hoppet på hun-kaninen; og han sto for sine ord.

Små bekymringer plager oss gjerne i ledige stunder - straks vi setter oss i bevegelse, forsvinner de som en mygg.
Charles Cooley

Så konklusjonen er enkelt og greit det at når en lider av reklame-fobi så er det bedre å gjøre noe annet enn å se på TV: Så fort dette programmet omsider er ferdig så skal jeg gå å finne meg en bok; og da kan jeg jo slå på lyset i stuen samtidig.

Straks tilbake med nye skriverier; om en uke

Alle vil leve lenge, men få vil bli gammel

Å bli gammel betyr utfordringer både på helse og på kommunikasjonsevne.

Sessongmessige sykdommer med utvid risiko for oss oppe i årene kan vi vaksinere oss mot, men språket vårt er og blir gammeldags.

Å leve lenge har det som konsekvens at en blir gammel; både i sjel og i kropp: og selvsagt i mentalitet.

Desverre så er jeg alt for ung i hodet til at jeg trives med å stå i kø og kommunisere med gamlinger, men jeg er blitt for gammel i språket til å kommunisere med de unge.

Jeg er en carefree person som nyter livet. Jeg gidder ikke å face kjente problemer om og om igjen, så i stedet så embracer jeg høsten etter råd fra NRK og skjenker ikke seasonal affective disorder en tanke nå i mørketiden.

Hvordan kan en være bekymringsløs når folk ikke lenger finner norske ord nok til å bygge opp en setning.

Er språket vårt virkelig så fattig på brukbare ord at vi må låne fra andre språk?

Jeg for min del hablaba Norsk perfecto, men det høres veldig mye mer intelectualmente ut om jeg legger inn noen spanske ord i setningene mine i stedet; sånn at folk forstår at jeg behersket spansk også; selv om de ikke forstår hva jeg prater om.

¿Me entiendes?

Språket vårt er i utvikling.

Det er bare å gi opp og pugge all verdens gloser på ulike språk så en kan forstå hva det snakkes om.

Language er jo after all bare kommunikasjon i praksis.

Who needs that?

Det spiller vel ingen rolle hva jeg vil si så lenge jeg høres smart, ungdommelig og beleven ut når jeg skravler i vei?

Å snakke sammen er jo tross alt bare et narrativ;  en rekkefølge av det å sette ord på beskrevne hendelser og opplevelser som ikke er interesante for andre uansett.

Å beherske språket er det viktigste for mennesket. Ved siden av kyssing er dette den mest spennende formen for kommunikasjon.
Oren Arnold

Jeg har innsett at det å klage over bruken av fremmedspråkelige henteord i språket vårt er et tydeligere bevis på alderdom enn det å gå rundt med grått hår og stokk.

Så for å skjule at jeg er blitt en negativ gubbe godt opp i årene så sitter jeg nå hjemme ved min laptop og skriver en reisehåndbok; en dictionary med dagligtale for kamuflering av reell alder. 

Den første setning er laget for bruk når jeg er ute med mitt barnebarn: jeg er hennes grandpa. Hun er min eyeball.

Jeg har også tatt i bruk ordet husband når jeg presenterer meg for min kones bekjentskaper; eller stjålet ordet tilbake fra engelsk norrøn-tyveri for å si det sånn.

Forrige uke ringte en fra banken min meg fordi jeg ikke hadde respondert på en mail fra dem.

Jeg ser ikke alltid forskjellen på reklame og seriøse henvendelser på mottaket for elektronisk post. Dessuten er langt over nitti prosent av henvendelser på min G-mail-konto reklame; og reklame sletter jeg uten å bruke tid på å sjekke dem.

Han som ringte meg ble ikke blid da jeg ba om hans navn og forlangte å få ringe ham opp igjen via bankens sentralbord; så jeg måtte minne ham om at det var lurt å være mistenksom når folk fra bankene ringer deg.

Det var rett mann på rett plass, men etter noen minutter med kommunikasjon på et fagspråk jeg ikke skjønte en dritt av forklarte jeg at jeg ikke er utdannet bankmann.

Da sa han kort; du må gå inn på nettbanken din og bestille et nytt bankkort.

Hvorfor sa han ikke det med det samme?

Jeg sliter med den nye måten enkelte kommuniserer på; for jeg er faktisk blitt gammel.

Så for noen dager siden rettet jeg meg opp, serverte resepsjonisten på Helsekontoret for Migrasjon, Smittevern og Vaksiner i Hønefoss et bredt smil og sa så ungdommelig jeg kunne: kan jeg order influensa-vaksine her hos dere?

- Nei, du kan ikke beordre vaksine her. Vi settet ikke vaksiner om du krever det eller ikke.

Det var min feil, ikke fordi jeg valgte det engelske ordet -order-, men fordi jeg glemte misvisningen i det Norske språket; jeg burde nå snart ha lære at Legevakt ikke betyr at det er leger på vakt der, eller at Helsekontoret for Migrasjon, Smittevern og Vaksiner selvfølgelig ikke driver med vaksinering.

I stedet slang jeg innom Apotek1 for å benytte de dropin-timene de reklamerer bredt med for å tilby folket sin influensavaksine, men det gikk ikke, for de krever resept fra lege; og fastlegen har ikke dropin-timer.

Så jeg droppet hele greia. 

Jeg får heller face det som kommer og håpe at jeg ikke cough on noe nye ribbensbrudd ved hostekuler før de gamle har grodd.

Shit skjer om en vil eller ikke.

Uansett: ord er veldig viktig i kommunikasjon.
Merete Kristiansen

Ha en god og smittefri helg

Det viktigste i kommunikasjon er å høre det som ikke sies.
Peter Drucker

Hjernefrys

Noen ganger er kampen mot hodet ditt,
 et slag du er dømt til å tape.

Hukommelsen er noe som forundrer meg noen ganger.

For kort tid siden så sto jeg i isenkrambutikken og klarte for mitt beste ikke å huske hva det var jeg dro dit for. Uansett hvor lenge jeg gikk mellom de utallige hyllene for å vekke opp hukommelsen så klarte jeg ikke å finne ut hvorfor det var så viktig å oppsøke butikken.

Jeg vet at det ikke er senilitet, for jeg husket alle varene på handlelisten på matbutikken noen minutter senere.

Frustrert over det tomme hullet i hodet ble jeg stående ved kjøledisken å vurdere frem og tilbake om jeg skulle kjøpe en kylling og lage frikasé til middag da gamle minner pluttselig slo ned i meg fra ett eller annet ulogisk sted i hjerne; fremkalt av en kjølig kylling i plast.

Plutselig var jeg tilbake på Mallorca, foran en TV med småungene Vanessa og Ine Susanne ved siden av meg i sofaen.

Videoen vi så på var om Quique Gavilán, på norsk Henery Hauk; en karakter fra den animerte serien Looney Tunes fra selskapet Warner Brothers.

Quique er en baby-hønsehauk med pretensjoner om å være en stor kyllingjeger som bodde i et tre nær gården der hanen Claudio og hunden George bodde.

Vanligvis begynner historien med at Quique drar til gården for å ta en deilig kylling til lunsj, men gards-hunden George oppfordrer ham i stedet til å ta hanen Claudio til lunsjmat i stedet for den små kyllingene.

 
Quique Gaviláns mest kjente utsagn fra disse tegnefilmene: Du er en kylling og du må bli med meg. Jeg er en kyllinghauk og jeg leter etter kyllinger.

Plutselig var det som om en serie tegneserier fra barndommen flashet opp som en dårlig filamvis for øynene mine. Ikke bare var det tegnesierie med Henery Hauk og den brille-brukende kameraten, ugle-kyllingen Olaf, men en strøm av tegneserieforsider som Superman, Tarzan, Tomahawk, Korak og Arci som rullet forbi det indre blikket mitt.

Jeg ble så overrasket at jeg dreit i hele kyllingen og kjøpte med meg bladet Astrix, Den hvite Iriss, på vei ut av butikken.

Hukommelse er som kjent evnen til å lagre, bevare og gjenkalle informasjon, erfaringer og kunnskap; en slags intern harddisk i hjernen vår hvor vi lagrer alt fra minner om barndommen til kunnskap vi har lært på skolen.

Hukommelsen min er en datamaskin som ofte krasjer.

Meg kjent så har vi korttidshukommelse og langtidshukommelse, en semantisk hukommelse som lagrer generell kunnskap som fakta og språk; og prosedural hukommelse som gjør at vi aldri glemmer å sykle eller spille et instrument.

Men det jeg opplevde den dagen var et akutt tilfelle av episodisk hukommelse, minner knyttet til spesifikke hendelser og opplevelser.

Og det var da jeg dro tilbake for å kjøpe den batteridrevne snøskuffa jeg skulle se på i utgangspunktet, en oppdatert modell av prisvinneren; fordi jeg på vei ut av matbutikken husket hvor mye jeg heller vil sitte inne ved peisen å lese i stedet for å måke snø om vinteren.

Det er noen ganger skremmende rundt hvorfor hjernen min noen ganger føles som den hopper fra den ene tanken til den andre før jeg husker det jeg egentlig var ute etter.

Det er forvirrende når jeg prøver å huske noe spesifikt og andre tanker distrahere og gjøre det vanskeligere å fokusere på det jeg burde fokusere på.

Tankene mine er tilsynelatende knyttet sammen i nettverk, så når jeg prøver å huske noe så vil hjernen min følge disse nettverkene; og det føre meg ofte på lange omveier før jeg når frem til det jeg søker.

Min kjære kone har en mer jordnær tilnerming til dette og minner hver gang jeg er gjennom en slik tankevandring på at hukommelse vil endre seg med alderen.

Det er helt normalt å bli litt mer glemsk etter hvert som man blir eldre, sier hun; men blir like vel irritert da jeg må gå inn på matbutikken igjen fordi jeg har handlet alt annet enn det hun ba meg kjøpe.

Hukommelsen er som et seilbåt. Den trenger vinden av nåtiden for å drive den fremover, skrev Antoine de Saint-Exupéry.

Det er sikkert noe i det, men jeg føler liksom at jeg etterhvert har begynt å kjenne meg selv mer og mer igjen i Agnes Repplier sin beskrivelse: Å bli gammel er som å klatre opp en trapp i mørket, og hver gang du tar et steg, glemmer du hvor neste trinn er.

Å bli gammel ligner rett og slett mer og mer på det å være drita full.

Om ikke jeg er drita, så er i hvertfall hjernen min ofte ute på galeien, for den tar meg med på reiser som jeg ikke ønsker å ta; som det å stå inne på matbutikken, glo på en kyllig og brått huske at tegneserien Tomahawk het Tomajauk på spansk; når det eneste jeg ville var å kjøpe meg en snøskuffe på isenkramen før snøen kommer.

The mind is its own place, and in itself can make a heaven of hell, a hell of heaven.
John Milton

Dette er mine tanker, et lite stikk mot hjernens evne til å spille oss puss og triks, eller som Edgar Alan Poe sa: Sinnet er en fantastisk ting å miste.

Jeg blir gal; noen ganger.

Breakdancing

Jeg har aldri likt å danse, for jeg har rytme som en mursteinsvegg og nyter helst musikk sittende i ro med øretelefoner.

Breakdance er en danseform med utspring i hiphop-kulturen fra USA.

Dansen er preget av, og tar utgangspunkt i, den enkelte dansers fysiske forutsetninger, danseferdigheter og fantasi. 

Ufrivillig brakedance er når du snubler i rulletrappen og triller baklengs nedover, for til slutt å ende på legevakta på dagtid når den ikke er bemannet.

Ikke det at det spilte noen rolle for jeg hadde mange ugrodde ribbensbrudd fra før runddansen; og kuttet i pannen gir bare noe å snakke om i ettertid.

Ikke det at det ikke er kledelig med de fire, skråstilte stilkestingene kona ga meg som huslege, men jeg kler ikke egentlig silketråd  i panna.

Du får spare til pannelugg for å dekke stingene sa kona, men før det skjer så har såret forlengst grodd.

Det er flaut å danse, synes jeg; både på dansegulv og i rulletrapp. Jeg ser ikke de sosiale fordelene med dans, selv om det ble temmelig sosialt rundt meg på gulvet på Kuben.

Jeg hater den formen for oppmerksomhet.

Oppmerksomhet er en kognitiv prosess som innebærer å fokusere på spesifikke aspekter av omgivelsene våre, samtidig som vi filtrerer bort annen informasjon; som når de nysgjerrige burde drite i min flause og heller fokusere på tilbudet på valnøtter inne på Meny.

Det skjer ikke så ofte at det er reelle tilbud på Meny; og jeg snubler både i tide og utide for tiden.

Negativ oppmerksomhet betyr i hovedsak at man får oppmerksomhet på en uønsket eller negativ måte. Det er ofte knyttet til atferdsproblemer hos barn eller unge, men kan også gjelde voksne.

Jeg er da pr. definisjon en gammel mann med adferdsproblemer.

Adferdsproblem er en samlebetegnelse for ulike typer atferd som avviker fra det som anses som normalt eller sosialt akseptabelt i en gitt sammenheng; som for eksempel det å gå i en rulletrapp når en burde stå stille med begge bena på samme trinn.

Det verste med hele seansen inne på Kuben senter er håpet om ny runde med underholdning i blikkene til jentene inne på Kanel kafe hver gang jeg stiger inn i rulletrappen.

Nå tenker dere sikkert at det er spotlight-effekten, en kognitiv skjevhet der vi overvurderer hvor mye andre legger merke til oss og våre handlinger, er det som har rammet meg, men jeg vet selvsagt bedre enn som så; for kvinnene der inne har helt tydelig forventningsfulle blikk som uttrykker spenning, nysgjerrighet eller en følelse av å vente på noe. 

Skuffelse er en følelse av misnøye som oppstår når våre forventninger ikke blir innfridd.

Det er en vanlig menneskelig reaksjon på situasjoner der utfallet ikke stemmer overens med det vi håpet på eller forventet.

Det gjør meg selvsagt vondt i sjelen å skuffe kvinnene på Kanel, men nå holder jeg meg godt fast i gummilisten på rulletrappa, og neste gang jeg gjør det skal jeg huske å slippe taket i den i tide; så jeg slipper å tryne på toppen av rulletrappen som i går.

Men det var bare hun på Bugatti som oppdaget; for det var henne jeg løp overenda da jeg prøve å finne balansen igjen.

Å bli gammel er ikke for sissier. Det krever pågangsmot.

Etter å ha blitt kjent med nye folk på Kuben så har jeg bare dette å si: livet er ikke en reise mot graven med det mål å ankomme trygt i en velbevart kropp, men heller å skli inn sidelengs, helt utslitt, og utrope: For en tur det var!

Flau ble jeg begge gangene. Det er som de flester kjenner til en følelse som oppstår når man føler seg usikker, brydd eller forlegen i en sosial situasjon; for eksempel knyttet til ulike ting, som det å gjøre noe dumt eller klønete.

En får bare svelge det i seg å finne trøsdt i ordene: din egen flauhet er lite å regne, mot den flauhet man føler på andres vegne.

Flauhet er bare bevis på at du fortsatt prøver, om det dog bare går på det å prøve og overleve i en rulletrapp.

Kløne er et norsk ord som mor ofte brukte om meg. Ordet defineres som det å gjøre feil eller noe klønete, men det brukes også om noen som er klossete og udugelige.

Kanskje hadde hun rett like vel. De gangene jeg havner i slike kløne-situasjoner så får jeg lyst til å grave meg ned. Mor vil heldig vis aldri finne ut at hennes sønn fortsatt er en stor kløne; for hun er  allerede gravd ned.