Det skjedde noe rart den andre dagen min som pensjonist; hjernen delte seg i en bakre og fremre bevissthet.
Den fremre bevisstheten slet med å orientere seg og legge bak meg de vanene med å sjekke E-post som første post etter at øynene ble åpnet, og ut fra det planlegge dagen som var i emning. Sterke signaler fra den bakre bevisstheten i hodet mitt hadde en helt annen retning den ville jeg skulle følge; og de tankene var så sterke og dominerende at det var som om de hadde ligget å ventet i årevis for så å vekkes til live allerede første, virkelige pensjonist-dag; og tankene på den nye planen gjorde meg spent og lykkelig.
Det fine med å være alene i hjemmet de første dagene i pensjonstiden er at ingen nær deg blir forstyrret av dine morgen-aktiviteter.
Lørdag den 2. mars 2024 begynte som min siste dag i forsvaret med trening med vekter klokken 06:15, påfølgende morgenstell og en solid frokost med knekkebrød, suppe og egg.
Den nye morgenrutinen føltes så riktig og så igjenkjennbar at den gjorde meg euforisk fordi det er denne rutinen jeg har planlagt for meg selv som mitt pensjonistprogram de siste 24 årene.
Etter som årene gikk så fikk jeg det for meg at den bare ville bli en fantasi, men så viser det seg at min bakre bevissthet har holdt fast på dette hele veien frem til denne dagen.
Det verste, eller beste, er at det ser ut til å fungere. Trass smerter i side, lunger og brystkasse så er det mer enn glede å komme gjennom morgentreningen. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så uthvilt mentalt og fysisk som nå; og den strenge selv-kustusen jeg hadde som nittenåring er tilbake i hodet.
Å komme svett og sliten ned på badet for morgenstellet er en opplevelse lik den å våkne til solskinn, og måltidet jeg de siste årene har gitt f.. i er nå en driver og en nytelse.
Lunsjen blir nødvendigvis moderat og middagen liten etter en sånn start på dagen, så kanskje jeg en dag finner igjen kroppen som ligger skjult under lag med spekk.
