... T a k k f o r f ø l g e t ...
.jpeg)
Noen ganger stanset jeg opp og lurt på psykopati.
Jeg hadde empati for andres smerte og lidelse, og var ikke kriminell eller spesielt manipulerende, men lik en psykopat følte jeg meg rolige og avslappet i situasjoner som ville gjort andre mennesker engstelige.
Jeg tror ikke at jeg hadde en oppblåst selvfølelse og mente ikke å være et bedre menneske enn andre; men det må vel andre enn jeg selv bedømme.
Like vel så tok jeg meg selv i at det var lett å glemme ting som gjorde vondt der og da og følte ikke at jeg hadde like sterk følelse som andre rundt meg.
Jeg så med uforståelig forundring på folk som brøyt sammen i tårer på TV, når de snakket om personer som døde under Alexander Kjelland for flere tiår siden.
For å si det enkelt så plaget ikke ting meg i lengden, ting spilte egentlig ingen rolle.
Denne selvgranskningen kom til meg for en tid siden da jeg en dag klaget til min kone over at jeg frøs.
Det hadde hun tilsynelatende aldri hørt meg si tidligere i vårt over 20 år lange samvær.
Hennes respons på min følelse av kulde var et spontant: Da er du endelig blitt et menneske.
Jeg tolket hennes spontane reaksjon som at jeg kanskje endelig var på vei mot det å bli det som hun ville benevne som en nomal person.
Det satte i gang en selvransakelse rundt hvorfor jeg blant annet har tålt kulde så godt og hva som har endret seg; og hvorfor.
Det er flere faktorer som spiller inn på hvorfor noen tåler kulde bedre enn andre og som gjør at enkelte kan trives i for eksempel en kald campingvogn mange vintere på rad, selv om både vogna og personen forfalt paralellt av elde.
Personer med en høyere basal metabolsk rate, også kjent som fedme, produserer mer varme, noe som gjør dem bedre rustet til å tåle kulde.
Folk har tidligere definert meg som en sammensatt person, så kanskje var jeg også litt feminin av meg, for kvinner har generelt et høyere fettinnhold enn menn, noe som gir dem bedre isolasjon mot kulde.
Den maskuline delen under det kvinnelige fettet mitt var kanskje godt polstret muskelmasse som produserer mye varme.
Det å være liten og tykk i kulden er bra, for personer med mer kroppsfett og mindre overflate i forhold til volum mister mindre varme.
Når jeg så på det jeg har gitt i arv til min datter og mitt barnebarn så er det mye som tyder på at noen mennesker har genetiske varianter som gjør dem bedre tilpasset kalde omgivelser.
Men selvsagt ingen konsekvent person, for jeg frøys hele dagen, mens når jeg kledde av meg på natten og la meg under et tynt laken så måtte jeg ligge med åpent vindu for ikke å bli for varm.
Forstå det den som kan.
En balansert diett med tilstrekkelig energi gir kroppen drivstoff til å produsere varme, sies det; og det å spise animalsk har alltid ligget for meg.
Det å være mentalt forberedt på å tåle kulde vil selvsagt gjøre det lettere å tilpasse seg, og personer med erfaring i å bo i kalde omgivelser har utviklet strategier for å holde seg varme.
Dessuten hadde jeg nesten sykelig behov for å drikke vann i store mengder, og det er et kjent faktum at dehydrering vil gjøre en mer følsom for kulde.
I tillegg så har jeg alltid sovet godt, bare det er kaldt og luftig nok i rommet.
Så det som viste seg etter selvransakelsen min er at jeg aldri har vært en tøffing som nærmest var å regne som uteligger gjennom hele året.
Jeg var rett og slett bare en velfyldt og godt stappet fettkladd som med en samling av usunne vaner slapp billig unna belastningene som en sunn og tynn person ville hatt.
Trist og overraskende, men sånn er det bare.
På veien mot å bli en slank pensjonist og for hver mistet kilo, desto kaldere.
Jeg så på en måte frem til å bli en tynn frossenpinne hvor alle rynkene jeg strakk ut med underhudsfett blir synlig for gud og hvermansen.
Jeg kunne selvsagt heller skylt på at det er helseproblemer som tvinger meg til inaktivitet som er skyld i at jeg fryser, men sannheten er vel nærmere det at mitt nye, sunne kosthold fører meg langs den iskalde veien mot et sundt og hutrende utseende.
Jeg var på en måte på vei fra å være en rusten, fungerende stridsvogn og mot det å bli en nylakker flott Jaguar med ødelagt motor og kaputt varmeaparat.
Hva gjør en ikke for at kista skal bli lettere å bære til graven?
Denne selvvurderingen er ikke en form for selvflagellasjon der målet er å straffer seg selv ved å fokusere på egne feil og mangler, men rett og slett bare en kritiske del av selvransakelsen for å beskrive en mer objektiv vurdering av meg selv.
Jeg er nok ikke helt den dere trodde jeg var; og langt i fra den jeg selv trodde jeg var.
Galgenhumor er så mye mer nyansert enn det å henge en klovn.
Barndommens evige sommer er et uttrykk som fanger en følelse av uendelig tid, frihet og lykke som mange forbinder med barndommen.
Det er selvfølgelig en romantisering av en tid der dagene føltes lange og uendelige, og bekymringer var få; men det er sånn barndommsminnene ofte føles, selv om den også har inneholdt mye vondt og mørkt.
Som barn opplever vi tiden på en annen måte enn voksne.
Dager og uker kan føles som en evighet, spesielt under skoleferier.
Sommeren, med lange lyse dager og frihet fra skolearbeid, blir ofte husket som den ultimate representanten for denne uendelige tiden.
Barndommen er ofte en tid preget av frihet og lek.
Vi er ikke bundet av de samme forpliktelsene som voksne, og kan bruke dagene til å utforske, fantasere og ha det gøy.
For mange er barndommen forbundet med en følelse av lykke og trygghet.
Vi er omgitt av kjærlige voksne og har en naturlig nysgjerrighet og glede over livet, men det er også for alt for mange barn er det også en tid der det å komme hjem til familien er de uværsskyene vi helst ønsker å fjerne fra minnene og heller fokusere på de dagene utenfor hjemmet sammen med venner.
Når vi blir voksne, lengter vi ofte tilbake til den enkle og carefree tiden i barndommen.
Uttrykket barndommens evige sommer er da en måte å uttrykke denne nostalgien på. Uttrykket kan også brukes som en metafor for en ideell tilstand, en tid der alt er mulig og bekymringer burde være fraværende.
Hvorfor er det så viktig for oss å huske denne tiden, på godt og vondt, spør jeg meg selv da minner fra barndomstiden til stadighet dukker opp i hodet mitt?
Det er ingen utbredt tvil blandt oss vanlige folk om at barndommen former oss som mennesker, og at minnene fra denne tiden er en viktig del av vår identitet.
Det jeg merket på meg selv er at det å minnes barndommens glede er en inspirasjon til å leve et mer tilfredsstillende liv, for selv om voksenlivet kan være utfordrende, kan minnene fra barndommen gi håp og styrke.
Jeg var av de heldige barna som visste at uansett hva en dag bød på av motgang og smerte, så hadde jeg et trygt hjem å komme inn i når jeg hadde behov for det. Der fikk jeg veiledning og støtte; samt de nødvendige korrekser.
Brutalt, men viktig for å få et nyenasert syn på livet og det at venner trebgte oss mer enn familien sin, hadde bygdetrollet satt navn på enkelte områder i vårt lokalsamfunn; nedverdigende navn som fortalte oss barna at de som vokste opp der trengte alt vi kunne gi dem av støtte og vennlighet.
Bloskams-grenda og fylle-tunet var to slike lokale stedsnavn som aldri ble satt på noe kart; hverken innen barnevern eller andre myndigheter.
Den riktige politikken i dette var tilsynelatende å snu seg bort, for da var det lettere å glemme problemene som utspant seg der.
Hvis en overså ungene som vokste opp der, så ville de ikke føle seg beglodd og annerledes; var filosofien hos de fleste over barne-alder.
Som Ella en gang summerte det opp: jeg slipper ikke de barna inn på tunet, for det trekker til seg så mye ubehag når foreldrene kommer og trekker dem hjem etter ørene.
Det var knyttet mye skam og tabu til det å snakke om vanskelige temaer som mishandling, overgrep eller psykiske problemer i min bygd også, og det gjorde det vanskelig for barn å fortelle de voksne om det de opplever blant vennekretsen.
Fordi det var sånn så søkte jeg ting jeg hadde lest for å hjelpe en god venn fra bygda, Mark Twains to lærebæker i ekte vennskap; Tom Sawyer og Huckleberry Finn.
Tom Sawyer og jeg var i mitt hode like som to dråper vann; er en livlig og fantasifull gutt som ofte finner seg selv rotet opp i ulike eventyr. Vi var begge kjent for våre utspekulerte planer og for å overbevise andre omat vi visste best. Romanen utforsker temaer som barndom, vennskap, kjærlighet; og den svevende grensen mellom fantasi og virkelighet.
Min venn, Ottar, var Huckleberry Finn som trengte flukt fra sin voldelige far.
Det var bare det at vår flukt i en gammel fløter-båt nedover den lokale elven Missisippi river, Austassåa, var temmelig kort, men da kom boken Kon-Tiki ekspedisjonen av Thor Heyerdahl til hjelp i det vi kastet oss ut i den risikofulle ferden fra elveoset og over Storsjøen frem til den ubebodde Ramsholmen.
På den lange, smale holmen holdt vi det gående i fire dager på beslaglagte matvarer fra mors stabbur, kaste-brød fra Samvirkelaget og kokekaffe knabbet på Skytterhuset:
Det hjalp selvsagt ikke Ottars situasjon det minste og ble bare noen dages flukt fra den virkeligheten han levde i.
Denne handlingen kostet ikke meg så dyrt at det ikke var verdt det: Det ble en alvorsprat fra mor om angsten jeg hadde påført henne ved å stikke av uten beskjed; og litt bjerkeris for å ha stjålet kaffe fra Skytterhuset.
Velfortjent og en liten pris å betale for en tafatt idé satt ut i praksis.
Mange år senere dumpet jeg over ham på Karl Johans gate og da fikk jeg betalt i store mond, da han presenterte meg for sin kone og datter: Dette er han som tok meg med til Ramsholmen da vi var små. Da var det som om verden stoppet opp for et øyeblikk, og jeg ble transportert tilbake til barndommens evige sommer.
Så snudde han seg mot meg med ordene: Takk for at du ga meg den gaven hvor jeg for et øyeblikk følte meg som et ordentlig barn.
Det å bry seg, og bry seg om; om dog med noen tafatte forsøk; det både gir deg og sørger for at du mottar gaver som forsterker den virkelige sannheten bak det som senere blir til barndommens evige sommer.
Det er lite som skjer uten at det er en logisk forklaring på at det skjer.
Forklaringene kan være mange og veldig forskjellige, men ingen ting skjer uten en grunn.
Så lenge jeg har levd, og det har blitt en stund, har folket fra Nord Odal blitt kalt for indianere.
Noen mener at dette skyldes et uhell med Norge-rundt sendingen som skulle vise innslag fra Austvatn i Nord Odal.
Av en eller annen grunn så lot ikke det planlagte, nyfilmede innslaget seg sende, så i stedt hentet de ut et klipp fra arkivet der en eldre mann kom padlende til brygga på Lensebakken på en stokk.
Han satt over skrevs på en tykk stokk med paddelåri i hendene, bena i vannet og ryggsekk på ryggen.
Gubben overnattet noen dager på Ramsholmen og hadde behov for å komme seg til landhandleriet på Austvatn for å bunkre varer som han kjøpte over disk; øl, spiker, brød og knakkpølser.
Sannheten bak det å bli kalt indianere, og historien bak klistremerkene med indianerhode og teksten Indian county of Norway, stammer fra en hendelse lenge før NRK-arkivets film-lager.
Det har bakgrunn i en streik blandt tømmerfløtere ved nedre Gåsvann.
De tjue Nord Odølingene som deltok i denne streiken var ekstra hissige i sin kamp mot streikebrytere, politi og gardister, noe som førte til at de av mediene ble betegnet som ville indianere pga. sin oppførsel.
I 1927 fant nemmelig en av norsk arbeidslivs mest dramatiske konflikter sted ved elva Julussa nær grensa mellom Elverum og Åmot.
Nøden var stor blant skogsarbeiderne på 1920-tallet og økende arbeidsledighet og fattigdom førte til flere streiker der arbeidsgivere stengte arbeidere ute og tok i bruk billige arbeidskraft fra bandt annet Toten.
Arbeiderbladet 16.5.1927:
100 gardister og 35 politimenn skal hjelpe streikebryterne.
De samme politihunder, som brukes i jakten på lensmannsmordere, hisses nu på organiserte arbeidere
Aftenposten 15.5.1927::
Situasjonen ved Julussa tilspisses.
Det har lyktes urostifterne foreløpig at stanse fløtningsarbeidet og fordrive politiet.
Urostifterne er 220 og har 50 geværer.
Et gardekompani reiste i går til Elverum
Konfliktens høydepunkt ble nådd 15. mai.
Da demonstrerte 200 mann på Brattveltdammen, 120 av dem fra Elverum, 80 fra Åmot og 20 fra Nord Odal.
Omtrent en tredel var bevæpnet med skytevåpen.
Med politi til stede ble de organiserte tvunget til å dra hjem og streikebryterne fikk fortsette fløtingen; og ryktet om Nord-Odølingene som villmenn og indianere var etablert.
På Knapper nord for Garvik, nord og øst for Joker Knapper, ligger det et tre-løst område med gress og frodig mark som heter Prærien.
Der, langs Prærievegen, ligger et slags landemerke som på Google maps angis som Storm Nilas Holseth Kuk og karsk.
Jeg nevner det bare som et bevis på at de ikke er helt tamme de folkene der oppe på Prærien.
Som guttunger så syklet vi fra Austvatn til Prærien, en sykkeltur på godt over en halvtime den gangen hvor gir på sykkelen bare var noe vi leste om i reklame i Allers og Hjemmet.
Alle guttungene på 70-tallet drømte om å eie en DBS Apache Cross med tre-trinns navgir og sal fra Jonas Øglænd fabrikker, men det ble med drømmen.
Selv hadde jeg bare en gammel, en gang rød Svithun damesykkel med grønn staffering og Torpedo baknav fra 1940.
På den hadde jeg tvunnet et hoppetau så det skulle se ut som stangen på en hærresykkel; men ingen andre enn meg lot seg lure av det.
Fremme på prærien, kun iført lendeklede, og fjær fra hønenen på Trøseid gård tredd ned i en alt for stram syltestrikk rundt hodet, gikk vi i kamp med ungene på Prærien; som møtte våre tre-piler med kruttlapp-pistoler og var dømt til å tape terreng.
Tørre smell og skremte hyl fra prærie-bowboyer skremmer ikke en blodtøsrstig gjeng ville indianer.
Etter kampen røykte vi fredspipe sammen, med litt av bestefars Tidemann's Karvet blad i langpipa jeg lånte fra peisestiuen i huset på Aasen.
Skal du være med på leken må du tåle steken, sa vi til hverandre hver gang når vi syklet hjem, grønne i trynet av den sterke tobakken.
Min storesøster elsket å plage sin bror, så hver gang jeg kom hjem fra ett av slagene på Prærien, med dyp rand etter syltestrikken i pannen, så sang hun den sangen vi alle indianere la for hat da den kom en gang tidlig på sekstitallet:
Som guttunge så misunnte jeg min tremenning Alfhild sin lyse hud.
Hun trengte bare å krysse tunet i sola før hun var en ekte rødhud. Det var ikke greit å ha albino-hud i Austvatn, men det var misunnverdig.
Det var noe dypt alvorlig og sjelsettende dette med tilhørigheten til Nord Odal for oss ungene.
Følelsen av tilhørighet til sin bygd og dens historie er svært viktig for barn, og har en rekke positive konsekvenser for deres utvikling.
Det å kjenne til bygdas historie og tradisjoner bidro til å forme vårs identitet.
Vi forsto hvor vi kom fra, og vi fikk en følelse av å være en del av noe større enn oss selv.
Tilhørigheten til bygda styrket båndene mellom oss barna og vårt nærmiljø.
Der følete vi oss trygge; og godtatt.
Jeg tror at vi ved å lære om bygdas historie utviklet en dyp respekt for de som hadde levd før oss og ga oss en forståelse av at vi var en del av en kjede av generasjoner.
Jeg tror også at barn som føler tilhørighet til bygda si, og bydelen for den saks skyld, er mer sannsynlig til å engasjere seg i lokalsamfunnet og bidra til å bevare områdets tradisjoner og kultur.
Å være stolt av sin bygd og dens historie styrker barnas selvfølelse og selvtillit, og jeg er overbevist om at dette var med på å håndtere den store, kulturelle forskjellellen mellom by og land, både når det gjaldt dialekter, klær, fritidsinteresser og verdier, da jeg flyttet til Oslo som frittstående sekstenåring.
Jeg var stolt av mitt bygdeliv, og denne stoltheten tror jeg at gjorde med mer omstillingsdyktig i forhold til å kunne tilpasse meg og slå rot også i storbyen uten å miste min egen identitet.
Kanskje var det mer i det ei nabo-jente i Herman Fossgate sa enn det jeg ville innse den gangen: dere raringer fra bygdene skiller dere ut fra mengden og tør å være dere selv; og akkurat det kan være tiltrekkende for oss andre som søker etter noe annerledes og spennende. Dere raringer virker ofte mer genuine og ærlige enn de som forsøker å passe inn blandt oss i storbyene.
Så hoppet hun bakpå kjæresens moped og lot raringen fra Austvatn stå igjen alene med drømmen om en gang å få seg en moped til å ragge damer med.
En raring er en person som skiller seg ut fra mengden på en eller annen måte.
Det kan være alt fra å ha en veldig unik stil, til å ha litt spesielle måter å tenke på.
Så når det er sagt så var, og er jeg fortsatt, en raring; og akkurat det har gjort meg godt gjennom livet.
Det er noe ironisk dette med at i en by hvor alle skal være unike, så kan det føles enda mer ensomt å skille seg ut.
Jeg følte aldri at det å skille meg ut gjorde meg ensom, tvert i mot.
I dag kledde jeg meg normalt. Ingen snakket til meg. Kanskje jeg skal tilbake til å kle som en raring igjen og lokke dem til meg ved å være den jeg egentlig er.
Jeg observerte tidlig hvordan det å søke etter et fellesskap førte til enda mer følelse av å være utenfor; eller for å si det på en annen måte: jeg søkte etter en gruppe å høre til i, men fant bare en haug med subkulturer som kranglet om hvem som var mest unik.
Derfor innså jeg fort at jeg fint kunne være frittstående og selværlig, og alene alene uten å bli ensom.
Å være tro mot seg selv og dine røtter er en viktig del av det å finne sin identitet og føle seg tilfreds med livet.
Vær den du er, og si hva du føler for.
For de som bryr seg spiller ingen rolle, og de som virkelig betyr noe har ikke noe i mot det.
Dr. Seuss
.jpeg)
Nå, rett før julematen settes i produksjon, går startskuddet hos de fleste til å feire en mange tusen år gammel tradisjon i Norge.
Det er gjennom historiske bevis vanskelig å si nøyaktig, men det er klart at midtvinterfester har vært feiret her i Norden i svært lang tid.
De hedenske røttene til julen strekker seg flere tusen år tilbake i tid.
Før Norge ble kristnet, feiret vikingene midtvinterfesten jól rundt 12. januar. Dette var en hedensk høytid med offerritualer til ære for gudene, og markerte solens tilbakekomst og håpet om lengre dager.
På 900-tallet bestemte kong Håkon den gode at Norge skulle feire jul den 25. desember, i tråd med den kristne tradisjonen.
Selv om datoen for julen ble endret, levde mange av de gamle tradisjonene videre. Etter hvert ble julen en blanding av hedenske og kristne elementer, og utviklet seg til den høytiden vi kjenner i dag.
Jól var en viktig høytid i det norrøne samfunnet. Den markerte midtvinter, en tid da dagene var kortest og mørkest.
Den sentrale delen av julefeiringen var et stort blot, eller offerfest, til ære for gudene.
Man ofret dyr, særlig hester, og drakk store mengder øl og mjød.
Folk samlet seg i langhusene for å spise store måltider sammen.
På menyen sto det ofte kjøtt, fisk og grønnsaker.
Kvelden ble brukt til å fortelle historier, synge sanger og drikke.
Dette var en tid for å styrke sosiale bånd og overføre kunnskap og tradisjoner til neste generasjon.
Det var vanlig å gi hverandre gaver, ofte i form av mat, drikke eller håndverksprodukter.
Man skålet for gudene, spesielt Odin som også ble kalt Jòlnir.
Det var en plikt å drikke jul til ære for ham.
Julen markerte en viktig overgang i naturen.
Etter den mørke vinteren ville dagene igjen bli lengre, og det var grunn til å feire og være takknemlig.
Julen for vikingene var en høytid fylt med mat, drikke, gaver, fortellinger og religiøse ritualer.
Den var en feiring av lys, liv og håp i en mørk årstid.
På min farfars tid var det vanlig å dekke stuegolvet med halm og la hele familien sove sammen i stua på årets lengste natt. Som et slags blot ble beina fra juleribbe-middagen kastet i svartovnen for å mate den og sikre god varme gjennom vinteren.
Å mate ovnen var en måte å sikre seg mot uhell og bringe lykke til hjemmet.
Det ble drukket sirupsøl, maltøl og tomtebrygg, spist sylte, kalde poteter, innmatpølse og småkaker gjennom natten mens de gamle fortalte historier om skrømt, huldra, fjøsnisser og julebukker.
Tradisjonen med å kle seg ut som julebukk og gå rundt og be om mat og drikke har røtter langt tilbake i tid.
Opprinnelig var julebukken knyttet til dyrking av fruktbarhet og hadde en mer skummel karakter. Senere ble den tilpasset kristendommen og fikk en mer harmløs skikkelse.
Julebukken ble ofte fremstilt med en bukkemaske og en pels, og kunne opptre både alene og i grupper.
Julebukkene gikk fra hus til hus, sang sanger, fortalte vitser og utførte små opptrinn i bytte mot mat og drikke.
Gjennom julebukktradisjonen ble gamle skikker og sanger holdt i live.
Fjøsnissen er en fascinerende skikkelse i norsk folketro, spesielt knyttet til gårdsbruk og juletiden.
Denne lille, ofte skjeggete skikkelsen ble sett på som en slags vokter av gården og dyrene, og det var viktig å holde ham fornøyd.
Fjøsnissen har røtter i norrøn mytologi og kan sees på som en videreføring av gamle trosoppfatninger om naturånder og vesener som beskyttet gården og dens innbyggere.
Før begrepet fjøsnisse ble vanlig, brukte man ofte uttrykket gardvorden.
Dette var et vesen som voktet både gården og dens innbyggere.
Over tid ble fjøsnissen spesielt knyttet til julen. Det var vanlig å legge ut grøt og andre godsaker til nissen på julaften for å sikre seg hans velvilje gjennom året.
Fjøsnissen ble som nevnt sett på som en beskytter av dyrene og gårdbrukeren.
Han kunne hjelpe til med gårdsarbeidet, men kunne også straffe dem som ikke behandlet ham godt.
Fjøsnissen var ofte omgitt av mystikk og var ikke alltid synlig for mennesker.
Han kunne både være snill og rampete, avhengig av hvordan han ble behandlet.
Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når troen på fjøsnisser oppsto i Norge, da denne typen folketro ofte utviklet seg over lang tid og ble overført muntlig fra generasjon til generasjon.
Troen på naturånder og vesener som voktet gårder og dyr er sannsynligvis svært gammel og har røtter langt tilbake i forhistorisk tid.
I norrøn mytologi fantes det ulike typer vesener som var knyttet til gården og naturen. Fjøsnissen kan nok sees som en videreføring av disse.
Troen på fjøsnisser fortsatte å leve videre gjennom middelalderen og helt opp til moderne tid, selv om den dessverre gradvis ble mindre utbredt med kristningen av Norge.
Men selv om troen på fjøsnisser som et reelt vesen har avtatt, lever figuren videre i norsk kultur og folkeeventyr.
Er det virkelig noe vi feirer i disse dagene så er det den norske kulturen, være seg den kristne kulturen eller bare den folkelige tradisjonen med å fylle den kalde, mørke tiden med varme og samvær.
God jul til dere hele hurven ønskes fra en eldre, ekte fjøsnisse med tjugeskjegg fra Austvatn
I motsetning til Julenissen som er sesongarbeider, så er jeg fullt inneforstått med at jeg er en skikkelig nisse; året rundt.
Det å være en skikkelig nisse betydde, da jeg var liten gutt i Austvatn, det å være en hardtarbeidende skapning som alltid stilte opp og gjorde en god jobb.
I dag er det å være en skikkelig nisse ensbetydende med det å være litt slu, rampete og utnyttende.
I mange sammenhenger brukes uttrykket nå for å beskrive noen som er late, udugelige og ikke gjør jobben sin ordentlig; eller pensjonist som jeg også kan kalles.
Dette er selvsagt en negativ konnotasjon som spiller på den tradisjonelle forestillingen om nisser som små, grå skapninger som skal jobbe hardt på gården; og som slett ikke skal være en orkesløs, lat gubbe som sløver seg gjennom dagene med nesa dypt begravet i historiske bøker om krigsforbytelser.
På seg selv kjenner en andre.
Noen ganger gjenkjenner jeg meg selv godt igjen i uttrykket jævla nisse, der uttrykket brukes for å beskrive noen som er snik, lur eller trikser seg unna arbeid; som ved å måtte si til kona at jobben må vente til smertene gir seg.
Jeg er blitt en nisse som ikke lenger tar meg selv i å bite tenna sammen og stå på; koste hva det koste vill av smerte og sorg.
Dette bygger på en annen side av nissemytologien, der nisser noen ganger blir fremstilt som litt lur og rampete.
Å stemple seg selv for en jækla nisse er en måte, i selverkjennelsens ånd, å uttrykke irritasjon eller sinne over hvem jeg har blitt; uten å bruke et sterkere banneord.
Dem bruker jeg bare som smertestillende for tiden.
Den akutte, hissige banningen fungerer bedre enn både Ibux og Paracet; og det er både reseptfrott og gratis.
Det advares av erfaring mot overforbruk av denne medisinen i det offentlige rom.
Det er bare nå i moderne tid at nissene er blitt en juleting.
l norrøn mytologi var de små, onde vesener som kunne gjøre skade på mennesker og dyr.
Gjennom hele middelalderen var de norske fjøsnissene knyttet til gården og husstanden og kunne være både hjelpsom og skadelig, avhengig av hvordan han ble behandlet; akkurat som oss folk flest.
Ærlig talt så føler jeg at jeg egentlig alltid gar vært en liten nisse i samfunnet, men en som kanskje ble idyllisert og fremstilt som en snill og god figur.
Allerede som småvokst, eller barn som dèt ordet betydde da jeg var barn, så hadde jeg en forkjærlighet for Henrik Wergelands dikt Steinbrytervisen, og jeg ble ofte tatt for å radbrekke verset:
Nisser og dverge bygger i berge
Men vi skal mine dem alle her ut
Ti mens vi synger muntre i klynger
Sprenger vi berget i lufta med krutt
Jeg utviklet tidlig en sterk tiltrekning til eksplosiver og det å sprenge ting med krutt.
Ettersom jeg vokste fra min kortvoksthet, så kan jeg umulig være en dverg; ergo er jeg en nisse rundt eksplosiver.
Bevis innrømmet og fremlagt for folkets domstol.
Mer har jeg ikke å si rundt det å ha stor mage; eller ha et hoppeslott som barnebarnet Lilli kaller utvoksten min; før hun prøver å ta livet av ved å vise meg hva hun mener med det.
En stor mage er som en kosebamse, alltid der for hopp og sprett fra deg, kjære Lilli Marlen
Jeg er kjent for å være en jævla nisse når det kommer til å glemme bryllupsdagene.
Det er en kunst!
Men julekvelden glemmer jeg aldri.
Da kommer alltid den lille nissen frem i meg igjen.
Da kan en på en måte si at jeg virkelig er i mitt ess både i stue og på kjøkken.
Nisse på kjøkkenet er forøvrig et gammelt uttrykk som ble brukt for å beskrive en situasjon der noe har blitt spist eller flyttet på uten at man helt sikkert vet hvem som har gjort det.
Kakene jeg bakte i går er borte! Det må være en kakeelskende nisse som har vært på kjøkkenet her, brukte mor å si når jeg hadde besøkt boksen med marengskule på kjeks; såkalte Isralitter som disse kakene het den gangen
I dag er ikke kaker like fristende som den gang, men ut over det så kommer nissen frem i meg til de grader at jeg noen ganger blir flau over meg selv.
Da blir jeg mer leken, entusiastisk og opptatt av de små tingene i livet; slik barn ofte er.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i butikken og tenkt at jeg må huske å kjøpe noe til barnebarnet i jula.
Da forsvinner liksom all hukommelse om at akkurat det har jeg tenkt mange ganger tidligere denne forjulen.
Så får jeg litt korreks av kona og påminnelse om at jeg har kjøpt gaver nok til barnebarnet; før hun kommer ut av en butikke med en gave eller to til som lille Lilli skal få.
Så mens jeg er i julestemning så benytter jeg en sjanse til å ønske dere alle en god, kjærlig og hærlig jul.
Han er så sur og gretten hele året, men i julen kommer nissen frem i ham.
Da er han verdens snilleste; og blakkeste.
.jpeg)
