fredag 19. juli 2024

Alltid beredt, men aldri bekymret



Som pensjonist så er det viktig å være godt forberedt
 på alt som kan skje i fremtiden, kanskje spesielt fordi
 vi er blitt gamle; og da skjer det mer med oss enn det
 gjorde tidligere, og ting som vi nesten bare har hørt
 om kan bli en personlig virkelighet.


Det ligger alltid noe å spøker mellom trærne langs stien vi går og som kan angripe oss, som Alzheimer og normal senilitet.

Teoretisk sett er det mye å være redd for, spesielt om en har evnen til å ta sorger og bekymringer på forskudd.

Tidligere i livet så gjorde jeg rare ting fordi hodet var på et annet sted enn det burde være; som å legge bilnøklene i kjøleskapet og oppbevare blåmuggost i jakkelommen.

Den gangen ble dette definert som distrehet.

Gjør en det samme i dag gir kona deg diagnosen senil med en gang og sover dårlig fordi hun ser for seg en fremtid med en senil gubbe som hun må passe på som et spedbarn.

For å unngå at kona skal få søvnløse netter der hun vrir seg av bekymringer har jeg blitt mer nøye og grundig på mine gamle dager; jeg har etablert sjekklister og tiltakskort for dagligdagse ting.

Nøkler henger jeg alltid på en krok ved inngangsdøren i det jeg kommer inn, og med jevne mellomrom gjennomfører jeg en mønstrings-drill for å sjekke at jeg ikke oppbevarer ting i lommene som burde vært et helt annet sted.

Sist jeg gjennomførte mønstring etter en tur på Kuben senter fant jeg en grillpølse i brød i lommen på jakka mi; en pølse som helt tydelig burde vært plassert i magen.

ikke rart jeg var sulten da jeg kom hjem, men dette var rett og slett konsekvensen av det å nesten ha blitt tatt på fersken av kona under spising av usunn mat.

Egentlig er det hennes skyld at jeg ikke oppdaget pølsen før, for hun maser hele tiden om at jeg må slutte å gå med hendene i lommen; og jeg lystrer alle ordre.

Det er flere grunner til at mennesker har en tendens til å bekymre seg for ting som sannsynligvis aldri kommer til å skje.

Noe av forklaringen kan ligge i det evolusjonære. Bekymring vil ha hjulpet våre forfedre med å overleve ved å motivere dem til å ta forholdsregler mot potensielle trusler.

De som bekymret seg for ting som rovdyr eller matmangel var mer sannsynlig å ta skritt for å unngå disse farene, og dermed øke sjansene for å overleve.

Hjernen vår er flink til å identifisere mønstre og trusler, selv når de ikke er der.

Dette vil føre til at vi feilaktig tolker uskyldige hendelser som tegn på fare, og dermed fører til unødige bekymring.

En kan sikkert gi psykologiske forklaringer på denne forhåndbekymringen også, for bekymring er en form for problemløsing:

Noen ganger kan bekymring være en måte å prøve å løse potensielle problemer på, så ved å tenke gjennom hva som kan gå galt, kan vi forberede oss på å håndtere negative situasjoner.

Videre så er det sånn at vi alle har ulik toleranse for usikkerhet.

Noen mennesker har en lavere toleranse for usikkerhet enn andre, og de kan derfor bli mer tilbøyelige til å bekymre seg når de står overfor ting som er ukjent, mens perfeksjonister nok vil ha en tendens til å sette seg urealistiske standarder for seg selv og andre.

Når de ikke når disse standardene, vil de bli bekymret og engstelige.

Så har vi forskjellen på den medfødte evnen til å tenke positivt eller negativt.

Noen mennesker har en tendens til å tenke negative tanker mer ofte enn andre.

Dette kan føre til at de ser verden gjennom et mer pessimistisk filter og er mer tilbøyelige til å bekymre seg for negative utfall.

Bekymring er som en gyngestol, den bringer deg ingen vei, men den holder deg opptatt.
Bob Marley

Det er viktig å merke seg at denne øvelsen ikke handler om å ignorere potensielle trusler eller å unngå å ta nødvendige forholdsregler. Det handler heller om å utvikle en mer balansert tilnærming til bekymring, slik at den ikke tar kontroll over livene våre.

Bekymring er som å betale renter for en gjeld du ikke skylder.
Mark Twain

Det å analysere tidligere bekymringer kan være en nyttig øvelse for alle, men det kan være spesielt nyttig for personer som sliter med angst eller bekymring.

Det viktigste ved alt dette er å huske at det er normalt å bekymre seg fra tid til annen, men hvis bekymringene dine er overveldende eller forstyrrer ditt daglige liv, kan det være lurt å jobbe litt mer med å analysere tidligere bekymringer du slet med og se på hvor mange, eller få, av dem som faktisk ble en realitet.

Å analysere tidligere bekymringer og sette tall på hvor mange av dem som aldri ble til virkelighet vil være en nyttig øvelse.

Ved å se at de fleste bekymringer aldri blir til virkelighet, vil vi lære å håndtere fremtidige bekymringer på en mer rasjonell måte, noe som etterhvert vil bidra til å redusere angst og bekymring, og frigjøre mental energi til mer positive ting.

Å gå gjennom personlige, empiriske data rundt bekymringer vi har hatt vil hjelpe oss å identifisere gjentatte tankefeil vi gjør, for eksempel å overdrive sannsynligheten for negative hendelser eller undervurdere vår evne til å håndtere dem.

Ved å bli mer klar over disse tankefeilene kan vi lære å utfordre dem og tenke mer realistisk om fremtiden.

Når vi har en bedre forståelse av hvor ofte bekymringene våre er grunnløse, kan vi ta mer informerte beslutninger om hvordan vi skal bruke tiden og energien vår, og vi vil være mer tilbøyelige til å ta risiko og gripe muligheter, i stedet for å la oss holde tilbake av frykt.

Til syvende og sist så vil det å se at vi har håndtert vanskelige situasjoner i fortiden kan gi oss en følelse av selvtillit og styrke. Ved å reflektere over bekymringene våre vil vi også sette mer pris på de gode tingene i livet vårt; og det vil føre til en økt følelse av takknemlighet og velvære.

Det er selvsagt viktig å merke seg at denne øvelsen ikke handler om å ignorere potensielle trusler eller å unngå å ta nødvendige forholdsregler.

Det handler heller om å utvikle en mer balansert tilnærming til bekymring, slik at den ikke tar kontroll over livene våre.

Det å analysere tidligere bekymringer vil være en nyttig øvelse for alle, men det kan være spesielt nyttig for personer som sliter med angst eller bekymring.

Det er ingen grunn til å bekymre seg for ting du ikke kan kontrollere. Og hvis du kan kontrollere dem, er det ingen grunn til å bekymre seg.
Eleanor Roosevelt

Dette sitatet fra den amerikanske førstedamen Eleanor Roosevelt skiller mellom ting vi kan kontrollere og ting vi ikke kan.

For ting vi kan kontrollere, bør vi ta grep for å forbedre dem.

For ting vi ikke kan kontrollere, bør vi akseptere dem og fokusere på det vi kan kontrollere.

tirsdag 16. juli 2024

Alle dager er en liten feiring

Det beste ved å ha blitt pensjonist er at jeg får ubegrenset tid til å tilbringe med min kone.


I de nitten årene vi har vært gift, med hverandre, har det ikke blitt så mange årene til-sammen hvor vi har vært i samme hus.

Pendlingen og arbeidspresset holdt oss atskilt i uker og måneder av gangen, så pensjon er den perfekte tiden til å styrke båndet mellom oss.

Pensjon er som en lang ferie - uten sluttdato! Nå kan vi tilbringe dagene med å gjøre alt vi har lyst til, men sammen.

Endelig har vi tid til å sove lenge, spise frokost på sengen og se på våre favorittprogrammer uten å bli avbrutt av jobb eller andre forpliktelser.

Pensjon er tiden for å le, slappe av og nyte hverandres selskap. Vi har tross alt fortjent det!
Nå har vi mye mer tid til å snakke, lytte og vise hverandre hvor mye vi bryr oss.

Min viktige Bok Kyu fyller 70 år i dag, og det samme gjør da selvsagt også hennes tvillingsøster Ok Kyu.

Etter 17 timer på reise fra Seoul i Sør-Korea til norsk sommer for å feire 70-årsdagen sammen er det ikke til å unngå at en må samles rundt matbordet.

I Sør-Korea er måltider en sosial og familiesentrert aktivitet der det er vanlig å dele flere retter ved et måltid, og maten serveres ofte familie-stil der alle deler av de ulike rettene; en slags asiatisk tapas-kultur for å si det på europeisk måte.

Bordet er familiens hjerte, og bordet er der familiens historie er lagret, som koreanerne sier det.

Min kone fyller 70 år noen år før meg. Hun er kanskje eldre enn meg, men hun har mye mer livserfaring ... og sko; forferdelig mange sko.

Alderen er bare en illusjon, og hun ser bare yngre ut enn meg fordi hun vet hvordan man bruker sminke bedre.

Det minner meg om min gamle mor som var på Steen&Strøm og spurte om hun i kosmetikk-avdelingen kunne sminke henne så hun så litt yngre ut.

Da ble samtalen avbrutt av en håndverker som gikk forbi med ordene: redningen for deg frue er å bli med meg, jeg er uansett i gang med å sparkle en vegg i tredje etasje og har flere bøtter sparkelmasse å ta av.

Selv så trenger jeg ikke sånn derre sminke og rynkekrem, for ser jeg en rynke så spiser jeg bare en fet middag som øker vekt som strammer ut huden min.

Finner jeg flere rynker nå så blir jeg smellfeit.

Min kone og jeg vi har forskjellige aldre, men vi har det samme målet: å holde hverandre lykkelige.

De romantiske personene påstår at et godt forhold handler om to hjerter som slår som ett, men med hennes friske hjerte og mitt utslitte og ujevne pumpe-verk så høres vi ut som en rytmeboks når vi ligger ved siden av hverandre; hun er den jevne grunn-rytmen og jeg er slagverk-rytmene.

Pensjon er en tom gave-boks, og vi har bestemt oss for å fylle den til breddfull.

Jeg er ikke sikker på hva som er verre, å jobbe eller å være pensjonist; men i det minste har jeg nå tid til å klage over begge deler.

Min kone har en fantastisk humor som ikke alltid gjør det helt soleklart hva hun mener med det hun sier.

En gang hun skulle avsi en takk for maten til kelneren på Pers hotell åpnet hun med: sist jeg spiste hos dere så var potetene ukokt og sausen kald, men denne gangen var det helt motsatt. Jeg skal definitivt komme tilbake for mer - men med en større tallerken.

Hun kan si mye med få ord, og det er klart at det ikke alltid er like lett å forstå ordene hun prøver å si på norsk; men med litt godvilje så faller det stort sett på plass.

Hun elsker sjømat: som kleps, klabbe og leker, men hvem trenger -R-når en er gift med en militær kode-knekker som gir henne alt hun ønsker seg?

Jeg behersker flere målformer: bokmål, nynorsk og Bok-norsk, så kommunikasjonen flyter godt her hjemme.

Det eneste som kan bli litt slitsomt her hjemme er at hun snakker naturmedisin-norsk, så hver gang jeg åpner munnen for å innta en av hennes matretter så må jeg gjennom et foredrag rundt hva de ulike matrettene inneholder av antioksidanter, betakaroten, melatonin, collagen og vitamin-typer, samt hva de er godt for i de ulike inventar-delene inne i kroppen.

Akkurat det kan bli litt slitsomt da et koreansk måltid består av mange, ulike småretter.

Det eneste jeg skjønner ut fra det hun sier er at jeg umulig kan dø av noe som helst etter å ha spist disse rettene; bortsett fra om jeg blir påkjørt av en trailer.

En bekjent spurte meg en dag hvordan det var å bli pensjonist, og da brøt min kone raskt inn på mine vegne ved å svare vedkommende: han har endelig tid til å gjøre alt det han aldri hadde tid til å gjøre da han jobbet. Dessverre har han glemt hva det var.

Kanskje hun mener at jeg har blitt profesjonell lat; ikke godt å si.

Uansett; pensjon er som å være på en øde øy. Du har all tid i verden, men ingenting du må gjøre.

En annen ting er selvsagt at pensjonisttiden er den perfekte tiden til å reise rundt i verden, men en må husk å ta med seg kredittkortet, for pensjonen er ikke akkurat sjenerøs.

Før jobbet jeg ekstremt mye overtid og la disse pengene til side for å kunne sløse litt når det var behov for det.

Overtid i form av lange arbeidsdager i dag gir bare det som fortjeneste at kona påstår at jeg jobber for tregt.

Kona snakker mye om det at tiden går så fort, og at livet er så kort. Hun ser at døden som en dag ligger å venter der fremme.

Der er vi litt ulike, for jeg er udødelig, som jeg alltid har vært; i hvert fall så langt i livet.

Jeg overlevde jobben min i alle disse årene, så jeg kan sikkert overleve pensjonen også.

Det er mye som endrer seg når en blir pensjonist, ikke minst de kroppslige tingene.

Å bli gammel er som å bestige et fjell. Jo høyere du kommer, jo bedre er utsikten, men jo tyngre blir pusten.

Rynker er bevis på at vi har levd et godt liv; eller i det minste levd lenge nok til å få rynker. Uansett er begge deler til fordel for deg.

Å bli gammel er ikke så ille som det ser ut til, for tross alt vet vi hvor brillene våre er nå da det ikke lenger er flaut å bære dem i hurpe-snor rundt nakken.

Forfengeligheten forsvinner med alderen, det er sikkert og visst.

En annen ting ved alderdommen er at vi glemmer ting oftere, og fordelen med det er at folk tror oss når vi bruker det som unnskyldning for å slippe unna alt vi ikke gidder.

Selvfølgelig er det ikke alt som ar positivt ved å bli gammel, men vi har mer tid til å gå til legen; det er bare det at legen ikke har tid til oss. Vi får bare passe oss for å falle, så slipper vi å plage legestanden unødig.

Nå da jeg ikke har noe jeg må gjøre, så bruker jeg en del tid til å høre på radio; og da blir jeg noen ganger skremt av kvaliteten på de som har tatt over for oss.

Et eksempel på dette var når en ung metereolog skulle forklare hva han trodde var årsaken til at det var så lave badevann-temperaturer i Norge i år; han mente at det kunne skyldes at det var så kaldt i luften i juli.

Hvis dette er kvaliteten på de som kommer etter oss så vil jeg gripe sjansen til å fortelle dem at årsaken til at det er så mye gamle folk i dag kanskje har noe med at vi har levd så lenge; eller kanskje det skyldes at det er så lenge siden vi ble født.

Spis mere fisk sier myndighetene; med andre ord oppfordrer de oss til å betale sinnsyke priser for å få i oss kvikksølv og andre tungmetaller som den norske fisken nå er kjent for over hele verden; og jeg som trodde at det å oppfordre til å begå selvmord, og assistert selvdrap er ulovlig.

Nå har jeg blitt gammel, og jeg har pokker ikke dårlig samvittighet for det; så nå skal jeg gå ut og grille meg en saftig biff og spise poteter; så lenge jeg har råd til poteter da.

Så kjære dere som er ungdommer, dere har noe å glede dere til, for som pensjonist så har vi tid til å gjøre alt det vi aldri hadde tid til å gjøre da vi var yngre; som å sove lenge, se på TV og henge foran laptopen.

fredag 5. juli 2024

Usynlig, analog mann i en digital verden.

Å bli lagt merke til, å stikke seg ut, er en fysisk ting. Det oppnås gjennom klær, oppførsel, hva du sier; og andre ting som gjør at du stikker deg ut i forhold til den grå hopen.

Trass dette kan alt en gjør og føler være umulig å se for andre selv om du på alle måter blir lagt merke til i et rom.


Å føle seg usynlig kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker.

Dette kan skje i sosiale settinger, på jobb eller til og med hjemme hvor du føler at meningene dine ikke betyr noe.

De såkalt lærde i tolking av hvordan tankesettet ditt fungerer påstår at dette skyldes lav selvtillit, for du tror kanskje ikke at du er god nok eller at du har noe å tilby.

Men trass høy selvtillit opplever jeg at alt det viktige jeg gjør ikke sees; de tar det bare som en selvfølge at tingene du har ansvar for skal fungere knirkefritt.

De ser ikke innsatsen som ligger bak dette; og hvilken oppofrelse det ligger bak det å ha stålkontroll over tingene du har ansvar for; på jobb og hjemme.

Hos legene føler jeg meg alltid usynlig når jeg går ut etter en konsultasjon.

Legene tar et kort blikk på deg og stiller diagnosen uten å høre på ett eneste ord av de symptomene jeg beskriver for dem at jeg har.

Om det er jeg som er stum under konsultasjonen, eller om det er legene som er døve, spiller egentlig ingen rolle, for diagnosen har de stilt ved første blikk.

Jeg har en stor, steinhard vom, og jeg har alt fra et tiltrekkende utseende med mine lange henge-barter fra et lite tillitsvekkende ansikt med smale øyne.

Klart at jeg går på fylla og bruker fritiden på pub eller i lenestolen foran TV med en six-pack ved siden av meg.

Mitt utseende tilsier at jeg spiser fett i store mengder og lever på kiosk-pølser.

Jeg har latt kropp og helse forfalle; og det eneste jeg er på jakt etter er en sykemelding for å få bedre tid til å bælme polvarer; eller latskap som det kan samles opp i under ett ord.

Min verden og legenes oppfattelse av min verden er til de grader forskjellige.

Jeg har alltid jobbet hardt med lange, og mange dager i uken, og med et veldig minimalt fravær fra jobben.
Jeg har vært på pub både fire og fem ganger i året, og jeg tar en øl eller to på ferie.

En gang i mellom har jeg vært innom vinmonopolet; for å handle gaver til andre.

Jeg sier på ingen måte at jeg har levd et perfekt og sundt liv, og jeg nyter mine daglige doser av snus med god samvittighet.

Det jeg sier er at jeg er møkka lei av inkompetente leger som gir diagnoser og trekker konklusjoner uten å lytte til meg.

I en undersøkelse rundt drikkevaner i regi av bedriftshelsetjenesten måtte jeg fylle ut et skjema med enheter av ditt og datt på pollisten som jeg inntok daglig, ukentlig, månedlig og årlig.

Min ærlighet i dette skjemaet ble møtt av bedriftslegens ord etter at han hadde målt meg opp og ned med blikket var: kan du ikke svare ærlig på undersøkelsen så undergraver du den!

Nå er jeg pensjonert og kan ikke beskyldes for å være på jakt etter sykemelding.

Jeg har papirer på at jeg har diabetes 2, høy kolesterol og høyt blodtrykk, samt angina pectoris.

Jeg måler sukkernivået i blodet hver dag og har veldig gode målinger i følge tabellene, noe som i følge legen skyldes medisinene jeg fikk; men som jeg aldri har tatt.

Jeg kan snaut bevege meg, noe som i følge eksperten skyldes min angina.

At smertene starter nede ved hoften og gir kronisk smerte i midtre del av venstre side skyldes bare innbilning i følge legen da dette slett ikke stemmer med den diagnosen hun har stilt.

Klumpen på størrelse med en avokado i venstre side, som er følbar både innvendig og utvendig, er noe legen ikke anser som noen sammenheng med anginaen; noe hun faktisk har rett i, men som hun ikke ser noen grunn til en gang å kjenne på.

Leger tar ikke i pasienter om de kan unngå det.

Jeg har på utallige nivåer vært usynlig gjennom livet.

Folk ser, og de dømmer ut fra det de ser ved første blikk.

Etter det er konklusjonene gitt, og etter det er det lite grunn til å prøve ut disse konklusjonene.

Det er da jeg gjør som nordmenn gjør når de føler på dårlig kundebehandling, jeg slutter å benytte den forretningen hvor jeg føler at varen jeg får ikke holder mål; i taushet.

De mister en kunde, men det merker de ikke en gang.

For mange år siden sluttet jeg å handle på Veitvet mathall etter at de solgte min fem år gamle datter råtten frukt. Hun var stolt av å få gå alene i butikken og hun elsket eieren Tony som hjalp henne å fylle frukt-posen. Mange måneder senere møtte jeg Tony på gaten, og han responderte med å påpeke at det var lenge siden han hadde sett meg i butikken sin.

Den siste legen jeg var hos kommenterte at det stort sett var hypokondere som byttet legesenter så ofte som meg; tre legesentre i Oslo på femten år. Hun lyttet ikke med ørene når jeg sa at jeg hadde byttet nå fordi jeg ikke lenger bor i Oslo, men her i Hønefoss.

Konklusjonen var tatt og dommen ble gitt.

Det jeg vil frem til i denne artikkelen er at mennesker innen enkelte faggrupper er på vei ut av systemene og erstattes av Kunstig intelligens, KI.

Da jeg for litt siden søkte etter ny fastlege på et lokalt legesenter, noe jeg ikke har hatt på 20 år, så fikk jeg beskjed om at de benytter seg av KI diagnostikk-verktøy.

Somnummer 92 på ventelisten til legen har jeg ikke fått testet ut dette enda, men en lege jeg kjenner, men som jeg ikke er pasient hos, la inn alle mine beskrivelser og symptomer i sitt KI diagnostikk-program og fikk følgende resultat:

Å oppleve et traume som et brudd i seks ribbein kan føre til PTSD.
Symptomer på PTSD kan inkludere tilbakevendende tanker og mareritt om traumet, unngåelse av påminnelser om traumet, negative endringer i humør og tenkning, og økt angst og spenning.
I noen tilfeller kan PTSD også forårsake fysiske symptomer som smerter og pustevansker.

Så nå har jeg PSTD, selv om jeg aldri har ligget våken eller hatt tilbake-vennende traumer i hele mitt liv; men det er alltid godt å få en diagnose som en kan leve med.

Når en er blitt en voksen person og er først og oppvokst i en analog verden, så er det vanskelig å holde tritt med den digitale utviklingen; men en kommer seg ikke unna den.

Banker og postkontor er nedlagt.

Alle tjenester må en nå gjøre digitalt ved å laste ned så mye applikasjoner at mobiltelefonen min er blitt som å bla seg frem i et leksikon.

Før kunne de bak disken i butikken gi deg et tilbud, men nå må du laste ned en applikasjon og registrere deg for å få den tilbudsprisen som står på skohyllen du plukket fra. Om ikke så gjelder ikke tilbudet, for det er kunderelatert.

Før var det sånn at når du gikk inn i en butikk så var du å anse som en kunde, men ikke nå; ikke uten en app.

Som yrkesakiv så satt jeg mye foran jobbens PC, så jeg er av de heldige som i den miste er litt vant med digitale plattformer.

Som pensjonist så tilbringer jeg anda mere tid foran PC, mer enn på jobben, for i det hele tatt å kunne eksistere i samfunnet.

Går du inni en bokhandel og ikke finner den boken du ser etter så kunne du før bestille den av personen bak disken, men i dag forklarer du at du må laste ned bokhandelens app og bestille den som klikk og hent.

Når du da endelig får en SMS om at boken er kommet så må du hente den innen 24 timer.

Har du bestilt møbler kommer du ikke lenger til et betjent lager, men må bruke all din minimale kompetanse på å logge deg inn på stedets dataskjerm med kundenummer og artikkelnummer før det dukker opp en truck med gyngestolen din på.

Spør du en ansatt på Biltema, OBS-bygg eller Jula om hvor du finner varen du søker så henvises du til å gå på nettet for å finne hylle-nummeret, og ligger varen høyt så må du selv finne frem til en gardintrapp for å hente den ned.

Mennesket, som personer, er blitt totalt usynlig i samfunnet.

Nå er vi bare noen tastetrykk på en PC eller mobil.

Vi slår inn våre egne varer i selvbetjenings-kasser og vi sjekker selv inn bagasje og billett på flyplassene. Vi pakker gaver og sender dem fra en app-styrt postboks i garasjeanlegget på Kuben senter og henter våre pakker på samme måten.

Skal du kjøpe en hamburger til ditt barnebarn på Mc Donald så må du bestille på en skjerm, følge med på en skjerm og hente matvaren når du tror de er klare; samt fylle pappkruset med Cola selv.

Det bra med dette er vel at vi slipper å røre på oss som pensjonister, men sitte i ro i gyngestolen uten å bry folk mens vi bestiller matvarer, inkontinens-bleier og oppsøker lege på skjerm.

Hvem trenger vel å gå ut av huset for se folk lenger?

De finnes jo ikke der ute uansett, og de gangene det ringer på døren hjemme så er det når ODA-leveransen er satt på trappa og du kan se ryggen på den som leverte.

Jeg bestiller snus via ODA nå, bare for å kunne stå nær en kundebehandler mens jeg signerer på skjermen for mottatte tobakksvarer.

For å trene oss på digitale plattformer så kommuniserer kona og jeg via SMS, Facebook, Instagram og Tik Tok.

Vi bruker ikke Snapchat for vi er blitt glemsomme og glemmer fort hva som ble snap-chattet.

Den digitale verden kan koble oss til mennesker fra hele verden, men den kan ikke erstatte personlig samvær.

mandag 1. juli 2024

To live with integrity.


Nå da jeg i den rolige pensjonistdagen så har jeg fått mye tid til å evaluere det livet jeg har levd og prøvd å finne ut hva mitt ettermæle vil være hos de som jeg har omgitt meg med på jobb og i fritid gjennom seks tiår.

Mitt ettermæle, eller det ryktet jeg etterlater meg etter mange år i arbeidslivet er viktig for meg. Jeg ønsker å bli husket, kanskje for positive handlinger og prestasjoner som på sin forsiktige har gjort en forskjell i andres liv; at jeg huskes som en grei og real kar og ikke som en stor taper ut fra de feil og brølere jeg har gjort gjennom min levetid.

Dersom livet er en frodig jungel, så har jeg bare vært en av de nysgjerrige apene som lever i den.
 
Om jeg har satt noen andre spor der enn bare tomme bananskall har vært grunn til mye livs-analyser fra min side i det siste.

Jeg skulle så gjerne hatt noen å skylde på for ting som har gått galt i livet.
 
To ødelagte ekteskap og et utall riper i lakken på mitt lite perfekte karosseri er noe av det jeg har rotet til med opp gjennom årene.

Mine sambygdinger fra barn og ungdomstid husker meg snaut, og det de måtte huske er nok ikke akkurat i positivt lys; men jeg har jo levd noen år etter mine dager i Austvatn i Nord Odal.

Jeg ble aldri noe stort, men jeg ble en person på godt og vond.

Jeg håper inderlig at jeg lyktes med min livsfilosofi om to live with integrity.

Å leve med integritet betyr for meg å handle i tråd med mine verdier og prinsipper, selv når det er vanskelig.
 
Det handler om å være konsekvent i sine handlinger og å ta ansvar for sine valg.

Dessverre så har jeg bare meg selv å skylde for alt.
 
Dårlige og middelmådige ledere og utro ektefeller har bare vært kort på spillehånden min.
 
Det har alltid vært opp til meg selv å spille med de kortene giveren har delt ut til meg, og det krever konsentrasjon; spesielt når du kaster greie kort og får dårligere kort i bytte.
 
Det går rett og slett på det å handle ut fra det du har og ikke gå i fellen å bytte noe en vet at bra mot drømmen om noe som kanskje er bedre.

Forskjellen mellom å forklare en feil og å unnskylde seg ved å skyve skylden på andre ligger i intensjon og ansvar.
 
Å gi en nøytral og objektiv redegjørelse for en feil utført handling er å belyse årsaker, sammenhenger og bakgrunn; med det som mål å gjøre det bedre neste gang.

Å komme med unnskyldninger er et forsøk på å unngå å ta fullt ansvar for en feil ved å peke på andre faktorer eller personer.

En unnskyldning er bare et middel for å slippe unna ansvar for dine handlinger eller for å unngå å bli straffet eller kritisert. Unnskyldninger brukes rett og slett for manipulasjon av sannheten.

En unnskyldning er å sette et plaster på deg selv for såret du har påført andre.

Det er mange grunner til at det kan føles lettere å skylde på andre enn å innrømme egne feil.
 
Vi har en medfødt frykt for å bli avvist eller ikke likt av andre. Å innrømme feil kan føles som å åpne oss opp for kritikk og negative vurderinger, noe som kan være ubehagelig og til og med smertefullt.

Vi har også en tendens til å se oss selv i et positivt lys og ønsker å unngå å se oss selv som feilbarlige, så det å innrømme feil kan utfordre dette positive selvbildet og føre til ubehag.

Det som i ihvertfall er et fakta er at alt for mange har vansker med å ta ansvar for sine handlinger og unnskylder seg ofte eller skylder på andre.
 
Å innrømme feil kan vekke opp vanskelige følelser som skam, skyldfølelse eller anger.
 
Noen mennesker unngår å innrømme feil for å unngå å konfrontere disse følelsene.

I et forhold preget av mistillit kan det være vanskeligere å innrømme feil, da man frykter at det vil forverre forholdet ytterligere.

Derfor er det viktig å forstå at det å innrømme feil ikke er et tegn på svakhet, men på styrke.
Det krever mot å ta ansvar for sine handlinger og lære av sine feil.
 
Å innrømme egne feil vil i de fleste tilfeller med at folk rundt deg får tillit til deg i stedet for å bruke det mot deg fordi vi alle gjør feil fra tid til annen, og det å innrømme at du ikke er perfekt gjør at folk får tillit til deg og din integritet.

Så lenge du lærer av dine feil og klarer å tilgi deg selv for ikke å være ufeilbarlig så er ingen feil farlige.

Å innrømme at du, og bare du, er årsaken til dine feil kan være vanskelig, men det er en verdifull ferdighet som vil forbedre ditt liv på så utallig, mange måter.

Det er to ting ved dette med unnskyldninger.
 
Det ene er å benytte det i forsøk på å slippe unna med noe uten riper i lakken, og det andre er å be om unnskyld for det du har gjort.

Å be om unnskyldning for noe du har gjort er selvsagt en god ting, men bare hvis den ikke er en kortsiktig løsning for å komme deg ut av en situasjon der og da.

En unnskyldning som ikke forandrer atferd er bare en tom lyd.
N. R. Narayana Murthy

Dersom du er en av dem som strør om deg med SORRY, men gjentar samme feil så fort anledningen byr seg har du satset på en valuta som fort mister sin verdi.

Denne Sorry-stammen vil ikke kunne overleve lenge og er ikke en gang i nærheten av det å kunne kalles neandertalere; for de overlevde som folkestamme i over 300 000 år.

Avslutningsvis så vil jeg komme med noen ord som min brutalt ærlige, og alltid dypt tenkende, tante Olga brukte å si til meg når jeg prøvde å skylde på alt og alle for ting som stadig gikk galt rundt meg; og som gjentatte ganger førte til at jeg uansett ba om unnskyldning for mine handlinger: unnskyldninger er som gift Tor, en liten dose kan være nyttig, men for mye kan være dødelig.


Mennesket er bare en ape som har klatret ned fra trærne og kledd seg i klær.
Friedrich Nietzsch

Livet er en kamp om overlevelse. Vi må alle kjempe for vår plass i verden, akkurat som aper i jungelen.

fredag 28. juni 2024

Hvorfor?

Seieren for mitt liv er min; og min alene

Jeg har ofte stilt meg et forholdsvis enkelt spørsmål, og det er hvorfor ble jeg den jeg ble?

Det er et enkelt, men samtidig et komplekst spørsmål uten et enkelt svar. Vår personlighet blir formet av en rekke faktorer, både medfødte og miljømessige.

Genetikk spiller en betydelig rolle. Våre gener bestemmer mye av vår fysiske utforming, for eksempel øyenfarge, hårfarge og kroppsstørrelse. De har også en viss innflytelse på personlighetstrekk, intelligens og tilbøyelighet for visse psykiske lidelser. Det spiller ingen rolle om du kjenner ditt opphav eller ikke, for kodene i deg ligger der uansett. De som kjenner sine foreldre kan få hint om fremtiden ved å iaktta dem, men de har like få sikre svar på fremtiden som de som ikke kjenner sitt opphav.

Miljøet vi lever i spiller minst like stor rolle som genene våre. Fra det øyeblikket vi blir født, blir vi bombardert med inntrykk og erfaringer som former hvem vi er. Familien vår, kulturen vår, vennene våre, utdanningen vår, og til og med de tilfeldige hendelsene i livet vårt vil alle ha en dyp innflytelse på vår personlighet, verdier og tro.

Og så er det viktig å huske at vi ikke er statiske vesener, for vi fortsetter å utvikle oss og forandre oss gjennom hele livet. Nye erfaringer, læring og valg vil alle være med på å forme oss på nye måter.

Familien vår er en av de viktigste innflytelsene på livet vårt. De lærer oss våre første verdier og normer, og de gir oss kjærlighet og støtte. Forholdet vi har til våre foreldre eller fosterforeldre, ekte eller uekte søsken og andre familiemedlemmer vil ha en dyp innflytelse på vår personlighet og selvtillit. Selvfølgelig hadde min ofte i overkant ærlige og rett frem-tante Olga betydning for den jeg ble.

Fosterbarn er de sterkeste barna jeg kjenner. De har overlevd så mye, og de fortsetter å kjempe for en bedre fremtid for seg.
Olga Lerdalen

Det er ikke til å komme fra at kulturen vi lever i former våre verdier, tro og atferd. Den lærer oss ofte hvordan vi skal kle oss, hvordan vi skal samhandle med andre, og hva som er viktig i livet. Kulturelle normer kan ha både positive og negative effekter på vår utvikling.

På tross av at kulturen jeg vokste opp i var preget av sunt bondevett, stor overvåkning av nysgjerrige naboer og en viss prosent mennesker som bar preget av kortreist DNA, så tilførte denne kulturen meg noen verdier som fortsatt sitter I meg nå i innspurten av livet

Vennene våre spiller en viktig rolle i livet vårt på godt og vondt. De gir oss støtte, kameratskap og en følelse av tilhørighet; og de dårlige vennene prøver å lede deg i en retning du ikke bør gå. De kan også utfordre oss til å tenke på nye måter og til å bli bedre ellet dårligere mennesker.

Utdanningen vår gir oss kunnskap og ferdigheter som vi trenger videre i livet, nye perspektiver, og den kan hjelpe oss til å utvikle kritisk tenkning og problemløsnings-evner.

Så har vi dette med tilfeldigheter. 

Selv de tilfeldige hendelsene i livet vårt vil ha en dyp innflytelse på hvem vi blir.

Det viktigste er å huske at alle er  blitt unike.

Vi har alle vår egen unike kombinasjon av gener, erfaringer og perspektiver, og levd liv, og det er det som virkelig gjør oss til de vi er.

Så sitter jeg her som filosoferende pensjonist i en gyngestol under et patriotisk flagg og fyller hjernen med sannsynlige påvirkninger som har ført til at jeg er den jeg er i dag, men ingen sikre svar.

Det er imidlertid ingen tvil om at jeg har hatt en betydelig innflytelse på min egen utvikling, for det ligger litt i det som Olga sa om å kjempe for å bygge meg en bedre fremtid.

Jeg har tatt valg, både store og små, lette og beintøffe, som har formet meg til den personen jeg er i dag.

Jeg har lært av mine erfaringer, både positive og negative, og jeg har vokst og utviklet deg som et resultat av dem.

Kanskje er det rett og slett slik at hver og en av oss burde ta hoved-æren og hoved-ansvaret for de vi er i dag.

Dritten med den konklusjonen er at jeg ikke har hverken gener, miljø, kultur eller andre personer å skylde på.

Det er nok mye sannhet i påstanden fra filmen  Shawshank Redemption: du kan ikke alltid velge omstendighetene dine, men du kan velge hvordan du reagerer på dem.

Med bakgrunn i den jeg er så har jeg stått i mange forskjellige omstendigheter som har påvirket meg og andre, og i de ulike settingene tatt både gode og dårlige beslutninger med varierende kvalitet av tiltakene jeg har valgt. Sånn ble det bare; og det må jeg ta konsekvensen av alene fordi jeg alltid har visst at jeg ikke er perfekt, men jeg har alltid prøver mitt beste.

Og det skyldes ikke gener, men den personligheten jeg selv har tatt ansvar for å skap.

Så dessverre folkens; dine dårlige gener, ditt dårlige oppvekst-miljø, og den søppelen du har bak deg av familie er bare unnskyldninger; for ditt største ansvar for at du er den du er i dag er deg selv.

Den som sår, skal høste; eller rettere sagt; det du sådde er det du har høstet.

Hvorfor ble jeg den jeg er i dag? Fordi det var den veien jeg selv valgte å bli. Det må jeg bare stå for.


tirsdag 25. juni 2024

Bulldogg-livet mitt



Det var for meg personlig et like stolt øyeblikk å bli innrullet i spesialavdelingen med en bulldogg i fallskjerm i legionen, som det var å ha blitt legionær av første grad; for di jeg alltid har hatt stor sans for den hunderasens egenskaper.

Selv de gangene jeg så tegnefilmer av Disney eller på filmer med Sylvester katt og Pip var bulldoggen alltid den trauste, skremmende og kompakte skapningen som alle hadde respekt for.

Jeg var også stolt av å bli beskrevet som en hyperaktiv bulldogg i oppveksten; for som min far sa det: hvis noen sier at du har lynnet til en bulldogg, er det sannsynligvis et kompliment. Det betyr at de ser deg som en person som er lojal, kjærlig, tålmodig og beskyttende. De setter kanskje også pris på din avslappede og morsomme natur.

Foreldre er fine sånn, de kan snu negative tanker til glede og lykke.Ta det som et kompliment hvis noen sier at du har lynnet til en bulldog! Det er et flott dyr å bli sammenlignet med.Jeg forsto tidlig at uttrykket hyperaktiv bulldogg brukes ofte til å beskrive en person som har egenskaper i retning av ting som høy energi.

Hyperaktive bulldogs har mye energi og er alltid i bevegelse.

De kan ha vanskeligheter med å sitte stille eller fokusere på én ting i gangen; og de kan også være rastløse og impulsive.

Dette beskriver min barndom og tenårene slik jeg mener å gjenkjenne meg selv i beskrivelsen.

En hyperaktiv bulldogg er ofte veldig entusiastiske og glade.

De kan virke overveldende for noen, men de er vanligvis bare veldig vennlige og energiske, men det stemmer også at de kan være sta og vanskelige å dressere.

De vil være motvillige til å følge regler eller lytte til kommandoer, noe som selvsagt kan være frustrerende for eiere, men det er viktig å huske at stahet er en del av bulldoggens natur.

Hyperaktive bulldogs elsker å leke!

De kan være veldig underholdende og morsomme å ha rundt seg, men de kan også være litt ødeleggende i sin lek, så det er viktig å sørge for at de har mye oppgaver å aktivere seg med.

Denne typen bulldoger er utrolig lojale og kjærlige mot sine eiere; de vil alltid være glade for å se deg og gi deg mye tillit.

Det er selvsagt viktig å merke seg at ikke alle bulldoger er like merkbart hyperaktive hele livet.

Noen blir mer avslappede og roligei forhold de omfattes av sine omgivelser når de får utfolde seg fritt innen sine interesser og sitt fagfelt; da oppfattes de mer som arbeidsjern som ikke evner å balansere jobb og fritid.

Det var vel ikke så mange, minst meg selv, som trodde at jeg noen sinne skulle gå av med pensjon, men i stedet gjøre som de neste generasjonene nå må, jobbe til min siste dag.


Nå er jeg en gammel,pensjonert bulldogg; en litt smågretten fremtoning i sin kompakte, sopplignende kropp der det over beltet har mye med masse enn det under beltet.

Denne grettenheten kommer kanskje av mangelen på noe å virkelig brenne for; for som bulldog-natur er jeg en naturlige beskyttere som kan være ganske modige når de føler at kolleger, omgivelser, familien eller hjemmet vårt er truet.

En gammel bulldogg kan fortsatt bjeffe høyt, eller til og med angripe, for å forsvare seg selv eller det som er viktig for ham.

Derfor består nå livet mitt ikke lenger av å bygge beredskap og skolere folk i strategisk, operasjonell og taktisk ledelse; eller å prøve seg på kompetansedeling i praksis etter en mannsalder innen faget.

Det er ikke lenger noen som har behov for dette fra meg lenger; så nå tvinger jeg de som er uheldige nok til å komme over mine blogger til å få dette skriftlig.

Jeg er blitt å oppfatte som grinete av den grunn at jeg nå ikke har noe som helst å tape ved å blottlegge mine meninger om inkompetente ledere som jeg opplevde rundt meg på jobb og ellers.
Jeg trives godt med å ha blitt en gammel grinebiter.

En annen ting jeg etterhvert har tilegnet meg er bulldoggens mer avslappede og rolige natur. Jeg liker å slappe av i sofaen eller ta en lur i solen; når den en sjelden gang stikker frem når i min første pensjonistsommer.

Trimmen jeg får er å reise meg fra PC'en, hvor jeg tømmer min aggresjon over inkompetente ledere og behov for å fortelle hvordan god beredskap skal etableres, å gå ut på terrassen hver gang det er sol nok til å løfte litt på vektstangen min og føle meg litt ung igjen.

Det har blitt en del, om dog korte og hektiske, treningsøkter på terrassen i juni, men det har blitt mange skritt ut av denne jakten på solskinn.

Nå går en hyperaktiv bulldogg sakte til ro etterhvert som pensjonist-tilværelsen senker seg over ham. Følelsen av å være verdiløs har blitt en så vanlig del av hverdagen at den ikke lenger gjør vondt, men over i ren aksept av et faktum.

Det er helt klart på tide å la valpe-kullene slippe frem for å ta over der jeg slapp; eller til å begynne på nytt og finne seg nye veier innen mitt gamle fagfelt på egenhånd.

Når det gjelder valpern så kan den representere nye ideer, innovative tankesett eller endringer i etablerte normer.

Å tvinge en valp til å bli en gammelmodig hund kan symbolisere motstand mot forandring og et ønske om å beholde ting slik de alltid har vært, og sånn har jeg blitt; en som ikke ønsker at det jeg etterlot meg endres; spesielt ikke til det bedre, for det betyr at jeg ikke var så dyktig som jeg vil ha det til.

At noen forbedrer mitt arbeid vil på en måte si at mitt ettermæle forringes; og det vil ikke vi gamle, grinete kjøterne ha noe av; selv om vi innerst inne vet at det både er nødvendig og en sunn utvikling.

Det beste, for meg, ville vært om etterfølgerne i det minste hadde anstendighet nok til å vente med å gjøre ting bedre og mer effektivt ventet til etter at jeg kremeres; sier en stemme inne i hodet mitt.

Mitt neste pensjonist-steg er å prøve å bli kvitt denne stemmen inne i hodet mitt, for i dag fyller min valp sin valp 6 år og begir seg ut i livet hvor hun skal ta over etter oss avdankede.

søndag 23. juni 2024

Alderen min er bare et høyt tall

 


Gjennom media og populærkultur blir vi eldre ofte fremstilt som passive, tilbaketrukne og ute av kontakt med den moderne verden.

Alders-diskriminering er et reelt problem. Folk har negative fordommer mot eldre basert på alder, noe som  fører til at de forventer at vi skal være mindre intelligente, mindre kapable og mindre verdifulle enn yngre mennesker.

Samtidig så er det sånn at mange frykter aldring og de negative konsekvensene det kan ha for deres helse, uavhengighet og livskvalitet.

Denne frykten vil føre til at de projiserer sine egne bekymringer på eldre mennesker og forventer at de skal føle seg ulykkelige, ensomme og begrenset av alderen.

Sånn er jeg dessverre ikke, så der må jeg skuffe alle de som forventer det. 

Det eneste jeg sliter med er at jeg i mitt forvridde tankesett ikke klarer å helt innse at jeg er blitt en gamling.

En god venn av meg som har fusket mye i fagene psykologi og psykiatri gjennom årene ga meg over en øl på en pub i Holmsbu en begrunnelse for hvorfor jeg er som jeg er med følgende begrunnelse:

Det er helt forståelig at du, som en eldre mann, fortsatt bærer med deg identiteten til den unge spesialsoldaten du en gang var.

Å tilbringe år i en så krevende og intens rolle som en del av en spesialavdeling, setter spor som ikke lett forsvinner.

Selv etter 21 år i sivilt arbeid, er det naturlig at denne perioden av livet ditt fortsetter å prege deg og din identitetsfølelse.

Det er nok flere faktorer som har bidratt til at du holder fast ved denne identiteten.

Spesialavdelinger skaper ofte et sterkt bånd mellom sine medlemmer.

De deler unike opplevelser, traumer og triumfer som knytter dem sammen på en dyp måte, og denne følelsen av tilhørighet og brorskap vil det være vanskelig å gi slipp på, selv etter at man har forlatt militæret.

Det å være en del av en spesialavdeling innebærer ofte å overvinne store utfordringer og oppnå bemerkelsesverdige prestasjoner. Den stoltheten og mestring-følelsen man opplever i en slik kontekst vil være en viktig del av ens identitet, og noe man ønsker å beholde.

Gjennom årene i spesialavdelingen har du trolig utviklet et sterkt sett med verdier, ferdigheter og en unik identitetsfølelse. Denne identiteten kan ha blitt en integrert del av hvem du er, og det kan være vanskelig å se deg selv utenfor den.

Krigssituasjoner og ekstreme opplevelser kan sette dype spor i psyken. Selv om du har kommet deg videre fra det fysiske, kan det hende du bærer med deg emosjonelle traumer og savn etter den intense tiden i spesialavdelingen. Å holde fast ved denne identiteten kan være en måte å håndtere disse følelsene på.

De fire månedene jeg har vært pensjonist så må jeg innrømme at jeg har slitt med å kutte over faget jeg har levd med hele mitt voksne liv på en like lettvint måte som en opp-jålet ordfører med ordfører-kjede om halsen klipper en rød snor for en ny bru.

Det er nok sikkert mange grunner til at det kan være vanskelig for en pensjonist å takle det at han ikke lenger kan dele kompetanse og erfaringer fra sitt fagfelt. 

En av grunnene ligger nok i det at arbeidet vårt er ofte en stor del av vår identitet.
Når vi går av med pensjon, vil vi naturlig nok føle at vi mister en del av oss selv, og dette kan nok være spesielt vanskelig for personer som føler at de har hatt en lang og vellykket karrière i et bestemt fagfelt.

Den største gleden i livet er å gjøre det du vet du kan gjøre best.
William Edward Hickson

Arbeidet vårt gir oss ofte en følelse av mening og hensikt.

Når vi går av med pensjon, vil vi føle at vi ikke lenger har noe å bidra med til samfunnet.; og akkurat det er en tung overgang da det gjør at jeg føler meg utilstrekkelig når jeg ikke lenger kan bidra i mitt fagfelt på samme måte som jeg gjorde da jeg var i arbeid.

Når du føler at du er god i det du gjør, og at du bruker dine talenter til å gjøre en forskjell,da vil det gi en enorm glede å gå på jobb hver dag.

Samtidig så er det blitt sånn at jeg som pensjonist har tenkt mye tilbake til hvor utrolig heldig jeg var med livet som allerede som nittenåring  var så heldig at jeg kom inn i et fag-spor som har gitt meg så mye gode utfordringer som det det har gjort.

Å elske det du gjør er nøkkelen til lykke.
W. Clement Stone

Dette sitatet fra den amerikanske forretningsmannen W. Clement Stone understreker viktigheten av å finne et arbeid som du brenner for.

Fordi jeg hele tiden har sett på mitt arbeid som en investering i min egen fremtid så har det gitt meg motivasjon og energi til å yte mitt beste; og hele tiden strekke meg etter å bli bedre i morgen enn det jeg var i dag.

Jeg kan bare si som prestene sier: jeg har funnet mitt kall, og vie meg fullt og helt til det. Jeg fikk tidlig muligheten til å identifisere mine unike, om dog få, talenter og bruke dem fullt ut; så jeg har veldig mye å være takknemlig for.

Men så svinger pendelen, akkurat som i den gamle bestefarklokken jeg fyller tiden min med å restaurere.

Livet er for kort til å kaste bort på noe du ikke elsker.
Confucius

Dette sitatet av den kinesiske filosofen Confucius handler om det å å verdsette sin tid og bruke den på det som gir mening og glede.

Når du velger å fokusere på din lidenskap og ditt kall, tar du et aktivt valg om å leve et mer tilfredsstillende og meningsfylt liv., men det er ikke så lett når en hver morgen våkner opp og innser at en er blitt en pensjonert beredskaps-mann.

Da blir det liksom en stor usannhet i det som Bob Dyland synger: Age is just a number. It's all about how you feel inside.

Det som stemmer er at alderen er bare et tall, og at det handler om hvordan du føler deg inni deg; men da blir det veldig frustrerende når følelsene  inni deg og verdien utad ikke lenger står i forhold til hverandre.

Nå virker det garantert som at jeg lever i total forvirring rundt mitt nye liv og graver meg ned i tungsinn, men sannheten er at jeg nyter det å føle meg uviktig; fordi jeg alltid har elsket å stå over for utfordringer.

Jeg har alltid hatet å fylle ut et kryssord, og alltid elsket når jeg står fast og må slite med å finne de rette ordene for å fullføre det.

Utfordringer er en del av livet og at de vil bidra til å gjøre oss sterkere og mer motstandsdyktige; og det endrer seg ikke fordi om man pensjoneres.

Hele livet vil utfordringer gir oss muligheten til å utvikle nye ferdigheter, øke vår motstandskraft og bli bedre versjoner av oss selv.

Den britiske lekekameraten til min svigersønn, Ed Sheeran fra Framlingham, Suffolk , har en tekst i en av sine sanger som  ser noe sånn som at life is full of challenges. It is up to us to choose whether we see them as obstacles or as opportunities.

Livet er virkelig fullt av utfordringer, og det et er opp til  hver og en av oss om vi velger å se dem som hindringer eller som muligheter.

Dessverre så er det ikke noen  for meg kjente sitat  som direkte sier at det fine med å bli pensjonist er at utfordringene står tett, men det burde det vært; for er det noe som er positivt ved det å bli eldre så er det det at hver eneste dag gir deg alders-belastninger og helseutfordringer som må løses på løpende bånd,
En dag uten utfordringer kan virke positivt og fredelig på kort sikt, men på lang sikt vil det hindre min personlige utvikling, hindre motstandskraft en min; og ikke minst og frata meg gleden av å overvinne motganger.

Så selv om jeg ikke er noe verdt mer, så er jeg en lykkelig pensjonist som kun hater utfordringer jeg ikke kan gjøre noe med, men bare må leve med; som dritt-vær og reklame på TV.