Det er få ting i verden så farlig som en søvngjenger
Jeg er så langt i fra noen filosof, men det er enkelte ting jeg tenker grundigere over enn andre ting; ting jeg graver meg ned i for å finne svar på spørsmål jeg stiller meg fordi det er viktig for meg å forstå disse tingene.
Så i en viss forstand kan man si at det å tenke over ting er en form for filosofi fordi filosofi i bunn og grunn handler om å stille spørsmål, søke svar og reflektere over livet.
Mange opplever at de får mer tid til refleksjon og dypere tanker når de går av med pensjon; og jeg er en av de som stimulerer min nysgjerrighet og tankegang gjennom det å ha nok av tid til å sette meg og fordype meg i tankene mine.
En ekte filosof er en person som tenker systematisk over de mest grunnleggende spørsmålene om livet; og om hva kunnskap er.
De stiller seg spørsmål som hva virkeligheten egentlig er, hva sannhet er, hva kunnskap er, moralske og etiske spørsmål; og ikke minst hva meningen med livet er; eller som livet egentlig har noen mening eller bare er det som det er uten noen beydning for andre enn deg selv.
Filosofer bruker logikk og resonnement for å finne svar på disse spørsmålene; akkurat det samme som de aller fleste av oss bedrev arbeidstiden vår med.
Kort sagt så er en filosof bare en tenker som søker visdom og det å forstå.
Jeg har en meget god venn som jeg ofte kaller for realisme-filosof.
En realisme-filosof, i mitt hode, er en person som tror på at det finnes en objektiv virkelighet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet; for å si det på en jålete måte. Dette betyr rett og slett bare at verden er slik den er, selv om vi ikke observerer den.
Tror en at verden er akkurat slik den ser ut for oss avkles det som naiv realisme, mens kritisk realisme er å mene at våre sanser kan bedra oss, og at vi må være kritiske til våre oppfatninger av virkeligheten.
Setter en dette sammen med vitenskapelig realisme som hevder at vitenskapelige teorier gir oss kunnskap om en objektiv virkelighet, så bli en etter min mening en realisme-filosof fordi en ser på forskjellen mellom en individuell, partisk opplevelse og den antatt virkelighet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet; den virkelige verden der ute.
Spørsmålet er da hvor mye vår individuelle, partiske opplevelsen samsvarer med den virkelige virkeligheten?
Er det mulig for oss å oppfatte verden slik den egentlig er, eller er vår oppfatning alltid farget av våre egne subjektive filtre?
Realistene mener at det finnes en objektiv virkelighet som vi kan få kunnskap om gjennom våre sanser og fornuft.
Selv om våre oppfatninger kan være feil eller ufullstendige, så er det grunnleggende samsvar mellom vår subjektive opplevelse og den objektive virkeligheten.
Idealister mener at virkeligheten er avhengig av vår bevissthet; det vi oppfatter som objektiv virkelighet er egentlig bare en konstruksjon ut av vår egen bevissthet, mens skeptikere tviler på muligheten for å oppnå sikker kunnskap om en objektiv virkelighet.
Vi kan aldri være helt sikre på om våre oppfatninger samsvarer med virkeligheten slik den egentlig er.
Vitenskapen søker å beskrive og forklare den objektive virkeligheten.
For å gjøre det må vi forholde oss til spørsmålet om hvordan våre observasjoner og eksperimenter er relatert til den virkelige verden.
Vår oppfatning av verden former våre handlinger og beslutninger.
Å reflektere over forholdet mellom subjektivitet og objektivitet kan hjelpe oss til å bli mer bevisst på våre egne antakelser og forutintatthet; bias.
I hvilken grad vi oppfatter det relle rundt sant eller ikke sant i forbindelse med en påstått drapsperson, eller hvor mye vår oppfatning av skyldspørsmålet som påvirkes av mediedekning er en slik problemstilling.
På øya Jeju, helt syd i Sør-Korea, opplevde jeg det fenomenet at jeg sto og så oppover en vei med motbakke, men når jeg på oppfordring la en Cola-boks på veien så trillet den nedover denne oppoverbakken; så optiske illusjoner viser at våre sanser kan bedra oss.
Gjennom hele historien har vitenskapen endret vår oppfatning av virkeligheten.
For eksempel trodde man tidligere at jorden var flat, men nå vet, og aksepteter, de fleste av oss at den er rund.
Så det min gode venn har lært meg gjennom de onsdags-kveldene vi satt sammen på jobben og lekte med tanker var at det er viktig er å være bevisst på at vår oppfatning av verden alltid vil være farget av våre egne subjektive filtre.
Gjennom min gode venn har jeg fått opp øynene for akkurat dette med at vi alle har vår egen subjektive oppfatning av verden er en grunnleggende del av den menneskelige erfaring.
Vår oppfatning formes av en rekke faktorer, som: Personlige erfaringer og de verdier og den tro vi har bygd oss opp gjennom årene; våre verdier, moralske oppfatninger og religiøse tro.
Den kulturen og det samfunnet vi vokser opp i, former våre grunnleggende antakelser om verden, og vår personlighet, med våre unike styrker og svakheter, påvirker hvordan vi oppfatter og reagerer på situasjoner.
For å kunne eksistere sammen og samhandle så må vi akseptere at vi ser verden gjennom ulike linser, så det vi oppfatter som normalt eller naturlig, kan være helt annerledes for noen andre.
Vi tolker informasjon forskjellig, så selv om vi hører eller ser det samme, kan vi komme til helt ulike konklusjoner.
Det som opprører én person, kan være helt likegyldig for en annen.
Hvorfor dette er så viktig å huske på i samhandling med andre sier seg egentlig selv, når vi er klar over at andre mennesker har en annen oppfatning av verden, er det lettere å unngå misforståelser og unødvendige konflikter.
Ved å anerkjenne at andre har rett til sin egen oppfatning, og at jeg ikke alltid har rett, så vil vi bygge sterkere og mer tillitsfulle relasjoner; selv med folk vi aldri trodde at vi ville gå sammen med.
Og like selvfølgelig er det at konflikter oppstår fra tid til annen mellom oss og andre så vil det være nyttig å prøve å forstå den andres perspektiv; for å finne en løsning.
Kort sagt så er det å være klar over at vår egen oppfatning av verden er subjektiv, og at andre mennesker har en annen oppfatning, er en viktig nøkkel til å forstå og samhandle med andre mennesker på en konstruktiv måte.
Jeg skal prøve å huske dette når jeg, som grinete pensjonist med tonnevis av livserfaring, skal fortsette å ha et godt forhold til mitt barnebarn; selv når hun kommer opp i de vanskelige tenårene; blir en av disse ufordragelige bedreviterne som unge folk er i øynene til oss kritiske gamlinger.
Jeg tror at min gode venn gjennom felles reiser, på opphold i mitt paradis Mallorca, og på onsdagskvelder over en kaffekopp, har gitt meg et grunnlag for endelig å bli et mer forståelsesfult menneske; og litt mindre erfarings-arrogant.
Den verden jeg vokste opp i, og den verden min datter vokste opp i er en helt annen enn den mitt barnebarn skal vokse opp i; like vel så fortsetter jeg i stor grad å se verden slik jeg alltid har sett den.
- Hvordan man skal lage en ny og bedre verden?
- Man kan jo begynne med å ta hendene opp av lomma!
Storm P