... T a k k f o r f ø l g e t ...
.jpeg)
Noen ganger stanset jeg opp og lurt på psykopati.
Jeg hadde empati for andres smerte og lidelse, og var ikke kriminell eller spesielt manipulerende, men lik en psykopat følte jeg meg rolige og avslappet i situasjoner som ville gjort andre mennesker engstelige.
Jeg tror ikke at jeg hadde en oppblåst selvfølelse og mente ikke å være et bedre menneske enn andre; men det må vel andre enn jeg selv bedømme.
Like vel så tok jeg meg selv i at det var lett å glemme ting som gjorde vondt der og da og følte ikke at jeg hadde like sterk følelse som andre rundt meg.
Jeg så med uforståelig forundring på folk som brøyt sammen i tårer på TV, når de snakket om personer som døde under Alexander Kjelland for flere tiår siden.
For å si det enkelt så plaget ikke ting meg i lengden, ting spilte egentlig ingen rolle.
Denne selvgranskningen kom til meg for en tid siden da jeg en dag klaget til min kone over at jeg frøs.
Det hadde hun tilsynelatende aldri hørt meg si tidligere i vårt over 20 år lange samvær.
Hennes respons på min følelse av kulde var et spontant: Da er du endelig blitt et menneske.
Jeg tolket hennes spontane reaksjon som at jeg kanskje endelig var på vei mot det å bli det som hun ville benevne som en nomal person.
Det satte i gang en selvransakelse rundt hvorfor jeg blant annet har tålt kulde så godt og hva som har endret seg; og hvorfor.
Det er flere faktorer som spiller inn på hvorfor noen tåler kulde bedre enn andre og som gjør at enkelte kan trives i for eksempel en kald campingvogn mange vintere på rad, selv om både vogna og personen forfalt paralellt av elde.
Personer med en høyere basal metabolsk rate, også kjent som fedme, produserer mer varme, noe som gjør dem bedre rustet til å tåle kulde.
Folk har tidligere definert meg som en sammensatt person, så kanskje var jeg også litt feminin av meg, for kvinner har generelt et høyere fettinnhold enn menn, noe som gir dem bedre isolasjon mot kulde.
Den maskuline delen under det kvinnelige fettet mitt var kanskje godt polstret muskelmasse som produserer mye varme.
Det å være liten og tykk i kulden er bra, for personer med mer kroppsfett og mindre overflate i forhold til volum mister mindre varme.
Når jeg så på det jeg har gitt i arv til min datter og mitt barnebarn så er det mye som tyder på at noen mennesker har genetiske varianter som gjør dem bedre tilpasset kalde omgivelser.
Men selvsagt ingen konsekvent person, for jeg frøys hele dagen, mens når jeg kledde av meg på natten og la meg under et tynt laken så måtte jeg ligge med åpent vindu for ikke å bli for varm.
Forstå det den som kan.
En balansert diett med tilstrekkelig energi gir kroppen drivstoff til å produsere varme, sies det; og det å spise animalsk har alltid ligget for meg.
Det å være mentalt forberedt på å tåle kulde vil selvsagt gjøre det lettere å tilpasse seg, og personer med erfaring i å bo i kalde omgivelser har utviklet strategier for å holde seg varme.
Dessuten hadde jeg nesten sykelig behov for å drikke vann i store mengder, og det er et kjent faktum at dehydrering vil gjøre en mer følsom for kulde.
I tillegg så har jeg alltid sovet godt, bare det er kaldt og luftig nok i rommet.
Så det som viste seg etter selvransakelsen min er at jeg aldri har vært en tøffing som nærmest var å regne som uteligger gjennom hele året.
Jeg var rett og slett bare en velfyldt og godt stappet fettkladd som med en samling av usunne vaner slapp billig unna belastningene som en sunn og tynn person ville hatt.
Trist og overraskende, men sånn er det bare.
På veien mot å bli en slank pensjonist og for hver mistet kilo, desto kaldere.
Jeg så på en måte frem til å bli en tynn frossenpinne hvor alle rynkene jeg strakk ut med underhudsfett blir synlig for gud og hvermansen.
Jeg kunne selvsagt heller skylt på at det er helseproblemer som tvinger meg til inaktivitet som er skyld i at jeg fryser, men sannheten er vel nærmere det at mitt nye, sunne kosthold fører meg langs den iskalde veien mot et sundt og hutrende utseende.
Jeg var på en måte på vei fra å være en rusten, fungerende stridsvogn og mot det å bli en nylakker flott Jaguar med ødelagt motor og kaputt varmeaparat.
Hva gjør en ikke for at kista skal bli lettere å bære til graven?
Denne selvvurderingen er ikke en form for selvflagellasjon der målet er å straffer seg selv ved å fokusere på egne feil og mangler, men rett og slett bare en kritiske del av selvransakelsen for å beskrive en mer objektiv vurdering av meg selv.
Jeg er nok ikke helt den dere trodde jeg var; og langt i fra den jeg selv trodde jeg var.
Galgenhumor er så mye mer nyansert enn det å henge en klovn.
Barndommens evige sommer er et uttrykk som fanger en følelse av uendelig tid, frihet og lykke som mange forbinder med barndommen.
Det er selvfølgelig en romantisering av en tid der dagene føltes lange og uendelige, og bekymringer var få; men det er sånn barndommsminnene ofte føles, selv om den også har inneholdt mye vondt og mørkt.
Som barn opplever vi tiden på en annen måte enn voksne.
Dager og uker kan føles som en evighet, spesielt under skoleferier.
Sommeren, med lange lyse dager og frihet fra skolearbeid, blir ofte husket som den ultimate representanten for denne uendelige tiden.
Barndommen er ofte en tid preget av frihet og lek.
Vi er ikke bundet av de samme forpliktelsene som voksne, og kan bruke dagene til å utforske, fantasere og ha det gøy.
For mange er barndommen forbundet med en følelse av lykke og trygghet.
Vi er omgitt av kjærlige voksne og har en naturlig nysgjerrighet og glede over livet, men det er også for alt for mange barn er det også en tid der det å komme hjem til familien er de uværsskyene vi helst ønsker å fjerne fra minnene og heller fokusere på de dagene utenfor hjemmet sammen med venner.
Når vi blir voksne, lengter vi ofte tilbake til den enkle og carefree tiden i barndommen.
Uttrykket barndommens evige sommer er da en måte å uttrykke denne nostalgien på. Uttrykket kan også brukes som en metafor for en ideell tilstand, en tid der alt er mulig og bekymringer burde være fraværende.
Hvorfor er det så viktig for oss å huske denne tiden, på godt og vondt, spør jeg meg selv da minner fra barndomstiden til stadighet dukker opp i hodet mitt?
Det er ingen utbredt tvil blandt oss vanlige folk om at barndommen former oss som mennesker, og at minnene fra denne tiden er en viktig del av vår identitet.
Det jeg merket på meg selv er at det å minnes barndommens glede er en inspirasjon til å leve et mer tilfredsstillende liv, for selv om voksenlivet kan være utfordrende, kan minnene fra barndommen gi håp og styrke.
Jeg var av de heldige barna som visste at uansett hva en dag bød på av motgang og smerte, så hadde jeg et trygt hjem å komme inn i når jeg hadde behov for det. Der fikk jeg veiledning og støtte; samt de nødvendige korrekser.
Brutalt, men viktig for å få et nyenasert syn på livet og det at venner trebgte oss mer enn familien sin, hadde bygdetrollet satt navn på enkelte områder i vårt lokalsamfunn; nedverdigende navn som fortalte oss barna at de som vokste opp der trengte alt vi kunne gi dem av støtte og vennlighet.
Bloskams-grenda og fylle-tunet var to slike lokale stedsnavn som aldri ble satt på noe kart; hverken innen barnevern eller andre myndigheter.
Den riktige politikken i dette var tilsynelatende å snu seg bort, for da var det lettere å glemme problemene som utspant seg der.
Hvis en overså ungene som vokste opp der, så ville de ikke føle seg beglodd og annerledes; var filosofien hos de fleste over barne-alder.
Som Ella en gang summerte det opp: jeg slipper ikke de barna inn på tunet, for det trekker til seg så mye ubehag når foreldrene kommer og trekker dem hjem etter ørene.
Det var knyttet mye skam og tabu til det å snakke om vanskelige temaer som mishandling, overgrep eller psykiske problemer i min bygd også, og det gjorde det vanskelig for barn å fortelle de voksne om det de opplever blant vennekretsen.
Fordi det var sånn så søkte jeg ting jeg hadde lest for å hjelpe en god venn fra bygda, Mark Twains to lærebæker i ekte vennskap; Tom Sawyer og Huckleberry Finn.
Tom Sawyer og jeg var i mitt hode like som to dråper vann; er en livlig og fantasifull gutt som ofte finner seg selv rotet opp i ulike eventyr. Vi var begge kjent for våre utspekulerte planer og for å overbevise andre omat vi visste best. Romanen utforsker temaer som barndom, vennskap, kjærlighet; og den svevende grensen mellom fantasi og virkelighet.
Min venn, Ottar, var Huckleberry Finn som trengte flukt fra sin voldelige far.
Det var bare det at vår flukt i en gammel fløter-båt nedover den lokale elven Missisippi river, Austassåa, var temmelig kort, men da kom boken Kon-Tiki ekspedisjonen av Thor Heyerdahl til hjelp i det vi kastet oss ut i den risikofulle ferden fra elveoset og over Storsjøen frem til den ubebodde Ramsholmen.
På den lange, smale holmen holdt vi det gående i fire dager på beslaglagte matvarer fra mors stabbur, kaste-brød fra Samvirkelaget og kokekaffe knabbet på Skytterhuset:
Det hjalp selvsagt ikke Ottars situasjon det minste og ble bare noen dages flukt fra den virkeligheten han levde i.
Denne handlingen kostet ikke meg så dyrt at det ikke var verdt det: Det ble en alvorsprat fra mor om angsten jeg hadde påført henne ved å stikke av uten beskjed; og litt bjerkeris for å ha stjålet kaffe fra Skytterhuset.
Velfortjent og en liten pris å betale for en tafatt idé satt ut i praksis.
Mange år senere dumpet jeg over ham på Karl Johans gate og da fikk jeg betalt i store mond, da han presenterte meg for sin kone og datter: Dette er han som tok meg med til Ramsholmen da vi var små. Da var det som om verden stoppet opp for et øyeblikk, og jeg ble transportert tilbake til barndommens evige sommer.
Så snudde han seg mot meg med ordene: Takk for at du ga meg den gaven hvor jeg for et øyeblikk følte meg som et ordentlig barn.
Det å bry seg, og bry seg om; om dog med noen tafatte forsøk; det både gir deg og sørger for at du mottar gaver som forsterker den virkelige sannheten bak det som senere blir til barndommens evige sommer.