Jeg elsker barn som ringer på døren min og stikker av; folk som ringer på og som ikke forventer å bli sluppet inn.
Det er visse ting jeg ikke slipper innenfor utgangsdøren, som Jehovas vitner, Mormonere, pissatrengte romfolk og Altzheimer disease.
Jeg har prøvd å holde ubudne gjester som Covid- familien og influensa-krypene ute også, men de har en tendens til å finne en vei inn. De er like plagsomme som mus på høsten.
Hvorfor skal jeg for eksempel slippe inn en nabo som ringer på og spør etter få låne kaffe; de har jo sitt eget hjem like ved; og kaffe til å drikke hjemme får de jo av meg.
Vil de ikke stå ute å fryse på min trapp så får de gå hjem igjen.
Det er mulig at jeg er å anse som usosial som ikke tar i mot ubedt besøk, men jeg tilhører bare disse menneskene som har et sterkt behov for alenetid for å lade opp batteriene og koble av fra omverdenen; hele tiden.
Jeg skjønner jo at enkelte føler seg ensomme og griper enhver anledning til å prate med noen; om så det bare er under et forsøk på å selge en tro, eller bare prater piss for å oppholde ditt fokus mens kameraten ransaker huset på jakt etter omsetningsbare verdivarer.
Så ensom er jeg heldig vis ikke, og det ville virke rart, både på både budet fra Oda og meg selv, å vinke vedkommende inn og insistere på kaffe og småkaker.
Jeg er kanskje en raring, men ikke så rar.
Jeg foretrekker inviterte besøk; eller at det er folk som jeg liker veldig godt og har noe felles med som kommer på overraskelsesbesøk.
Da slipper de inn.
De gangene jeg tusler rundt i nabolaget observerer jeg ulike skilt som er satt opp på på porter og ved ringeklokker for å fortelle besøkende noe om dem som bor der.
Det skiltet som har gitt meg mest humring er skiltet ved ringeklokken til en enslig tobarns-mor: JEG ER SKILT.
Om det er en advarsel, en invitasjon eller en forklaring på stresset hun opplever vil jeg aldri finne ut, men et godt skilt er det.
En som er nabo til ett av ungdommens samlingssteder for usjenert festing oppe ved bunkeren i Høybyveien hadde et skilt på gjerdet sitt med teksten: Den neste som kaster tomme ølbokser inn i hagen min blir rævpult med en kongle.
Skiltet forsvant og er nå byttet ut med et nytt: Ikke rør skiltene mine, drittunger! Dette skiltet har skarpe kanter.
Ut over dette så er det kjedelige, standard skilt som -selgere uøsket-, pass deg for hunden- og -Don't even think of parking here- som preger nabolaget mitt, men i det minste har de ført til at jeg har vurdert å lage mitt eget skilt utenfor døren min.
Ikke bry deg om hunden, men pass deg for eieren.
Introvert personlighet lusker bak døren.
Ikke det at jeg tror at skilting har noen informativ verdi som respekteres av folk, for jeg har i årevis hatt klistrelapper med reklame uønsket på postkassen min, men får fortsatt jevnlige tilbud om Slip Regularb 9 voksenbleier og tilbud på bladet -Vi over 60- og menighetsblad presset inn i brevsprekken.
Jeg vet at jeg ikke er spesielt sosial av meg som person, og jeg er fullstendig klar over at jeg er introvert på min egen måte; dersom det stemmer at de introverte elsker mennesker, men bare ikke så mange av dem; og helst ikke samtidig.
Min virkelighet er at jeg ikke trenger mange venner, bare noen som virkelig forstår meg; og en god bok.
Jeg har erfart at sosiale situasjoner drenerer energien min, og har derfor valgt å sette grenser for hvor mye sosial interaksjon jeg ønsker å ha. I mitt hode er dette er en sunn måte å ta vare på seg selv på.
Jeg ber ikke om at andre skal respektere meg for dette; bare at de skal la meg være i fred.
Jeg elsker å være sosial... i mitt eget hode.
Hele mitt livet har jeg vært en engasjert og hardt arbeidende kar som har prioritert jobb over fritid og familie.
Nå trenger jeg alenetid, eller for å si det på en mere fancy måte; jeg har endelig fått tid til å få gjort alt det jeg har utsatt.