fredag 19. juli 2024

Alltid beredt, men aldri bekymret



Som pensjonist så er det viktig å være godt forberedt
 på alt som kan skje i fremtiden, kanskje spesielt fordi
 vi er blitt gamle; og da skjer det mer med oss enn det
 gjorde tidligere, og ting som vi nesten bare har hørt
 om kan bli en personlig virkelighet.


Det ligger alltid noe å spøker mellom trærne langs stien vi går og som kan angripe oss, som Alzheimer og normal senilitet.

Teoretisk sett er det mye å være redd for, spesielt om en har evnen til å ta sorger og bekymringer på forskudd.

Tidligere i livet så gjorde jeg rare ting fordi hodet var på et annet sted enn det burde være; som å legge bilnøklene i kjøleskapet og oppbevare blåmuggost i jakkelommen.

Den gangen ble dette definert som distrehet.

Gjør en det samme i dag gir kona deg diagnosen senil med en gang og sover dårlig fordi hun ser for seg en fremtid med en senil gubbe som hun må passe på som et spedbarn.

For å unngå at kona skal få søvnløse netter der hun vrir seg av bekymringer har jeg blitt mer nøye og grundig på mine gamle dager; jeg har etablert sjekklister og tiltakskort for dagligdagse ting.

Nøkler henger jeg alltid på en krok ved inngangsdøren i det jeg kommer inn, og med jevne mellomrom gjennomfører jeg en mønstrings-drill for å sjekke at jeg ikke oppbevarer ting i lommene som burde vært et helt annet sted.

Sist jeg gjennomførte mønstring etter en tur på Kuben senter fant jeg en grillpølse i brød i lommen på jakka mi; en pølse som helt tydelig burde vært plassert i magen.

ikke rart jeg var sulten da jeg kom hjem, men dette var rett og slett konsekvensen av det å nesten ha blitt tatt på fersken av kona under spising av usunn mat.

Egentlig er det hennes skyld at jeg ikke oppdaget pølsen før, for hun maser hele tiden om at jeg må slutte å gå med hendene i lommen; og jeg lystrer alle ordre.

Det er flere grunner til at mennesker har en tendens til å bekymre seg for ting som sannsynligvis aldri kommer til å skje.

Noe av forklaringen kan ligge i det evolusjonære. Bekymring vil ha hjulpet våre forfedre med å overleve ved å motivere dem til å ta forholdsregler mot potensielle trusler.

De som bekymret seg for ting som rovdyr eller matmangel var mer sannsynlig å ta skritt for å unngå disse farene, og dermed øke sjansene for å overleve.

Hjernen vår er flink til å identifisere mønstre og trusler, selv når de ikke er der.

Dette vil føre til at vi feilaktig tolker uskyldige hendelser som tegn på fare, og dermed fører til unødige bekymring.

En kan sikkert gi psykologiske forklaringer på denne forhåndbekymringen også, for bekymring er en form for problemløsing:

Noen ganger kan bekymring være en måte å prøve å løse potensielle problemer på, så ved å tenke gjennom hva som kan gå galt, kan vi forberede oss på å håndtere negative situasjoner.

Videre så er det sånn at vi alle har ulik toleranse for usikkerhet.

Noen mennesker har en lavere toleranse for usikkerhet enn andre, og de kan derfor bli mer tilbøyelige til å bekymre seg når de står overfor ting som er ukjent, mens perfeksjonister nok vil ha en tendens til å sette seg urealistiske standarder for seg selv og andre.

Når de ikke når disse standardene, vil de bli bekymret og engstelige.

Så har vi forskjellen på den medfødte evnen til å tenke positivt eller negativt.

Noen mennesker har en tendens til å tenke negative tanker mer ofte enn andre.

Dette kan føre til at de ser verden gjennom et mer pessimistisk filter og er mer tilbøyelige til å bekymre seg for negative utfall.

Bekymring er som en gyngestol, den bringer deg ingen vei, men den holder deg opptatt.
Bob Marley

Det er viktig å merke seg at denne øvelsen ikke handler om å ignorere potensielle trusler eller å unngå å ta nødvendige forholdsregler. Det handler heller om å utvikle en mer balansert tilnærming til bekymring, slik at den ikke tar kontroll over livene våre.

Bekymring er som å betale renter for en gjeld du ikke skylder.
Mark Twain

Det å analysere tidligere bekymringer kan være en nyttig øvelse for alle, men det kan være spesielt nyttig for personer som sliter med angst eller bekymring.

Det viktigste ved alt dette er å huske at det er normalt å bekymre seg fra tid til annen, men hvis bekymringene dine er overveldende eller forstyrrer ditt daglige liv, kan det være lurt å jobbe litt mer med å analysere tidligere bekymringer du slet med og se på hvor mange, eller få, av dem som faktisk ble en realitet.

Å analysere tidligere bekymringer og sette tall på hvor mange av dem som aldri ble til virkelighet vil være en nyttig øvelse.

Ved å se at de fleste bekymringer aldri blir til virkelighet, vil vi lære å håndtere fremtidige bekymringer på en mer rasjonell måte, noe som etterhvert vil bidra til å redusere angst og bekymring, og frigjøre mental energi til mer positive ting.

Å gå gjennom personlige, empiriske data rundt bekymringer vi har hatt vil hjelpe oss å identifisere gjentatte tankefeil vi gjør, for eksempel å overdrive sannsynligheten for negative hendelser eller undervurdere vår evne til å håndtere dem.

Ved å bli mer klar over disse tankefeilene kan vi lære å utfordre dem og tenke mer realistisk om fremtiden.

Når vi har en bedre forståelse av hvor ofte bekymringene våre er grunnløse, kan vi ta mer informerte beslutninger om hvordan vi skal bruke tiden og energien vår, og vi vil være mer tilbøyelige til å ta risiko og gripe muligheter, i stedet for å la oss holde tilbake av frykt.

Til syvende og sist så vil det å se at vi har håndtert vanskelige situasjoner i fortiden kan gi oss en følelse av selvtillit og styrke. Ved å reflektere over bekymringene våre vil vi også sette mer pris på de gode tingene i livet vårt; og det vil føre til en økt følelse av takknemlighet og velvære.

Det er selvsagt viktig å merke seg at denne øvelsen ikke handler om å ignorere potensielle trusler eller å unngå å ta nødvendige forholdsregler.

Det handler heller om å utvikle en mer balansert tilnærming til bekymring, slik at den ikke tar kontroll over livene våre.

Det å analysere tidligere bekymringer vil være en nyttig øvelse for alle, men det kan være spesielt nyttig for personer som sliter med angst eller bekymring.

Det er ingen grunn til å bekymre seg for ting du ikke kan kontrollere. Og hvis du kan kontrollere dem, er det ingen grunn til å bekymre seg.
Eleanor Roosevelt

Dette sitatet fra den amerikanske førstedamen Eleanor Roosevelt skiller mellom ting vi kan kontrollere og ting vi ikke kan.

For ting vi kan kontrollere, bør vi ta grep for å forbedre dem.

For ting vi ikke kan kontrollere, bør vi akseptere dem og fokusere på det vi kan kontrollere.

tirsdag 16. juli 2024

Alle dager er en liten feiring

Det beste ved å ha blitt pensjonist er at jeg får ubegrenset tid til å tilbringe med min kone.


I de nitten årene vi har vært gift, med hverandre, har det ikke blitt så mange årene til-sammen hvor vi har vært i samme hus.

Pendlingen og arbeidspresset holdt oss atskilt i uker og måneder av gangen, så pensjon er den perfekte tiden til å styrke båndet mellom oss.

Pensjon er som en lang ferie - uten sluttdato! Nå kan vi tilbringe dagene med å gjøre alt vi har lyst til, men sammen.

Endelig har vi tid til å sove lenge, spise frokost på sengen og se på våre favorittprogrammer uten å bli avbrutt av jobb eller andre forpliktelser.

Pensjon er tiden for å le, slappe av og nyte hverandres selskap. Vi har tross alt fortjent det!
Nå har vi mye mer tid til å snakke, lytte og vise hverandre hvor mye vi bryr oss.

Min viktige Bok Kyu fyller 70 år i dag, og det samme gjør da selvsagt også hennes tvillingsøster Ok Kyu.

Etter 17 timer på reise fra Seoul i Sør-Korea til norsk sommer for å feire 70-årsdagen sammen er det ikke til å unngå at en må samles rundt matbordet.

I Sør-Korea er måltider en sosial og familiesentrert aktivitet der det er vanlig å dele flere retter ved et måltid, og maten serveres ofte familie-stil der alle deler av de ulike rettene; en slags asiatisk tapas-kultur for å si det på europeisk måte.

Bordet er familiens hjerte, og bordet er der familiens historie er lagret, som koreanerne sier det.

Min kone fyller 70 år noen år før meg. Hun er kanskje eldre enn meg, men hun har mye mer livserfaring ... og sko; forferdelig mange sko.

Alderen er bare en illusjon, og hun ser bare yngre ut enn meg fordi hun vet hvordan man bruker sminke bedre.

Det minner meg om min gamle mor som var på Steen&Strøm og spurte om hun i kosmetikk-avdelingen kunne sminke henne så hun så litt yngre ut.

Da ble samtalen avbrutt av en håndverker som gikk forbi med ordene: redningen for deg frue er å bli med meg, jeg er uansett i gang med å sparkle en vegg i tredje etasje og har flere bøtter sparkelmasse å ta av.

Selv så trenger jeg ikke sånn derre sminke og rynkekrem, for ser jeg en rynke så spiser jeg bare en fet middag som øker vekt som strammer ut huden min.

Finner jeg flere rynker nå så blir jeg smellfeit.

Min kone og jeg vi har forskjellige aldre, men vi har det samme målet: å holde hverandre lykkelige.

De romantiske personene påstår at et godt forhold handler om to hjerter som slår som ett, men med hennes friske hjerte og mitt utslitte og ujevne pumpe-verk så høres vi ut som en rytmeboks når vi ligger ved siden av hverandre; hun er den jevne grunn-rytmen og jeg er slagverk-rytmene.

Pensjon er en tom gave-boks, og vi har bestemt oss for å fylle den til breddfull.

Jeg er ikke sikker på hva som er verre, å jobbe eller å være pensjonist; men i det minste har jeg nå tid til å klage over begge deler.

Min kone har en fantastisk humor som ikke alltid gjør det helt soleklart hva hun mener med det hun sier.

En gang hun skulle avsi en takk for maten til kelneren på Pers hotell åpnet hun med: sist jeg spiste hos dere så var potetene ukokt og sausen kald, men denne gangen var det helt motsatt. Jeg skal definitivt komme tilbake for mer - men med en større tallerken.

Hun kan si mye med få ord, og det er klart at det ikke alltid er like lett å forstå ordene hun prøver å si på norsk; men med litt godvilje så faller det stort sett på plass.

Hun elsker sjømat: som kleps, klabbe og leker, men hvem trenger -R-når en er gift med en militær kode-knekker som gir henne alt hun ønsker seg?

Jeg behersker flere målformer: bokmål, nynorsk og Bok-norsk, så kommunikasjonen flyter godt her hjemme.

Det eneste som kan bli litt slitsomt her hjemme er at hun snakker naturmedisin-norsk, så hver gang jeg åpner munnen for å innta en av hennes matretter så må jeg gjennom et foredrag rundt hva de ulike matrettene inneholder av antioksidanter, betakaroten, melatonin, collagen og vitamin-typer, samt hva de er godt for i de ulike inventar-delene inne i kroppen.

Akkurat det kan bli litt slitsomt da et koreansk måltid består av mange, ulike småretter.

Det eneste jeg skjønner ut fra det hun sier er at jeg umulig kan dø av noe som helst etter å ha spist disse rettene; bortsett fra om jeg blir påkjørt av en trailer.

En bekjent spurte meg en dag hvordan det var å bli pensjonist, og da brøt min kone raskt inn på mine vegne ved å svare vedkommende: han har endelig tid til å gjøre alt det han aldri hadde tid til å gjøre da han jobbet. Dessverre har han glemt hva det var.

Kanskje hun mener at jeg har blitt profesjonell lat; ikke godt å si.

Uansett; pensjon er som å være på en øde øy. Du har all tid i verden, men ingenting du må gjøre.

En annen ting er selvsagt at pensjonisttiden er den perfekte tiden til å reise rundt i verden, men en må husk å ta med seg kredittkortet, for pensjonen er ikke akkurat sjenerøs.

Før jobbet jeg ekstremt mye overtid og la disse pengene til side for å kunne sløse litt når det var behov for det.

Overtid i form av lange arbeidsdager i dag gir bare det som fortjeneste at kona påstår at jeg jobber for tregt.

Kona snakker mye om det at tiden går så fort, og at livet er så kort. Hun ser at døden som en dag ligger å venter der fremme.

Der er vi litt ulike, for jeg er udødelig, som jeg alltid har vært; i hvert fall så langt i livet.

Jeg overlevde jobben min i alle disse årene, så jeg kan sikkert overleve pensjonen også.

Det er mye som endrer seg når en blir pensjonist, ikke minst de kroppslige tingene.

Å bli gammel er som å bestige et fjell. Jo høyere du kommer, jo bedre er utsikten, men jo tyngre blir pusten.

Rynker er bevis på at vi har levd et godt liv; eller i det minste levd lenge nok til å få rynker. Uansett er begge deler til fordel for deg.

Å bli gammel er ikke så ille som det ser ut til, for tross alt vet vi hvor brillene våre er nå da det ikke lenger er flaut å bære dem i hurpe-snor rundt nakken.

Forfengeligheten forsvinner med alderen, det er sikkert og visst.

En annen ting ved alderdommen er at vi glemmer ting oftere, og fordelen med det er at folk tror oss når vi bruker det som unnskyldning for å slippe unna alt vi ikke gidder.

Selvfølgelig er det ikke alt som ar positivt ved å bli gammel, men vi har mer tid til å gå til legen; det er bare det at legen ikke har tid til oss. Vi får bare passe oss for å falle, så slipper vi å plage legestanden unødig.

Nå da jeg ikke har noe jeg må gjøre, så bruker jeg en del tid til å høre på radio; og da blir jeg noen ganger skremt av kvaliteten på de som har tatt over for oss.

Et eksempel på dette var når en ung metereolog skulle forklare hva han trodde var årsaken til at det var så lave badevann-temperaturer i Norge i år; han mente at det kunne skyldes at det var så kaldt i luften i juli.

Hvis dette er kvaliteten på de som kommer etter oss så vil jeg gripe sjansen til å fortelle dem at årsaken til at det er så mye gamle folk i dag kanskje har noe med at vi har levd så lenge; eller kanskje det skyldes at det er så lenge siden vi ble født.

Spis mere fisk sier myndighetene; med andre ord oppfordrer de oss til å betale sinnsyke priser for å få i oss kvikksølv og andre tungmetaller som den norske fisken nå er kjent for over hele verden; og jeg som trodde at det å oppfordre til å begå selvmord, og assistert selvdrap er ulovlig.

Nå har jeg blitt gammel, og jeg har pokker ikke dårlig samvittighet for det; så nå skal jeg gå ut og grille meg en saftig biff og spise poteter; så lenge jeg har råd til poteter da.

Så kjære dere som er ungdommer, dere har noe å glede dere til, for som pensjonist så har vi tid til å gjøre alt det vi aldri hadde tid til å gjøre da vi var yngre; som å sove lenge, se på TV og henge foran laptopen.

fredag 5. juli 2024

Usynlig, analog mann i en digital verden.

Å bli lagt merke til, å stikke seg ut, er en fysisk ting. Det oppnås gjennom klær, oppførsel, hva du sier; og andre ting som gjør at du stikker deg ut i forhold til den grå hopen.

Trass dette kan alt en gjør og føler være umulig å se for andre selv om du på alle måter blir lagt merke til i et rom.


Å føle seg usynlig kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker.

Dette kan skje i sosiale settinger, på jobb eller til og med hjemme hvor du føler at meningene dine ikke betyr noe.

De såkalt lærde i tolking av hvordan tankesettet ditt fungerer påstår at dette skyldes lav selvtillit, for du tror kanskje ikke at du er god nok eller at du har noe å tilby.

Men trass høy selvtillit opplever jeg at alt det viktige jeg gjør ikke sees; de tar det bare som en selvfølge at tingene du har ansvar for skal fungere knirkefritt.

De ser ikke innsatsen som ligger bak dette; og hvilken oppofrelse det ligger bak det å ha stålkontroll over tingene du har ansvar for; på jobb og hjemme.

Hos legene føler jeg meg alltid usynlig når jeg går ut etter en konsultasjon.

Legene tar et kort blikk på deg og stiller diagnosen uten å høre på ett eneste ord av de symptomene jeg beskriver for dem at jeg har.

Om det er jeg som er stum under konsultasjonen, eller om det er legene som er døve, spiller egentlig ingen rolle, for diagnosen har de stilt ved første blikk.

Jeg har en stor, steinhard vom, og jeg har alt fra et tiltrekkende utseende med mine lange henge-barter fra et lite tillitsvekkende ansikt med smale øyne.

Klart at jeg går på fylla og bruker fritiden på pub eller i lenestolen foran TV med en six-pack ved siden av meg.

Mitt utseende tilsier at jeg spiser fett i store mengder og lever på kiosk-pølser.

Jeg har latt kropp og helse forfalle; og det eneste jeg er på jakt etter er en sykemelding for å få bedre tid til å bælme polvarer; eller latskap som det kan samles opp i under ett ord.

Min verden og legenes oppfattelse av min verden er til de grader forskjellige.

Jeg har alltid jobbet hardt med lange, og mange dager i uken, og med et veldig minimalt fravær fra jobben.
Jeg har vært på pub både fire og fem ganger i året, og jeg tar en øl eller to på ferie.

En gang i mellom har jeg vært innom vinmonopolet; for å handle gaver til andre.

Jeg sier på ingen måte at jeg har levd et perfekt og sundt liv, og jeg nyter mine daglige doser av snus med god samvittighet.

Det jeg sier er at jeg er møkka lei av inkompetente leger som gir diagnoser og trekker konklusjoner uten å lytte til meg.

I en undersøkelse rundt drikkevaner i regi av bedriftshelsetjenesten måtte jeg fylle ut et skjema med enheter av ditt og datt på pollisten som jeg inntok daglig, ukentlig, månedlig og årlig.

Min ærlighet i dette skjemaet ble møtt av bedriftslegens ord etter at han hadde målt meg opp og ned med blikket var: kan du ikke svare ærlig på undersøkelsen så undergraver du den!

Nå er jeg pensjonert og kan ikke beskyldes for å være på jakt etter sykemelding.

Jeg har papirer på at jeg har diabetes 2, høy kolesterol og høyt blodtrykk, samt angina pectoris.

Jeg måler sukkernivået i blodet hver dag og har veldig gode målinger i følge tabellene, noe som i følge legen skyldes medisinene jeg fikk; men som jeg aldri har tatt.

Jeg kan snaut bevege meg, noe som i følge eksperten skyldes min angina.

At smertene starter nede ved hoften og gir kronisk smerte i midtre del av venstre side skyldes bare innbilning i følge legen da dette slett ikke stemmer med den diagnosen hun har stilt.

Klumpen på størrelse med en avokado i venstre side, som er følbar både innvendig og utvendig, er noe legen ikke anser som noen sammenheng med anginaen; noe hun faktisk har rett i, men som hun ikke ser noen grunn til en gang å kjenne på.

Leger tar ikke i pasienter om de kan unngå det.

Jeg har på utallige nivåer vært usynlig gjennom livet.

Folk ser, og de dømmer ut fra det de ser ved første blikk.

Etter det er konklusjonene gitt, og etter det er det lite grunn til å prøve ut disse konklusjonene.

Det er da jeg gjør som nordmenn gjør når de føler på dårlig kundebehandling, jeg slutter å benytte den forretningen hvor jeg føler at varen jeg får ikke holder mål; i taushet.

De mister en kunde, men det merker de ikke en gang.

For mange år siden sluttet jeg å handle på Veitvet mathall etter at de solgte min fem år gamle datter råtten frukt. Hun var stolt av å få gå alene i butikken og hun elsket eieren Tony som hjalp henne å fylle frukt-posen. Mange måneder senere møtte jeg Tony på gaten, og han responderte med å påpeke at det var lenge siden han hadde sett meg i butikken sin.

Den siste legen jeg var hos kommenterte at det stort sett var hypokondere som byttet legesenter så ofte som meg; tre legesentre i Oslo på femten år. Hun lyttet ikke med ørene når jeg sa at jeg hadde byttet nå fordi jeg ikke lenger bor i Oslo, men her i Hønefoss.

Konklusjonen var tatt og dommen ble gitt.

Det jeg vil frem til i denne artikkelen er at mennesker innen enkelte faggrupper er på vei ut av systemene og erstattes av Kunstig intelligens, KI.

Da jeg for litt siden søkte etter ny fastlege på et lokalt legesenter, noe jeg ikke har hatt på 20 år, så fikk jeg beskjed om at de benytter seg av KI diagnostikk-verktøy.

Somnummer 92 på ventelisten til legen har jeg ikke fått testet ut dette enda, men en lege jeg kjenner, men som jeg ikke er pasient hos, la inn alle mine beskrivelser og symptomer i sitt KI diagnostikk-program og fikk følgende resultat:

Å oppleve et traume som et brudd i seks ribbein kan føre til PTSD.
Symptomer på PTSD kan inkludere tilbakevendende tanker og mareritt om traumet, unngåelse av påminnelser om traumet, negative endringer i humør og tenkning, og økt angst og spenning.
I noen tilfeller kan PTSD også forårsake fysiske symptomer som smerter og pustevansker.

Så nå har jeg PSTD, selv om jeg aldri har ligget våken eller hatt tilbake-vennende traumer i hele mitt liv; men det er alltid godt å få en diagnose som en kan leve med.

Når en er blitt en voksen person og er først og oppvokst i en analog verden, så er det vanskelig å holde tritt med den digitale utviklingen; men en kommer seg ikke unna den.

Banker og postkontor er nedlagt.

Alle tjenester må en nå gjøre digitalt ved å laste ned så mye applikasjoner at mobiltelefonen min er blitt som å bla seg frem i et leksikon.

Før kunne de bak disken i butikken gi deg et tilbud, men nå må du laste ned en applikasjon og registrere deg for å få den tilbudsprisen som står på skohyllen du plukket fra. Om ikke så gjelder ikke tilbudet, for det er kunderelatert.

Før var det sånn at når du gikk inn i en butikk så var du å anse som en kunde, men ikke nå; ikke uten en app.

Som yrkesakiv så satt jeg mye foran jobbens PC, så jeg er av de heldige som i den miste er litt vant med digitale plattformer.

Som pensjonist så tilbringer jeg anda mere tid foran PC, mer enn på jobben, for i det hele tatt å kunne eksistere i samfunnet.

Går du inni en bokhandel og ikke finner den boken du ser etter så kunne du før bestille den av personen bak disken, men i dag forklarer du at du må laste ned bokhandelens app og bestille den som klikk og hent.

Når du da endelig får en SMS om at boken er kommet så må du hente den innen 24 timer.

Har du bestilt møbler kommer du ikke lenger til et betjent lager, men må bruke all din minimale kompetanse på å logge deg inn på stedets dataskjerm med kundenummer og artikkelnummer før det dukker opp en truck med gyngestolen din på.

Spør du en ansatt på Biltema, OBS-bygg eller Jula om hvor du finner varen du søker så henvises du til å gå på nettet for å finne hylle-nummeret, og ligger varen høyt så må du selv finne frem til en gardintrapp for å hente den ned.

Mennesket, som personer, er blitt totalt usynlig i samfunnet.

Nå er vi bare noen tastetrykk på en PC eller mobil.

Vi slår inn våre egne varer i selvbetjenings-kasser og vi sjekker selv inn bagasje og billett på flyplassene. Vi pakker gaver og sender dem fra en app-styrt postboks i garasjeanlegget på Kuben senter og henter våre pakker på samme måten.

Skal du kjøpe en hamburger til ditt barnebarn på Mc Donald så må du bestille på en skjerm, følge med på en skjerm og hente matvaren når du tror de er klare; samt fylle pappkruset med Cola selv.

Det bra med dette er vel at vi slipper å røre på oss som pensjonister, men sitte i ro i gyngestolen uten å bry folk mens vi bestiller matvarer, inkontinens-bleier og oppsøker lege på skjerm.

Hvem trenger vel å gå ut av huset for se folk lenger?

De finnes jo ikke der ute uansett, og de gangene det ringer på døren hjemme så er det når ODA-leveransen er satt på trappa og du kan se ryggen på den som leverte.

Jeg bestiller snus via ODA nå, bare for å kunne stå nær en kundebehandler mens jeg signerer på skjermen for mottatte tobakksvarer.

For å trene oss på digitale plattformer så kommuniserer kona og jeg via SMS, Facebook, Instagram og Tik Tok.

Vi bruker ikke Snapchat for vi er blitt glemsomme og glemmer fort hva som ble snap-chattet.

Den digitale verden kan koble oss til mennesker fra hele verden, men den kan ikke erstatte personlig samvær.

mandag 1. juli 2024

To live with integrity.


Nå da jeg i den rolige pensjonistdagen så har jeg fått mye tid til å evaluere det livet jeg har levd og prøvd å finne ut hva mitt ettermæle vil være hos de som jeg har omgitt meg med på jobb og i fritid gjennom seks tiår.

Mitt ettermæle, eller det ryktet jeg etterlater meg etter mange år i arbeidslivet er viktig for meg. Jeg ønsker å bli husket, kanskje for positive handlinger og prestasjoner som på sin forsiktige har gjort en forskjell i andres liv; at jeg huskes som en grei og real kar og ikke som en stor taper ut fra de feil og brølere jeg har gjort gjennom min levetid.

Dersom livet er en frodig jungel, så har jeg bare vært en av de nysgjerrige apene som lever i den.
 
Om jeg har satt noen andre spor der enn bare tomme bananskall har vært grunn til mye livs-analyser fra min side i det siste.

Jeg skulle så gjerne hatt noen å skylde på for ting som har gått galt i livet.
 
To ødelagte ekteskap og et utall riper i lakken på mitt lite perfekte karosseri er noe av det jeg har rotet til med opp gjennom årene.

Mine sambygdinger fra barn og ungdomstid husker meg snaut, og det de måtte huske er nok ikke akkurat i positivt lys; men jeg har jo levd noen år etter mine dager i Austvatn i Nord Odal.

Jeg ble aldri noe stort, men jeg ble en person på godt og vond.

Jeg håper inderlig at jeg lyktes med min livsfilosofi om to live with integrity.

Å leve med integritet betyr for meg å handle i tråd med mine verdier og prinsipper, selv når det er vanskelig.
 
Det handler om å være konsekvent i sine handlinger og å ta ansvar for sine valg.

Dessverre så har jeg bare meg selv å skylde for alt.
 
Dårlige og middelmådige ledere og utro ektefeller har bare vært kort på spillehånden min.
 
Det har alltid vært opp til meg selv å spille med de kortene giveren har delt ut til meg, og det krever konsentrasjon; spesielt når du kaster greie kort og får dårligere kort i bytte.
 
Det går rett og slett på det å handle ut fra det du har og ikke gå i fellen å bytte noe en vet at bra mot drømmen om noe som kanskje er bedre.

Forskjellen mellom å forklare en feil og å unnskylde seg ved å skyve skylden på andre ligger i intensjon og ansvar.
 
Å gi en nøytral og objektiv redegjørelse for en feil utført handling er å belyse årsaker, sammenhenger og bakgrunn; med det som mål å gjøre det bedre neste gang.

Å komme med unnskyldninger er et forsøk på å unngå å ta fullt ansvar for en feil ved å peke på andre faktorer eller personer.

En unnskyldning er bare et middel for å slippe unna ansvar for dine handlinger eller for å unngå å bli straffet eller kritisert. Unnskyldninger brukes rett og slett for manipulasjon av sannheten.

En unnskyldning er å sette et plaster på deg selv for såret du har påført andre.

Det er mange grunner til at det kan føles lettere å skylde på andre enn å innrømme egne feil.
 
Vi har en medfødt frykt for å bli avvist eller ikke likt av andre. Å innrømme feil kan føles som å åpne oss opp for kritikk og negative vurderinger, noe som kan være ubehagelig og til og med smertefullt.

Vi har også en tendens til å se oss selv i et positivt lys og ønsker å unngå å se oss selv som feilbarlige, så det å innrømme feil kan utfordre dette positive selvbildet og føre til ubehag.

Det som i ihvertfall er et fakta er at alt for mange har vansker med å ta ansvar for sine handlinger og unnskylder seg ofte eller skylder på andre.
 
Å innrømme feil kan vekke opp vanskelige følelser som skam, skyldfølelse eller anger.
 
Noen mennesker unngår å innrømme feil for å unngå å konfrontere disse følelsene.

I et forhold preget av mistillit kan det være vanskeligere å innrømme feil, da man frykter at det vil forverre forholdet ytterligere.

Derfor er det viktig å forstå at det å innrømme feil ikke er et tegn på svakhet, men på styrke.
Det krever mot å ta ansvar for sine handlinger og lære av sine feil.
 
Å innrømme egne feil vil i de fleste tilfeller med at folk rundt deg får tillit til deg i stedet for å bruke det mot deg fordi vi alle gjør feil fra tid til annen, og det å innrømme at du ikke er perfekt gjør at folk får tillit til deg og din integritet.

Så lenge du lærer av dine feil og klarer å tilgi deg selv for ikke å være ufeilbarlig så er ingen feil farlige.

Å innrømme at du, og bare du, er årsaken til dine feil kan være vanskelig, men det er en verdifull ferdighet som vil forbedre ditt liv på så utallig, mange måter.

Det er to ting ved dette med unnskyldninger.
 
Det ene er å benytte det i forsøk på å slippe unna med noe uten riper i lakken, og det andre er å be om unnskyld for det du har gjort.

Å be om unnskyldning for noe du har gjort er selvsagt en god ting, men bare hvis den ikke er en kortsiktig løsning for å komme deg ut av en situasjon der og da.

En unnskyldning som ikke forandrer atferd er bare en tom lyd.
N. R. Narayana Murthy

Dersom du er en av dem som strør om deg med SORRY, men gjentar samme feil så fort anledningen byr seg har du satset på en valuta som fort mister sin verdi.

Denne Sorry-stammen vil ikke kunne overleve lenge og er ikke en gang i nærheten av det å kunne kalles neandertalere; for de overlevde som folkestamme i over 300 000 år.

Avslutningsvis så vil jeg komme med noen ord som min brutalt ærlige, og alltid dypt tenkende, tante Olga brukte å si til meg når jeg prøvde å skylde på alt og alle for ting som stadig gikk galt rundt meg; og som gjentatte ganger førte til at jeg uansett ba om unnskyldning for mine handlinger: unnskyldninger er som gift Tor, en liten dose kan være nyttig, men for mye kan være dødelig.


Mennesket er bare en ape som har klatret ned fra trærne og kledd seg i klær.
Friedrich Nietzsch

Livet er en kamp om overlevelse. Vi må alle kjempe for vår plass i verden, akkurat som aper i jungelen.