Verdi-tid

Min erfaring er at det er en stor sannhet i det at pensjonering kan være en vanskelig overgang for fag-spesialister som har viet hele sitt liv til sitt yrke.

Min opplevelse av å ha mistet min profesjonelle identitet, noe som har definert meg i så mange år, har ført til en rekke utfordrende konsekvenser.

Jeg er nok ikke alene når jeg påstår at for mange fag-spesialister så er arbeidet en sentral del av vår identitet. Vi definerer oss selv gjennom våre ferdigheter, kunnskap og bidrag til vårt fagfelt.

Når vi pensjoneres, mister vi ikke bare en inntektskilde, men også en viktig del av hvem vi er.

Arbeidet mitt har gjennom mange år gitt meg en følelse av mening og hensikt, men i det å gå over til pensjonering føler jeg meg tapte og usikre på hva jeg skal gjøre med tiden min; og jeg savner den intellektuelle stimulansen og den sosiale kontakten jeg fikk gjennom arbeidet mitt.

Pensjoneringen har ført til en form for isolasjon fordi jeg ikke har brukt sjansen til å bygge meg et sterkt sosialt nettverk utenfor arbeidet; så det å miste kontakten med kolleger og venner har gitt meg en følelse av å være uengasjert; og gjort meg usikker på fremtiden min.

I fra et langt liv hvor jeg nesten hver eneste morgen har begynt gleden over og planleggingen av arbeidsdagen allerede i dusjen så har jeg nå godt over til en morgen hvor jeg må stille meg selv spørsmålet: hvordan skal jeg fylle dagen min i dag?

Det jeg har erfart nå er hvor betydelig del været spiller for meg i min rolle for at jeg som pensjonist får opplevelse av en god eller dårlig dag.

 Dårlig vær, som regn, snø eller kulde, begrenser min evne til å gå utendørs og utføre de aktiviteter jeg liker. Jeg er rett og slitt blitt en værhane hvor det er klimatiske forhold som bestemmer om kompasset mitt skal peke mot en god eller en dårlig dag.

For meg er det avgjørende på trivselen om jeg kan ta morgenkaffen utendørs eller ikke; noe som påvirker hele resten av min dag.

Solskinn og varmt vær har for min del en veldig positiv effekt på humøret og det mentale velværet mitt; noe som er blitt langt mer følbart i dag enn tidligere.

Omvendt så vil mørkt og kaldt vær føre til følelser av oppgitthet og energitap. 

Det er en velkjent faktor at været også vil påvirke pensjonisters komfortnivå i hjemmet.
Pensjonistlivet gir mer tid og fleksibilitet enn vi hadde da vi var i arbeid.

Dårlig vær vil i større grad enn tidligere begrense muligheter til å være spontane og dra nytte av fritiden vår. Dårlig vær gjør at jeg føler meg tvunget til å avlyse planer som jeg kvelden før for den kommende dagen, og jeg hater det når planer ikke lar seg gjennomføre. Det ligger i min natur og faglige integritet at jeg gjennomfører de planer jeg har lagt.

Et eksempel er forrige søndag da barnebarnet skulle komme på besøk. Vi hadde planlagt at hun skulle få etablere en egen, liten hagelapp i hagen min med jordbærplanter, appelsintre og agurkplanter. Hun elsker for tiden agurk.

Etter hagearbeidet skulle vi grille og spise middag på terrassen.

Etter uker med supert vær måtte selvsagt denne søndagen gi øsende regnvær og mye vind, så selv om planene ble gjennomført så gjorde været at opplevelsen, for henne spesielt, ikke ble noen solskinnsdag.

Viktig verdi-tid sammen ble redusert av det norske klimaet, og som pensjonist så er jeg blitt mer fokusert på hvor viktig sånne dager er nå enn det jeg var observant på tidligere.

Stort sett så har jeg trivdes jeg i alle typer vær, men på mine eldre dager så er solenergi viktigere for meg enn noen sinne.

I løpet av de tre månedene jeg så langt har hatt som pensjonist så har jeg erfart at overgangen fra yrkesaktiv fag-person som har brent for mitt fag i nesten 50 år, her vært utfordrende.

Jeg har også innsett hvor ekstremt viktig de konkrete planer for hva jeg skal gjøre med den nærmeste tiden min er for å holde meg motiverte til å komme seg ut av sengen om morgenen og engasjere meg i aktiviteter jeg liker.

Det påstås at vi pensjonister plutselig har så mye tid til seg selv, og det er sant og positivt, men det er alltid utfordrende å ha for mye av ting.

Overflødighet er ikke alltid en god ting, spesielt når dette fører til at en må lete etter lagringsplass og stable det en har for mye av.

Det er en erkjent sannhet at det å realisere planene sine vil gi pensjonister en følelse av tilfredsstillelse og prestasjon, noe være spesielt viktig for oss som har hatt en karrière med høyt ansvar og nå må finne nye måter å bruke tiden sin på.

Etter de opplevelsene jeg har hatt i starten av min tid som pensjonist har jeg derfor bestemt meg for å dele et lite råd, noe som jeg selv også forbereder meg selv på å ta til meg: vær forberedt på å justere planene dine etter hvert som ting endrer seg. Livet er fullt av overraskelser, og det er viktig å være åpen for nye muligheter.

Respekt er ikke for mye å forlange

 

Som pensjonert offiser så har jeg kanskje fått alt for mye tid til å tenke tilbake og minnes; og som eldre mann så har jeg kanskje litt tendens til å plukke opp en bitterhet som har ligger og ulmet i mange år.
Som pensjonist så har jeg ikke lenger noe å tape på å si det jeg mener, for alle karrièredrømmer er for evig over. Det eneste som står igjen er ettermælet mitt.

Et annet problem med oss gamlingene er at vi ikke kan la ting fra fortiden bare ligge; og noen ganger så gjentar vi oss selv litt vel ofte.

Forsvarets minnedag er dagen da vi hedrer dem som har mistet livet i Forsvarets tjeneste i og utenfor Norge. 
Den 27. august 2021 avduket Hans Majestet Kong Harald V Veteranmonumentet på Akershus festning, et monument som hedrer alt personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter annen verdenskrig.

Denne dagen samlet en stor del gamle veteraner fra utenlandstjeneste som spesialsoldater seg for et gruppebilde foran monumentet.
Da trengte en politiker fra rådhuset, hvis navn jeg ikke nevner, seg frem og stilte seg opp i front av gruppen for å avbildes sammen med veteranene; en person som ingen av oss hadde noe forhold til; og som aldri hadde deltatt på noen form krigssituasjon eller militær tjeneste i utlandet.

Etter avfotograferingen gikk han bort til fotografen og ville se på bildene som ble tatt og for å få til-sendt digitale kopier til sin private samling av minnerike foto, noe fotografen viste ham; og fortløpende slettet bildene foran politikeren som en tydelig gest for å si at bildene var uten verdi.
Dette ble tatt ille opp av den politiske representanten som krevde at fotografen tok nye bilder, men da han snudde seg hadde alle vi gamle veteranene demonstrativt forlatt området.

Fotografen tok et bilde av den frustrerte rådhuspolitikeren foran Veteranmonumentet og fikk politikerens epost adresse for å sende bildet til ham, noe han gjorde noen dager senere; men da med et sitat av Albert Einstein midt i bildet: mangel på respekt er det første tegnet på mangel på intelligens.

Respekt er som en bro, den må bygges over et gap; for den som bare respekterer seg selv, kan ikke bli respektert av andre.

Politikere, som ofte ikke har personlig erfaring med krig eller andre farlige situasjoner, har en manglende forståelse for de fysiske og mentale utfordringene norske soldater står overfor i utenlandstjeneste. Dette fører til at de undervurderer risikoen og belastningen som soldater utsettes for.
I mange tilfeller vil politiske uenigheter om bruk av militærmakt føre til at politikere kritiserer eller nedgraderer innsatsen til soldater som deltar i operasjoner de er imot.
Dette kan oppfattes som respektløst og urettferdig av soldatene og deres familier.

Respekt er også å bli SETT, samt å bli tillatt å være seg selv uten å bli hånet for sine valg.

Anne B Ragde

I media, og i offentlig debatt, er det oftest et overdrevent fokus på de negative sidene av utenlandstjeneste, som sivile tap og kontroverser rundt operasjoner.
Dette skaper et inntrykk av at soldater ikke gjør en god jobb eller at de er involvert i uetiske handlinger, noe som vil føre til manglende respekt for innsatsen de gjør.
Det er en mangel på synliggjøring av soldatenes bidrag til fred og sikkerhet i Norge; og i verden på global målestokk. Dette fører til at folk flest ikke er klar over de risikoene soldatene tar, og den positive effekten de har på lokalsamfunn i konfliktområder.

Dette er for så vidt greit nok, for en må ofte være til stede for å forstå den hele virkeligheten.
Det eneste vi veteranene forventer er at det ikke skal prøve å slås personlig, politisk mynt på den innsatsen vi er sendt ut for å gjøre; det er det eneste vi ønsker at skal respekteres.
Vi har kjempet, om mange har blitt skadet og omkommet i tjeneste for konge-symbolet og for fedrelandet, men den delen ønsker ikke de politiske myndighetene å blottlegge og ta del av. 

De Norske FN-soldatene som ble sendt til Kongo på begynnelsen av sekstitallet møtte en livsfarlig skjebne; hvorav nordmenn og svensker ble kidnappet og en indisk fange sammen med dem ble henrettet foran dem.
Nå, seksti år senere, forteller noen av dem om sine opplevelser, tjeneste og manglende diplomatisk støtte fra Norge i en dokumentar. Dette bruddet på taushetsløfte er de fra Regjering og Storting sterkt kritisert for, med trusler om tap av veteranstatus; for dette skulle forbli en av de mange hemmelighetene i vårt langstrakte land.
Dette var bare en parentes i den kalde krigen.

Respekt er det første krav i den disiplin hvorved et menneske kan oppdras til modenhet - intellektuelt, emosjonelt og moralsk.

Dag Hammarskjold

Mange politikere, som den nevnte rådhuspolitikeren, ser hedring av veteraner som en mulighet til å vinne velgernes støtte, uten å bry seg om veteranenes egentlige erfaringer eller meninger.
De bruker seremonien til å fremme sin egen agenda; eller for å kritisere motstandere.
Disse politikerne har personlige, negative erfaringer med militæret, eller med veteraner som hever røsten og kritiserer manglende oppfølging når de kommer hjem fra tjeneste.
Disse erfaringene farger deres syn på veteraner generelt og føre til at de viser manglende respekt for deres innsats.

Det er viktig at vi har en åpen og ærlig dialog om veteranenes erfaringer og om Norges rolle i utenlandsoppdrag.
Landet de kjemper i navnet for må sørge for at veteraner får den støtten de trenger, både fysisk og mentalt.

Uten at jeg har lest det selv, så skal det visstnok stå et sted i Bibelen at du skal vise respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder det.

En pensjonist har det privilegium at det er tid og rom for dype tanker og opphenting av minner som betyr noe for vedkommende

Pensjonistens økonomiske åpenbaring

 

Det som er noe dritt med oss pensjonister er at vi har så forbannet mye tid til å tenke, og det som i mange tilfeller er vår økonomiske drivkraft er at vi lever på en pensjonsutbetaling som gir lite ekstra utbetaling i form av overtid og ekstrainnsats vi var vant med å få uttelling for mens vi arbeidet.

Vi får det vi får utbetalt hver måned, og det gjør at sløseriet en levde med før går over til grundige vurderinger rundt kost og nytte.

Som de sier i USA: live on fixed incom.

Dessuten så har i hvert fall jeg blitt trassig på mine gamle dager og godtar ikke så mye som tidligere; og i ihvertfall ikke at forretningsstanden presser hendene sine dypt nede i min lommebok.

Jeg skjønner at en ønsker å tjene så mye som mulig, og jeg har resignert og tatt inn over meg at det er penger en lever av.

Samtidig så har jeg fått avsmak av den grådigheten som dekkes av ordtaket: mye vil ha mer, og fanden vil ha fler.

Dette er ikke en ny, menneskelig egenskap, for som den romerske filosofen og statsmannen Seneca den yngre  skrev rundt 50 år før vår tidsregning: den grådige mannen har aldri nok.

Den moderne kapitalismen er et system som er basert på profittmaksimering. Bedrifter er forpliktet til sine aksjonærer til å generere mest mulig fortjeneste, og dette har blitt den primære drivkraften bak økonomisk aktivitet.

Samfunnet er i stor grad bygd opp etter ideen om at suksess måles i materielle goder og rikdom. Fortjeneste blir ofte sett på som et bevis på intelligens, hardt arbeid og dyktighet.
Men så er det den virkelige baksiden av medaljen; mange bedrifter fokuserer på kortsiktige gevinster fremfor langsiktig bærekraft. Dette vil føre til at de tar beslutninger som tilbyr produkter av lav kvalitet, alt i navnet på å øke profittmarginene.

Etter at jeg sluttet å jobbe så har jeg fått tid til å se på TV på kveldene; noe som har blitt en av årsakene til mitt høye blodtrykk.

Det er en del gode program som tilbys på TV i det som i min barndom het Programbladet, og noe jeg gledet meg ekstremt til var Oldtidsmenneskenes hemmeligheter på National Geographich, Salvage Hunters: The restorers på Discovery og den kommende serien The hidden holocaust.

Gode varer som ødelegges av profittmaksimeringens uhyre; reklame.

Jeg skjønner at reklame er en veldig viktig inntektskilde for TV-kanalene, men når de hyppige reklameavbruddene blir lengre enn hver del av det oppstykkede programmet så tok det meg ikke lang tid å innse at TV  som system er på vei ut her hjemme hos oss.

TV-stasjonenes grådighet, som for NRK2, TV2, ZEBRA, TV Norge, MAX, TV3; TV2 Nyheter og hele hurven som hentes ut via Get-boksen til Telia, har rasert alt som heter gode program.

Disse TV-programmene er som røde, saftige epler som ikke lenger er spiselige på grunn av mange og lange reklame-mark.

Grådighet er som kreft: den vokser og sprer seg til den dreper alt i sin vei.
Nelson Mandela

Kvalitetsvarer som lider under grådighetens knusende håndgrep møter en over alt i vårt langstrakte land.

Reklame som sier VI ER DEN BILLIGSTE PÅ MARKEDET har blitt en rød klut for meg; den hissige stuten som lar seg irritere av viftende tøybiter ute på markeds-arenaen.

Det er selvfølgelig gledelig å se at en til 17. mai-frokostens eggerøre kan få en pakke med ørret, røkt på fliser av bøk, til samme pris som fjoråret; men at en selvsagt nå bare får 100 gram pr. pakke; mot tidligere 300 gram.

Det er ikke prisene som frustrerer meg mest, men det at en hver gang en går inn i en butikk hele tiden må være på vakt mot å bli lurt og snytt.

Tidligere så møtte jeg opp i matbutikken med en handleliste, plukket varene jeg trengte, betalte i selvbetalings-kassen og dro hjem. 

I dag er det å handle matvarer noe som må planlegges godt i tidskalenderen, for nå må en bruke all verdens tid på å granske hver vare opp mot reell kilopris, dato-stemplinger; og gudene vet hva en må passe seg for.

For noen uker siden var jeg på Harry-tur til Sverige for å oppleve det allsidige utvalget de har matvarer. Vareutvalget i vårt rike land i dag tilsvarer det en så  i en polsk Biedronka under Sovjetunionen, så skal en finne kvalitetsvarer må en over grensa.

På veien kjøpte vi med oss en LED tak-armatur til tørrkjøkkenet. Med den så fulgte det både lysstoffrør og tennere. 

Så fant vi ut at vi trengte en til for å bli fornøyde, så vi dro til Obs bygg hvor de førte samme armatur; og som i tillegg var merket med et blått, veldig synlig merke med LAVPRISLØFTE, Garantert lave priser.

Ved kassa holdt de fortsatt dette lavprisløfte, for prisforskjellen mellom Sverige og Norge var bare 154 kr; kronekursen tatt med i beregningen.

Hjemme var verden annerledes. Da pakken ble åpnet så manglet alt, så det ble en ny tur innom butikken for å kjøpe lysstoffrør og tennere til 75 kroner over prisen på lampen vi hadde kjøpt.

Min kone kjøpte seg en ny Samsung mobiltelefon under oppholdet i Seoul i februar i år. Jeg kjøpte meg en ny Samsung i Norge samtidig.

Hun kjøpte sin mobiltelefon i utsalget i Gangnam. I hennes boks fulgte det med synkroniseringskabel, minnekort, headsett og bæreveske; samt ekstra batteri.

jeg kjøpte min i en butikk på Oslo City og fikk bare med lader. Alt annet måtte det betales ekstra for.

Men det som gjør meg forbannet i denne sammenhengen er det som selgeren i Samsung Gangnam fortalte min kone da han fant ut at hun bodde i Norge: vi sender spesialpakkede mobiltelefoner til Norge; det eneste landet i verden vi sender til hvor bestillingen er at det ikke skal følge noe ekstrautstyr med i pakningene. Det skal sendes separat i egne esker til landet ditt.

Det jeg ser i dag er at Petter Dass sine ord på slutten av 1600-tallet er dit vi vanlige, betalende arbeidsfolk snart har som eneste, fattige trøst: det er bedre å være fattig og ærlig enn rik og grådig. 

For de som ikke ser at grådigheten og fortjenestekåtheten deres ødelegger produktene de selger over tid så er det kanskje et håp om at de en gang innser at grådighet gjør blind, og den grådige graver sin egen grav.

Jeg kan selvsagt betale for å få nett-kanaler for å se de TV-programmene jeg presses bort fra gjennom overdreven reklame, men jeg er prinsipp-gjerrig, så jeg begrenser hva jeg betaler for.

Jeg trenger ikke disse TV-kanalene, for når jeg ikke vil betale for å se Oldtidsmenneskenes hemmeligheter på National Geographich så bruker jeg heller pengene mine på bokhandelen og får dekket vitebegjæret mitt gjennom boken Døden i myra av Lisbeth Skogstrand.

Den som setter prisen for høyt, mister salget sa Benjamin Franklin en gang i siste halvdel av 1700-tallet, samtidig som den skotske filosofen og økonomen Adam Smith påsto at en god pris er den som er rettferdig for både selger og kjøper.

Jeg er hverken økonom eller spesielt økonomisk, men jeg er ikke dummere enn at jeg føler sannheten i Richard Branson sine ord: overprising er et tegn på mangel på respekt for kundene dine.

Ha en snytefri og avslappende helg.

Kunder er konger!

ADHD-pensjonist

 

Det er ikke lengden på livet, men dybden av det som betyr noe.
Seneca

Jeg likte meg på skolen, men lengtet til at skoledagen var over så jeg kunne nyte friheten til det som falt meg i hodet; og ofte falt ting i hodet på meg med smertefull effekt.

I en periode ville mor at jeg skulle gå med hjelm, men da trodde jeg at jeg var uskadeliggjøre og kom hjem med tropehjelmen i to deler og et saftig kutt på toppen av isen. Per Eugene testet styrken i hjelmen min med en tre-kubbe; mens jeg hadde den på hodet.

Jeg kunne snaut vente til jeg ble seksten år så jeg kunne kjøre mopeden min lovlig på fylkesveien til skolen og slippe å kjøre skogsveiene; og så var det å lengte seg frem til atten-årsdagen: og så til å bli gammel nok til å søke seg til forsvaret.

Det var et evig jag for å bli ferdig med ting, og å bli eldre. En kunne ikke få tiden til å gå fort nok frem til bursdag, påske og jul.
Å fylle seksti to år ga meg muligheten til å kunne velge mellom fritid og arbeid uten at jeg benyttet meg av det; men i dag er drømmen om å bli eldre roet helt ned. 

Nå er det slutt på jag etter klokketimer og dager. 
Som pensjonist så handler det ikke om å få tiden til å gå, men å få den til å vare.

I gyngestolen har jeg innsett at uttrykket som pensjonist så handler det ikke å få tiden til å gå, men å få den til å vare kanskje er et vakkert og tankevekkende utsagn om hvordan pensjonisttilværelsen også kan ses på.

I arbeidslivet er vi ofte opptatt av å få mest mulig ut av tiden vår, å være produktive og effektive. Pensjonisttilværelsen gir meg muligheten til å skifte fokus fra kvantitet til kvalitet.
Det er i denne roen jeg innser at vi kan bruke tiden mer bevisst og velge aktiviteter som gir oss glede, mening og tilfredsstillelse.
Jeg var dårlig på akkurat det, fordi jeg trodde at det faget jeg levde i var det livet jeg ville leve.

Når vi ikke lenger er bundet av faste arbeidstider og plikter, får vi et nytt perspektiv på tidens verdi.
Vi gamlingene kan sette pris på roen og stillheten, og nyte friheten til å velge hvordan vi bruker våre dager.
Jeg personlig kan også bruke tid på å reflektere over livet mitt, mine verdier og hva som er viktig for meg og mine nærmeste.

Uttrykket "som pensjonist så handler det ikke å få tiden til å gå, men å få den til å vare" er en påminnelse om at livet er en gave; og langt fra noen selvfølge.
Vi har bare én gang på jorden, og det er viktig å bruke tiden vår klokt.
Pensjonisttilværelsen gir meg en unik mulighet til å sette pris på livet og leve det fullt ut.

Jeg skulle ønske at jeg hadde innsett det før, men de siste timers tanker har gitt meg en inspirasjon som jeg ønsker å dele med de av dere som i likhet med meg ikke har innsett det; inspirasjon til å leve et bevisst og meningsfylt liv.
Det er en påminnelse om at tid er en verdifull ressurs, og at vi bør bruke den klokt.

Livet er ikke over før det er det, og frem til den dagen så har jeg fortsatt en fremtid.

Den beste måten å forutsi fremtiden på er å skape den.
Abraham Lincoln

SITRAP 1. mai 2024

Dette er en kort situasjonsrapport som pensjonist etter 50 år i fult arbeid; etter to hele måneder i nesten total uvirksomhet på arbeidernes dag; en fridag jeg i år går totalt glipp av.

Det å bli henvist til å sitte pal foran PC-skjermen og skrive artikler om beredskap, ledelse og fredagstanker på bloggene vi har i idemyldring.net er kun aktivering og av hjernen og tidtrøyte og.

Det sto ikke en gang på min bucket-list som jeg satte opp som en del av prosessen rundt pensjon- beslutningene mine.

Bukket listen er lagt vekk, om dog ikke helt glemt.

Forventninger er for lengst lagt på hyllen, for hva er gleden og verdien ved å forvente noe på forhånd for så å oppdage at det uansett ikke ble noe av det uansett.

Ingen planer for morgendagen er også en plan; og en god en i mine øyne da det gir en full mulighet til å gripe dagen og fylle den med det en vil etterhvert som hver nye time dukker opp.

Jeg har lengtet lenge etter våren, men nå har jeg liksom ikke brukt for den om ikke helsen forbedrer seg drastisk; og det raskt. I dag kan jeg bare sitte oppreist en viss stund av gangen og gjør innkjøp av pensjonistens største gleder, matvarer og snus, via Oda.

Det er en utfordring selv det å ta i mot varene ved døren og bringe dem opp i kjøkkenet i 2. etasje.

Dette var ikke slik jeg så for meg pensjonisttilværelsen, men samtidig så skjønte jeg at dette var sånn det kom til å bli; for nå betaler jeg prisen for femti år som ekstremt fokusert og dedikert arbeider.

 
Jeg glemte meg selv og fremtiden disse årene.

Så langt kan jeg gi inntrykk av at jeg er frustrert, bitter og deprimert, men takket være livets viktigste lærdom, som ble gitt meg de siste månedene av mitt yrkesaktive liv. er jeg så langt fra nedfor og betutta.

• Jeg lærte å gi faren, og det er akkurat det jeg gjør nå.
  
  
• Jeg fyller opp nuet og driter i hva resten av dagen byr på.
  
  
• Når smertene tvinger meg til å ta en pause så fyller jeg den med Tactical breathing til smertene slipper og forbanner alle høyere makter for torturen de utsetter meg for.

Det er god medisin; og den eneste jeg tar.


Det er bedre å gi faen i alt enn å gi faen i ingenting. Friedrich Nietzsche.


De få dagene det er sol, og varmt nok til å holde en bok, forlater jeg min Crombook og Mack, mine blogger, mynter, frimerker og dokumentsamlinger til ære for kaffe, bok og NRK 1+ på terrassen.

Hver dag nyter jeg min kones ypperlige pleie i matveien og gaper opp når hun serverer smaksprøver.
Kun en gang disse to månedene har jeg angret på dette; da hun ga meg frittert skinn fra en rokke.

Min store glede er onsdagens samling rundt leirbålet med en god venn og tidligere kollega.
I slike, filosofiske stunder innser en dybden i mange av de hverdagslige ord og fraser en omgir seg med og kaster rundt seg i dagligtale; og ikke minst funderinger rundt de ulike folke-raser sin lykkekultur.

Temaer som i hvilken grad vi lar oss påvirke av tillært lykke, og om det da er snakk om ekte lykke eller bare en selv-suggesjon for å se litt lysere på livet; og ikke minst funderinger rundt de ulike folke-raser sin lykkekultur.

Er det sånn at vi alle bare er ulike utenpå, eller er vi det innvendig også?

Å dykke ned i sånne tanker er akkurat hva en tidligere dykker og froskemann trenger.

Så langt har min erfaring med pensjonstiden bare vært å holde seg i ro i ettertanke over både det ene og det andre.

 
I dag bet jeg igjen i det sure eplet det er å oppsøke lege.
Jeg kan ikke akkurat si at jeg ble optimistisk da legen ba med fortelle hvilke forventninger jeg hadde til henne og hva jeg mente at hun skulle gjøre for å bedre min tilstand.

Det er selvbetjening-kasse i matbutikken, og nå er selvbetjening-legene på vei inn i helsesystemet.

En får vel gå inn på nettet og finne seg en diagnose en dag; når jeg får tid.
Er det noe jeg har mye av som pensjonist så er det tid, men jeg har fortsatt ingen tid å kaste bort på tull og tøys.

Legenes nye motto ser ut til å være: kom ikke hit om du ikke vet hva du lider av og hvordan du kan helbredes.

For å si det som det er så har jeg i dag funnet hele åtte forskjellige diagnoser som stemmer med symptomene mine, så jeg får vel sette meg ned en dag og gjøre et valg av dem; men akkurat der har jeg blitt en av disse lederne som lider av både akutt og kronisk prokrastinering.

Dette, blodprøver og bekreftelse av det høye blodtrykket jeg selv hadde målt hjemme før legetimen betalte jeg 1000 kr for, men nå har jeg i det minste sett at det har vært utvikling innen legeverden.

For i dag sa ikke legen at jeg skulle ta Dispril og komme tilbake om jeg ikke ble bedre; nå var dette endret til: Kom tilbake om en måneds tid om du ikke er blitt kvitt plagene dine.

Summa summarium, eller alt i alt, så lever jeg godt med denne gi faen-teknikken jeg har lært meg.

En får ta det en får og gjøre det beste ut av det, som det gamle ordtaket sier; og det klarer en best når dagen ikke blir forstyrret av all verdens forventninger.


Det er bedre å gi faen i å være perfekt enn å gi faen i å leve. Chloë Grace Moretz.


Sånn går nå dagene!


Den største friheten er å gi faen i alt det andre synes du bør bry deg om. Sheri Fink.