Nord Odal i mitt hjerte

Det er lite som skjer uten at det er en logisk forklaring på at det skjer.
Forklaringene kan være mange og veldig forskjellige, men ingen ting skjer uten en grunn.

Så lenge jeg har levd, og det har blitt en stund, har folket fra Nord Odal blitt kalt for indianere.

Noen mener at dette skyldes et uhell med Norge-rundt sendingen som skulle vise innslag fra Austvatn i Nord Odal.

Av en eller annen grunn så lot ikke det planlagte, nyfilmede innslaget seg sende, så i stedt hentet de ut et klipp fra arkivet der en eldre mann kom padlende til brygga på Lensebakken på en stokk.

Han satt over skrevs på en tykk stokk med paddelåri i hendene, bena i vannet og ryggsekk på ryggen.

Gubben overnattet noen dager på Ramsholmen og hadde behov for å komme seg til landhandleriet på Austvatn for å bunkre varer som han kjøpte over disk; øl, spiker, brød og knakkpølser.

Sannheten bak det å bli kalt indianere, og historien bak klistremerkene med indianerhode og teksten Indian county of Norway, stammer fra en hendelse lenge før NRK-arkivets film-lager.

Det har bakgrunn i en streik blandt tømmerfløtere ved nedre Gåsvann.

De tjue Nord Odølingene som deltok i  denne streiken var ekstra  hissige i sin kamp mot streikebrytere, politi og gardister, noe som førte til at de av mediene ble betegnet som ville indianere pga. sin oppførsel.

I 1927 fant nemmelig en av norsk arbeidslivs mest dramatiske konflikter sted ved elva Julussa nær grensa mellom Elverum og Åmot.

Nøden var stor blant skogsarbeiderne på 1920-tallet og økende arbeidsledighet og fattigdom førte til flere streiker der arbeidsgivere stengte arbeidere ute og tok i bruk billige arbeidskraft fra bandt annet Toten.

Arbeiderbladet 16.5.1927:
100 gardister og 35 politimenn skal hjelpe streikebryterne.
De samme politihunder, som brukes i jakten på lensmannsmordere, hisses nu på organiserte arbeidere

Aftenposten 15.5.1927::

Situasjonen ved Julussa tilspisses.
Det har lyktes urostifterne foreløpig at stanse fløtningsarbeidet og fordrive politiet. 
Urostifterne er 220 og har 50 geværer.
Et gardekompani reiste i går til Elverum

Konfliktens høydepunkt ble nådd 15. mai.

Da demonstrerte 200 mann på Brattveltdammen, 120 av dem fra Elverum, 80 fra Åmot og 20 fra Nord Odal.

Omtrent en tredel var bevæpnet med skytevåpen.

Med politi til stede ble de organiserte tvunget til å dra hjem og streikebryterne fikk fortsette fløtingen; og ryktet om Nord-Odølingene som villmenn og indianere var etablert.

På Knapper nord for Garvik, nord og øst for Joker Knapper, ligger det et tre-løst område med gress og frodig mark som heter Prærien.

Der, langs Prærievegen, ligger et slags landemerke som på Google maps angis som Storm Nilas Holseth Kuk og karsk.

Jeg nevner det bare som et bevis på at de ikke er helt tamme de folkene der oppe på Prærien.

Som guttunger så syklet vi fra Austvatn til Prærien, en sykkeltur på godt over en halvtime den gangen hvor gir på sykkelen bare var noe vi leste om i reklame i Allers og Hjemmet.

Alle guttungene på 70-tallet drømte om å eie en DBS Apache Cross med tre-trinns navgir og sal fra Jonas Øglænd fabrikker, men det ble med drømmen.

Selv hadde jeg bare en gammel, en gang rød Svithun damesykkel med grønn staffering og Torpedo baknav fra 1940.

På den hadde jeg tvunnet et hoppetau så det skulle se ut som stangen på en hærresykkel; men ingen andre enn meg lot seg lure av det.

Fremme på prærien, kun iført  lendeklede, og fjær fra hønenen på Trøseid gård tredd ned i en alt for stram syltestrikk rundt hodet, gikk vi i kamp med ungene på Prærien; som møtte våre tre-piler med kruttlapp-pistoler og var dømt til å tape terreng.

Tørre smell og skremte hyl fra prærie-bowboyer skremmer ikke en blodtøsrstig gjeng ville indianer.

Etter kampen røykte vi fredspipe sammen, med litt av bestefars Tidemann's Karvet blad i langpipa jeg lånte fra peisestiuen i huset på Aasen.

Skal du være med på leken må du tåle steken, sa vi til hverandre hver gang når vi syklet hjem, grønne i trynet av den sterke tobakken.

Min storesøster elsket å plage sin bror, så hver gang jeg kom hjem fra ett av slagene på Prærien, med dyp rand etter syltestrikken i pannen, så sang hun den sangen vi alle indianere la for hat da den kom en gang tidlig på sekstitallet:

Gi meg en cowboy til mann
Gi meg en cowboy til mann
Jeg gjør hands up hver gang når han legger an
For jeg vet jo at en cowboy kysse kan
Gi meg en cowboy til mann

Som guttunge så misunnte jeg min tremenning Alfhild sin lyse hud.

Hun trengte bare å krysse tunet i sola før hun var en ekte rødhud. Det var ikke greit å ha albino-hud i Austvatn, men det var misunnverdig.

Det var noe dypt alvorlig og sjelsettende dette med tilhørigheten til Nord Odal for oss ungene.

Følelsen av tilhørighet til sin bygd og dens historie er svært viktig for barn, og har en rekke positive konsekvenser for deres utvikling.

Det å kjenne til bygdas historie og tradisjoner bidro til å forme vårs identitet.

Vi forsto hvor vi kom fra, og vi fikk en følelse av å være en del av noe større enn oss selv.

Tilhørigheten til bygda styrket båndene mellom oss barna og vårt nærmiljø.

Der følete vi oss trygge; og godtatt.

Jeg tror at vi ved å lære om bygdas historie utviklet en dyp respekt for de som hadde levd før oss og ga oss en forståelse av at vi var en del av en kjede av generasjoner.

Jeg tror også at barn som føler tilhørighet til bygda si, og bydelen for den saks skyld, er mer sannsynlig til å engasjere seg i lokalsamfunnet og bidra til å bevare områdets tradisjoner og kultur.

Å være stolt av sin bygd og dens historie styrker barnas selvfølelse og selvtillit, og jeg er overbevist om at dette var med på å håndtere den store, kulturelle forskjellellen mellom by og land, både når det gjaldt dialekter, klær, fritidsinteresser og verdier, da jeg flyttet til Oslo som frittstående sekstenåring.

Jeg var stolt av mitt bygdeliv, og denne stoltheten tror jeg at gjorde med mer omstillingsdyktig i forhold til å kunne tilpasse meg og slå rot også i storbyen uten å miste min egen identitet.

Kanskje var det mer i det ei nabo-jente i Herman Fossgate sa enn det jeg ville innse den gangen: dere raringer fra bygdene skiller dere ut fra mengden og tør å være dere selv; og akkurat det  kan være tiltrekkende for oss andre som søker etter noe annerledes og spennende. Dere raringer virker ofte mer genuine og ærlige enn de som forsøker å passe inn blandt oss i storbyene.

Så hoppet hun bakpå kjæresens moped og lot raringen fra Austvatn stå igjen alene med drømmen om en gang å få seg en moped til å ragge damer med.

En raring er en person som skiller seg ut fra mengden på en eller annen måte.

Det kan være alt fra å ha en veldig unik stil, til å ha litt spesielle måter å tenke på.

Så når det er sagt så var, og er jeg fortsatt, en raring; og akkurat det har gjort meg godt gjennom livet.

Det er noe ironisk dette med at i en by hvor alle skal være unike, så kan det føles enda mer ensomt å skille seg ut.

Jeg følte aldri at det å skille meg ut gjorde meg ensom, tvert i mot.

I dag kledde jeg meg normalt. Ingen snakket til meg. Kanskje jeg skal tilbake til å kle som en raring igjen og lokke dem til meg ved å være den jeg  egentlig er.

Jeg observerte tidlig hvordan det å søke etter et fellesskap førte til enda mer følelse av å være utenfor; eller for å si det på en annen måte: jeg søkte etter en gruppe å høre til i, men fant bare en haug med subkulturer som kranglet om hvem som var mest unik.

Derfor innså jeg fort at jeg fint kunne være frittstående og selværlig, og alene alene uten å bli ensom.

Å være tro mot seg selv og dine røtter er en viktig del av det å finne sin identitet og føle seg tilfreds med livet.

Vær den du er, og si hva du føler for.
For de som bryr seg spiller ingen rolle, og de som virkelig betyr noe har ikke noe i mot det.
Dr. Seuss

Julebrev til alle gamle kjente

Nå, rett før julematen settes i produksjon, går startskuddet hos de fleste til å feire en mange tusen år gammel tradisjon i Norge.

Det er gjennom historiske bevis vanskelig å si nøyaktig, men det er klart at midtvinterfester har vært feiret her i Norden i svært lang tid.

De hedenske røttene til julen strekker seg flere tusen år tilbake i tid.

Før Norge ble kristnet, feiret vikingene midtvinterfesten jól rundt 12. januar. Dette var en hedensk høytid med offerritualer til ære for gudene, og markerte solens tilbakekomst og håpet om lengre dager.

På 900-tallet bestemte kong Håkon den gode at Norge skulle feire jul den 25. desember, i tråd med den kristne tradisjonen. 

Selv om datoen for julen ble endret, levde mange av de gamle tradisjonene videre. Etter hvert ble julen en blanding av hedenske og kristne elementer, og utviklet seg til den høytiden vi kjenner i dag.

Jól var en viktig høytid i det norrøne samfunnet. Den markerte midtvinter, en tid da dagene var kortest og mørkest.

Den sentrale delen av julefeiringen var et stort blot, eller offerfest, til ære for gudene.
Man ofret dyr, særlig hester, og drakk store mengder øl og mjød.
Folk samlet seg i langhusene for å spise store måltider sammen.
På menyen sto det ofte kjøtt, fisk og grønnsaker.

Kvelden ble brukt til å fortelle historier, synge sanger og drikke.
Dette var en tid for å styrke sosiale bånd og overføre kunnskap og tradisjoner til neste generasjon.
Det var vanlig å gi hverandre gaver, ofte i form av mat, drikke eller håndverksprodukter.
Man skålet for gudene, spesielt Odin som også ble kalt Jòlnir.
Det var en plikt å drikke jul til ære for ham.

Julen markerte en viktig overgang i naturen.
Etter den mørke vinteren ville dagene igjen bli lengre, og det var grunn til å feire og være takknemlig.
Julen for vikingene var en høytid fylt med mat, drikke, gaver, fortellinger og religiøse ritualer.
Den var en feiring av lys, liv og håp i en mørk årstid.

På min farfars tid var det vanlig å dekke stuegolvet med halm og la hele familien sove sammen i stua på årets lengste natt. Som et slags blot ble beina fra juleribbe-middagen kastet i svartovnen for å mate den og sikre god varme gjennom vinteren.

Å mate ovnen var en måte å sikre seg mot uhell og bringe lykke til hjemmet.

Det ble drukket sirupsøl, maltøl og tomtebrygg, spist sylte, kalde poteter, innmatpølse og småkaker gjennom natten mens de gamle fortalte historier om skrømt, huldra, fjøsnisser og julebukker.

Tradisjonen med å kle seg ut som julebukk og gå rundt og be om mat og drikke har røtter langt tilbake i tid.

Opprinnelig var julebukken knyttet til dyrking av fruktbarhet og hadde en mer skummel karakter. Senere ble den tilpasset kristendommen og fikk en mer harmløs skikkelse.

Julebukken ble ofte fremstilt med en bukkemaske og en pels, og kunne opptre både alene og i grupper.
Julebukkene gikk fra hus til hus, sang sanger, fortalte vitser og utførte små opptrinn i bytte mot mat og drikke.

Gjennom julebukktradisjonen ble gamle skikker og sanger holdt i live.

Fjøsnissen er en fascinerende skikkelse i norsk folketro, spesielt knyttet til gårdsbruk og juletiden.
Denne lille, ofte skjeggete skikkelsen ble sett på som en slags vokter av gården og dyrene, og det var viktig å holde ham fornøyd.

Fjøsnissen har røtter i norrøn mytologi og kan sees på som en videreføring av gamle trosoppfatninger om naturånder og vesener som beskyttet gården og dens innbyggere.

Før begrepet fjøsnisse ble vanlig, brukte man ofte uttrykket gardvorden.
Dette var et vesen som voktet både gården og dens innbyggere.
Over tid ble fjøsnissen spesielt knyttet til julen. Det var vanlig å legge ut grøt og andre godsaker til nissen på julaften for å sikre seg hans velvilje gjennom året.

Fjøsnissen ble som nevnt sett på som en beskytter av dyrene og gårdbrukeren.
Han kunne hjelpe til med gårdsarbeidet, men kunne også straffe dem som ikke behandlet ham godt.
Fjøsnissen var ofte omgitt av mystikk og var ikke alltid synlig for mennesker.
Han kunne både være snill og rampete, avhengig av hvordan han ble behandlet.

Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når troen på fjøsnisser oppsto i Norge, da denne typen folketro ofte utviklet seg over lang tid og ble overført muntlig fra generasjon til generasjon.

Troen på naturånder og vesener som voktet gårder og dyr er sannsynligvis svært gammel og har røtter langt tilbake i forhistorisk tid.

I norrøn mytologi fantes det ulike typer vesener som var knyttet til gården og naturen. Fjøsnissen kan nok sees som en videreføring av disse.

Troen på fjøsnisser fortsatte å leve videre gjennom middelalderen og helt opp til moderne tid, selv om den dessverre gradvis ble mindre utbredt med kristningen av Norge.

Men selv om troen på fjøsnisser som et reelt vesen har avtatt, lever figuren videre i norsk kultur og folkeeventyr.

Er det virkelig noe vi feirer i disse dagene så er det den norske kulturen, være seg den kristne kulturen eller bare den folkelige tradisjonen med å fylle den kalde, mørke tiden med varme og samvær.

God jul til dere hele hurven ønskes fra en eldre, ekte fjøsnisse med tjugeskjegg fra Austvatn

GOD JUL FRA NISSEN

Den eneste gangen jeg føler at jeg kan forsvare, og blir beundret for, min vom er på julekvelden når jeg kler meg i rødt; men det er klart at den da sees vomma på som en del av julepynten; som en tradisjonell rekvisitt som en kan pakke bort 13. dag jul.

I motsetning til Julenissen som er sesongarbeider, så er jeg fullt inneforstått med at jeg er en skikkelig nisse; året rundt.

Det å være en skikkelig nisse betydde, da jeg var liten gutt i Austvatn, det å være en hardtarbeidende skapning som alltid stilte opp og gjorde en god jobb.

I dag er det å være en skikkelig nisse ensbetydende med det å være litt slu, rampete og  utnyttende.

I mange sammenhenger brukes uttrykket nå for å beskrive noen som er late, udugelige og ikke gjør jobben sin ordentlig; eller pensjonist som jeg også kan kalles.

Dette er selvsagt en negativ konnotasjon som spiller på den tradisjonelle forestillingen om nisser som små, grå skapninger som skal jobbe hardt på gården; og som slett ikke  skal være en orkesløs, lat gubbe som sløver seg gjennom dagene med nesa dypt begravet i historiske bøker om krigsforbytelser.

På seg selv kjenner en andre.

Noen ganger gjenkjenner jeg meg selv godt igjen i uttrykket jævla nisse, der uttrykket brukes for å beskrive noen som er snik, lur eller trikser seg unna arbeid; som ved å måtte si til kona at jobben må vente til smertene gir seg.

Jeg er blitt en nisse som ikke lenger tar meg selv i å bite tenna sammen og stå på; koste hva det koste vill av smerte og sorg.

Dette bygger på en annen side av nissemytologien, der nisser noen ganger blir fremstilt som litt lur og rampete.

Å stemple seg selv  for en jækla nisse  er en måte, i selverkjennelsens ånd, å uttrykke irritasjon eller sinne over hvem jeg har blitt; uten å bruke et sterkere banneord.

Dem bruker jeg bare som smertestillende for tiden.

Den akutte, hissige banningen fungerer bedre enn både Ibux og Paracet; og det er både reseptfrott og gratis.

Det advares av erfaring mot overforbruk av denne medisinen i det offentlige rom.

Det er bare nå i moderne tid at nissene er blitt en juleting.

l norrøn mytologi var de små, onde vesener som kunne gjøre skade på mennesker og dyr.

Gjennom hele middelalderen var de norske fjøsnissene knyttet til gården og husstanden og kunne være både hjelpsom og skadelig, avhengig av hvordan han ble behandlet; akkurat som oss folk flest.

Ærlig talt så føler jeg at jeg egentlig alltid gar vært en liten nisse i samfunnet, men en som kanskje  ble idyllisert og fremstilt som en snill og god figur.

Allerede som småvokst, eller barn som dèt ordet betydde da jeg var barn, så hadde jeg en forkjærlighet for Henrik Wergelands dikt Steinbrytervisen, og jeg ble ofte tatt for å radbrekke verset: 

Nisser og dverge bygger i berge
Men vi skal mine dem alle her ut
Ti mens vi synger muntre i klynger
Sprenger vi berget i lufta med krutt

Jeg utviklet tidlig en sterk tiltrekning til eksplosiver og det å sprenge ting med krutt.
Ettersom jeg vokste fra min kortvoksthet, så kan jeg umulig være en dverg; ergo er jeg en nisse rundt eksplosiver.

Bevis innrømmet og fremlagt for folkets domstol.

Mer har jeg ikke å si rundt det å ha stor mage; eller ha et hoppeslott som barnebarnet Lilli kaller utvoksten min; før hun prøver å ta livet av ved å vise meg hva hun mener med det.

En stor mage er som en kosebamse, alltid der for hopp og sprett fra deg, kjære Lilli Marlen

Jeg er kjent for å være en jævla nisse når det kommer til å glemme bryllupsdagene.
Det er en kunst!

Men julekvelden glemmer jeg aldri.
Da kommer alltid den lille nissen frem i meg igjen.
Da kan en på en måte si at jeg virkelig er i mitt ess både i stue og på kjøkken.

Nisse på kjøkkenet er forøvrig et gammelt uttrykk som ble brukt for å beskrive en situasjon der noe har blitt spist eller flyttet på uten at man helt sikkert vet hvem som har gjort det.

Kakene jeg bakte i går er borte! Det må være en kakeelskende nisse som har vært på kjøkkenet her, brukte mor å si når jeg hadde besøkt boksen med marengskule på kjeks; såkalte Isralitter som disse kakene het den gangen

I dag er ikke kaker like fristende som den gang, men ut over det så kommer nissen frem i meg til de grader at jeg noen ganger blir flau over meg selv.

Da blir jeg mer leken, entusiastisk og opptatt av de små tingene i livet; slik barn ofte er.

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært i butikken og tenkt at jeg må huske å kjøpe noe til barnebarnet i jula.

Da forsvinner liksom all hukommelse om at akkurat det har jeg tenkt mange ganger tidligere denne forjulen.

Så får jeg litt korreks av kona og påminnelse om at jeg har kjøpt gaver nok til barnebarnet; før hun kommer ut av en butikke med en gave eller to til som lille Lilli skal få.

Så mens jeg er i julestemning så benytter jeg en sjanse til å ønske dere alle en god, kjærlig og hærlig jul.

Han er så sur og gretten hele året, men i julen kommer nissen frem i ham.
Da er han verdens snilleste; og blakkeste.

Vel, uansett så er vi nå inne i selveste gromtiden av julkefeiringen i store deler av verden.

I noen deler av Storbritannia spiser man kålrot til julemiddagen i stedet for poteter, og i Brasil så dekorere hjemmene sine med julekaktus i jula.

Mens mange barn venter lengselsfult etter nissens ankomst, så venter andre barn i Italia på La Befana, en god heks som kommer med gaver.  

Så uansett; god hjul til dere alle, uansett hvilke barndoms- tradisjoner dere holder fast ved ved årets lengste natt.

Selv hjerteløse hekser tines opp av juletradisjonene:

Julen er en dag fylt med mening og tradisjoner, en spesiell dag tilbragt i den varme krets av familie og venner.
Margaret Thatcher

Leirbålet varmer for oss alle ...

 

Renslighet er en dyd

I morgen er det laugardag.

Laugardag , lørdag, kommer fra det norrøne ordet laug, som betyr bad, badevann, vaskevann. 

Etter at vi har vaska gølvet, børi ved, satt opp fuggelband og pynta tre – så bytter vi ut dobørsten vår.
Det viser hvert fall salgstallene til Extra-kjeden. I uke 51 økte salget med 65 prosent.

Dette er viktige nyheter å få med seg i nettavisene for oss gamlingene som ikke har noe annet å interessere seg for enn fortiden.

Dobørsten, også kjent som toalettbørste eller klosettbørste, er et hverdagslig redskap som vi kanskje ikke tenker så mye over, men som noen av oss bruker mange ganger om dagen; hovedsakelig til det den er tenkt brukt til.

Jeg brukte å si at jeg hadde så dårlig tid om morgenen at jeg brukte dobørsten som tannbørste; alle tennene pusset samtidig med en eneste ut og inn-bevegelse.

Det er min personlige historie rundt denne husholdningsartikkelen, men historien bak denne enkle gjenstanden, og behovet for den, er faktisk ganske interessant og spennende; for oss som har lite å finne på gjennom hverdagen.

I gammel tid var doer bare en grop der man kunne gjøre sitt fornødne, eventuelt utstyrt med en tverrliggende stokk man kunne sitte på huk over; ute på gangtunet.

De norrøne kalte toalettbesøk for vallgangr for å fortelle at det var et krav til gå utenfor i slikt ærend: Vikingene forsto at det å drite i eget sengeleie var ensbetyde med en farlig, og illeluktende adferd.
Vallgangr er derfor også en metafor for døden selv; å valle; å gå. 

Tilbake i  Sturlunga saga fra 1200-tallet omtales en slik plass som kumar, og  i Drangedalsdialekten forekommer fortsatt dette ordet i formen kammar eller kamar.

Hatespeecheren og historikeren Eilert Sundt fortalte at i strøkene rundt Søgne, Mandal og Nedenes drev man på 1700-tallet med systematisk innsamling av menneskegjødsel på gangtunet, stedet der man gjorde sitt fornødende.
Ved siden av stod en kasse med myrjord og lyngkvist til å strø over etterlatenskapene med

Steinhuset på Granavollen fra 1210,og restaurert i 1970-årene, har en do innemurt i overetasjens østvegg, og det fantes fireseters doer på Bryggen i Bergen iallfall på 1200-tallet.
I steinhusene i den bakre delen av Bryggen var doene i egne skur, bak eller i hjørnet av boligene.
Trolig ble ikke disse dassene tømt, ettersom de var åpne under eller bakover så kloakken fikk renne fritt.
I doer i Bergen er det funnet kalk og treflis, og krydderplanten pors for å bedre lukten.
Byloven i Ribe fra 1267 foreskrev at doene skulle ligge minst sju alen, fire meter og trettini cm. fra nærmeste gate, og en meter og åttiåtte fra nærmeste nabo.

Seinere kom det ulike former for utedoer og priveter, ofte bare en bøtte.
I en av Olav Tryggvasons kongsgårder fantes det et stort avtrede med seter til 22 personer.
Ord som hyskenstræde, veslehuset, magstræde og knagerøgstræde, den knakende ryggs strede, kom inn i hverdagstalen.
I bakgårdene til bygårdene i storbyene bla dette gitt navn kalte hverdagsborgeren dette bygget for en kaskedo.

Med det så var utedassen blitt et begrep, men fortsatt så var det ingen behov for dobørster.

Offentlige toaletter med vannskylling er kjent fra blant annet Romerriket og oldtidens Kreta.
Vannklosettet i moderne form ble patentert i 1775.
I Norge, og da særlig i Kristiania, anså seg som samfunnseliten at klimaet var for kaldt for vannklosetter; litt sånn som da Stortinget mente at farge-TV var farlig for folk.

Det første vannklosettet i Norge ble installert i Christianei rundt 1860, men ble forbudt igjen i 1879.
Det Eiverrtzke boligkomplekset som ble bygget i Kristiania i 1913

Vannklosett var derfor ikke vanlig i hovedstadens bolighus før utpå 1900-tallet.
Først fra 1928, da det ble bestemt at kloakken kunne gå fritt ut i Oslofjorden, skjøt utviklingen fart; også en godt, politisk beslutning å starte med å fylle fjorden med dritt.

Det første vannklosettet i Norge ble installert i Cristiania rundt 1960, men ble forbudt igjen i 1879. 
Det Rivertzke boligkomplekset, toroms leiligheter for arbeiderklassen, som ble bygget i Kristiania i 1913 vakte både harmme og oppsikt fordi det hadde vannklosett i hver leilighet.
Den første OBOS-blokka med vannklosett ble bygget på Etterstad i 1932

Så, rett før krigsutbruddet av første verdenskrig ble den første dobørsten i landet vårt tatt med inn i huset av en ivrig, renslig husmor; en trepinne med svinebust i den ene enden.

Det ble sagt at sinte kvinnfolk i mellomkrigstiden byttet ut kjevlene med dobørstene når de ga sine forfyllede ektemenn sine slagferdige kommentarer på hva de mente om at de kom ravende hjem både blakke og usttø sent på natt.
Det ble liksom et symbol på hva de mente om sine drittgubber og hvor de burde trekkes ned.
Du er som en slitt dobørste, ikke en gang en dritt verdig.

W. Jordan Børste & Penselfabrikk AS

"Peps pills" toalettbørster og støvbørster for en effektiv husmor.

Ikke gi din mann en grunn til misnøye

Denne reklamen er for Mr. Leggs-bukser fra tidlig 70-tallet, kommer mer en ledetekst som er like undertrykkende: 'After one look at his Mr. Leggs slacks, she was ready to have him walk all over her. That noble styling sure soothes the savage heart! If you’d like your own doll-to-doll carpeting, hunt up a pair of these he-man Mr. Leggs slacks.'

Et måltid er så mye mer enn mat.

 

Det mest fremtredende krydderet i maten sitter i samværet under måltidet

Som en del av feiringen av at min kone og hennes tvillingsøster hadde nådd alderen av 70 år tok jeg dem med på Michelin-restauranten The Pescantarian i Amaliangade 49, vis a vis Frihedsmuseet i Esplanadan, for å gi dem en opplevelse av harmonien mellom smakene av ferdske rådvarer og synet av emenent håndtverk.

Målet med en Michelin-restaurant er å gi gjestene en intens og variert smaksopplevelse. Ved å servere mindre porsjoner kan kokken sørge for at hver bit er fullpakket med smak, og at gjestene ikke blir mette før de har fått smake på en rekke forskjellige retter; til overpris.

Det er ingen tvil om at dette ble en smaksopplevelse og et syn for guder, men aldri tidligere har jeg betalt mer for mindre mat; og brukt så lang tid på et måltid.
Dette var rett og slett bare en luksusvariant av smaksprøvene en får på standene i matbutikken en lørdag formiddag.

Jeg har spist på Michelin-restauranter tidligere; og hver gang sagt til meg selv at det aldri skal skje igjen.
Å gå på kostbar restaurant, for så å måtte gå rett i pølsekiosken for å slukke sulten er hverken økonomisk fornuftig eller spesielt sundt.
Men det er klart, Ok Kyu og Duewon fikk tatt et uttall bilder å vise til sine når de kom hjem etter runden med smaksprøver.
Det som irriterte meg mest ved hele opplevelsen var at jeg er en vann-mann, en som sjelden drikker annet en vann uten kulsyre i store mengder, både til middag og ellers, og  får regningen på fire karafler springvann til en verdi av 1120 danske kroner; ja da irriterte det meg stort at jeg ikke hadde drukket meg lykkelig og ufølsom på alkohol.

Jeg er en enkel mann, fra de dype skogene i Hedmark.
Jeg er vant med å sette meg til bords for å spise meg mett på god bondekost av en mor som satte maten på bordet og fortalte at det er stekt lever med fløtesaus, flesk og poteter.
På The Pescantarian ble det holdt en tale for hver, lille matrett; hvor talen tar dobbelt så lang tid som å spise opp den munnfulle matretten.
Dette er Havets symforni på hvit tallerken  som er delt inn i tre seksjoner.
I den ene seksjonen ligger en perfekt rund skive av sjøkreps, glasert i en lys, smøraktig saus.
Ved siden av ligger en liten haug med kaviar, som glitrer som svarte perler.
Den tredje seksjonen er fylt med en delikat puré av sellerirot, som er dekorert med tynne skiver av svart trøffel.

Raffinert og sofistikert opplevelse ble det, men det eneste som slo ned i tankene mine på vei ut av den opplevelsesrike restauranter var et gammelt ordtak fra barndommens tid: fint skal det være, om hele ræva henger ute.

Nå nermer vi oss raskt årets største etegilde med tradisjonelle julesmaker, og den prøver jaggu disse Michelin-kokkene å ta fra meg også når de står frem på TV og prøver å dytte på oss juleribbe med sitrongress, ingefær, hvitløk, karrypaste, fiskesaus, honning, soyasau, stjerneanis, kanel, yuzu, zest, kokosmelk, chil og koriander.

Ikke en gang en langstekt tynnribbe med salt og pepper er bra nok i dag.
De ser helst at jeg tømmer hele krydderskapet mitt over kjøttstykket før jeg steker det; og i tillegg tilsetter det koriander som smaker som avskaf fra et Castelbel Porto såpestykke.
Middagen skal vel anrettes med så små biter av ribbe og tilbehør at en må bruke pinsett for å få tak i dem og få dem plassert midt på tallerkenen.

For meg er julematen en voldtekt av en allerede rasert kropp. Julemiddagen er gode stykker med mør og saftig ribbe, julepølse, medisterkaker, poteter og surkål; det hele dynket ned med tykk saus som blinker av ribbefett i lyset fra stearinlysene.
Allerede nå har jeg vann i munn når jeg tenker på første juledags frokost med familien, et langbord med nesten alt det som finnes av kjøttpålegg, oster og hel ansjos, gravlaks og røkt laks; og kald julemiddag med varm saus.

Årets lengste frokost strekker seg over halve døgnet med stadige besøk til bordet for å finne noe å knuppe på til et berg av kalde poteter.
Mens jeg gasser meg med overflod av mat går mine tanker til de sultne barna i Sudan; og gjestene på Michelinrestaurantene rundt om i Europa.

Som den enkle bygdegubben jeg er så er tradisjoner og oppskrifter på solid bondekost så dypt rotfestet i meg at jeg ikke ser noe lys i tunellen når det gjelder å endre smaken på tradisjonskost.
Jeg elsker å velte meg i Mariskos på en Mallorcansk restaurant, slafse i meg paelle i alle varianter og nyte koreansk Shabu-Shabu og sashimi.
Alt, bortsett fra sau og oppdrettslaks, faller meg i smak, men ingen ting overgår smaken av mors kjøttkaker.

For meg er et måltid mat i samtale med venner rundt et bord så mye mer enn bare en kulinarisk smaksopplevelse, men sum sumarum så reiser en seg ikke fra bordet før alle er mette og godt forsynte.
Da takker man for maten, og ikke bare for smaken; da takker man ærlig og hjertelig for en helhetsopplevelse som har dekket alle en behov.

Jeg er på ingen måte fin og rafinert nok til å føle matlykke før alle mine grunnleggende behov til et måltid er dekket.

Så sær er jeg som oppavling på Hedmarken, ikke Innlandet, at jeg  mener at tradisjonell mat er en bærebjelke i en kulturs identitet.
Den binder oss til fortiden, gir oss en følelse av tilhørighet og overfører verdier fra generasjon til generasjon.
Ved å tilberede og nyte tradisjonell mat, feirer vi vår arv og styrker vår kulturelle tilhørighet.

Ellers å i året kan jeg gjerne lage en MIchelin-ribbe på grillen, men akkurat i julen så er jeg strengt konservativ.
Vi konservative verdsetter tradisjoner og institusjoner som har stått seg gjennom tidene og mener at disse har en visdom og stabilitet som er verdt å bevare.

Planlegg deres jul akkurat som det dere ønsker og lyster, men trassig som jeg skal min jul i Norge være preget av tradisjoner som har blitt overført gjennom generasjoner.
Det handler om å feire høytiden på en måte som har vært vanlig i min slekt i mange år; og å holde fast ved vdisse skikkene og ritualene til minste detalj.

Desverre, jeg er så tradisjonell at jeg utenom julen fortsatt bruker steinalder-dietten; bær, nøtter og det jeg klarer å slå ned med en kølle.
Trass dette så er jeg ikke så konservativ at jeg mener kvinnens plass er på kjøkkenet; for der roter de bare til den tradisjonelle julemiddagen forde de tilbreder den etter sine tradisjoner.
Julemiddagen her hjemme er diktatorisk styrt; og som den tøffelhelten jeg er så lystrer jeg tafatt når kone sier: da får du lage alt selv!
Enkelte ordre fra kona er det bare lykke å lystre; ikke bare fordi det er overlevelsesinnstinktet som klikker inn.

Det er bare en eneste ting i verden som overgår smaken av julemiddage; gleden en ser hos andre når de spiser den.
Da en ser den utstrålingen av nyetelse så vet en samtidig at de gamle tradisjonene vil overleve gjennom enda en generasjon.

For å være litt jordnær så vet jeg jo at det bare er høffelig å si at maten var god selv om den ikke var det, men når en ser at folk forsyner seg frivillig for andre gang så begynner en nesten å tro at de likte maten; og ikke bare var esktremt sultne.

Hurra for gamle tradisjoner!; selv om jeg aldri helt forstår hvorfor vi fortsatt holder på noen av dem.

Måtte dere alle ha en hærlig julestri på vei mot den store dagen.

Introverte tanker

Å ringe på og stikke av er som å delta i et uoffisielt verdensmesterskap i hjertebank.

Jeg elsker barn som ringer på døren min og stikker av; folk som ringer på og som ikke forventer å bli sluppet inn.

Det er visse ting jeg ikke slipper innenfor utgangsdøren, som Jehovas vitner, Mormonere, pissatrengte romfolk og Altzheimer disease.
Jeg har prøvd å holde ubudne gjester som Covid- familien og influensa-krypene ute også, men de har en tendens til å finne en vei inn. De er like plagsomme som mus på høsten.

Hvorfor skal jeg for eksempel slippe inn en nabo som ringer på og spør etter få låne kaffe; de har jo sitt eget hjem like ved; og kaffe til å drikke hjemme får de jo av meg.
Vil de ikke stå ute å fryse på min trapp så får de gå hjem igjen.

Det er mulig at jeg er å anse som usosial som ikke tar i mot ubedt besøk, men jeg tilhører bare disse menneskene som har et sterkt behov for alenetid for å lade opp batteriene og koble av fra omverdenen; hele tiden.

Jeg skjønner jo at enkelte føler seg ensomme og griper enhver anledning til å prate med noen; om så det bare er under et forsøk på å selge en tro, eller bare prater piss for å oppholde ditt fokus mens kameraten ransaker huset på jakt etter omsetningsbare verdivarer.
Så ensom er jeg heldig vis ikke, og det ville virke rart, både på både budet fra Oda og meg selv, å vinke vedkommende inn og insistere på kaffe og småkaker.
Jeg er kanskje en raring, men ikke så rar.

Jeg foretrekker inviterte besøk; eller at det er folk som jeg liker veldig godt og har noe felles med som kommer på overraskelsesbesøk.
Da slipper de inn.

De gangene jeg tusler rundt i nabolaget observerer jeg ulike skilt som er satt opp på på porter og ved ringeklokker for å fortelle besøkende noe om dem som bor der.
Det skiltet som har gitt meg mest humring er skiltet ved ringeklokken til en enslig tobarns-mor: JEG ER SKILT.
Om det er en advarsel, en invitasjon eller en forklaring på stresset hun opplever vil jeg aldri finne ut, men et godt skilt er det.

En som er nabo til ett av ungdommens samlingssteder for usjenert festing oppe ved bunkeren i Høybyveien hadde et skilt på gjerdet sitt med teksten: Den neste som kaster tomme ølbokser inn i hagen min blir rævpult med en kongle.
Skiltet forsvant og er nå byttet ut med et nytt: Ikke rør skiltene mine, drittunger! Dette skiltet har skarpe kanter.

Ut over dette så er det kjedelige, standard skilt som -selgere uøsket-, pass deg for hunden- og -Don't even think of parking here- som preger nabolaget mitt, men i det minste har de ført til at jeg har vurdert å lage mitt eget skilt utenfor døren min.
Ikke bry deg om hunden, men pass deg for eieren.
Introvert personlighet  lusker bak døren.

Ikke det at jeg tror at skilting har noen informativ verdi som respekteres av folk, for jeg har i årevis hatt klistrelapper med reklame uønsket på postkassen min, men får fortsatt jevnlige tilbud om Slip Regularb 9 voksenbleier og tilbud på bladet -Vi over 60- og menighetsblad presset inn i brevsprekken.

Jeg vet at jeg ikke er spesielt sosial av meg som person, og jeg er fullstendig klar over at jeg er introvert på min egen måte; dersom det stemmer at de introverte elsker mennesker, men bare ikke så mange av dem; og helst ikke samtidig.
Min virkelighet er at jeg ikke trenger mange venner, bare noen som virkelig forstår meg; og en god bok.

Jeg har erfart at sosiale situasjoner drenerer energien min, og har derfor valgt å sette grenser for hvor mye sosial interaksjon jeg ønsker å ha. I mitt hode er dette er en sunn måte å ta vare på seg selv på.
Jeg ber ikke om at andre skal respektere meg for dette; bare at de skal la meg være i fred.

Jeg elsker å være sosial... i mitt eget hode.

Hele mitt livet har jeg vært en engasjert og hardt arbeidende kar som har prioritert jobb over fritid og familie.
Nå trenger jeg alenetid, eller for å si det på en mere  fancy måte; jeg har endelig fått tid til å få gjort alt det jeg har utsatt.