Barndommens evige sommer er et uttrykk som fanger en følelse av uendelig tid, frihet og lykke som mange forbinder med barndommen.
Det er selvfølgelig en romantisering av en tid der dagene føltes lange og uendelige, og bekymringer var få; men det er sånn barndommsminnene ofte føles, selv om den også har inneholdt mye vondt og mørkt.
Som barn opplever vi tiden på en annen måte enn voksne.
Dager og uker kan føles som en evighet, spesielt under skoleferier.
Sommeren, med lange lyse dager og frihet fra skolearbeid, blir ofte husket som den ultimate representanten for denne uendelige tiden.
Barndommen er ofte en tid preget av frihet og lek.
Vi er ikke bundet av de samme forpliktelsene som voksne, og kan bruke dagene til å utforske, fantasere og ha det gøy.
For mange er barndommen forbundet med en følelse av lykke og trygghet.
Vi er omgitt av kjærlige voksne og har en naturlig nysgjerrighet og glede over livet, men det er også for alt for mange barn er det også en tid der det å komme hjem til familien er de uværsskyene vi helst ønsker å fjerne fra minnene og heller fokusere på de dagene utenfor hjemmet sammen med venner.
Når vi blir voksne, lengter vi ofte tilbake til den enkle og carefree tiden i barndommen.
Uttrykket barndommens evige sommer er da en måte å uttrykke denne nostalgien på. Uttrykket kan også brukes som en metafor for en ideell tilstand, en tid der alt er mulig og bekymringer burde være fraværende.
Hvorfor er det så viktig for oss å huske denne tiden, på godt og vondt, spør jeg meg selv da minner fra barndomstiden til stadighet dukker opp i hodet mitt?
Det er ingen utbredt tvil blandt oss vanlige folk om at barndommen former oss som mennesker, og at minnene fra denne tiden er en viktig del av vår identitet.
Det jeg merket på meg selv er at det å minnes barndommens glede er en inspirasjon til å leve et mer tilfredsstillende liv, for selv om voksenlivet kan være utfordrende, kan minnene fra barndommen gi håp og styrke.
Jeg var av de heldige barna som visste at uansett hva en dag bød på av motgang og smerte, så hadde jeg et trygt hjem å komme inn i når jeg hadde behov for det. Der fikk jeg veiledning og støtte; samt de nødvendige korrekser.
Brutalt, men viktig for å få et nyenasert syn på livet og det at venner trebgte oss mer enn familien sin, hadde bygdetrollet satt navn på enkelte områder i vårt lokalsamfunn; nedverdigende navn som fortalte oss barna at de som vokste opp der trengte alt vi kunne gi dem av støtte og vennlighet.
Bloskams-grenda og fylle-tunet var to slike lokale stedsnavn som aldri ble satt på noe kart; hverken innen barnevern eller andre myndigheter.
Den riktige politikken i dette var tilsynelatende å snu seg bort, for da var det lettere å glemme problemene som utspant seg der.
Hvis en overså ungene som vokste opp der, så ville de ikke føle seg beglodd og annerledes; var filosofien hos de fleste over barne-alder.
Som Ella en gang summerte det opp: jeg slipper ikke de barna inn på tunet, for det trekker til seg så mye ubehag når foreldrene kommer og trekker dem hjem etter ørene.
Det var knyttet mye skam og tabu til det å snakke om vanskelige temaer som mishandling, overgrep eller psykiske problemer i min bygd også, og det gjorde det vanskelig for barn å fortelle de voksne om det de opplever blant vennekretsen.
Fordi det var sånn så søkte jeg ting jeg hadde lest for å hjelpe en god venn fra bygda, Mark Twains to lærebæker i ekte vennskap; Tom Sawyer og Huckleberry Finn.
Tom Sawyer og jeg var i mitt hode like som to dråper vann; er en livlig og fantasifull gutt som ofte finner seg selv rotet opp i ulike eventyr. Vi var begge kjent for våre utspekulerte planer og for å overbevise andre omat vi visste best. Romanen utforsker temaer som barndom, vennskap, kjærlighet; og den svevende grensen mellom fantasi og virkelighet.
Min venn, Ottar, var Huckleberry Finn som trengte flukt fra sin voldelige far.
Det var bare det at vår flukt i en gammel fløter-båt nedover den lokale elven Missisippi river, Austassåa, var temmelig kort, men da kom boken Kon-Tiki ekspedisjonen av Thor Heyerdahl til hjelp i det vi kastet oss ut i den risikofulle ferden fra elveoset og over Storsjøen frem til den ubebodde Ramsholmen.
På den lange, smale holmen holdt vi det gående i fire dager på beslaglagte matvarer fra mors stabbur, kaste-brød fra Samvirkelaget og kokekaffe knabbet på Skytterhuset:
Det hjalp selvsagt ikke Ottars situasjon det minste og ble bare noen dages flukt fra den virkeligheten han levde i.
Denne handlingen kostet ikke meg så dyrt at det ikke var verdt det: Det ble en alvorsprat fra mor om angsten jeg hadde påført henne ved å stikke av uten beskjed; og litt bjerkeris for å ha stjålet kaffe fra Skytterhuset.
Velfortjent og en liten pris å betale for en tafatt idé satt ut i praksis.
Mange år senere dumpet jeg over ham på Karl Johans gate og da fikk jeg betalt i store mond, da han presenterte meg for sin kone og datter: Dette er han som tok meg med til Ramsholmen da vi var små. Da var det som om verden stoppet opp for et øyeblikk, og jeg ble transportert tilbake til barndommens evige sommer.
Så snudde han seg mot meg med ordene: Takk for at du ga meg den gaven hvor jeg for et øyeblikk følte meg som et ordentlig barn.
Det å bry seg, og bry seg om; om dog med noen tafatte forsøk; det både gir deg og sørger for at du mottar gaver som forsterker den virkelige sannheten bak det som senere blir til barndommens evige sommer.