Jeg vet ikke hvordan det er med andre pensjonister, for jeg har ikke kontakt med så mange av dem, men jeg vet at jeg personlig hele tiden drømmer om å oppsøke og oppleve noe eksotisk; noe som er fascinerende, spennende eller tiltrekkende.
Ettersom jeg pr. nå ikke kan sies å være spesielt mobil så må jeg nøye meg med å dekke det eksotiske behovet mitt innenfor hjemmets fire vegger.
Ordet eksotisk forbinder jeg med en positiv konnotasjon, et lite brukt ord som betyr bi-betydning eller sekundær betydning.
Et eksempel på slike ord er kreativ som vi bruker for det å være nyskapende og idérik, men som i uttrykket kreativ bokføring konnoterer juksing med tall.
Det virker kanskje rart å si at ord er eksotiske, men ordet potet er et godt eksempel på et ord som har reist langt fra ukjente strøk til lille Norge.
Det kommer fra det quechua-språket som ble talt i Peru, og kom til Norge via Spania.
I dag er potet et helt vanlig norsk ord, men historisk sett var det et eksotisk ord som beskrev en for oss ukjent plante.
I poteter fant jeg akkurat det eksotiske som jeg søker i disse dager, for det jeg har funnet ut nå er at poteten er en utrolig allsidig råvare som kan brukes i en rekke eksotiske retter.
Selv om den kanskje ikke er det første en tenker på når en tenker på eksotisk mat, så har den tilføre spennende smaker og teksturer til mine smaksløker i det å bruke tid på å lage potet-mat fra en rekke ulike kulturer; og teste dem ut på kona.
Mens frustrerte sjåfører fra Oda og Fodora bærer ned kilovis med ulike potetarter til inngangsdøren min så brer lukten seg fra Aloo Gobi, en klassisk indisk rett med poteter og blomkål i en krydret tomatsaus, seg på kjøkkenet mitt.
Av en eller annen ventilær grunn så siver matlukten fra vårt kjøkken seg til en av naboene som truer med å komme innom for å smake på årsaken til de ukjente luktene fra de krydrede potetkakene Aloo tikki, eller fra Papas Locas, en vanlig gate-matsrett fra Mexico med poteter, chorizo, ost og ulike sauser.
Selvfølgelig lages det spanske Patatas Bravas med aioli, og min kones koreanske, frisk og syrlig potet-salat med agurk, løk og en sesamdressing, men også libanesisk Batata Harra og Fattoush.
Det meste faller i smak, bortsett fra den afrikanske Ugali; en stivelsesrik grøt laget av maismel og poteter.
Noen slag vinner man, andre fører til nederlag.
Det er kanskje litt typisk at den potet-retten min kone foretrekker og ber om er den norske potet-klubben som stekes i skiver i stekepannen og spises med mørk sirup; eller odals-begrepet nævaklot som hun nå har lært å si.
Noen ganger kan det eksotiske og gledelige føles langt unna.
Livet kan være utfordrende, og det er normalt å oppleve perioder der det er vanskelig å finne den gleden en har behov for.
Når dette skjer, er det viktig å huske at lykke ikke alltid ligger i store, spektakulære opplevelser, men ofte i de små, hverdagslige øyeblikkene; om man bare åpner øynene for dem og utnytter dem som best en kan.
Stadig så opplever en at myndighetenes rådgivere for sunn kost, og andre forståsegpåere, advarer på det sterkeste mot å spise poteter.
Mange tror fortsatt at potet er både usunt og fetende fordi poteter består av store mengder stivelse; noe som igjen kobles til blodsukkerstigning og risiko for type 2 diabetes.
Dette har jeg virkelig erfart på kroppen at stemmer dårlig; spesielt for min kropp.
Etter råd fra legen så måler jeg blodsukkeret mitt daglig, og har gjort det i flere måneder.
Spesielt etter min potet-eksotiske diett så viser målingene at stivelsens effekt på blodsukkeret må være ganske begrenset, for mine mmol/l-verdiene har senket seg kraftig under min variasjon av høstlig potet-ferie; og det samme har kroppvekten min.
Det sies at nedgang er noe negativt, men det gjelder selvsagt ikke nåe det er vekten som går ned for oss med potetkropp.
Til og med den legen jeg har nå har måttet innrømme at verdiene mine for blodsukker har normalisert seg, og at vekt-reduksjonen min reduserer potet-utseendet den har medført; men selvsagt påstår hun at dette ikke skyldes kostholdet mitt, og hun advarer sterkt mot poteter, egg, brune bønner og stekt lever; mine store lidenskaper.
En overvektig lege som kommer med kostholdsråd sliter jeg med å følge slankerådene til, så jeg gjør som jeg alltid har gjort; går mine egne veier.
Ikke det at jeg klarer å gå noe særlig for tiden, men det hindrer meg ikke fra å gå mine egne veier; å være uavhengig og ta mine egne valg uten å nødvendigvis følge det som er vanlig; eller det som er forventet av andre.
Det hele handler om å være tro mot seg selv og sine egne verdier, selv om det betyr å skille lag med andre eller gå mot strømmen.
Noen, inklusive legen, beskylder meg for å gamble med egen helse; et uttrykk som brukes for å beskrive en situasjon hvor man tar bevisste valg som like gjerne kan ha negative konsekvenser for helsen som positive.
Jeg finner den beskyldningen noe merkelig så lenge blodprøvene viser noermale verdier for jern, langtids-blodukker, stoffskifte; og høye verdier av D-vitamin og B-12.
Jeg er så langt, langt i fra noen ekspert på medisin og kosthold, helse og gode valg, men det jeg måler dagene mine opp mot er hvor godt jeg kan fungere og hvor bra jeg føler meg.
Svaret på om jeg tar feil får jeg før eller siden, men det som er viktig for meg er hvordan jeg har det på reisen fremover.
Jeg har smerter nok som jeg har fra før om jeg ikke i tillegg skal ta all verdens anbefalte medisiner som bare gir meg bivirkninger og dårlige dager.
Jeg har alltid ment at det ikke er målet med reisen som skal være i fokus, men hvilke bra opplevelser du opplever underveis.
Før eller siden så kommer også jeg frem til reisens slutt, men på veien dit så har jeg sikret meg et godt sete med god utsikt.
Å leve et liv der du gjør det du får mest ut av, og ikke bare følger strømmen, er noe de fleste burde strebe etter; spesielt når du blir gammel og uansett har begrenset tid foran deg.
Det er et interessant filosofisk spørsmål jeg stiller meg selv i denne kronikken; valget mellom å prioritere livskvalitet her og nå, eller å ofre noe av dette for potensielle fremtidige gevinster i ekstra leveår.
Min filosofi er å leve mens du lever.
Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å nyte livet fullt ut her og nå.
Det handler om å være tilstede i øyeblikket, dyrke relasjoner, oppleve glede og finne mening i hverdagen; det å ikke utsette lykken til en senere anledning.
Jeg har gjort akkurat det tidligere i livet, å utsette å leve, og jeg garanterer dere at det bare gir tap som du aldri kan hente inn igjen; så for min del så er det jeg driver med nå å veie fordeler og ulemper nøye opp mot hverandre og ta beslutninger som føles riktig for meg; uansett hva andre sier.
Vær ulykkelig; eller motivere deg selv. Uansett hva som må gjøres, så er det alltid ditt valg.
Wayne Dyer
Jeg gjør det hver eneste dag.