Hver gang jeg spiser brune bønner så tenker jeg på mor, og hvordan hun med mødres medfødte sleipt lærte meg å like dette som barn; æsj-mat.
I 1969 var jeg 11 år og ble en av de mange ungene som så på Kruttrøyk sammen med familien på lørdagskveldene.
Kjempen Matt Dillon, med norske aner, og dama hans Kitty tok landet med storm sammen med de andre borgerne i Dodge City.
I hagen og på jordene lekte vi, alle ville være Matt, Quint eller Clayton, men snål som jeg var så var min store helt den klønete, hjulbente Festus Hagen som ikke en gang hadde hest, men red rundt på mulldyret Gunsmoke.
Her stilte jeg meg for hogg for mor, for det var aldri mange episoder mellom hver gang som Festus spiste brune bønner og flesk.
Hun lot agnet ligge ute, men trakk meg inn da Samvirkelaget i Austvatn reklamerte for Festus hermetikk.
Vi spsite aldri hermetikk i hust på Aasen, men mor brukte innholdsbeskrivelsen i reklamen og skudde sammen en rett som var en blanding av tykk tomatsuppe, brune bønner og fleskebiter.
Stekt flesk, eller flæsk som det heter på ordentlig, var tross alt nasjonalretten i Odalen på den tiden.
Med flesk til så fikk vi ned både lever, lungemos og blodklubb.
Kanskje lever kløna Festus fortsatt ette eller annet sted inne i meg og har blitt en del av min identitet; godt festet til den delen av hjernen som styrer hva en har lyst på av mat fra den gangen en ble skjemmet bort med mors mat.
Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er helt som alle andre; eller ikke helt stueren som tante Olga ville sagt det.
Slik har det vel alltid vært tror jeg.
Jeg var aldri redd for å skille meg ut, og var nok den eneste som dukket opp på barneskolen med pultost på matpakka; bødskive med smør og pultost under et øvre lag med smør.
Når jeg tenker tilbake på livet så var, og er jeg, kanskje litt Festus; lojal, litt enfoldig, godhjertet og til stor del klumsete.
I Kruttrøyk-serien var ikke Festus alltid den mest grasiøse eller smarte personen, og han havnet ofte i morsomme situasjoner som han uforskyldt hadde lagt grunnlaget for selv med sin klumsethet.
Akkurat der kan jeg godt kjenne igjen meg selv.
Nok om Festus som person, og som bestandel i min personlighet; og over til min mor.
I de siste ukene har hun og hennes like-mat-trening fra barndommen vært til frustrasjon hos meg.
Jeg vil lage og spise lever i fløtesaus!
Dette har ridd hjernen min nesten daglig de siste ukene, men sannsynligheten for å få oppleve det igjen er tilsynelatende like usannsylig som at Sanda Bullock skal ringe meg opp på mobilen og fortelle meg at hun lengter etter meg.
Vel, jeg lengter etter stekt lever i fløtesaus med løk!
Jeg har vært over hele Hønefoss og Charlottenberg på jakt etter storfe-lever, men det ser ut til å være like håpløst som å jakte på den avskyelige snømannen i Himalaya.
Å finne en migo en yeti , eller en kilo lever ser bare ut til å være umulig, selv om den hele tiden påstås at det er observert og har etterlatt seg spor.
Nå går det rykter om at en storfe-lever er observert i en kjøttdisk i Årnestraktene.
Siste bomtur på lever-jakt var på Meny denne uken der en av de ansatte sa at de hadde frossen lever i frysedisken, men så viste det seg at de ikke har frysedisk i det hele tatt.
En kan ikke en gang stole på guidene sine, bortsett fra at de vekker et lite håp i en for en stakket stund.
På Exstra skjønner ikke de ansatte forskjell på storfe og gås.
Det er nesten så en får lyst til å angripe den dumme kua på Extra og rive ut levera hennes så en får mettet sine lyster.
Det er mat i alle pølser, svarte en ansatt på Rema 1000 meg overbærende en gang jeg spurte om de hadde innmatpølser til jul, så hva kan en egentlig tillate seg å forvente når en spør?
Jeg har jo skjønt, og så smått akseptert, at jeg er blitt gammel og utgått; men at matvarer som gruppe avgår med døden for aldri å vende tilbake er noe jeg ikke liker å måtte akseptere.
Hva hjelper det å lage hverdagskost fra minnenes kokebok når en ikke lenger får tak i rådvarene?Nei, en får vel nøe seg med leverpostei på brødskiva og drømme tilbake til den tiden da disse rådvarene kom i fast form og ikke som malt og utspedd gørr.
Det ser ikke ut som om en får oppleve noen gjenoppstandelse med det første, nei!
Det verste med alderdommen er at man husker barndommen så godt.