Som en del av feiringen av at min kone og hennes tvillingsøster hadde nådd alderen av 70 år tok jeg dem med på Michelin-restauranten The Pescantarian i Amaliangade 49, vis a vis Frihedsmuseet i Esplanadan, for å gi dem en opplevelse av harmonien mellom smakene av ferdske rådvarer og synet av emenent håndtverk.
Målet med en Michelin-restaurant er å gi gjestene en intens og variert smaksopplevelse. Ved å servere mindre porsjoner kan kokken sørge for at hver bit er fullpakket med smak, og at gjestene ikke blir mette før de har fått smake på en rekke forskjellige retter; til overpris.
Det er ingen tvil om at dette ble en smaksopplevelse og et syn for guder, men aldri tidligere har jeg betalt mer for mindre mat; og brukt så lang tid på et måltid.
Dette var rett og slett bare en luksusvariant av smaksprøvene en får på standene i matbutikken en lørdag formiddag.
Jeg har spist på Michelin-restauranter tidligere; og hver gang sagt til meg selv at det aldri skal skje igjen.
Å gå på kostbar restaurant, for så å måtte gå rett i pølsekiosken for å slukke sulten er hverken økonomisk fornuftig eller spesielt sundt.
Men det er klart, Ok Kyu og Duewon fikk tatt et uttall bilder å vise til sine når de kom hjem etter runden med smaksprøver.
Det som irriterte meg mest ved hele opplevelsen var at jeg er en vann-mann, en som sjelden drikker annet en vann uten kulsyre i store mengder, både til middag og ellers, og får regningen på fire karafler springvann til en verdi av 1120 danske kroner; ja da irriterte det meg stort at jeg ikke hadde drukket meg lykkelig og ufølsom på alkohol.
Jeg er en enkel mann, fra de dype skogene i Hedmark.
Jeg er vant med å sette meg til bords for å spise meg mett på god bondekost av en mor som satte maten på bordet og fortalte at det er stekt lever med fløtesaus, flesk og poteter.
På The Pescantarian ble det holdt en tale for hver, lille matrett; hvor talen tar dobbelt så lang tid som å spise opp den munnfulle matretten.
Dette er Havets symforni på hvit tallerken som er delt inn i tre seksjoner.
I den ene seksjonen ligger en perfekt rund skive av sjøkreps, glasert i en lys, smøraktig saus.
Ved siden av ligger en liten haug med kaviar, som glitrer som svarte perler.
Den tredje seksjonen er fylt med en delikat puré av sellerirot, som er dekorert med tynne skiver av svart trøffel.
Raffinert og sofistikert opplevelse ble det, men det eneste som slo ned i tankene mine på vei ut av den opplevelsesrike restauranter var et gammelt ordtak fra barndommens tid: fint skal det være, om hele ræva henger ute.
Nå nermer vi oss raskt årets største etegilde med tradisjonelle julesmaker, og den prøver jaggu disse Michelin-kokkene å ta fra meg også når de står frem på TV og prøver å dytte på oss juleribbe med sitrongress, ingefær, hvitløk, karrypaste, fiskesaus, honning, soyasau, stjerneanis, kanel, yuzu, zest, kokosmelk, chil og koriander.
Ikke en gang en langstekt tynnribbe med salt og pepper er bra nok i dag.
De ser helst at jeg tømmer hele krydderskapet mitt over kjøttstykket før jeg steker det; og i tillegg tilsetter det koriander som smaker som avskaf fra et Castelbel Porto såpestykke.
Middagen skal vel anrettes med så små biter av ribbe og tilbehør at en må bruke pinsett for å få tak i dem og få dem plassert midt på tallerkenen.
For meg er julematen en voldtekt av en allerede rasert kropp. Julemiddagen er gode stykker med mør og saftig ribbe, julepølse, medisterkaker, poteter og surkål; det hele dynket ned med tykk saus som blinker av ribbefett i lyset fra stearinlysene.
Allerede nå har jeg vann i munn når jeg tenker på første juledags frokost med familien, et langbord med nesten alt det som finnes av kjøttpålegg, oster og hel ansjos, gravlaks og røkt laks; og kald julemiddag med varm saus.
Årets lengste frokost strekker seg over halve døgnet med stadige besøk til bordet for å finne noe å knuppe på til et berg av kalde poteter.
Mens jeg gasser meg med overflod av mat går mine tanker til de sultne barna i Sudan; og gjestene på Michelinrestaurantene rundt om i Europa.
Som den enkle bygdegubben jeg er så er tradisjoner og oppskrifter på solid bondekost så dypt rotfestet i meg at jeg ikke ser noe lys i tunellen når det gjelder å endre smaken på tradisjonskost.
Jeg elsker å velte meg i Mariskos på en Mallorcansk restaurant, slafse i meg paelle i alle varianter og nyte koreansk Shabu-Shabu og sashimi.
Alt, bortsett fra sau og oppdrettslaks, faller meg i smak, men ingen ting overgår smaken av mors kjøttkaker.
For meg er et måltid mat i samtale med venner rundt et bord så mye mer enn bare en kulinarisk smaksopplevelse, men sum sumarum så reiser en seg ikke fra bordet før alle er mette og godt forsynte.
Da takker man for maten, og ikke bare for smaken; da takker man ærlig og hjertelig for en helhetsopplevelse som har dekket alle en behov.
Jeg er på ingen måte fin og rafinert nok til å føle matlykke før alle mine grunnleggende behov til et måltid er dekket.
Så sær er jeg som oppavling på Hedmarken, ikke Innlandet, at jeg mener at tradisjonell mat er en bærebjelke i en kulturs identitet.
Den binder oss til fortiden, gir oss en følelse av tilhørighet og overfører verdier fra generasjon til generasjon.
Ved å tilberede og nyte tradisjonell mat, feirer vi vår arv og styrker vår kulturelle tilhørighet.
Ellers å i året kan jeg gjerne lage en MIchelin-ribbe på grillen, men akkurat i julen så er jeg strengt konservativ.
Vi konservative verdsetter tradisjoner og institusjoner som har stått seg gjennom tidene og mener at disse har en visdom og stabilitet som er verdt å bevare.
Planlegg deres jul akkurat som det dere ønsker og lyster, men trassig som jeg skal min jul i Norge være preget av tradisjoner som har blitt overført gjennom generasjoner.
Det handler om å feire høytiden på en måte som har vært vanlig i min slekt i mange år; og å holde fast ved vdisse skikkene og ritualene til minste detalj.
Desverre, jeg er så tradisjonell at jeg utenom julen fortsatt bruker steinalder-dietten; bær, nøtter og det jeg klarer å slå ned med en kølle.
Trass dette så er jeg ikke så konservativ at jeg mener kvinnens plass er på kjøkkenet; for der roter de bare til den tradisjonelle julemiddagen forde de tilbreder den etter sine tradisjoner.
Julemiddagen her hjemme er diktatorisk styrt; og som den tøffelhelten jeg er så lystrer jeg tafatt når kone sier: da får du lage alt selv!
Enkelte ordre fra kona er det bare lykke å lystre; ikke bare fordi det er overlevelsesinnstinktet som klikker inn.
Det er bare en eneste ting i verden som overgår smaken av julemiddage; gleden en ser hos andre når de spiser den.
Da en ser den utstrålingen av nyetelse så vet en samtidig at de gamle tradisjonene vil overleve gjennom enda en generasjon.
For å være litt jordnær så vet jeg jo at det bare er høffelig å si at maten var god selv om den ikke var det, men når en ser at folk forsyner seg frivillig for andre gang så begynner en nesten å tro at de likte maten; og ikke bare var esktremt sultne.
Hurra for gamle tradisjoner!; selv om jeg aldri helt forstår hvorfor vi fortsatt holder på noen av dem.
Måtte dere alle ha en hærlig julestri på vei mot den store dagen.
.jpg)