Det er lite som skjer uten at det er en logisk forklaring på at det skjer.
Forklaringene kan være mange og veldig forskjellige, men ingen ting skjer uten en grunn.
Så lenge jeg har levd, og det har blitt en stund, har folket fra Nord Odal blitt kalt for indianere.
Noen mener at dette skyldes et uhell med Norge-rundt sendingen som skulle vise innslag fra Austvatn i Nord Odal.
Av en eller annen grunn så lot ikke det planlagte, nyfilmede innslaget seg sende, så i stedt hentet de ut et klipp fra arkivet der en eldre mann kom padlende til brygga på Lensebakken på en stokk.
Han satt over skrevs på en tykk stokk med paddelåri i hendene, bena i vannet og ryggsekk på ryggen.
Gubben overnattet noen dager på Ramsholmen og hadde behov for å komme seg til landhandleriet på Austvatn for å bunkre varer som han kjøpte over disk; øl, spiker, brød og knakkpølser.
Sannheten bak det å bli kalt indianere, og historien bak klistremerkene med indianerhode og teksten Indian county of Norway, stammer fra en hendelse lenge før NRK-arkivets film-lager.
Det har bakgrunn i en streik blandt tømmerfløtere ved nedre Gåsvann.
De tjue Nord Odølingene som deltok i denne streiken var ekstra hissige i sin kamp mot streikebrytere, politi og gardister, noe som førte til at de av mediene ble betegnet som ville indianere pga. sin oppførsel.
I 1927 fant nemmelig en av norsk arbeidslivs mest dramatiske konflikter sted ved elva Julussa nær grensa mellom Elverum og Åmot.
Nøden var stor blant skogsarbeiderne på 1920-tallet og økende arbeidsledighet og fattigdom førte til flere streiker der arbeidsgivere stengte arbeidere ute og tok i bruk billige arbeidskraft fra bandt annet Toten.
Arbeiderbladet 16.5.1927:
100 gardister og 35 politimenn skal hjelpe streikebryterne.
De samme politihunder, som brukes i jakten på lensmannsmordere, hisses nu på organiserte arbeidere
Aftenposten 15.5.1927::
Situasjonen ved Julussa tilspisses.
Det har lyktes urostifterne foreløpig at stanse fløtningsarbeidet og fordrive politiet.
Urostifterne er 220 og har 50 geværer.
Et gardekompani reiste i går til Elverum
Konfliktens høydepunkt ble nådd 15. mai.
Da demonstrerte 200 mann på Brattveltdammen, 120 av dem fra Elverum, 80 fra Åmot og 20 fra Nord Odal.
Omtrent en tredel var bevæpnet med skytevåpen.
Med politi til stede ble de organiserte tvunget til å dra hjem og streikebryterne fikk fortsette fløtingen; og ryktet om Nord-Odølingene som villmenn og indianere var etablert.
På Knapper nord for Garvik, nord og øst for Joker Knapper, ligger det et tre-løst område med gress og frodig mark som heter Prærien.
Der, langs Prærievegen, ligger et slags landemerke som på Google maps angis som Storm Nilas Holseth Kuk og karsk.
Jeg nevner det bare som et bevis på at de ikke er helt tamme de folkene der oppe på Prærien.
Som guttunger så syklet vi fra Austvatn til Prærien, en sykkeltur på godt over en halvtime den gangen hvor gir på sykkelen bare var noe vi leste om i reklame i Allers og Hjemmet.
Alle guttungene på 70-tallet drømte om å eie en DBS Apache Cross med tre-trinns navgir og sal fra Jonas Øglænd fabrikker, men det ble med drømmen.
Selv hadde jeg bare en gammel, en gang rød Svithun damesykkel med grønn staffering og Torpedo baknav fra 1940.
På den hadde jeg tvunnet et hoppetau så det skulle se ut som stangen på en hærresykkel; men ingen andre enn meg lot seg lure av det.
Fremme på prærien, kun iført lendeklede, og fjær fra hønenen på Trøseid gård tredd ned i en alt for stram syltestrikk rundt hodet, gikk vi i kamp med ungene på Prærien; som møtte våre tre-piler med kruttlapp-pistoler og var dømt til å tape terreng.
Tørre smell og skremte hyl fra prærie-bowboyer skremmer ikke en blodtøsrstig gjeng ville indianer
Etter kampen røykte vi fredspipe sammen, med litt av bestefars Tidemann's Karvet blad i langpipa jeg lånte fra peisestiuen i huset på Aasen.
Skal du være med på leken må du tåle steken, sa vi til hverandre hver gang når vi syklet hjem, grønne i trynet av den sterke tobakken.
Min storesøster elsket å plage sin bror, så hver gang jeg kom hjem fra ett av slagene på Prærien, med dyp rand etter syltestrikken i pannen, så sang hun den sangen vi alle indianere la for hat da den kom en gang tidlig på sekstitallet:
For jeg vet jo at en cowboy kysse kan
Gi meg en cowboy til mann
Som guttunge så misunnte jeg min tremenning Alfhild sin lyse hud.
Hun trengte bare å krysse tunet i sola før hun var en ekte rødhud. Det var ikke greit å ha albino-hud i Austvatn, men det var misunnverdig.
Det var noe dypt alvorlig og sjelsettende dette med tilhørigheten til Nord Odal for oss ungene.
Følelsen av tilhørighet til sin bygd og dens historie er svært viktig for barn, og har en rekke positive konsekvenser for deres utvikling.
Det å kjenne til bygdas historie og tradisjoner bidro til å forme vårs identitet.
Vi forsto hvor vi kom fra, og vi fikk en følelse av å være en del av noe større enn oss selv.
Tilhørigheten til bygda styrket båndene mellom oss barna og vårt nærmiljø.
Der følete vi oss trygge; og godtatt.
Jeg tror at vi ved å lære om bygdas historie utviklet en dyp respekt for de som hadde levd før oss og ga oss en forståelse av at vi var en del av en kjede av generasjoner.
Jeg tror også at barn som føler tilhørighet til bygda si, og bydelen for den saks skyld, er mer sannsynlig til å engasjere seg i lokalsamfunnet og bidra til å bevare områdets tradisjoner og kultur.
Å være stolt av sin bygd og dens historie styrker barnas selvfølelse og selvtillit, og jeg er overbevist om at dette var med på å håndtere den store, kulturelle forskjellellen mellom by og land, både når det gjaldt dialekter, klær, fritidsinteresser og verdier, da jeg flyttet til Oslo som frittstående sekstenåring.
Jeg var stolt av mitt bygdeliv, og denne stoltheten tror jeg at gjorde med mer omstillingsdyktig i forhold til å kunne tilpasse meg og slå rot også i storbyen uten å miste min egen identitet.
Kanskje var det mer i det ei nabo-jente i Herman Fossgate sa enn det jeg ville innse den gangen: dere raringer fra bygdene skiller dere ut fra mengden og tør å være dere selv; og akkurat det kan være tiltrekkende for oss andre som søker etter noe annerledes og spennende. Dere raringer virker ofte mer genuine og ærlige enn de som forsøker å passe inn blandt oss i storbyene.
Så hoppet hun bakpå kjæresens moped og lot raringen fra Austvatn stå igjen alene med drømmen om en gang å få seg en moped til å ragge damer med.
En raring er en person som skiller seg ut fra mengden på en eller annen måte.
Det kan være alt fra å ha en veldig unik stil, til å ha litt spesielle måter å tenke på.
Så når det er sagt så var, og er jeg fortsatt, en raring; og akkurat det har gjort meg godt gjennom livet.
Det er noe ironisk dette med at i en by hvor alle skal være unike, så kan det føles enda mer ensomt å skille seg ut.
Jeg følte aldri at det å skille meg ut gjorde meg ensom, tvert i mot.
I dag kledde jeg meg normalt. Ingen snakket til meg. Kanskje jeg skal tilbake til å kle som en raring igjen og lokke dem til meg ved å være den jeg egentlig er.
Jeg observerte tidlig hvordan det å søke etter et fellesskap førte til enda mer følelse av å være utenfor; eller for å si det på en annen måte: jeg søkte etter en gruppe å høre til i, men fant bare en haug med subkulturer som kranglet om hvem som var mest unik
Derfor innså jeg fort at jeg fint kunne være frittstående og selværlig, og alene alene uten å bli ensom.
Å være tro mot seg selv og dine røtter er en viktig del av det å finne sin identitet og føle seg tilfreds med livet.
Vær den du er, og si hva du føler for.
For de som bryr seg spiller ingen rolle, og de som virkelig betyr noe har ikke noe i mot det.
Dr. Seuss
.jpeg)