Nå, rett før julematen settes i produksjon, går startskuddet hos de fleste til å feire en mange tusen år gammel tradisjon i Norge.
Det er gjennom historiske bevis vanskelig å si nøyaktig, men det er klart at midtvinterfester har vært feiret her i Norden i svært lang tid.
De hedenske røttene til julen strekker seg flere tusen år tilbake i tid.
Før Norge ble kristnet, feiret vikingene midtvinterfesten jól rundt 12. januar. Dette var en hedensk høytid med offerritualer til ære for gudene, og markerte solens tilbakekomst og håpet om lengre dager.
På 900-tallet bestemte kong Håkon den gode at Norge skulle feire jul den 25. desember, i tråd med den kristne tradisjonen.
Selv om datoen for julen ble endret, levde mange av de gamle tradisjonene videre. Etter hvert ble julen en blanding av hedenske og kristne elementer, og utviklet seg til den høytiden vi kjenner i dag.
Jól var en viktig høytid i det norrøne samfunnet. Den markerte midtvinter, en tid da dagene var kortest og mørkest.
Den sentrale delen av julefeiringen var et stort blot, eller offerfest, til ære for gudene.
Man ofret dyr, særlig hester, og drakk store mengder øl og mjød.
Folk samlet seg i langhusene for å spise store måltider sammen.
På menyen sto det ofte kjøtt, fisk og grønnsaker.
Kvelden ble brukt til å fortelle historier, synge sanger og drikke.
Dette var en tid for å styrke sosiale bånd og overføre kunnskap og tradisjoner til neste generasjon.
Det var vanlig å gi hverandre gaver, ofte i form av mat, drikke eller håndverksprodukter.
Man skålet for gudene, spesielt Odin som også ble kalt Jòlnir.
Det var en plikt å drikke jul til ære for ham.
Julen markerte en viktig overgang i naturen.
Etter den mørke vinteren ville dagene igjen bli lengre, og det var grunn til å feire og være takknemlig.
Julen for vikingene var en høytid fylt med mat, drikke, gaver, fortellinger og religiøse ritualer.
Den var en feiring av lys, liv og håp i en mørk årstid.
På min farfars tid var det vanlig å dekke stuegolvet med halm og la hele familien sove sammen i stua på årets lengste natt. Som et slags blot ble beina fra juleribbe-middagen kastet i svartovnen for å mate den og sikre god varme gjennom vinteren.
Å mate ovnen var en måte å sikre seg mot uhell og bringe lykke til hjemmet.
Det ble drukket sirupsøl, maltøl og tomtebrygg, spist sylte, kalde poteter, innmatpølse og småkaker gjennom natten mens de gamle fortalte historier om skrømt, huldra, fjøsnisser og julebukker.
Tradisjonen med å kle seg ut som julebukk og gå rundt og be om mat og drikke har røtter langt tilbake i tid.
Opprinnelig var julebukken knyttet til dyrking av fruktbarhet og hadde en mer skummel karakter. Senere ble den tilpasset kristendommen og fikk en mer harmløs skikkelse.
Julebukken ble ofte fremstilt med en bukkemaske og en pels, og kunne opptre både alene og i grupper.
Julebukkene gikk fra hus til hus, sang sanger, fortalte vitser og utførte små opptrinn i bytte mot mat og drikke.
Gjennom julebukktradisjonen ble gamle skikker og sanger holdt i live.
Fjøsnissen er en fascinerende skikkelse i norsk folketro, spesielt knyttet til gårdsbruk og juletiden.
Denne lille, ofte skjeggete skikkelsen ble sett på som en slags vokter av gården og dyrene, og det var viktig å holde ham fornøyd.
Fjøsnissen har røtter i norrøn mytologi og kan sees på som en videreføring av gamle trosoppfatninger om naturånder og vesener som beskyttet gården og dens innbyggere.
Før begrepet fjøsnisse ble vanlig, brukte man ofte uttrykket gardvorden.
Dette var et vesen som voktet både gården og dens innbyggere.
Over tid ble fjøsnissen spesielt knyttet til julen. Det var vanlig å legge ut grøt og andre godsaker til nissen på julaften for å sikre seg hans velvilje gjennom året.
Fjøsnissen ble som nevnt sett på som en beskytter av dyrene og gårdbrukeren.
Han kunne hjelpe til med gårdsarbeidet, men kunne også straffe dem som ikke behandlet ham godt.
Fjøsnissen var ofte omgitt av mystikk og var ikke alltid synlig for mennesker.
Han kunne både være snill og rampete, avhengig av hvordan han ble behandlet.
Det er vanskelig å fastslå nøyaktig når troen på fjøsnisser oppsto i Norge, da denne typen folketro ofte utviklet seg over lang tid og ble overført muntlig fra generasjon til generasjon.
Troen på naturånder og vesener som voktet gårder og dyr er sannsynligvis svært gammel og har røtter langt tilbake i forhistorisk tid.
I norrøn mytologi fantes det ulike typer vesener som var knyttet til gården og naturen. Fjøsnissen kan nok sees som en videreføring av disse.
Troen på fjøsnisser fortsatte å leve videre gjennom middelalderen og helt opp til moderne tid, selv om den dessverre gradvis ble mindre utbredt med kristningen av Norge.
Men selv om troen på fjøsnisser som et reelt vesen har avtatt, lever figuren videre i norsk kultur og folkeeventyr.
Er det virkelig noe vi feirer i disse dagene så er det den norske kulturen, være seg den kristne kulturen eller bare den folkelige tradisjonen med å fylle den kalde, mørke tiden med varme og samvær.
God jul til dere hele hurven ønskes fra en eldre, ekte fjøsnisse med tjugeskjegg fra Austvatn
