Det var for meg personlig et like stolt øyeblikk å bli innrullet i spesialavdelingen med en bulldogg i fallskjerm i legionen, som det var å ha blitt legionær av første grad; for di jeg alltid har hatt stor sans for den hunderasens egenskaper.
Selv de gangene jeg så tegnefilmer av Disney eller på filmer med Sylvester katt og Pip var bulldoggen alltid den trauste, skremmende og kompakte skapningen som alle hadde respekt for.
Jeg var også stolt av å bli beskrevet som en hyperaktiv bulldogg i oppveksten; for som min far sa det: hvis noen sier at du har lynnet til en bulldogg, er det sannsynligvis et kompliment. Det betyr at de ser deg som en person som er lojal, kjærlig, tålmodig og beskyttende. De setter kanskje også pris på din avslappede og morsomme natur.
Foreldre er fine sånn, de kan snu negative tanker til glede og lykke.Ta det som et kompliment hvis noen sier at du har lynnet til en bulldog! Det er et flott dyr å bli sammenlignet med.Jeg forsto tidlig at uttrykket hyperaktiv bulldogg brukes ofte til å beskrive en person som har egenskaper i retning av ting som høy energi.
Hyperaktive bulldogs har mye energi og er alltid i bevegelse.
De kan ha vanskeligheter med å sitte stille eller fokusere på én ting i gangen; og de kan også være rastløse og impulsive.
Dette beskriver min barndom og tenårene slik jeg mener å gjenkjenne meg selv i beskrivelsen.
En hyperaktiv bulldogg er ofte veldig entusiastiske og glade.
De kan virke overveldende for noen, men de er vanligvis bare veldig vennlige og energiske, men det stemmer også at de kan være sta og vanskelige å dressere.
De vil være motvillige til å følge regler eller lytte til kommandoer, noe som selvsagt kan være frustrerende for eiere, men det er viktig å huske at stahet er en del av bulldoggens natur.
Hyperaktive bulldogs elsker å leke!
De kan være veldig underholdende og morsomme å ha rundt seg, men de kan også være litt ødeleggende i sin lek, så det er viktig å sørge for at de har mye oppgaver å aktivere seg med.
Denne typen bulldoger er utrolig lojale og kjærlige mot sine eiere; de vil alltid være glade for å se deg og gi deg mye tillit.
Det er selvsagt viktig å merke seg at ikke alle bulldoger er like merkbart hyperaktive hele livet.
Noen blir mer avslappede og roligei forhold de omfattes av sine omgivelser når de får utfolde seg fritt innen sine interesser og sitt fagfelt; da oppfattes de mer som arbeidsjern som ikke evner å balansere jobb og fritid.
Det var vel ikke så mange, minst meg selv, som trodde at jeg noen sinne skulle gå av med pensjon, men i stedet gjøre som de neste generasjonene nå må, jobbe til min siste dag.
Nå er jeg en gammel,pensjonert bulldogg; en litt smågretten fremtoning i sin kompakte, sopplignende kropp der det over beltet har mye med masse enn det under beltet.
Denne grettenheten kommer kanskje av mangelen på noe å virkelig brenne for; for som bulldog-natur er jeg en naturlige beskyttere som kan være ganske modige når de føler at kolleger, omgivelser, familien eller hjemmet vårt er truet.
En gammel bulldogg kan fortsatt bjeffe høyt, eller til og med angripe, for å forsvare seg selv eller det som er viktig for ham.
Derfor består nå livet mitt ikke lenger av å bygge beredskap og skolere folk i strategisk, operasjonell og taktisk ledelse; eller å prøve seg på kompetansedeling i praksis etter en mannsalder innen faget.
Det er ikke lenger noen som har behov for dette fra meg lenger; så nå tvinger jeg de som er uheldige nok til å komme over mine blogger til å få dette skriftlig.
Jeg er blitt å oppfatte som grinete av den grunn at jeg nå ikke har noe som helst å tape ved å blottlegge mine meninger om inkompetente ledere som jeg opplevde rundt meg på jobb og ellers.
Jeg trives godt med å ha blitt en gammel grinebiter.
En annen ting jeg etterhvert har tilegnet meg er bulldoggens mer avslappede og rolige natur. Jeg liker å slappe av i sofaen eller ta en lur i solen; når den en sjelden gang stikker frem når i min første pensjonistsommer.
Trimmen jeg får er å reise meg fra PC'en, hvor jeg tømmer min aggresjon over inkompetente ledere og behov for å fortelle hvordan god beredskap skal etableres, å gå ut på terrassen hver gang det er sol nok til å løfte litt på vektstangen min og føle meg litt ung igjen.
Det har blitt en del, om dog korte og hektiske, treningsøkter på terrassen i juni, men det har blitt mange skritt ut av denne jakten på solskinn.
Nå går en hyperaktiv bulldogg sakte til ro etterhvert som pensjonist-tilværelsen senker seg over ham. Følelsen av å være verdiløs har blitt en så vanlig del av hverdagen at den ikke lenger gjør vondt, men over i ren aksept av et faktum.
Det er helt klart på tide å la valpe-kullene slippe frem for å ta over der jeg slapp; eller til å begynne på nytt og finne seg nye veier innen mitt gamle fagfelt på egenhånd.
Når det gjelder valpern så kan den representere nye ideer, innovative tankesett eller endringer i etablerte normer.
Å tvinge en valp til å bli en gammelmodig hund kan symbolisere motstand mot forandring og et ønske om å beholde ting slik de alltid har vært, og sånn har jeg blitt; en som ikke ønsker at det jeg etterlot meg endres; spesielt ikke til det bedre, for det betyr at jeg ikke var så dyktig som jeg vil ha det til.
At noen forbedrer mitt arbeid vil på en måte si at mitt ettermæle forringes; og det vil ikke vi gamle, grinete kjøterne ha noe av; selv om vi innerst inne vet at det både er nødvendig og en sunn utvikling.
Det beste, for meg, ville vært om etterfølgerne i det minste hadde anstendighet nok til å vente med å gjøre ting bedre og mer effektivt ventet til etter at jeg kremeres; sier en stemme inne i hodet mitt.
Mitt neste pensjonist-steg er å prøve å bli kvitt denne stemmen inne i hodet mitt, for i dag fyller min valp sin valp 6 år og begir seg ut i livet hvor hun skal ta over etter oss avdankede.
En gammel bulldogg kan fortsatt bjeffe høyt, eller til og med angripe, for å forsvare seg selv eller det som er viktig for ham.
Derfor består nå livet mitt ikke lenger av å bygge beredskap og skolere folk i strategisk, operasjonell og taktisk ledelse; eller å prøve seg på kompetansedeling i praksis etter en mannsalder innen faget.
Det er ikke lenger noen som har behov for dette fra meg lenger; så nå tvinger jeg de som er uheldige nok til å komme over mine blogger til å få dette skriftlig.
Jeg er blitt å oppfatte som grinete av den grunn at jeg nå ikke har noe som helst å tape ved å blottlegge mine meninger om inkompetente ledere som jeg opplevde rundt meg på jobb og ellers.
Jeg trives godt med å ha blitt en gammel grinebiter.
En annen ting jeg etterhvert har tilegnet meg er bulldoggens mer avslappede og rolige natur. Jeg liker å slappe av i sofaen eller ta en lur i solen; når den en sjelden gang stikker frem når i min første pensjonistsommer.
Trimmen jeg får er å reise meg fra PC'en, hvor jeg tømmer min aggresjon over inkompetente ledere og behov for å fortelle hvordan god beredskap skal etableres, å gå ut på terrassen hver gang det er sol nok til å løfte litt på vektstangen min og føle meg litt ung igjen.
Det har blitt en del, om dog korte og hektiske, treningsøkter på terrassen i juni, men det har blitt mange skritt ut av denne jakten på solskinn.
Nå går en hyperaktiv bulldogg sakte til ro etterhvert som pensjonist-tilværelsen senker seg over ham. Følelsen av å være verdiløs har blitt en så vanlig del av hverdagen at den ikke lenger gjør vondt, men over i ren aksept av et faktum.
Det er helt klart på tide å la valpe-kullene slippe frem for å ta over der jeg slapp; eller til å begynne på nytt og finne seg nye veier innen mitt gamle fagfelt på egenhånd.
Når det gjelder valpern så kan den representere nye ideer, innovative tankesett eller endringer i etablerte normer.
Å tvinge en valp til å bli en gammelmodig hund kan symbolisere motstand mot forandring og et ønske om å beholde ting slik de alltid har vært, og sånn har jeg blitt; en som ikke ønsker at det jeg etterlot meg endres; spesielt ikke til det bedre, for det betyr at jeg ikke var så dyktig som jeg vil ha det til.
At noen forbedrer mitt arbeid vil på en måte si at mitt ettermæle forringes; og det vil ikke vi gamle, grinete kjøterne ha noe av; selv om vi innerst inne vet at det både er nødvendig og en sunn utvikling.
Det beste, for meg, ville vært om etterfølgerne i det minste hadde anstendighet nok til å vente med å gjøre ting bedre og mer effektivt ventet til etter at jeg kremeres; sier en stemme inne i hodet mitt.
Mitt neste pensjonist-steg er å prøve å bli kvitt denne stemmen inne i hodet mitt, for i dag fyller min valp sin valp 6 år og begir seg ut i livet hvor hun skal ta over etter oss avdankede.