Det som kanskje er rarest ved det å lukke døren bak deg på jobben å gå over i pensjonistlivet er hvordan så veldig raskt det yrkeslivet du hadde i en livslang periode slutter å eksistere.
Det er som om den delen av livet aldri har eksistert.
Du går rundt å lure på om de kollegene og sjefene du forlot noen sinne nevner deg igjen; og om du i det hele tatt huskes.
Med mindre de havner i mediene så hører du aldri noe nytt fra den bedriften du daglig ble oppdatert på utfordringene i; og som du var en del av å løse.
Det ligger ikke for meg som person å oppsøke arbeidsplassen min så lenge jeg ikke har noe der å gjøre:
Jeg er ikke en av disse som tviholder i livet som det en gang var og møter opp på kantinen for å treffe gamle kolleger og høre siste nytt og sladder. Kanskje dessverre, men jeg er en som gjør meg ferdig med ting og går videre.
Derved ikke sagt at jeg ikke er nysgjerrig på hvordan ting går og hvordan mine tidligere kolleger har det; jeg oppsøker det bare ikke.
To andre faktorer som holder meg borte fra min tidligere arbeidsplass har selvsagt å gjøre med at jeg ikke lenger har tilgang til lokalene uten å ha en avtale med en kollega som slipper meg inn, men den viktigste årsaken pr. i dag er at jeg rett og slett ikke ville kunnet bevege meg dit på egenhånd, men må ha hjelp av andre for å kunne stille min kropp opp ved resepsjonen i bygget.
Det er mange grunner til at pensjonister velger å besøke sin gamle arbeidsplass og kolleger etter at de har pensjonert seg, som behov for sosialt samvær som gi en mulighet til å holde kontakten med gamle venner, dele historier og minner, og føle seg inkludert i et fellesskap.
Selv etter pensjonering kan mange mennesker føle en sterk tilknytning til sin tidligere arbeidsplass og til den organisasjonen de jobbet for.
Å besøke arbeidsplassen kan gi en følelse av tilhørighet og stolthet over sitt bidrag til virksomheten.
Arbeidet vårt spiller ofte en viktig rolle i vår identitet, og pensjonering kan føre til en tap av identitetsfølelse.
Å besøke arbeidsplassen kan bidra til å gjenopprette en følelse av hvem man er og hva man har oppnådd.
Noen pensjonister kan ha hatt negative opplevelser på jobben, for eksempel stress eller vanskelige ledere, mens noen kan være redde for å føle seg ubrukelige eller unødvendige hvis de besøker sin gamle arbeidsplass.
De kan ikke ha lyst til å se seg selv bli erstattet av yngre kolleger.
Fordi det er så lett å bli satt i bås med de som bærer nag til bedriften så ønsker jeg å argumentere for mine manglende behov for dette for å vise at ting ikke er enten eller.
I perioder så savner jeg mange av mine gode kolleger sterkt og skulle ha gjort mye for å treffe dem igjen og høre hvordan de har det, men jeg har valgt å gå videre uten å se meg tilbake.
Det er flere grunner til at noen mennesker klarer å legge savn etter gode kolleger og arbeids-minner bak seg og gå videre i livet med fokus på det som kommer.
Jeg er er rett og slett optimistiske og ser frem til nye opplevelser og muligheter; spent på å starte et nytt kapittel i livet og ønsker ikke å dvele ved fortiden. Jeg er naiv nok til tross alt å tro at det beste ligger foran meg, og er derfor ivrige etter å se hva fremtiden bringer.
Jeg forstår at ting ikke alltid kan forbli slik de var, og er villige til å slippe tak i fortiden for å omfavne nye ting.
For meg personlig så er jeg rett og slett fornøyd nok med det nåværende livet mitt og har ingen behov for å se tilbake på fortiden.
Jeg tilhører disse som har en evne til å lukke kapitler i livet sitt og gå videre uten å angre eller se tilbake; de er i stand til å sette pris på de gode minnene de har, men som ikke lar dem ikke holde oss tilbake fra å leve et fullt og lykkelig liv i nåtiden.
Selvfølgelig er det rart å gå fra flere tiår hvor jeg ble ringt opp daglig, og til alle døgnets tider, med problemstillinger som det ble forventet at jeg skulle gi råd om hvordan de skulle løses, og så over natten gå over til en situasjon der ingen har brukt for meg.
Ingen oppringinger, og ingen meldinger eller elektronisk post som det skal responderes på.
Blokkert fra all elektronisk kontakt med bedriften, og låst ute av dørene som jeg daglig passerte i to tiår.
Mobiltelefonen min ligger alltid på bordet ved siden av meg, men i dag er det sjelden den ringer; og ringer den så er det familie og selgere en får stemmen til i øret.
Jeg er rett og slett glemt av alle de som jeg omgikk det meste av timene jeg var yrkesaktiv; og jeg har valgt å la dem få glemme at jeg eksisterer.
Jeg er rett og slett en av disse gamle kollegene som går alene inn i solnedgangen, i sporene etter mange som har gått den samme veien før meg.
Det gjør meg ikke lykkelig å forlate deg, men det er ikke nødvendig å være lykkelig for å begynne om igjen. Albert Camus.