Det meste av mitt liv har klokken og datoer vært viktig. Alt har egentlig dreid seg om hva en har tid til; selv på fridagene.
Som pendler var lørdagene jeg måtte gjøre storhandel sammen med kona de gangene jeg var hjemme. Kjøleskap og fryser skulle fylles med noen ukers nødvendig forråd.
Alt jeg gjorde hjemme i disse helgene måtte gjøres i løpet av de timene jeg hadde til rådighet, noe som i enkelte tilfeller gikk på akkord med kvalitet.
Begrenset tid til rådighet har akkurat det som konsekvens.
Det som ikke kunne vente til ferien måtte uansett rekkes, og mye av dette kunne ikke vente.
Gresset i hagen vokste uavhengig av hvor mye tid jeg hadde eller ikke hadde til å slå det, og snøen dekket gangveien til huset når det passer den; ikke når det passet meg.
Som fersk pensjonist så tar jeg meg fortsatt i det å prøve å telle ned feriedagene frem mot en ny arbeidsdag, eller å kvekke til på en søndag når jeg ser på klokken og det nærmer seg tiden å ta bussen til Oslo for å gjøre meg klar til å stille på jobb mandag morgen.
Det er vanskelig å omstille seg til å forstå at dager og klokketimer ikke betyr noe som helst lenger.
Det er ikke lenger noe jeg må rekke.
Tid er et av de mest fascinerende og komplekse begrepene jeg, og folk flest kanskje, forsøker å forstå.
Tiden former vår oppfatning av verden, styrer våre handlinger og definerer vår eksistens, men hva er tid egentlig?
Filosofer, og funderende pensjonister som plutselig har fått en annen opplevelse av tidsperspektivet, har grublet over dette spørsmålet i århundrer, og det finnes nok ingen enkelt, universell definisjon som alle er enige om.
Noen ser tid som en fundamental dimensjon i universet, som gravitasjon og materie. Andre ser det som et produkt av våre tanker og opplevelser, en subjektiv konstruksjon av bevisstheten vår.
Isaac Newton så tid som en absolutt og uforanderlig dimensjon, uavhengig av rom og materie; noe som flyter jevnt og uforanderlig, og alle hendelser skjer i en fast rekkefølge.
Albert Einstein revolusjonerte vår forståelse av tid med sin relativitetsteori.
Han viste at tid ikke er absolutt, men relativ til bevegelse og gravitasjon.
Tid kan gå saktere for noen enn for andre, og den kan bøyes av massivt objekter.
Denne tyske filosofen Martin Heidegger mente at tid er essensielt for vår forståelse av oss selv og vår plass i verden. Vi er "væren-i-tiden", og vår eksistens er definert av vår fortid, nåtid og fremtid, mens Jean-Paul Sartre, den franske eksistensialistfilosofen så tid som en kilde til frihet og ansvar.
Vi er ikke bundet av fortiden, men har frihet til å velge hvordan vi lever våre liv i nåtiden.
Jeg er bare en dum, gammel pensjonist med et forholdsvis langt liv med opplevelser og erfaringer bak meg som gjennom livet har erfart at tid den gang og nå er en variabel.
Som liten var timene frem til julekvelden utrolig lange; og til middagen de gangene mor serverte stekt lever med flesk eller kjøttkaker. Fra start til slutt varte en slik time i timevis.
Til og med årene gikk sakte den gangen.
Jeg husker godt hvor lang tid det var mellom lønnings-dagene på min første jobb; og da var det lønningspose annenhver fredag.
Senere i livet, da jeg var etablert og økonomisk fri, kom lønnings-dagene stadig raskere og raskere.
I dag er det bare noe som skjer med kontoen min med jevne, umerkbare intervaller fordi forbruket en gammel staur har nesten er ikkeeksisterende.
Hva skal vel en gammel gubbe bruke penger på? Jeg har jo det jeg trenger fra før, og behovet for nytt er lite.
Likevel er tiden merkbar for meg som pensjonist også.
Tiden frem mitt barnebarn på fem år kommer på besøk går sakte, men når hun først er her så går tiden til hjemreise så alt for fort. Tiden det tar å komme seg igjen etter besøket blir lengre og lengre, men gleden over de minnene som besøket har skapt i meg er evigvarende.
Selv om jeg hadde en jobb de siste tiårene hvor jeg kom på jobb en time, halvannen etter at jeg sto opp om morgenen og dro jobb når dagens arbeidsoppgaver var ferdige, og ingen satt hjemme og ventet på meg, så var jeg også styrt av tiden.
Jeg måtte forholde meg til klokka og tilpasse de ulike arbeidsoppgavene til når de ulike kollegene mine var tilgjengelig, til møtetider og til rushtidenes utfordringer.
I dag så betyr ikke tiden noe som helst. Jeg våkner når solen står opp, og sover lenge på dager hvor den ikke skinner. Jeg vanner plantene i hagen når solen har gått ned; og den er nede lenge, selv om sommeren.
Jeg spiser når kroppen føler for å spise, og jeg forbanner repriser og reklame på TV de gangene jeg føler for å slå på fjernsynsapparatet.
Jeg har så mye tid at jeg mangler lagringsplass til den, men tiden er en ferskvare som ikke kan lagres; så en må bruke den mens den er der. Noen ganger bruker jeg den fornuftig, andre ganger sløser jeg den bare bort. jeg kan gjøre det, for jeg har i overflod av tid; og når jeg går tom for tid så får det bare være sånn.
Det beste ved dette er at de gangene jeg har problemer med å fylle tiden så har jeg mye fortid bak meg som jeg kan ta opp igjen og dvele ved.
Som pensjonist så er det bare en konklusjon jeg kan trekke når det gjelder tid; den er fortsatt dyrebar selv om den nå er noe helt annet enn det den var for min del for bare noen måneder tilbake i minnene.
Det har tatt meg alt for lang tid å se verdien av det å ha overflod av tid til seg selv.
Det som er mest dyrebart kan ta tid å oppdage. Erik Lerdalen.