Det at pensjonisttiden består av å tenke tilbake på det som en gang var har jeg innsett at er vår nye hovedhobby.
Livet består av tidvise bekymringer, også som pensjonist.
Det viktige er å ikke ta disse bekymringene på forhånd, men like vel å være forberedt på at de kan komme.
Med barnebarn på fanget deles utallige historier fra den tiden da verden var helt annerledes enn i dag og lekebutikken stort sett var å gå ut i skogen og plukke kongler til å lage kongle-dyr av.
I dag blir du arrestert om du blir tatt med kniv, men den gangen jeg var barn på femti og sekstitallet var dette noe som en guttunge fikk i gave av foreldrene for å spikke sine egne tre-børser, seljefløyter; og pil og bue for å leke Cowboy og indianer.
Det var ikke ulovlig den gangen å kle seg ut som indianer med fjærpryd fra naboens hønsegård eller å hente sot fra peisen for å sote ansiktet å leke kannibal fra Afrika.
Ungene ser rart på deg når de hører historier fra en tid hvor beskrivelsene omfatter fremmede ord som å spille musikk fra en salatmaskin og kassettspiller, eller at vi brukte ransel på skolen.
De ser medlidende på deg når de hører at vi vokste opp uten mobiltelefon og nettbrett, og at vi måtte stå i kø ved telefonkiosken ved Samvirkelaget for å ringe til apoteket å bestille en boks Globoid; sendt med godsruta fra Kongsvinger til Austvatn.
Jeg husker godt den gangen min mor havnet delvis lammet i rullestol etter sitt første hjerneslag og hun med sårhet i stemmen sa: så ble det krøpling av meg også.
Vi brukte ord som vanfør, invalid og åndssvak, dårekiste og sinnssyke-asyl den gangen jeg vokste opp uten at vi derved mente å være nedsettende.
Mange ord og benevnelser fra vår oppvekst er i dag en del av et utdøende språk som vi med grått har benytter når vi snakker sammen for å skjule for våre barnebarn hva vi snakker om.
For de som er små og unge i dag så er det ikke noe rart å ha vokst opp på et barnehjem, men noe som er naturlig for dem fordi det består av ord som barn og hjem, noe som er en selvfølge for de fleste å vokse opp i.
Det de frykter er å bli sendt til en barne-institusjon.
En institusjon er en formell organisasjon med et bestemt formål og en definert struktur.
Dette kan være alt fra, barnehjem, skoler og sykehus, aldershjem, bedrifter og statlige organer.
Institusjoner i denne forstand er ofte etablert av myndighetene eller av private aktører, og de har som regel et juridisk grunnlag.
Institusjonene er et etablert system av normer, verdier og praksiser innenfor et samfunn; kan en lese i leksika.
De første barnehjemmene i Norge var private og ble etablert på 1600-tallet.
De var ofte tilknyttet kirken eller veldedige organisasjoner, og tok imot foreldreløse, fattige eller forlatte barn. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen barnehjem var trolig Anna Jebsens Minde i Bergen, etablert i 1866.
I dag er det veldig få barnehjem igjen i Norge.
De fleste barn som trenger hjelp fra barnevernet, bor i fosterhjem eller i institusjoner med et mer familieliknende preg.
Men den gangen jeg ble født var det barnehjem nesten i hvert eneste kommune i landet, og mange av dem ble drevet av Indremisjonen.
Indremisjonen etablerte en rekke barnehjem for å ta vare på foreldreløse, fattige eller forlatte barn, står det i de historiske dokumentene rundt deres virke, men det står veldig lite om de mellom 600 og 1000 taterbarn som ble tatt fra sine familier ved fødselen i Norge mellom 1920- og 1970-tallet, som en del av en assimileringspolitikk rettet mot taterbefolkningen; der målet var å tvinge dem til å bli en del av majoritets-befolkningen.
Indremisjonen skal engasjere seg i sosialt arbeid for å hjelpe mennesker i nød, kan en lese i deres statutter; men der er det selvsagt ikke tydelig at retningslinjene for drift av et barnehjem omfatter omsorgssvikt og overgrep.
Dette var en mørk periode i norsk historie, og at mange taterfamilier ble rammet hardt av assimileringspolitikken; men så ble alt bra da staten i ettertid beklaget denne politikken og sa unnskyld.
Jeg skal ikke skrive noe om mine år på barnehjem, for formålet med dette er ikke å dele min mindre solskinn-rike historie, men å sette fingeren på hvordan livet ser ut til å gå i sirkel.
Vi starter livet med behov for å benytte bleier; mange slutter livet med det samme behovet.
Selv om jeg fra tid til annen ble truet av skolens lærere om å bli sendt på barnehjem eller sær-skole om jeg ikke skjerpet meg så skremte det meg ikke i det hele tatt, for jeg var født inn i den slags dritt og visste hva det innebar.
Det var ikke noe ukjent for meg; og derved ikke noen trussel å la seg skremme av.
Gamlehjem er det snart ingen igjen av i Norge heller, for nå er de døpt om til alders og sykehjem med beskrivende navn som Engel-vent og Mose-bo.
Det som skremmer meg i dag er om jeg en dag ser at det ligger pamfletter fra ulike statlige og private aldershjem på kjøkkenbordet hjemme; som et lite hint om hva mine nærmeste ønsker å snakke med meg om.
Jeg har som sagt vært på institusjon før og opplevd omsorgssvikt, og noen fysiske overgrep, så jeg vet hva hva som er i vente på et underbemannet aldershjem med over-arbeidende og dårlig betalt betjening som daglig må håndtere vanskelige beboere.
Sandkassa vi ble sendt ut til på barnehjemmet er byttet ut med et aktivitetsrom på gamlehjemmet, men ut over det så mister en friheten til å spise det en ønsker når en ønsker å innta et måltid; og en hysjes i seng om en vil eller ikke.
Sannsynlig vis så får en ikke ris om en nekter å sove, men jeg vet ikke om det er så mye bedre å bli dopet til taushet for ikke å forstyrre den som en må dele rom med.
Jeg besøkte min mor på sykehjemmet, hvor hun hadde sin egen lille stue med kjøkken, toalett og soverom. Hver gang vi var på besøk stakk bestyrerinnen hodet inn fra døren og minnet mor om at det bare var å løse ut trygghetsalarmen om det var noe hun hadde behov for.
Alt virket betryggende og tillits-vekkende, selv om mor ofte sa at hun kun fikk slike besøk i døråpningen når det var gjester på besøk.
Gamle folk overdriver, mente jeg. Det er kanskje litt senilitet inne i bildet som gir selektiv hukommelse.
Med andre ord så trodde jeg henne ikke før vi fant henne liggende bevegelsesløs i sengen på tredje dagen etter et hjerneslag.
Hun klarte ikke å rekke frem til trygghetsalarmen på nattbordet sitt på grunn av lammelsene, og ingen hadde vært innom henne for å se hvordan det sto til siden tante Olga hadde besøkt henne tre dager tidligere.
Mens jeg sto i stuen hennes for å ringe 113 gikk døren opp og bestyrerinnen stakk inn hodet med et smilende: hvordan går det her?
Mor døde noen dager senere på sykehuset, 1. desember. Jeg varslet dette til sykehjemmets ledelse, og deres kondolanse var ordene: du må betale ut februar måned i og med at du sier opp avtalen inne i en påbegynt måned, og rommet må tømmes og vaskes innen en uke.
Alders og sykehjem, private eller offentlige, er bare et oppbevaringssted på linje med å leie et minilager på Secon Space AS; bare litt dyrere.
Det er noe bra med dette, for trusselen av å bli oppbevart på en institusjon igjen, gjør at en tvinger seg selv til å finne måter å klare seg selv på hjemme.
Vi som ble født på femti-tallet sier ofte at vi måtte skifte våre egne bleier fra vi var ett år gamle; og denne bleieskifte-treningen kan komme godt med nå i alderdommen.
Så lenge jeg klarer å gå ned trappen fra kjøkkenet til hoveddøren for å ta i mot varene fra ODA, og så lenge jeg er modernisert nok til å ha nettbank så skal jeg tøye tiden frem til et nytt institusjonsliv som mulig.
Jeg avslutter dagens tanker rundt det å bli gammel, eller eldre som det nå kalles, med tre sitater og en egen-påstand som sammen sier alt det jeg tenker om denne saken:
Å bli gammel er ikke noe for pyser, men det er den beste reisen jeg har tatt.
Ellen Burstyn
Det er ikke alderdommen som vi skal frykte, men mangelen på liv i alderdommen.
Henry David Thoreau
Hver dag er en gave, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den.
Paul Coelho
Jeg er ikke redd for det uunngåelige, men jeg gjør mitt beste for å unngå at det skal skje.
Tor Ole Aasen