Jeg har nå, som fersk pensjonist, innsett at en del av dette er å tenke bakover og fremover i en og samme tenkerekke; å trekke fortidens erfaringer inn i nåtidens planer.
Jeg går aldri inn på kafeen på Kuben i Hønefoss, uansett hvor kaffetørst jeg er og hvor mye jeg suger etter å innta en frokosttallerken.
Grunnen til det er at lokalet er fult av grå og hvithårede personer som samles for å overgå hverandre med fortellinger om siste opphold på Gran Canaria eller siste tur til Sverige med pensjonist-klubben;og hvor godt de har det som pensjonister.
Hvorfor i all verden skulle jeg bruke tid på å sitte der og tvinges til å høre dem legge ut om dans på alders-lokalet, portvin til Dagsrevyen og frykten for det snarlige behovet for gåstol; og deres adopsjon av det fjollete ordet Granca.
Har de ikke krefter til å uttale øyas fulle navn så burde de ikke bruke krefter på å reise ut av Norge; eller Nog; for å bruke ett av de nye moteordene for land som en ikke ser det verdt å uttale helt ut.
Nei takk, jeg trenger ikke å minnes om hvordan kunne ha vært; eller burde være, for en som har jobbet hardt siden han var midt i tenårene.
Det ble akkurat 50 år i yrkeslivet med lange dager og uker med minimalt fravær.
Hadde jeg vært religiøs ville jeg forbannet de høyere makter for takken for innsatsen og ikke en gang få en anstendig død; men pines i hjel.
Hadde jeg vært religiøs ville jeg trodd at jeg hadde levd feil som ikke en gang har fortjent en anstendig pensjonstid.
Heldig vis er jeg renspikket hedning og tar det som kommer fra dag til dag uten anger eller forhåpninger. Jeg er realist og aksepterer at en god pensjonstid ikke er alle unt.
Dagene går med til å innta morfintabletter for å dempe pikene og gynge i stolen mens jeg evaluerer et snart ferdig levd liv.
Livet mitt deler jeg i fire deler; oppveksten, den militære delen, den sivile delen, og nåtiden.
Oppveksten min var god. Jeg hadde det jeg trengte og skylder mine foreldre en hel del takk.
De gjorde meg rustet til å møte hverdagene alene gjennom å gjøre meg uavhengig; og til ikke å forvente at en ville få noe gratis i livet.
Gjennom deres oppdragelse forsto jeg at redelighet og hardt arbeid var den rette veien å gå.
Min militære tid var noe for seg selv.
Han som trodde at han var voksen som nittenåring ble i det minste voksen etterhvert i de svarte, grønne og pastellfargede uniformene gjennom 23 år.
Det var der denne redeligheten og hardt arbeid ga meg livets eneste karrière for min del.
Der ga innsatsen gradvise opprykk fra fornærmet menig til kommandør; en grad i marinen som tilsvarer oberst i hæren og luftvåpenet.
De siste arbeids-aktive årene mine tilbrakte jeg i en sivil bedrift med over tre tusen ansatte og omsetning på fem milliarder kroner i året.
Jeg begynte der som beredskapsrådgiver og endte opp med samme grad, tittel og stilling 21 år senere.
Flat karrière, og nærmest flat lønn, i to tiår, men dog i et fag jeg brant for å bygge opp og videreutvikle.
Alt en gjør i livet har en eller flere konsekvenser.
Summen av mine tre livs-epoker ble en knekt helse som tvang meg inn i siste etappe før jeg hadde planlagt det.
Så nå sitter jeg da her da, og må leve med konsekvensene av det å jobbe hardt og mye i fem tiår.
Utakk er livets lønn.
Angrer jeg på å ha vært elite-kriger for to nasjoner?
Forbanner jeg konsekvensene etter å ha blitt skutt og fortsatt ha to kuler i kroppen etter å ha kjempet for det jeg trodde på; og grei lønn?
Angrer jeg på at jeg ikke lyttet til kroppen, men arbeidet som en tenåring selv om jeg ble eldre?
Nei, hvorfor skulle jeg det?
Det var jo det som var livet mitt i sanntid.
Det var greit der og da, så hvorfor skulle jeg angre på alle disse dagene som livet besto av.
Som nevnt så er jeg realist, og det forteller meg at uansett hvilke annerledes valg jeg hadde tatt fra dag til dag i livet som gikk så har jeg ingen garanti for at ting ville vært bedre i dag.
Om jeg i stedet for å reise rundt i verden å bli skutt på hadde valgt å bli kirurg så hadde jeg kanskje snublet og falt over min egen skalpell; med banesår og tidlig død som resultat.
Hvem vet hvordan ting kunne gått? Ikke jeg ihvertfall, jeg vet bare med sikkerhet hvordan det faktisk ble.
Det eneste jeg vet om fortiden var at jeg gjorde som jeg gjorde der og da, og at alt annet bare er uvesentlige fantasier.
Det eneste jeg vet med sikkerhet om fremtiden er at den vil forme seg fra time til time for oss alle; uansett om hvilke drømmer vi har om morgendagen.
En morgen jeg våkner er det sol, en annen dag er det overskyet eller nedbør.
Jeg lever ikke neste morgen etter hva de sier i værmeldingene, og jeg lener meg ikke på drømmer om morgendagen.
Som fra dag en i mitt liv, og til min siste, er jeg forberedt å ta dagene som de kommer og justere kursen etter det; uansett hva grunnplanene fremover enn måtte være.
Jeg er forberedt på at jeg må forvente å justere kurs uten å la meg frustrere av det.
For noen uker siden planla jeg å grille med mitt barnebarn.
For en uke siden feiret vi min svigersønn sin femtiårsdag med grilling og hagefest.
I følge langtidsvarslingen fra Yr.no så var det et håp om sol og opphold da planene ble lagt.
Vi lever i Norge, så det regnet begge dager, men gikk vi sultne av den grunn?
Selvfølgelig ikke, for livet er å kunne kaste seg rundt, justere planer og gjøre det beste ut av de situasjoner en står i der og da.
Hvorfor skal en da forvente at at livets siste etappe skal bli annerledes enn alle dager en har lagt bak seg fra før.
Livet har tross alt gitt oss rundt regnet 25 455 levde dager å lære av før vi låser døren bak oss og kaster arbeidstøyet i søpla.
Jeg er ikke optimist, men langt i fra noen pessimist heller; bare en erfaren realist.