Et potensial er muligheten for at det kan skje, og det kan også referere til en persons evne til å lære, vokse og utvikle seg.
Som barn fikk jeg ofte høre at jeg hadde potensiale til å bli hva jeg ville, men det var selvsagt ikke sant; fordi jeg som folk flest hadde mine begrensninger.
Noen mennesker er født med naturlige talenter og evner som gir dem et fortrinn i visse områder.
For eksempel kan en person være født med et talent for musikk, matematikk eller sport.
Andre mennesker har kanskje ikke de samme medfødte talentene, men de kan likevel oppnå stor suksess gjennom hardt arbeid, dedikasjon og øvelse.
Noen mennesker er født inn i familier som gir dem lett tilgang til bedre ressurser og muligheter enn andre.
Dette kan inkludere tilgang til utdanning, finansiering og et støttende nettverk, mens andre mangler disse ressursene kan ha vanskeligere for å realisere sitt fulle potensiale.
Når en blir eldre og får tid til å evaluere sitt liv så vil en kanskje begynne å fundere rundt hvordan ville vært annerledes om mulighetene hadde vært annerledes enn de var.
Med en rik familie i ryggen ville jeg kanskje kunne blitt en med et ALI-yrke; advokat, lege eller ingeniør.
En klassekamerat med de samme familieforutsetningene som meg, bortsett fra at han var enebarn, utdannet seg ved Handelsakademiet innen forretning og markedsføring og er i dag en veldig dyktig forretningsmann med arbeid for en rekke suksessfulle og prestisjetunge bedrifter på sin CV.
En annen klassekamerat ble en dyktig blikkenslager og ihuga sjakkspiller.
Jeg er av natur en person som bruker lite tid på å fundere og gruble over hva som kunne ha vært for meg dersom ting i utgangspunktet og forutsetningene hadde vært annerledes.
Det viktigste faktum i min enkle verden er at mine klassekamerater og jeg ble det vi ble fordi vi fattet forskjellige interesser for ting; kanskje ved at vi tilfeldig kom over disse interessene, eller fordi vi følte at det var noen medfødte evner hos oss som gjorde at vi følte at vi var gode i noe.
Jeg tror helhjertet på at uansett hvilke ressurser vi hadde i ryggen så valgte vi våre ulike veier fordi vi fattet interesse for ulike ting.
Det jeg vet av egen erfaring er at interesse spiller en stor rolle for hva vi lærer, og hvor lett vi lærer det. Når vi er interessert i noe, er vi mer motiverte til å lære om det, og vi er mer sannsynlig å huske det vi lærer; både når det gjelder formell eller uformell læring.
I skolen er det et fakta at elever som er interesserte i et fag mer sannsynlig å delta i klassen, gjøre leksene sine og få gode karakterer; og også er mer sannsynlig til velge å studere faget videre på videregående skole eller universitetet.
Tidlig i livet måtte jeg velge arbeid fremfor å gå rett inn i høyere utdanning for å kunne etablere meg og ha til mat og husleie.
Dette burde kanskje bety at jeg da gikk glipp av den fremtiden jeg kunne fått av ren og skjær uflaks ved det å vokse opp i en arbeiderfamilie som brukte sine ressurser på å gi oss mat, klær og et følelsesmessig godt liv fremfor å kunne gi oss den økonomiske friheten til å ta høyere utdanning.
De har ingen ting å angre på, de som ga meg min barndom og ungdom, for jeg har aldri følt at jeg ikke hadde muligheten til å følge mine interesser og ønsker.
De årene jeg brukte i tenårene for å finne meg selv så fokuserte jeg på å bygge meg en yrkeskarrière hvor jeg ville glede meg til å gå på jobb resten av livet; å jobbe med noe jeg hadde brennende interesse for.
Så når jeg nå etter endt yrkesliv sitter og evaluerer det som har vært så innser jeg i enda sterkere grad at kanskje kunne klart meg i fag som advokat, lege og ingeniør, men at jeg lite tvilsomt ville hatt det bra i disse yrkene fordi jeg aldri har hatt noen brennende interesse for å bli dette.
ALI-yrkene ville garantert gitt meg høyere status, langt bedre lønn og et tilsynelatende mer vellykket liv; men ikke et mer lykkelig liv.
Omstendighetene ville det sånn at jeg måtte gjøre mine valg for fremtiden ut fra de forutsetningene som lå til rette for meg der og da.
Det ble som det ble.
Jeg tror, og mener helt ærlig, at de smertene og den frustrasjonen det har vært for meg å måtte gå ut i pensjon fra av det faget jeg har holdt ved siden 1977 er et bevis på at jeg valgte rett; for min del.
I løpet de 47 årene jeg jobbet innen beredskapsfag har jeg aldri kjent på gleden over tanken på en dag å pensjonere meg fra faget.
Jeg vurderte frem og tilbake på det å pensjonere meg de siste årene, men på ingen måte fordi jeg ikke lenger brant for mitt fag. Disse vurderingene hadde helt andre årsaker og forutsetninger.
Selv i dag, måneder etter pensjonering, lever interessen for faget fortsatt sterkt i meg og ser aldri ut til å dø ut. Så hvorfor skal jeg da plage meg selv med å grave meg ned i om omstendighetene den gangen ville gjort at jeg hadde valgt noe annerledes og bedre.
Selvplaging og selvskade har aldri vært noe jeg interesserer meg for.
Jeg tror ikke en gang på at skjebnen ville det sånn, for det var ene og alene meg selv som sto bak disse valgene.
Å leve et liv uten anger er et komplekst tema som har fascinert filosofer, forfattere og vanlige mennesker i århundrer.
Etter å ha brukt mye tid på å evaluere mitt eget liv fra A til Å tror at nøkkelen til ikke å ha noen bitterhet over ikke å ha fått alt jeg kanskje trengte tidlig i livet, eller anger for de valgene jeg måtte ta ligger i det at jeg fulgte mine interesser, at jeg tok bevisste valg; og ikke minst det at jeg er lært opp til ta ansvar for mine handlinger.
Så kanskje det min pensjonisttid har lært meg så langt er at det er viktig å se tilbake og minnes, men at det er like viktig å ikke grave seg ned i fortvilelsen over den uflaksen det ligger i det å ikke få tilgang til nok ressurser til enhver tid. Det er sånne lærdommer jeg fortsatt er interessert å ta til meg; selv nå i livets slutt.
Det norske ordtaket det nytter ikke å gråte over spilt melk betyr at det er ubrukelig å dvele ved fortidens feil eller tap.
Ordtaket ikke betyr at man skal ignorere sine feil, eller det å unngå å ta ansvar for dem.
Det handler rett og slett bare om om det å ikke la seg definere av sine feil, og å ha en positiv innstilling til fremtiden.
Jeg gråter ikke over spilt melk, og heller over tapte muligheter. Vi kan ikke stoppe bølgene, men vi kan lære å surfe på dem. John Lennon.
Jeg har nå valgt å benytte pensjonisttilværelsen på å bli klokere gjennom å tenke tilbake på det livet jeg har levd og bygge meg argumenter for at jeg tross alt hadde et godt liv; og kan jeg dele denne lærdommen med noen så ville det vært mitt Nirvana, den ultimate tilstand av ro, harmoni, fred, stabilitet og glede; for det ville bety at jeg fortsatt kan gjøre nytte for meg.