Nå da tiden ikke lenger er et press, og en har mer en nok av den, så gir det tid til å minnes det som en gang var; og mennesker en en gang kjente og omgikk med.
Noen ganger gir dette minner med en viss sårhet, men trass et lite snev av anger for ikke å ha tatt vare på vennskapet så er de fleste minnene godartet.
En av disse personene som er verdt å minnes er en litt eldre guttunge enn meg på barnehjemmet.
Vi fant tonen den gangen, men ble selvsagt splittet da han ble adoptert av en velstående familie i Oslo.
Ved ren og skjær tilfeldighet ble vi gjenforent på et befalskurs i vinterlandskapet på Nordseter leir utenfor Lillehammer 27 år senere.
Min dialekt og tidligere bosted ledet ham etterhvert til vårt oppholdt på institusjonen Sandvik, og der og da følte vi at småbarnas tilknytning til hverandre fortsatt var der.
Gjennom årene ble vi nære venner, som brødre, og hang sammen som erteris.
Han hadde hytte på Dusa utenfor Halden og jeg tilgang til en gammel går ved Korssjøen på Røros hvor vi delte fridagene sammen med vår koner.
Vi var som vann og blekk. Han var styrtrik, noe jeg på ingen måte var, og han var nervøs, redd og pinglete. Vi var som pluss og minus-magneter som tiltrakk hverandre.
Dessverre så døde han allerede 15. desember i 2013, i en bussulykke på Runi mellom Romsås og Vestli.
Jeg har ikke tenkt så mye på ham etter begravelsen, for han ble etterhvert byttet ut med nye personer i livet og travle hverdager.
Nå, ved opprydding i gamle bilder og minner så kom han tilbake til meg.
Noen ganger, mens han levde, var jeg uhyre irritert og skuffet over ham, som da han og min den gang kone kjøpte en påhengsmotor til meg. Tidligere hadde det gått opp for dem at jeg elsket å ro den gamle trebåten min over Korssjøen. Ketil og kona elsket å fiske med oter, og jeg var den som rodde i timesvis langs kanten av Korssjøen og opp og ned Krokbekken. jeg har alltid hatt stor nytelse av det å bruke overkroppen.
Ut fra min store forkjærlighet til å ro fant de to det som en god gave å kjøpe en påhengsmotor; slik at jeg skulle få slippe å ro.
Egentlig var det ikke dem jeg var mest irritert på den gangen, men meg selv og miner evner til å kommunisere med dem.
Det viktigste er ikke hva jeg sier, men hva du hører.
Det uttrykket handler om hvordan den subjektive oppfatningen til den som lytter er viktigere enn hva som faktisk blir sagt.
Det fokuserer på hvordan kommunikasjon kan bli tolket på ulike måter avhengig av erfaringer, perspektiver og for-forståelser til den som mottar budskapet. Dette fører meg tilbake til en følelse bygd på en rekke observasjoner de siste årene hvor jeg har erfart at det å bli eldre gjør noe med kommunikasjonen med yngre folk.
Alder medfører selvsagt ulike livserfaringer, verdier og perspektiver som kan påvirke kommunikasjonen mellom eldre og yngre mennesker.
Eldre og yngre personer vilmed stor sannsynlighet ha vokst opp i ulike tidsaldre med ulike sosiale normer, verdier og kommunikasjons-stiler; noe som vil føre til misforståelser eller feiloppfatninger.
Ordvalg, slang og språkbruk kan variere mellom generasjonene, noe som kan føre til vansker med å forstå hverandre.
De yngre generasjoner jeg har vært omgitt av på jobb har vært mer fortrolige med bruk av ny teknologi og kommunikasjonsverktøy, mens jeg som gamling har mindre erfaring og komfort med disse verktøyene.
Send meg en mail på dette, så skal jeg se på det har jeg ofte fått høre de gangene jeg prøver å forklare en innfløkt situasjon eller oppgave. Etter hvert så skjønte jeg at de yngre i større grad ønsker å lese noe elektronisk enn å lytte til ord og diskutere på stedet.
Det vil også naturlig eksistere en maktubalanse mellom eldre og yngre personer basert på respekt for eldres autoritet eller yngres ønske om autonomi, noe som klart kan påvirke kommunikasjonen.
I stedet for å sende den detaljerte e-posten med argumentasjon for mine synspunkter kunne jeg selvsagt valgt å sende dem et råd i stedet: for å forbedre kommunikasjonen på tvers av aldersgrupper er det viktig å praktisere empati, lytte aktivt og vise respekt for hverandres perspektiver og erfaringer. Åpen dialog og vilje til å forstå hverandre vil bidra til å overvinne kommunikasjon-sutfordringene mellom oss eldre og dere i den yngre generasjonen.
Selvfølgelig gjorde jeg aldri det, for jeg har lært meg respekt gjennom livet; og ikke minst det at det alltid er to sider av samme sak. I stedet for å belære noen for å få det sånn som jeg vil, så har jeg i stedet bitt det i meg og vist dem den respekten at det er jeg som må tilpasse meg den nye tiden og møte de yngre halvveis ved å bruke tid og energi på å lære meg nye ting; som dagens teknologi og kommunikasjonsverktøy.
En av de tingene jeg har forstått er at verden endrer seg, og at yngre mennesker lettere tar ut kompetanseoverføring gjennom blogginnlegg enn ved å sitte ansikt til ansikt med en gammel fagperson.
Kommunikasjon er ikke noe å ta lett på, så den som har noe han ønsker å si må selv sikre at det han sier blir hørt.
Tomrommet som oppstår ved manglende eller mislykket kommunikasjon, fylles raskt med rykter, sladder, vrøvl og gift. Mencken.