Tiden har satt sine spor, det er ingen tvil om det.
Det lille håret jeg har er blitt grått, rynkene dype og kroppen bærer preg av et liv fylt med opplevelser.; og noen tunge belastninger; men bak det aldrende ytre banker et hjerte som fortsatt er ungt.
Kanskje det ikke slår like rent som før, men det slår fortsatt.
I meg lever det fortsatt mer enn en gnist av eventyrlyst, en lengsel etter å utforske og en iboende tro på at alt er mulig.
Den unge mannen i meg har ikke gitt helt opp.
Han lever videre i minnene, i drømmene og i den ukuelige optimismen som sitter dypt inne i sjelen.
Han er påminnelsen om at alder bare er et tall, og at ånden kan forbli ung selv når kroppen eldes.
Kanskje er det nettopp denne indre ungdommen som gjør at jeg ser verden med friske øyne.
Jeg ser skjønnheten i de små tingene i dag, noe jeg ikke i samme grad så tidligere. Jeg lar meg fortsatt inspirere av nye ideer ,og jeg er alltid klar for en ny utfordring.
Selvfølgelig er det dager da alderen gjør seg gjeldende.
Kroppen protesterer når jeg vil klatre i fjell eller danse natten lang; noe jeg forøvrig aldri har gjort eller hatt lyst til.
Men selv da er den unge mannen der.
Han hvisker i øret mitt og sier: Gi aldri opp. Du har mye mer å gi.
Og jeg lytter.
For jeg vet at den unge mannen i meg har rett.
Livet er for kort til å la det passere forbi uten å gripe grådig tak i det med begge hender.
Selv om kroppen min eldes, føler jeg meg ikke gammel på innsiden. Den unge mannen i meg lever videre med sin eventyrlyst og optimisme; og den viltre kreativiteten jeg hadde som barn, ungdom og voksen.
Jeg har på ingen måte den samme energien som jeg en gang hadde, men den indre gnisten har ikke sluknet. Jeg er fortsatt nysgjerrig, kreativ og alltid klar for å lære nye ting.
Jeg har levd et langt og rikt liv, og jeg har mye å dele med andre; uansett om de ønsker å ta i mot det eller ikke; men jeg har også beholdt evnen til å se verden med et barnslige vidunder.
Selv når ting ser mørkt ut, har jeg aldri helt mistet håpet. Jeg tror alltid at det finnes en løsning, og at det alltid er noe å se frem til.
Uansett hvordan du velger å beskrive det, er det én ting som er sikkert, og det er at den unge mannen i meg vil aldri gi seg.
Han er en del av meg, og han vil alltid være med meg.
Ungdommen i meg er det som er min sjel, og når den forlater meg så er det ikke mer igjen av den gamle veteranen; selv om jeg skulle bli holdt kunstig i live.
Livet mitt har vært en reise fylt med eventyr, utfordringer , tap og triumfer.
Hver opplevelse har satt spor, og minnene har blitt til veden som holder bålet i meg brennende.
Som knitrende flammer lyser de opp i mørket og gir meg varme på kalde dager.
Bål-lyset minner meg om de gangene jeg har stått på toppen av en knaus, kjent på vinden i ansiktet og sett verden strekke seg ut foran meg.
De bringer tilbake minnene om lange netter med latter og gode samtaler med familie, kolleger og venner.
De forteller historier om kjærlighet og tap; og ikke minst om mot og utholdenhet.
Hver erindring jeg har opplevd gjennom årene, og som dukker opp i minnene, er en vedkubbe som kastes på bålet og holder det i live.
Noen er små: De knitrer og brenner raskt opp, mens andre er store og brenner lenge.
Men alle bidrar de til å holde flammene levende.
Selv om årene går og kroppen min eldes så brenner dette bålet i meg fortsatt; og det er sterkt.
For minnene og erfaringene mine er ikke bare ved, de er også flammene.
De er lidenskapen og kjærligheten til livet som driver meg fremover.
De gir meg styrke til å møte nye utfordringer med et smil. De inspirerer meg til å fortsette å lære og vokse.
De minner meg om at livet er en gave, og at det skal leves fullt ut.
Bålet i meg vil aldri slukne, for det er næret av minnene og erfaringene fra et spennende liv, og de er en uvurderlig skatt som jeg alltid vil bære med meg på godt og på vondt.
Livet mitt har vært fullt av spenning og lidenskap, og det har gjort meg til den jeg er i dag, og det er ikke over før det er over.
Selv når ting er vanskelige, kan jeg finne trøst og inspirasjon i minnene mine.
Det snakkes om den olympiske flamme som aldri slukker, men det samme er det med det som brenner inne i meg også; det vil alltid være der så lenge jeg puster.
Jeg er takknemlig for alle de gode, og de dårlige, opplevelsene jeg har hatt, og jeg vet at de har gjort meg til et menneske med selvrespekt.
Jeg har levd livet mitt fullt ut, og jeg har ingen angrer som jeg ønsker å dvele med.
Gjort er gjort, og fakta er at jeg er her den dag i dag; kanskje med noen avslåtte skår her og der på glasuren; men jeg lekker ikke.
Barndommen er når du tror at et kvarter er en lang tid; og alderdommen er når du som gamling innser at et kvarters gang-tur i motbakke føles som en hel evighet.
Det eneste den unge vikingsjelen i meg ikke kan hjelpe meg med, uansett hvor mye jeg kaller den frem, er å gå fort i motbakker; men alt annet hjelper den meg med.
Livet er en sirkel. Vi begynner som barn, og vi vender tilbake til barndommen i våre siste dager.
Joyce Cary.