Alle dager er en liten feiring

Det beste ved å ha blitt pensjonist er at jeg får ubegrenset tid til å tilbringe med min kone.

I de nitten årene vi har vært gift, med hverandre, har det ikke blitt så mange årene til-sammen hvor vi har vært i samme hus.

Pendlingen og arbeidspresset holdt oss atskilt i uker og måneder av gangen, så pensjon er den perfekte tiden til å styrke båndet mellom oss.

Pensjon er som en lang ferie - uten sluttdato! Nå kan vi tilbringe dagene med å gjøre alt vi har lyst til, men sammen.

Endelig har vi tid til å sove lenge, spise frokost på sengen og se på våre favorittprogrammer uten å bli avbrutt av jobb eller andre forpliktelser.

Pensjon er tiden for å le, slappe av og nyte hverandres selskap. Vi har tross alt fortjent det!
Nå har vi mye mer tid til å snakke, lytte og vise hverandre hvor mye vi bryr oss.

Min viktige Bok Kyu fyller 70 år i dag, og det samme gjør da selvsagt også hennes tvillingsøster Ok Kyu.

Etter 17 timer på reise fra Seoul i Sør-Korea til norsk sommer for å feire 70-årsdagen sammen er det ikke til å unngå at en må samles rundt matbordet.

I Sør-Korea er måltider en sosial og familiesentrert aktivitet der det er vanlig å dele flere retter ved et måltid, og maten serveres ofte familie-stil der alle deler av de ulike rettene; en slags asiatisk tapas-kultur for å si det på europeisk måte.

Bordet er familiens hjerte, og bordet er der familiens historie er lagret, som koreanerne sier det.

Min kone fyller 70 år noen år før meg. Hun er kanskje eldre enn meg, men hun har mye mer livserfaring ... og sko; forferdelig mange sko.

Alderen er bare en illusjon, og hun ser bare yngre ut enn meg fordi hun vet hvordan man bruker sminke bedre.

Det minner meg om min gamle mor som var på Steen&Strøm og spurte om hun i kosmetikk-avdelingen kunne sminke henne så hun så litt yngre ut.

Da ble samtalen avbrutt av en håndverker som gikk forbi med ordene: redningen for deg frue er å bli med meg, jeg er uansett i gang med å sparkle en vegg i tredje etasje og har flere bøtter sparkelmasse å ta av.

Selv så trenger jeg ikke sånn derre sminke og rynkekrem, for ser jeg en rynke så spiser jeg bare en fet middag som øker vekt som strammer ut huden min.

Finner jeg flere rynker nå så blir jeg smellfeit.

Min kone og jeg vi har forskjellige aldre, men vi har det samme målet: å holde hverandre lykkelige.

De romantiske personene påstår at et godt forhold handler om to hjerter som slår som ett, men med hennes friske hjerte og mitt utslitte og ujevne pumpe-verk så høres vi ut som en rytmeboks når vi ligger ved siden av hverandre; hun er den jevne grunn-rytmen og jeg er slagverk-rytmene.

Pensjon er en tom gave-boks, og vi har bestemt oss for å fylle den til breddfull.

Jeg er ikke sikker på hva som er verre, å jobbe eller å være pensjonist; men i det minste har jeg nå tid til å klage over begge deler.

Min kone har en fantastisk humor som ikke alltid gjør det helt soleklart hva hun mener med det hun sier.

En gang hun skulle avsi en takk for maten til kelneren på Pers hotell åpnet hun med: sist jeg spiste hos dere så var potetene ukokt og sausen kald, men denne gangen var det helt motsatt. Jeg skal definitivt komme tilbake for mer - men med en større tallerken.

Hun kan si mye med få ord, og det er klart at det ikke alltid er like lett å forstå ordene hun prøver å si på norsk; men med litt godvilje så faller det stort sett på plass.

Hun elsker sjømat: som kleps, klabbe og leker, men hvem trenger -R-når en er gift med en militær kode-knekker som gir henne alt hun ønsker seg?

Jeg behersker flere målformer: bokmål, nynorsk og Bok-norsk, så kommunikasjonen flyter godt her hjemme.

Det eneste som kan bli litt slitsomt her hjemme er at hun snakker naturmedisin-norsk, så hver gang jeg åpner munnen for å innta en av hennes matretter så må jeg gjennom et foredrag rundt hva de ulike matrettene inneholder av antioksidanter, betakaroten, melatonin, collagen og vitamin-typer, samt hva de er godt for i de ulike inventar-delene inne i kroppen.

Akkurat det kan bli litt slitsomt da et koreansk måltid består av mange, ulike småretter.

Det eneste jeg skjønner ut fra det hun sier er at jeg umulig kan dø av noe som helst etter å ha spist disse rettene; bortsett fra om jeg blir påkjørt av en trailer.

En bekjent spurte meg en dag hvordan det var å bli pensjonist, og da brøt min kone raskt inn på mine vegne ved å svare vedkommende: han har endelig tid til å gjøre alt det han aldri hadde tid til å gjøre da han jobbet. Dessverre har han glemt hva det var.

Kanskje hun mener at jeg har blitt profesjonell lat; ikke godt å si.

Uansett; pensjon er som å være på en øde øy. Du har all tid i verden, men ingenting du må gjøre.

En annen ting er selvsagt at pensjonisttiden er den perfekte tiden til å reise rundt i verden, men en må husk å ta med seg kredittkortet, for pensjonen er ikke akkurat sjenerøs.

Før jobbet jeg ekstremt mye overtid og la disse pengene til side for å kunne sløse litt når det var behov for det.

Overtid i form av lange arbeidsdager i dag gir bare det som fortjeneste at kona påstår at jeg jobber for tregt.

Kona snakker mye om det at tiden går så fort, og at livet er så kort. Hun ser at døden som en dag ligger å venter der fremme.

Der er vi litt ulike, for jeg er udødelig, som jeg alltid har vært; i hvert fall så langt i livet.

Jeg overlevde jobben min i alle disse årene, så jeg kan sikkert overleve pensjonen også.

Det er mye som endrer seg når en blir pensjonist, ikke minst de kroppslige tingene.

Å bli gammel er som å bestige et fjell. Jo høyere du kommer, jo bedre er utsikten, men jo tyngre blir pusten.

Rynker er bevis på at vi har levd et godt liv; eller i det minste levd lenge nok til å få rynker. Uansett er begge deler til fordel for deg.

Å bli gammel er ikke så ille som det ser ut til, for tross alt vet vi hvor brillene våre er nå da det ikke lenger er flaut å bære dem i hurpe-snor rundt nakken.

Forfengeligheten forsvinner med alderen, det er sikkert og visst.

En annen ting ved alderdommen er at vi glemmer ting oftere, og fordelen med det er at folk tror oss når vi bruker det som unnskyldning for å slippe unna alt vi ikke gidder.

Selvfølgelig er det ikke alt som ar positivt ved å bli gammel, men vi har mer tid til å gå til legen; det er bare det at legen ikke har tid til oss. Vi får bare passe oss for å falle, så slipper vi å plage legestanden unødig.

Nå da jeg ikke har noe jeg må gjøre, så bruker jeg en del tid til å høre på radio; og da blir jeg noen ganger skremt av kvaliteten på de som har tatt over for oss.

Et eksempel på dette var når en ung metereolog skulle forklare hva han trodde var årsaken til at det var så lave badevann-temperaturer i Norge i år; han mente at det kunne skyldes at det var så kaldt i luften i juli.

Hvis dette er kvaliteten på de som kommer etter oss så vil jeg gripe sjansen til å fortelle dem at årsaken til at det er så mye gamle folk i dag kanskje har noe med at vi har levd så lenge; eller kanskje det skyldes at det er så lenge siden vi ble født.

Spis mere fisk sier myndighetene; med andre ord oppfordrer de oss til å betale sinnsyke priser for å få i oss kvikksølv og andre tungmetaller som den norske fisken nå er kjent for over hele verden; og jeg som trodde at det å oppfordre til å begå selvmord, og assistert selvdrap er ulovlig.

Nå har jeg blitt gammel, og jeg har pokker ikke dårlig samvittighet for det; så nå skal jeg gå ut og grille meg en saftig biff og spise poteter; så lenge jeg har råd til poteter da.

Så kjære dere som er ungdommer, dere har noe å glede dere til, for som pensjonist så har vi tid til å gjøre alt det vi aldri hadde tid til å gjøre da vi var yngre; som å sove lenge, se på TV og henge foran laptopen.