Nå MÅ vi glemme andre verdenskrig, sier folk; og mener antageligvis at vi da også skal glemme dem som var berørt av krigen og alt de og krigen sto for.
Personlig så befatter jeg meg sjelden med anger, for fortiden får jeg ikke endret på.
Likevel er det en ting jeg angrer på nå da jeg har fått tid til å lange tankestunder, og det er at jeg ikke var mer nysgjerrig på livet til mine foreldre og slektninger; deres historie.
Nå er det uansett for sent, for disse folkene er døde og deres innsats er for alltid borte fra historien.
Han som ble min far var ikke en som begynte å fortelle om sin tid, spesielt ikke fra krigens dager, uoppfordret.
Ved en tilfeldighet så jeg ham i en svensk/amerikansk dokumentar fra hans opphold i Sveriege mot slutten av krigen, hvor han fikk trening i nærkamp i det som jeg nå vet at var en gruppe spesialtrente elitesoldater i reservepoliti-troppene.
Jeg visste at han hadde måttet flykte, og at han ble trent av Polititroppene, men i alle år har jeg trodd at han var en regulær infanterist; ikke en kommandosoldat med spesialisttrening i eksplosiver.
Først nå falt brikkene på plass når det gjaldt hans særegne egenskaper; han var trent til dem.
I årene etter hans død så har jeg angret mye på spørsmålene jeg ikke stilte ham.
Hodet mitt hadde andre prioriteter en nysgjerrighet rundt han og familiens tid under krigen den gangen jeg vokste opp hos ham.
Noe visste jeg, og interessen for detaljene kom alt for sent.
Den eneste kilden jeg hadde igjen var hans brødre, og ikke minst hans enke; min mor.
Men den tiden de også levde så var jeg for opptatt med min egen karrière og fremtid, samt etablering av familie og deres fremtid.
Nå da jeg har nok av tid, og et enormt vitebegjær, så er det for sent.
Disse trauste Odølingene fra de store skogene på Hedmarken med grense til Sverige var bare en av de utallige, små og ubeskrevne grenselosene som gjorde en stor innsats, og hadde enorm betydning for noen få individer i det store krigs-skuespillet som utartet seg på norsk jord.
De i Odalen, og deres los-rute Spikern, ble aldri avslørt fordi disse losene hadde sin strenge omertá, et taushetsløfte etter mal fra italiensk mafia, som de alle overholdt; også etter krigen.
De var tause menn fra skogene, og de forholdt seg tause om sine handlinger både under og etter krigen.
Derfor gikk de og deres innsats rett over i den viktigste av alle historiebøker: Glemmeboken.
Farfar bar tydelige spor etter tyskerne og de norske nazistenes tortur ut livet, og da jeg en gang spurte ham hvorfor han ikke valgte å snakke for å slippe å få flere negler trukket av fingrene så svarte han bare det jeg visste fra før: Jeg har aldri vært så glad i å snakke, spesielt med fremmede.
Det var mange veier å komme til Sverige på, men flyktningeruten Spiker'n var en av de få som aldri ble oppdaget.
De flyktningene som kom denne ruta, hadde fått pass og tillatelse til å reise til Odals Verk for å kjøpe spiker. Noen kom fra Strandlykkja (stasjon mellom Minnesund og Tangen) og tok seg østover til Trautskogen og Bergsetra.
Denne turen starter ved Austvatn i Nord-Odal og går via Bergsetra.
Derfra gikk ferden over skogen mot Brandval og Grue og videre gjennom Finnskogen til de ble tatt imot på svensk side etter en farefull vandring.
En historie forteller om en familie som hadde en seks måneder gammel unge i ryggsekken alle disse milene. Han fikk sukkerbit med hjemmebrent på, slik at han skulle være stille.
Fem grenseloser ble drept mens de loset flyktninger, åtte ble tatt til fange og henrettet,
seksten døde i fangenskap.
Kilde: Kongsvinger festnings-museum.
De var ikke alle helter i sine gjerninger; som Svenskepungen, en drosjeeier som tok grovt betalt av flyktningene han kjørte til losenes oppsamlingsplass. Han huskes fortsatt, og hans etternavn er skjemmer for flere generasjoner inn i fremtiden.
Ubetydelige, glemte menn og kvinner forholdt seg tause i ettertiden og følte ingen sterke behov for å markedsføre sin innsats; og vi som var deres etterlevende hadde ikke tid til å finne og videreføre deres historie.
Far, som måtte flykte langs sine egne spor i Spikern fordi han ville yte mer innsats mot okkupantene og deres medløpere enn å lose og ble oppdaget, skapte ringvirkninger rundt seg.
De eneste sporene etter denne dramatikken i dag er fangeregisteret for Grini som viser at farfar, Olaf Aasen, Hans Olav "Olaf" Arntsen Aasen født 4/10 18, ble arrestert som gissel den 3. august 1944 for fars flukt til Sverige, ble Grini-fange nr 13417 den 11. august samme år, hvor han satt på Fallskjermen i vente av henrettelse.
Fra 11. februar 1945 ble han fange i Quislings Hønsegården; Berg fangeleir utenfor Tønsberg.
Det er alt historien har tatt med rundt disse fire Aasen-karene; og jeg føler at jeg har forrådt dem ved ikke å ville vite noe mer mens de levde.
Fra gamle brev vet jeg hvor han oppholdt seg i Sverige, når han på slutten av 1944 havnet med Polititroppen i Finnmark, og hans opphold der med minerydding der og i Trøndelag frem til langt ut på året 1946 før han turde å vende hjem til sin torturerte fars antatte vrede over fangenskapets årsak.
Der tok far feil, noe han ikke så ofte gjorde.
Hvorfor ble gutta på skauen utropt som krigshelter selv om de aldri gjorde noen annen innsats en å skamklippe tyskertøser da freden kom, og hvorfor er ikke Polititroppene i Sverige, som kjempet mot tyskerne i Finnmark på slutten av krigen, gitt sin plass i krigshistorien?
Akkurat det er et viktig spørsmål som reiser flere interessante problemstillinger rundt hvordan vi husker og tolker hendelser fra andre verdenskrig.
Begrepet gutta på skauen har blitt sterkt romantisert i ettertid.
Bildene av unge menn som flyktet til skogs for å unndra seg arbeidstjeneste har skapt en myte om at de var aktive motstandsmenn.
I virkeligheten var mange av dem unge menn som ønsket å unngå å bli sendt til fronten.
Selv om ikke de aller fleste av gutta på skauen var aktive motstandsmenn, ble de et symbol på motstand mot den tyske okkupasjonen.
Deres handlinger, selv om de var begrenset til å unndra seg arbeidstjeneste, ble sett på som en form for protest.
I senere år har det kommet mer nyanserte fremstillinger av gutta på skauen. Det har blitt påpekt at ikke alle hadde de samme motivene for å dra til skogs, og at noen av dem kan ha hatt mer egoistiske hensikter.
Polititroppene opererte på svensk side av grensen og deltok i kamper mot tyskerne i Finnmark.
Deres innsats var en del av et større samarbeid mellom Norge og Sverige under krigen.
Sammenlignet med andre motstandsgrupper i Norge har polititroppene fått mindre oppmerksomhet i den norske krigshistorien. Dette kan skyldes at de opererte utenfor Norges grenser og at deres innsats ikke var like godt dokumentert fra nork side.
Den norske krigshistorien har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på den nasjonale motstandskampen inne i Norge. Dette har ført til at andre former for motstand, som for eksempel polititroppenes innsats, har blitt mindre synlig.
Gutta på skogens pinlige og foraktelige opptreden ble det lite fokusert på av folk flest, men ble et fokus for kritikk fra de norske soldatene i Polititroppen; noe den norske regjeringen så på med udblide øyne og påsto at soldatene som kjempet i Finnmark var blitt kommunist-påvirket.
Skamklippingen av tyske kvinner etter krigen var en symbolsk handling som skulle uttrykke hat og hevn mot okkupanten.
Det var en måte å markere at krigen var over og at de som hadde samarbeidet med tyskerne skulle straffes.
I ettertid har skamklippingen blitt sett på som en form for justismord.
Kvinnene som ble skamklipt var ofte uskyldige sivile som hadde blitt tvunget til å samarbeide med tyskerne.
En kan kanskje unnskylde seg med at årsakene til skamklippingen var komplekse og hadde sammenheng med både individuelle og kollektive traumer etter krigen.
Spørsmålene jeg stiller meg og reiser er viktige for å forstå hvordan vi husker og tolker vår egen historie.
Det er viktig å være kritisk til de historiene vi blir fortalt og å se på hendelser fra flere perspektiver. Både gutta på skauen og polititroppene i Sverige spilte viktige roller under krigen, men deres bidrag har blitt tolket og vurdert på ulike måter opp gjennom historien.
Vi skylder de som var foran oss å få frem deres historie. På samme måte skylder våre arvtakere oss å holde vår historie i live når vi forsvinner fra historien.
Alt interessant foregår i mørket. Vi vet ingenting om menneskets egentlige historie.
Louis-Ferdinand Celine