Det er morsomt å være gammel; noen ganger.

Hver dag i en pensjonist liv består av en serie tilfeldige biter uten den strenge strukturen det var å forholde seg til en serie på fem arbeidsdager mellom hver helg.

Derfor skriver jeg dette i små bolker, sånn som hverdagen er for oss gamlingene som slipper å forholde oss til styrte dager.

Jeg elsker å være veldig godt voksen.
Det er som å være tenåring igjen, bare uten energi og med en konstant følelse av skuffelse. Jeg prøver så godt jeg kan å opptre som en voksen person, men inne i meg er jeg fortsatt en femåring som skriker etter oppmerksomhet og behov for aktivering.

Hva er meningen med livet før i tiden, den gang en jobbet?

 
Jo, det var å betale regninger og vente på at helgen skulle komme.
I dag, som pensjonist, så er det som før å betale regninger, men det er ingen helger å se frem i mot; for alle dager er helg nå.

Kjærlighet var i ungdommen som en brann.
Først er det varmt og lidenskapelig, så ble det bare aske og en følelse av å ha brent seg: for så å begynne på nytt.

 
I dag er den kjærlige følelsen der hver morgen, når jeg ser at både meg selv og kona har overlevd natten og kan få enda en dag sammen i sol eller regn.

Jeg prøver å leve et sunt liv som pensjonist, men jeg spiser like vel en kottelett med stor fettrand så ofte jeg kan fordi jeg vet at jeg en dag kommer til å dø; og da blir det ikke mer usunn mat en kan nyte inntaket av.

Som pensjonist, fast månedslønn uten overtid og kveldstillegg, blir en fokusert på det å ikke kaste bort penger på unødvendige ting; som å betale for sinnsykt rådyr parkering utenfor legevakten.

 
Så da spør en seg: hva er det beste med kreftbehandling? Man får i det minste gratis parkering på sykehuset.

Hver krone en ikke sløser bort på tull er en krone tjent til å bruke på noe annet, unødvendig tull for oss pensjonistene; som dyrt brød for å mate spurvene med i parken bak Fengselet i Hønefoss.

Det er hyggeligere å mate spurvene i parken enn å mate gribbene i den norske kjøpestanden.

Jeg har vurdert å begynne å drikke på mine gamle dager, for jeg liker ikke hvordan jeg ser ut over for andre når jeg er kjedelig. Dessuten vil jeg ved å gå på fylla ha noen forståelige unnskyldninger over for kona når jeg gjør dumme ting.

Her forleden beskylte hun meg for å ha spist opp hele konfektesken vi skulle ha til gjestene våre. Jeg begynte faktisk å tro på henne selv om jeg ikke er spesielt glad i søtsaker, men så kom jeg på at jeg bare hadde glemt å kjøpe konfekten hun ba meg om.

Samme dagen så lette vi begge huset rundt etter posen med pulverkaffe som vi akkurat hadde kjøpt, men så kom vi på at vi ikke hadde gått i butikken enda; og da vi kom dit så glemte vi å kjøpe kaffe uansett.

Det er ikke det at jeg har begynt å bli senil, jeg er bare ikke alltid til stede i hodet til rett tid.

Se her, jeg har jo en hund jo! som min gamle mor sa en gang jeg besøkte henne på sykehjemmet og viste henne bilder fra forrige besøk; men det hun så var et nær-bilde av var meg med skjegg.

Der er jeg ikke enda; blant de senile.
Jeg er bare der at jeg går ned i hagen, men ikke for alt i verden klarer å huske hvorfor jeg gikk dit; men så slår jeg meg til ro med at det sikkert ikke spiller noen rolle om jeg husker hvorfor, det var nok ikke så viktig like vell.

 
Ting haster liksom ikke mer da en blir pensjonist. Det å nok å gjøre tingene når en kommer på dem; som å slå av vannsprederen når det regner.

Det fine med å bli synlig gammel er at en kan fornærme yngre folk uten at de tør å reagere på det; fordi de tror at du er blitt en senil tulling.

De gangene folk snakker vidt og bredt til meg om ting som på ingen måte interesserer meg, så får jeg dem til å slutte med det ved å si: beklager, jeg hørte ikke hva du sa. Kan du gjenta det?

Og når de gjentar jeg det så sier jeg bare; nei, vent, det har jeg hørt deg si før.
Da gir de stort sett opp og lar meg få være i fred.

Noen ganger så tar jeg sjansen på at folk ikke kliner til deg når jeg som gamling føler sterkt for å være spydig, som da en yngre kar i nabolaget sto utenfor oppkjørselen sin sammen med sin samboer og vasket sin nyinnkjøpte stolthet, en liten Fiat Topolino el-bil, med en hageslange.
- Jasså, du vanner den for at den skal vokse seg til en ordentlig bil!

Han svarte bare med et avvisende grynt, så jeg la til at jeg hadde en maken bil som jeg blandet kunstgjødsel i bensinen.
- Var det noe lurt? spurte hans høflige samboer.
- Nei, nå går den ikke lenger.
- Hva gjør du da?
- Jeg går på vei til Audi akkurat nå for å kjøpe meg en ordentlig bil.

Nå har jeg nådd en alder der jeg slipper unna med hva som helst, og hvor jeg kan stille de store spørsmålene uten å måtte vente på et svar; for eksempel: hvorfor er det så helvetes vanskelig å åpne denne forbannede melkekartongen?

Jeg har nådd den alderen der jeg kan gå ned i byen i pysjamas og bare si: det er min pyjamasdag; og får aksept for det. Problemet kommer først når jeg er nede i byen og innser at jeg ikke bruker pysjamas når jeg sover.

Jo eldre du blir, jo mer tid bruker du på å vente på at livet skal skje, for så å innse at det allerede har passert; og når du endelig har nok penger til å gjøre alt du vil, så har du ikke lenger energi til å gjøre det.

Det eneste positive med å bli gammel er at du får lov til å være sur på alt og alle; og forvente respekt for ordene; mitt område, mine regler.

Å bli gammel er som å forberede seg til et maraton, bare for å finne ut at målstreken er en grav.

Det er bare å se humoren i det faktum at hukommelsen din med alderen er som en datamaskin der alt blir lagret på en floppy-disk som du ikke finner igjen.

Jeg er rett og slett så glad for å ha levd lenge nok til å se hvor morsomt alt blir når man blir gammel.