Knuste drømmer

Overgangen til pensjonisttilværelsen skulle være som en lang helg uten slutt etter en og hektisk arbeidsuke.

Livet skulle gå videre, med den eneste forskjellen at en ikke lenger måtte bryte av helgefreden med nye arbeidsdager.

Slik ble det ikke, og det er derfor jeg har levd hele livet uten å bygge meg noen forventninger til morgendagen; det betyr bare skuffelser uansett.

Hva du synes du har fortjent, og hva du faktisk har fortjent er to vidt forskjellige ting.

Min første sommer som pensjonist var bygget opp med bestilte reiser og håp om opplevelse; Stockholm, Trondheim, Hurtigruten; Trømsø, Barcelona, Madrid og London lå for tur.

Knuste drømmer er et uttrykk som beskriver en situasjon der håp, ambisjoner eller mål som en person har hatt, ikke blir realisert.

Det kan være snakk om store eller små drømmer, personlige eller profesjonelle mål.
Når disse drømmene ikke går i oppfyllelse, kan det føre til følelser av skuffelse, sorg og sinne; eller til og med apati.

Å oppleve at drømmene blir knust kan være vanskelig, det er en velkjent del av livet som en bare må akseptere for det det er.

Det eneste konstante i livet er forandring.
Heraclitus

Selv om håpet bare er en tynn tråd, kan det holde en stor drøm; og mitt håp er laget av solid Bjørnetråd.

Desto mer motgang jeg møter, desto mer innbitt blir jeg på det å ikke la meg bryte ned.

Akkurat nå så er Confucius ord noe som treffer meg som veldig realistisk og ekte: erfaring er den beste læreren, men regningen er høy.

Helt bokstavelig så stemmer disse ordene veldig godt etter å ha betalt for en tur med den overpriste Hurtigruten der jeg måtte ligge på ryggen på lugaren i selskap med bed-bugs å se pengene fly, for noen utsikt ble det ikke å se ut av lugar-vinduet så lenge en ikke en gang kunne vri på hodet.

Sånn er livet. Fall syv ganger, stå opp åtte, som de sier i Japan.

Å forstå at livet er en serie av overganger er helt sentralt for vår mentale helse og velvære.

Når vi aksepterer og forstår at endringer er en naturlig del av livet, blir vi mindre stresset når de oppstår. I stedet for å motstå endringer må vi lære å flyte med dem.

De å akseptere at ingenting varer evig gjør oss mer fleksible og tilpasningsdyktige. Vi blir bedre rustet til å møte nye utfordringer og muligheter.

De gangene vi opplever motgang eller tap vil det være lettere å komme seg gjennom vanskelige tider hvis vi har en forståelse av at dette er en midlertidig fase i livet; det styrker vår resiliens.

Overganger vil være katalysatorer for personlig vekst da det tvinger oss til å revurdere våre verdier, mål og prioriteringer.

Egentlig så er det er et svært interresant  spørsmål dette med at enkelte bare seg urettferdighet når ting går dem i mot, mens andre ser det bare som utfordringer som de må finne en løsning på.

Faktorer som kanskje påvirke hvordan vi opplever motgang ligger nok både i personlighet, oppvekts, erfaringer og kognitiv stil.

Optimistiske mennesker har en tendens til å se på utfordringer som midlertidige og overkommelige, mens pessimister ofte forventer det verste og ikke ser noe lys i tunellen.

Personer med et internt kontrollsenter, locus of control, mener at de selv har kontroll over sine liv, mens de med et eksternt kontrollsenter tror at eksterne krefter styrer deres skjebne.

Personer som har opplevd mye motgang i livet, mener psykologspesialistene at vil være mer tilbøyelige til å føle seg urettferdig behandlet, men akkurat der er jeg av erfaring mye mer nyansert en slike båsing-spesialister fordi jeg mener at det akkurat er all motgangen jeg har møtt som har gjort meg så sterk og robust i den form at jeg alltid kommer meg i gang igjen; og husker at det alltid kommer sol etter torden.

Og så kommer jeg ikke utenom det faktum at jeg har hatt foreldre som har lært meg å se etter løsninger på problemer i stedet for å klage, har gjort meg bedre rustet til å håndtere motgang.

Personer som har en tendens til å tenke i katastrofale termer, vil være mer tilbøyelige til å føle seg urettferdig behandlet, mens vi som har bygd opp en kognitiv stil, det som har med  erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre, heller går inn i et beredskapsmodus der målet er å løse en krise og ikke la den bekjempe oss.

Vi har alle en tendens til å søke informasjon som bekrefter våre eksisterende trosoppfatninger. Dette kan føre til at vi legger større vekt på informasjon som støtter opp under følelsen av urettferdighet.

Amygdala er den delen av hjernen er involvert i emosjonelle reaksjoner, spesielt frykt og sinne.

En overaktiv amygdala kan føre til at vi reagerer mer sterkt på negative stimuli, mens vi som er så heldige at den er understimulert slipper unna den lammende frykten og følelsen av urettferdighet.

Prefrontale cortex er den delen av hjernen er involvert i beslutnings-taking, problemløsning og emosjons-regulering, så en godt utviklet prefrontal cortex kvil hjelpe oss til å tenke mer rasjonelt og kontrollere våre følelser.

Med andre ord er jeg ikke bare en naiv idiot som godtar at verden ikke alltid spiller på lag med meg, men i stedet har jeg antagelig vis en ikke kontrollerbar hjerne som gjør at jeg ser mere lys enn mørke; kanskje jeg er hjerneskadet på en slags måte.

Det er selvsagt ingen enkel forklaring på hvorfor noen opplever motgang som urettferdighet, mens andre ser det som en utfordring.

En kombinasjon av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiller sannsynlig vis inn, men jeg tror av hele mitt hjerte at det viktigste er å være bevisst på hvordan vi selv tenker og føler; og å jobbe med å utvikle sunne mestringsstrategier.

Uansett. Akkurat nå så er ikke verden med meg, og det hadde selvsagt vært hyggelig å få være med de andre og fullføre de reisene vi har planlagt, men på den andre siden så åpner dette for at jeg kan få nyte ro og fred hjemme mens jeg leser mine nyinnkjøpte bøker: Norge under Roma, og Mammas Svik.

Blir det slutt på motgangen så kan jeg sannsynlig vis få oppleve å lese disse bøkene i godstolen på terrassen i skinnende sol og med et par flasker Estrella Dam Barcelona.

Hver mørk sky har en sølvkant, brukte min tante Olga å si, og av erfaring så vet jeg at det er etter en tur i en mørk tunnel at dagslyset er mest blendende.