Forskning viser at de fleste opplever overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist som en positiv livsfase.
De vanligste, positive aspektene ved å gå av med pensjon omfatter mer frihet økt livskvalitet, større nærhet til familie og venner; og ikke minst nye muligheter som åpner seg foran en.
Forskningen tyder også på at pensjonister generelt har bedre mental helse enn personer i arbeid, noe som sannsynlig vis skyldes mindre stress, mer fysisk aktivitet og et større, sosialt nettverk.
Det finnes selvsagt ikke noen alle som en-garanti i dette, men det er viktig at de aller fleste opplever at den kanskje noe forvirrende overgangen etterhvert går over til hovedsakelig nytelse av pensjonisttilværelsen.
Skal jeg summere opp mine førte seks måneder som pensjonist med et sportslig begrep, noe jeg sjelden bruker, men som ligger i OL Paris-ånd, så må det være med uttrykket å komme dårlig ut i starten.
Livetets gang for min del har liksom fått det som varemerke å gi meg en dårlig start; jeg er som en rakett som alltid blir skutt opp i feil retning, men i det minst er det konsekvent.
Livet har en unik evne til å gjøre en enkel oppgave for min del til et komplisert puslespill.
Det er som om jeg har en indre utfordrer som elsker å gjøre ting vanskeligere for meg enn de trenger å være.
I slike situasjoner kunne jeg selvsagt sette meg ned å prøve å finne svar på hvorfor det er sånn og hvilke deler av denne skjebnen som er selvforskyldt; for det er garantert dårlige prioriteringer og valg som ligger bak dette.
Dette velger jeg å ikke søke så mange svar på, for da graver enn seg bare ned i selvforakt, skyldfølelse og anger.
I stedet så aksepterer jeg bare at de fleste mennesker er født med en stjerne på skulderen, men at jeg derimot, tydeligvis ble født med ett stort, fet spørsmålstegn på min skulder.
Men hey, det gir i hvert fall gode historier å fortelle senere.
Jeg har aldri trodd på skjebnen, men den er en veldig god unnskyldning for meg når det passer seg; og som gjør at jeg ikke trenger å angre så mye.
Det er menneskelig å søke etter forklaringer når ting ikke går som planlagt, og det er lett å falle for fristelsen å skyve skylden over på eksterne faktorer som skjebnen.
Det kan for mange av oss være smertefullt å innrømme at vi har gjort skjebnesvangre feil, og det er en naturlig forsvarsmekanisme i meg å beskytte mitt eget ego; spesielt når en i ettertid må leve med konsekvensene av det å ha gjort graverende feilprioriteringer i livet.
Jeg ønsket så gjerne å tro at jeg har kontroll over mitt liv, og når noe nå har gått galt så er det vanskelig å akseptere at jeg slett ikke alltid har hatt denne makten.
Ved å analysere våre egne feil kan vi lære av dem og unngå å gjenta dem i fremtiden har alltid vært mitt mantra, men det er forskjell på liv og lære for min del.
Nå har jeg lært, men det er ikke lenger noe jeg kan gjøre med det.
Nå sitter jeg da her, midt i en dårlig start, hvor det er vanskelig å se hvordan jeg skal kunne ta igjen de andre pensjonistene som lever livet i feltet langt foran meg.
Det eneste jeg har i drikkeflasken min er superdrikken som er en blanding av selvironi og optimisme.
Ja, så har jeg nå virkelig innsett at selvironi er en fantastisk måte å lette på stemningen med for å jogge videre; og samtidig vise at jeg har litt selvinnsikt igjen i forhold til å akseptere egne feilgrep!
Hver gang jeg prøver å summere opp mitt levde liv så havner jeg nesten alltid opp med den kjensgjerningen at jeg er et walking, talking paradox; jeg lærer av mine feil, men klarer likevel å gjenta de samme feilene med imponerende regelmessighet.
Jeg er en ekspert på å undervurdere hvor lang tid ting tar. Det er som om jeg har en innebygd tidsforvrengning som gjør at timer føles som minutter.
Min oppsummerte, reelle livsfilosofi er enkel: Lær av andres feil, og gjenta dem så du kan lære av dem selv.
Jeg er en rask elev... rask til å lære at jeg ikke har peiling på det som har vært, og er, viktig i livet.
Jeg har en svart belte i å trekke på skulderen av personlige konsekvenser. Det er min skjulte talent.
Min travle mor med et hushold hvor hun daglig tok seg av egne og andres barn, sa alltid: jeg elsker å sitte i ro å lese, og det får jeg tid til når jeg havner på gamlehjem.
Denne forventningsfulle tankegangen adopterte jeg etter hvert, spesiel de siste to tiårene av mitt yrkesliv; helsen kan jeg rydde opp i da jeg blir pensjonist og får tid til det.
Så viser det seg at det virkelige livet er å sammenligne med en boks med sjokolade; du vet aldri hva du får, men det er alltid en sjanse for at det er en og annen kamel du må svelge ned.
Jeg er en optimist. Jeg tror at det alltid er en løsning, selv om jeg kanskje ikke helt vet hva disse løsningene er.
Livet er en lang reise i mange etapper, og jeg er definitivt på feil buss igjen.
Jeg er en mester i å skape kaos i eget liv.
Det er som om jeg har en indre tornado som følger meg overalt; enten det eller så har jeg hatt mye skjebne-styrt uflaks i livet.
Det kan være både morsomt, og litt og litt vemodig, å reflektere over den evig optimistiske personen som kanskje unngår noen realiteter.
Jeg vet at jeg er så opptatt av å se det positive i verden at jeg noen ganger glemmer å se etter det virkelige.
Optimisme er min superkraft, men noen ganger føler jeg meg mer som en superhelt i en veldig dårlig tegneserie.
Jeg danser gjennom livet med hodet i skyene, og håper at ingen banker på og forteller meg at det regner.
Så kanskje hadde min tante Olga, som alltid, rett når hun sa til meg: du er en mester i å se muligheter, men noen ganger er det viktig å se begrensningene også.
Nå ser jeg noen av disse begrensningene, men velger å ikke fokusere så veldig mye ved dem.
Det er lett å være optimist når alt går bra, men det virkelige testet kommer når livet kaster deg en kurveball.
Selv om jeg sjelden har klart å skåre en tre-poenger på basket-banen så har jeg i livets spill skåret en del ett-poengere som har gjort at jeg har kommet meg videre til finaleomgangen i livet.
Så for å oppsummere et aktivt og spennende liv, inkludert et halvår i pensjonisttilværelse, så kan jeg vel med hånden på hjertet si at livet ikke har gitt meg noe gratis; og slett ingen støtte fra helsevesenet.
Men en stor gave har jeg fått med meg på hele reisen: optimisme; og optimisme er en ren og skjær naturmedisin som fungerer i alle situasjoner.
Det forsterkende uttrykket ren og skjær brukes for å understreke at noe er helt og fullt, uten blanding eller modifikasjoner.
Det er en måte å beskrive noe som er ublandet, ekte, og absolutt.
Dette betyr ergo at ren og skjær glede er total og uten skygge av bekymring.
Så nå så sitter jeg akkurat nå om bord i Hurtigruten, sliten med smertefulle lunger og brystkasse, og selvsagt irriterende, bjeffende av hoste, litt borte fra alle de andre turistene på dekk og nyter solen over Lofoten.
Så både skuta og livet går videre mens nye minner og rolige opplevelser mater seg inn i en sliten hjerne.
Når en står fat i myra med begge beina så får en benytte sjansen til å se seg rundt og nyte synet av multe-myren en ikke når frem til.
Multe er uansett penere å se på enn behagelig å spise uansett.