onsdag 14. august 2024

Tidligere patriot og kommende pensjonist-flyktning.

Jeg har endelig funnet svaret på hvor paradiset mitt blir fra 2025; det ligger ett sted mellom bassenget og kjøleskapet i Porto Colom.
Det finnes bare to årstider der nede: før siesta og etter siesta.

Fattige pensjonister tvinges til utlandet.

Over 50.000 pensjonister i Norge lever under EUs fattigdomsgrense, og mange av dem flykter utenlands for å få pensjonen til å strekke litt lenger.

Norge er ett av verdens desidert dyreste land på bo i, og det merker de over 50 0000 minstepensjonistene med månedlig utbetaling på 15 000 kr veldig godt.

De rett og slett MÅ flytte ut av landet for å tøye pengene.

Sverige har et stort antall, norske, politiske pensjons-flyktninger, og en kan kanskje si at historien gjentar seg på grunn av grådige og sviktende politikere.

For 84 år siden flyktet nordmenn til Sverige med bakgrunn i sviktende Regjering; og ikke minst på grunn av den nazifiserte politikken til Vidkun Quisling.

I dag flykter norske pensjonister til Swea-riket med bakgrunn i Regjeringens mangeårige svik, grådighet og manglende fattigdomsfokus; og ikke minst på grunn av vingle-politikken til Jonas Ghar Støre.

Hvem bryr seg om denne pensjonist-flukten? Ingen av de med makt til å rette opp forholdene i hvertfall. For dem er det bare snakk om tall og ikke mennesker.

Personer bosatt i utlandet mottok 16,88 milliarder kroner fra NAV i 2023, og selv om det er mye penger, så utgjør det mindre enn to prosent av våre samlede utbetalinger; er myndighetenes eneste svar på dette.

De har selvsagt rett at dette bare er et regnestykke for dem, på samme måte som det er i vår personlige regnskap når vi betaler avgiftene på å bli kvitt vår hjemme-søppel; i snitt 2% av minstepensjonen pr år.
For dem er dette rett og slett bare et Renovasjonsgebyr som de gledelig betaler for å bli kvitt de plagsomme minstepensjonistene.

Jeg er ikke minstepensjonist, og jeg ligger godt over gjennomsnittet for utbetalt pensjon på 290 000 pr. år i Norge, men den pensjonen jeg får er ikke stor nok til at jeg er blitt blind for de som har det dårligere enn meg; og heller ikke er den så stor at kronekurs, avgifter og skatt ikke betyr noe for hvordan jeg regulerer mitt eget forbruk; og hvordan jeg kan planlegge reiser og hotellopphold, spising ute og andre ferieaktiviteter.

På en annen side, hvilken pensjonist trenger egentlig ferieopplevelser; vi har jo uansett fri hver dag resten av livet, og blir vi hjemme så slipper vi alle disse tilleggsavgiftene vi pådrar oss ved å reise; som seteavgift, flyplassavgift, av og påstigningsavgift på bryggene i fjorden, innsjekkings-gebyr på hoteller i Norge. Det er jo bare småsummer hver gang, men som de gamle sa da jeg var ung: mange bekker små gjør står å.

Vi har vel egentlig bare to valg; å flykte fra landet eller å godta den politiske grådigheten vi lever under; og som tvinger mange av oss til å handle på kinesiske TEMU for skaffe oss den ekstra-luksusen vi føler at vi trenger.

Grådighet er både en personlig utfordring og et myndighets-onde.

Psykologisk sett kan grådighet ses som en umettelig trang etter mer av noe, ofte materielle goder, makt eller sosial status.

Helt ærlig så vurderer kona og jeg sterkt å avslutte våre liv i Norge fra 2025 og selge unna det vi har. Hun ønsker å fortsette siste del av sitt liv i Sør-Korea, og jeg på Mallorca. Hverken klimamessig eller økonomisk finner vi lenger noen glede av fedrelandet mitt.

Fedrelands-følelsen, eller nasjonalfølelsen, er et komplekst og individuelt fenomen som blekner veldig bort hos meg nå; ikke minst fordi vi har det tregeste helsevesenet i den vesteuropeiske verden. Det er kanskje et bra system sett fra myndighetenes propaganda, men for folk fles betyr det å vente, betale for utallige konsultasjoner; og tygge de billigste medisinene på markedet.

For oss som er kommet opp i årene og pensjonsalder så merker vi helsevesenets behov bedre enn tidlige i livet da vi stort sett var friske. Etter 18 måneder med store smerter er jeg fortsatt under utredning og mistanke hos de ulike legene om at jeg er hypokonder som ikke aksepterer at de mener at behandling av symptomer er bedre medisin enn å spore og behandle årsak.

Det er tilsynelatende veldig normalt at en brekker ribbe-bein hver gang en får en hostekule.

Etter snart sju årtier som patriot har jeg pakket ned det norske flagget og lagt det dypt nede i kassen min med militærutstyr, og det er lite sjanse for at jeg pakker det frem igjen.

Nå sitter jeg i gyngestolen min på terrassen under det Mallorcanske, Spanske og Sør-Koreanske flagget; symbolet for land som faktisk bety noe for meg i dag.

Det er noen trekk ved den norske kulturen som har blitt fremhevet i forhold til det å ikke protestere, men godta.

Nordmenn har en tendens til å søke konsensus, samsvar i meninger og holdninger, for å unngå konfrontasjoner.

Dette fører til at vi er mer tilbøyelige til å godta situasjoner, selv om vi ikke er helt enige.

Generelt sett har nordmenn merkelig nok høy tillit til myndighetene og institusjonene. Dette vil føre til en følelse av at systemet fungerer godt nok selv om det slett ikke gjør det, og at det derfor ikke er nødvendig å protestere.

Selv om Janteloven ofte blir overdrevet, så vil den bidra til en holdning om at ingen skal tro de er bedre enn andre. Dette vil dempe trangen til å stå frem og uttrykke uenighet.

Det er imidlertid viktig å understreke at dette er generaliseringer gitt av de utenfor vårt land som vurderer oss som trauste og tålmodige folk; og litt naive.

Gjennom historien har det vært flere perioder med sterk motstand og protester i Norge, for eksempel under okkupasjonen, under Vietnamkrigen, og i forbindelse med ulike sosiale og politiske spørsmål; men det å gå i et tog med plakater en gang i mellom er bare et rop i mørket.

Det er ingen som utfordrer myndigheter og politikere, og som stiller dem til veggs. Vi er for snille og mener at det får holde med å stemme på valgflesk og falske lovnader i den tro at de denne gangen skal holde det de lover.

Det kan være flere grunner til at ikke flere nordmenn protesterer. En av dem tilbake i tid var frykten for konsekvenser; å bli stemplet som kommunist og samfunnsfiende. Noen kan være redde for å miste jobben, venner eller familie hvis de blir for åpne med sin uenighet.

Noen vil føle at de ikke har nok kunnskap om et tema til å ta stilling; og antar at det de ser og føler selvsagt er feil når myndighetene sier at det er det.

Mange vil føle at deres individuelle handlinger ikke vil utgjøre noen forskjell uansett.

Det norske sinnelaget er et sammensatt fenomen som påvirkes av en rekke faktorer.

Selv om nordmenn generelt sett er kjent for å være samarbeidsvillige og konsensus-orienterte, betyr ikke det at vi ikke kan protestere.

Det er viktig å huske at det finnes mange måter å engasjere seg i samfunnsspørsmål på, og at hver enkelt av oss har en teoretisk mulighet til å bidra til en positiv forandring blant annet ved å gå inn i politikken og la oss korrumpere da vi får makt og velstand for oss selv.

Vi andre, vi som har levd lenge og har mistet patriotismen vi før hadde velger kanskje for første gang å rømme fra problemene; Norge.

Jeg har lest meg opp på de ulike myndighetenes propaganda når det gjelder helsevesen, skatt og goder; og ser da at Norge påroper seg å være best i verden.

Så har jeg selvsagt snakket med vanlige mennesker som bor, lever og føler i de landene vi vurderer for asyl.

Dette har jeg satt sammen med egne, mine nærmeste og venners erfaringer fra fedrelandet; og det jeg ser er at det å betale for helseforsikring på feks Mallorca er billigere i året enn det jeg har brukt på legekonsultasjoner, blodprøver, røntgen og MR i året som har gått.

Små summer her og der over veldig lang tid for å få svar på prøver som det tar uker å få resultatene i fra; mange bekker små gir en forbannet stor å. 

Som pensjonist så har jeg mye tid, men ikke så mye at jeg er komfortabel med å måtte vente to uker på all verdens prøvesvar, og i mellomtiden rekke en oppfølgings-time eller to mellom prøvetaking og svar; oppfølging på noe de venter på svar for å finne ut hva er.

Bare siden jeg ble akutt sykere for en uke siden så har dette kostet meg 1397 kroner i egenandel bare for intetsigende oppfølging hos en utnevnt fastlege, gjentatte runder på røntgen og blodprøvekonoret; men ingen svar før om to uker.

Fordi jeg har så forbannet mye tid, og så lite jeg kan bruke den på akkurat nå, så har jeg også ført logg over tapt tid på å finne akutt-leger og tid på venterom den siste uken; elleve timer og femtitre minutter på fem dager.

Denne ventetiden har i tillegg kostet meg 772 kroner i parkeringsavgift utenfor legevakt, sykehus og legekontor.

Totalt har dette kostet meg 2169 kr. den siste uken; og selv med min pensjon så sier det seg at jeg ikke har råd til dette over tid. Faktisk så er dette mer enn flybillett fra Gardermoen til Palma de Mallorca for kona og meg; inklusive bagasjeavgift, sete-avgift, sete-skatt og flyplassavgifter.

Jeg vil til og med ha råd til en velkomst Estelle Dam i Palma, pluss driks til servitøren for denne prisen.

Velstands-Norge?

Mange eldre nordmenn velger å bo i Spania.

Dette skyldes ofte ønske om et varmere klima og en lavere levekostnad.

Det er imidlertid viktig å understreke at Spania også har sine utfordringer, som for eksempel et dårligere utviklet velferdssystem enn Norge, advarer myndighetene her.

Etter over 30 år på Mallorca, og i tett forhold til Mallorcanere, så kjenner jeg forholdene der godt og finner ikke ett eneste argument for ikke å flykte dit; rømme fra et fedreland som ikke en gang kan være ærlige med sine borgere:

I en overgangsperiode kan det være at du i en kort periode må levere skattemelding og betale skatt både i Norge og i Spania om du flytter dit, er svaret fra norske myndigheter, med henvisning til innholdet i St.prp. nr. 21, Om samtykke til ratifikasjon av en skatteavtale mellom Norge og Spania, undertegnet i Madrid den 6. oktober 1999.

De spanske myndighetene er ærligere og tydeligere i sitt svar: overgangsperioden er på  minimum 4 år, og du må betale 19% skatt til Spania opp til 6000 Euro, og 23% til Norge; uten noen øvre begrensning.

Hvem av dem som sitter på hele sannheten vil jeg finne ut da jeg flytter til Porto Colom, men ærlig talt så er tilliten min til spanjolene nå langt større enn til de norske myndighetene.

Patrioten som har jobbet, skattet til og levd i Norge det meste av sitt liv pakker forhåpentlig vis flytte-kassene i 2025 og flykter i skam og skuffelse over fedrelandet; og han sender det norske flagget til Hadeland og Ringerike Avfallsselskap AS sammen med alle sine patriotiske følelser for fedrelandet han en gang elsket så høyt.

Pensjons-tiden er en overgang; det er sikkert og visst.