Selv i den tørreste ørkenen kan det finnes en skjult kilde.
Jeg tror at de fleste forventer å få oppleve pensjonisttilværelsen som en fortjent, etterlengtet belønning, etter mange års arbeid. Det er en tid for å slappe av, reise, dyrke hobbyer og tilbringe mer tid med familie og venner.
Pensjon er ofte forbundet med frihet, fleksibilitet og muligheten til å gjøre de tingene man ikke har hatt tid til tidligere.
Skal jeg være helt ærlig så la jeg aldri noen planer for min penskonstid fordi jeg rett og slett ikke forventet at den heller skulle bli den drømmen man ofte ser for seg på veien dit.
De to viktigste personene i min oppvekst, de to jeg fikk som foreldre, uttalte begge to sitt realistiske syn på det å nå frem til pensjonsalder når de selv nærmet seg: selv om pensjon for mange er en etterlengtet fase i livet, er det viktig å være realistisk og forberede seg godt på de utfordringene som kan oppstå.
De fikk så evig rett at det er viktig å være realist, og å være forberedt på at ting ikke alltid blir som en ønsker. Jeg syntes de var unødvendig pessimistiske, men så viste det seg at det var lurt av dem å ikke legge for mange drømmende planer; for det skulle det vise seg at bare ville blitt en stor skuffelse for dem.
Ingen av dem fikk oppleve noen fortjent belønning, etter mange års hardt arbeid.
Det er som om det ligger en forbannelse over oss som vokste opp i huset på Aasen.
Hvorfor opplever noen mennesker at deres drømmer aldri blir virkelighet; selv de minste?
Jeg vet at akkurat det er et spørsmål som har fascinert filosofer og forskere i århundrer; og som i livsevalueringens tid også fascinerer meg stort.
Det generelle svaret er vel kanskje det at livet rett og slett er fullt av uforutsette hendelser og utfordringer som kan komme i veien for å realisere drømmer; og som for noen alltid vil komme i veien.
Men hvorfor?
Noen ganger er det vel rett og slett uflaks.
Begrepene flaks og uflaks er ofte brukt for å beskrive hendelser som virker tilfeldige og uten noen åpenbar årsak; men finnes det egentlig noe slikt som flaks eller uflaks; eller er det bare en måte å forklare hendelser vi ikke helt forstår?
Mange hendelser i livet er preget av tilfeldigheter.
Vi kan være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Disse tilfeldighetene kan føles som flaks eller uflaks, avhengig av utfallet; og kanskje spesielt for oss som har en tendens til å være på feil sted til feil tid hele tiden.
Vi har en medfødt evne til å legge merke til mønstre, selv der de ikke finnes.
Hvis noe positivt skjer etter at vi har gjort en bestemt handling, kan vi lett tro at det var handlingen som forårsaket det positive utfallet; noe som kalles for bekreftelsesbias.
Denne teorien sier at små endringer i begynnelses-betingelsene kan føre til store forskjeller i utfallet; noe som forklarer hvorfor tilsynelatende små tilfeldigheter kan ha store konsekvenser.
Men inget ting av dette forklarer hvorfor noen ser ut til å leve med flaksen på sin side, mens andre bare har uflaks; eller om det faktisk finnes noe som heter flaks og uflaks.
Kanskje far hadde den eneste fornuftige konklusjonen på dette spørsmålet da han gjentatte ganger avfeide det ved å gi meg rådet: i stedet for å bekymre deg for flaks eller uflaks, kan du fokusere på å gjøre de beste valgene du kan ut fra det du får; og jobbe hardt for å nå dine mål.
Det var et godt råd som jeg prøvde å leve opp til gjennom arbeidslivet, og kanskje det var der jeg gjorde den feil som jeg i dag opplever som uflaks; at jeg prioriterte å jobbe hardt for mine arbeidsgivere.
Kanskje burde jeg sagt: faen heller, dette er vel ikke mitt ansvar; og gått hjem klokken fire og holdt helgene hellig?
Kanskje skulle jeg prioritert en dårligere betalt, og mindre interessant jobb, nær hjemstedet for å slippe å pendle og bo i utfordrende miljø?
Kanskje skulle jeg prioritert trening fremfor lange arbeidsdager, eller prioritert kål i stedet for kjøtt?
Hvilken hjelp er det i å angre på å ha jobbet hardt, prioritert fei, og fått nedslitt kropp og ødelagt helse?
På den ene siden kan det føles urettferdig at man har ofret så mye av seg selv uten å få noe tilbake, men på den andre siden er det for min del vanskelig å se for meg et annet liv der jeg ikke har jobbet like hardt og målrettet i et yrke som jeg har gledet meg til hver dag jeg har stått opp.
Selv om det kanskje er fristende å dvele ved hva som kunne vært, så har det ingen nytte for nåtiden og fremtiden. Gjort er gjort, og så får en bare leve med det.
Fortiden er fortiden. Vi kan ikke endre den, men vi kan lære av den underveis; men andre ting er det alt for sent å endre på; spesielt når en ikke tror på tullet om at en lever mer enn en gang.
Vil du være med på leken, så må du tåle steken, ropte vi barna når en eller annen begynte å gråte under litt vill lek.
Der et gammelt ordtak som ofte brukes for å understreke at hvis man velger å delta i noe, må man også være forberedt på de negative konsekvensene eller utfordringene som kan oppstå. Det er en måte å si at man må være villig til å ta både det gode og det dårlige.
Hvis du velger å ta på deg en krevende jobb, må du være forberedt på lange arbeidsdager, stress og slitasje på kroppen.
Så i dag så setter jeg meg bare tungt ned når kroppen ikke vil og trøster meg med uttrykkene til de som ble gamle før meg: ingen rose uten torner, det er ikke bare-bare, og til slutt man må tåle litt mølje for å få honning.
Mølje, som ord og ikke matrett en med brødbiter i kraften fra koking av rull og sylte, er ikke et ord som høres så ofte i dagligpraten, men det har en interessant historisk bakgrunn da det er en gammel betegnelse på noe som er grovt, ubehagelig eller kjedelig; og som kan sammenlignes med uttrykk som møkk eller søl.
Så hvorfor brukes det i uttrykket man må tåle litt mølje for å få honning?
I dette uttrykket symboliserer mølje de utfordringene og vanskelighetene man må gjennomgå for å oppnå noe godt; og hvor den søte, klisne honningen representerer belønningen eller suksessen.
Det samme kan det være, for jeg er ikke så glad i honning uansett.
Den største belønningen er uansett ikke det du får på slutten av reisen, men de opplevelsene du har fått underveis.
Det er min trøst i dag; og det er mitt viktigste argument mot det å grave seg ned i anger for alt som er for sent.
Den som har mottatt sin straff får sone den som best en kan.
Det er i stillheten i ørkenen at vi hører vår egen stemme best.
Å være alene og konfrontert med våre egne tanker kan føre til dypere innsikt.