Minner om mor

Hver gang jeg spiser brune bønner så tenker jeg på mor, og hvordan hun med mødres medfødte sleipt lærte meg å like dette som barn; æsj-mat.

I 1969 var jeg 11 år og ble en av de mange ungene som så på Kruttrøyk sammen med familien på lørdagskveldene.

Kjempen Matt Dillon, med norske aner, og dama hans Kitty tok landet med storm sammen med de andre borgerne i Dodge City.

I hagen og på jordene lekte vi, alle ville være Matt, Quint eller Clayton, men snål som jeg var så var min store helt den klønete, hjulbente Festus Hagen som ikke en gang hadde hest, men red rundt på mulldyret Gunsmoke.

Her stilte jeg meg for hogg for mor, for det var aldri mange episoder mellom hver gang som Festus spiste brune bønner og flesk.

Hun lot agnet ligge ute, men trakk meg inn da Samvirkelaget i Austvatn reklamerte for Festus hermetikk. 

Vi spsite aldri hermetikk i hust på Aasen, men mor brukte innholdsbeskrivelsen i reklamen og skudde sammen en rett som var en blanding av tykk tomatsuppe, brune bønner og fleskebiter.

Stekt flesk, eller flæsk som det heter på ordentlig, var tross alt nasjonalretten i Odalen på den tiden.

Med flesk til så fikk vi ned både lever, lungemos og blodklubb.

Kunne Festus like det så likte jeg det; etter hvert.

I dag er bønner en viktig del av kostholdet mitt, med og uten flesk; og selv nå så skjønner jeg ikke helt hva som er så godt med det.

Kanskje lever kløna Festus fortsatt ette eller annet sted inne i meg og har blitt en del av min identitet; godt festet til den delen av hjernen som styrer hva en har lyst på av mat fra den gangen en ble skjemmet bort med mors mat.

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke er helt som alle andre; eller ikke helt stueren som tante Olga ville sagt det.

Slik har det vel alltid vært tror jeg.

Jeg var aldri redd for å skille meg ut, og var nok den eneste som dukket opp på barneskolen med pultost på matpakka; bødskive med smør og pultost under et øvre lag med smør.

Når jeg tenker tilbake på livet så var, og er jeg, kanskje litt Festus; lojal, litt enfoldig, godhjertet og til stor del klumsete.

I Kruttrøyk-serien var ikke Festus alltid den mest grasiøse eller smarte personen, og han  havnet ofte i morsomme situasjoner som han uforskyldt hadde lagt grunnlaget for selv med sin klumsethet.

Akkurat der kan jeg godt kjenne igjen meg selv.

Nok om Festus som person, og som bestandel i min personlighet; og over til min mor.

I de siste ukene har hun og hennes like-mat-trening fra barndommen vært til frustrasjon hos meg.

Jeg vil lage og spise lever i fløtesaus!

Dette har ridd hjernen min nesten daglig de siste ukene, men sannsynligheten for å få oppleve det igjen er tilsynelatende like usannsylig som at Sanda Bullock skal ringe meg opp på mobilen og fortelle meg at hun lengter etter meg.

Vel, jeg lengter etter stekt lever i fløtesaus med løk!

Jeg har vært over hele Hønefoss og Charlottenberg på jakt etter storfe-lever, men det ser ut til å være like håpløst som å jakte på den avskyelige snømannen i Himalaya.

Å finne en migo en yeti , eller en kilo lever ser bare ut til å være umulig, selv om den hele tiden påstås at det er observert og har etterlatt seg spor.

Nå går det rykter om at en storfe-lever er observert i en kjøttdisk i Årnestraktene.

Siste bomtur på lever-jakt var på Meny denne uken der en av de ansatte sa at de hadde frossen lever i frysedisken, men så viste det seg at de ikke har frysedisk i det hele tatt.

En kan ikke en gang stole på guidene sine, bortsett fra at de vekker et lite håp i en for en stakket stund.

På Exstra skjønner ikke de ansatte forskjell på storfe og gås.

Det er nesten så en får lyst til å angripe den dumme kua på Extra og rive ut levera hennes så en får mettet sine lyster.

Det er mat i alle pølser, svarte en ansatt på Rema 1000 meg overbærende en gang jeg spurte om de hadde innmatpølser til jul, så hva kan en egentlig tillate seg å forvente når en spør?

Jeg har jo skjønt, og så smått akseptert, at jeg er blitt gammel og utgått; men at matvarer som gruppe avgår med døden for aldri å vende tilbake er noe jeg ikke liker å måtte akseptere.

Hva hjelper det å lage hverdagskost fra minnenes kokebok når en ikke lenger får tak i rådvarene?Nei, en får vel nøe seg med leverpostei på brødskiva og drømme tilbake til den tiden da disse rådvarene kom i fast form og ikke som malt og utspedd gørr.

Det ser ikke ut som om en får oppleve noen gjenoppstandelse med det første, nei!

Det verste med alderdommen er at man husker barndommen så godt.

Helse er noe man selv skaper, det får man ikke hos legen.

Jeg vet ikke hvordan det er med andre pensjonister, for jeg har ikke kontakt med så mange av dem, men jeg vet at jeg personlig hele tiden drømmer om å oppsøke og oppleve noe eksotisk; noe som er fascinerende, spennende eller tiltrekkende.

Ettersom jeg pr. nå ikke kan sies å være spesielt mobil så må jeg nøye meg med å dekke det eksotiske behovet mitt innenfor hjemmets fire vegger.

Ordet eksotisk forbinder jeg med en positiv konnotasjon, et lite brukt ord som betyr bi-betydning eller sekundær betydning.

Et eksempel på slike ord er kreativ som vi bruker for det å være nyskapende og idérik, men som i uttrykket kreativ bokføring konnoterer juksing med tall.

Det virker kanskje rart å si at ord er eksotiske, men ordet potet er et godt eksempel på et ord som har reist langt fra ukjente strøk til lille Norge.

Det kommer fra det quechua-språket som ble talt i Peru, og kom til Norge via Spania.
I dag er potet et helt vanlig norsk ord, men historisk sett var det et eksotisk ord som beskrev en for oss ukjent plante.

I poteter fant jeg akkurat det eksotiske som jeg søker i disse dager, for det jeg har funnet ut nå er at poteten er en utrolig allsidig råvare som kan brukes i en rekke eksotiske retter.

Selv om den kanskje ikke er det første en tenker på når en tenker på eksotisk mat, så har den tilføre spennende smaker og teksturer til mine smaksløker i det å bruke tid på å lage potet-mat fra en rekke ulike kulturer; og teste dem ut på kona.

Mens frustrerte sjåfører fra Oda og Fodora bærer ned kilovis med ulike potetarter til inngangsdøren min så brer lukten seg fra Aloo Gobi, en klassisk indisk rett med poteter og blomkål i en krydret tomatsaus, seg på kjøkkenet mitt.

Av en eller annen ventilær grunn så siver matlukten fra vårt kjøkken seg til en av naboene som truer med å komme innom for å smake på årsaken til de ukjente luktene fra de krydrede potetkakene Aloo tikki, eller fra Papas Locas, en vanlig gate-matsrett fra Mexico med poteter, chorizo, ost og ulike sauser.

Selvfølgelig lages det spanske Patatas Bravas med aioli, og min kones koreanske, frisk og syrlig potet-salat med agurk, løk og en sesamdressing, men også libanesisk Batata Harra og Fattoush.

Det meste faller i smak, bortsett fra den afrikanske Ugali; en stivelsesrik grøt laget av maismel og poteter.

Noen slag vinner man, andre fører til nederlag.

Det er kanskje litt typisk at den potet-retten min kone foretrekker og ber om er den norske potet-klubben som stekes i skiver i stekepannen og spises med mørk sirup; eller odals-begrepet nævaklot som hun nå har lært å si.

Noen ganger kan det eksotiske og gledelige føles langt unna.

Livet kan være utfordrende, og det er normalt å oppleve perioder der det er vanskelig å finne den gleden en har behov for.

Når dette skjer, er det viktig å huske at lykke ikke alltid ligger i store, spektakulære opplevelser, men ofte i de små, hverdagslige øyeblikkene; om man bare åpner øynene for dem og utnytter dem som best en kan.

Stadig så opplever en at myndighetenes rådgivere for sunn kost, og andre forståsegpåere, advarer på det sterkeste mot  å spise poteter.

Mange tror fortsatt at potet er både usunt og fetende fordi poteter består av store mengder stivelse; noe som igjen kobles til blodsukkerstigning og risiko for type 2 diabetes.

Dette har jeg virkelig erfart  på kroppen at stemmer dårlig; spesielt for min kropp.

Etter råd fra legen så måler jeg blodsukkeret mitt daglig, og har gjort det i flere måneder.

Spesielt etter min potet-eksotiske diett så viser målingene at stivelsens effekt på blodsukkeret må være ganske begrenset, for mine mmol/l-verdiene har senket seg kraftig under min variasjon av høstlig potet-ferie; og det samme har kroppvekten min.

Det sies at nedgang er noe negativt, men det gjelder selvsagt ikke nåe det er vekten som går ned for oss med potetkropp.

Til og med den legen jeg har nå har måttet innrømme at verdiene mine for blodsukker har normalisert seg, og at vekt-reduksjonen min reduserer potet-utseendet den har medført; men selvsagt påstår hun at dette ikke skyldes kostholdet mitt, og hun advarer sterkt mot poteter, egg, brune bønner og stekt lever; mine store lidenskaper.

En overvektig lege som kommer med kostholdsråd sliter jeg med å følge slankerådene til, så jeg gjør som jeg alltid har gjort; går mine egne veier.

Ikke det at jeg klarer å gå noe særlig for tiden, men det hindrer meg ikke fra å gå mine egne veier;  å være uavhengig og ta mine egne valg uten å nødvendigvis følge det som er vanlig; eller det som er forventet av andre.

Det hele handler om å være tro mot seg selv og sine egne verdier, selv om det betyr å skille lag med andre eller gå mot strømmen.

Noen, inklusive legen, beskylder meg for å gamble med egen helse; et uttrykk som brukes for å beskrive en situasjon hvor man tar bevisste valg som like gjerne kan ha negative konsekvenser for helsen som positive.

Jeg finner den beskyldningen noe merkelig så lenge blodprøvene viser noermale verdier for jern, langtids-blodukker, stoffskifte; og høye verdier av D-vitamin og B-12.

Jeg er så langt, langt i fra noen ekspert på medisin og kosthold, helse og gode valg, men det jeg måler dagene mine opp mot er hvor godt jeg kan fungere og hvor bra jeg føler meg.

Svaret på om jeg tar feil får jeg før eller siden, men det som er viktig for meg er hvordan jeg har det på reisen fremover.

Jeg har smerter nok som jeg har fra før om jeg ikke i tillegg skal ta all verdens anbefalte medisiner som bare gir meg bivirkninger og dårlige dager.

Jeg har alltid ment at det ikke er målet med reisen som skal være i fokus, men hvilke bra opplevelser du opplever underveis.

Før eller siden så kommer også jeg frem til reisens slutt, men på veien dit så har jeg sikret meg et godt sete med god utsikt.

Å leve et liv der du gjør det du får mest ut av, og ikke bare følger strømmen, er noe de fleste burde strebe etter; spesielt når du blir gammel og uansett har begrenset tid foran deg.

Det er et interessant filosofisk spørsmål jeg stiller meg selv i denne kronikken; valget mellom å prioritere livskvalitet her og nå, eller å ofre noe av dette for potensielle fremtidige gevinster i ekstra leveår.

Min filosofi er å leve mens du lever.

Denne tilnærmingen understreker viktigheten av å nyte livet fullt ut her og nå.

Det handler om å være tilstede i øyeblikket, dyrke relasjoner, oppleve glede og finne mening i hverdagen; det å ikke utsette lykken til en senere anledning.

Jeg har gjort akkurat det tidligere i livet, å utsette å leve, og jeg garanterer dere at det bare gir tap som du aldri kan hente inn igjen; så for min del så er det jeg driver med nå å  veie fordeler og ulemper nøye opp mot hverandre og ta beslutninger som føles riktig for meg; uansett hva andre sier.

Vær ulykkelig; eller motivere deg selv. Uansett hva som må gjøres, så er det alltid ditt valg.

Wayne Dyer

Tenk over hva som er viktig for deg i livet.
Jeg gjør det hver eneste dag.

Da jeg kom til verden var det vanligere å bli født enn det er nå.

Det er få ting i verden så farlig som en søvngjenger

Jeg er så langt i fra noen filosof, men det er enkelte ting jeg tenker grundigere over enn andre ting; ting jeg graver meg ned i for å finne svar på spørsmål jeg stiller meg fordi det er viktig for meg å forstå disse tingene.

Så i en viss forstand kan man si at det å tenke over ting er en form for filosofi fordi filosofi  i bunn og grunn handler om å stille spørsmål, søke svar og reflektere over livet.

Mange opplever at de får mer tid til refleksjon og dypere tanker når de går av med pensjon; og jeg er en av de som stimulerer min nysgjerrighet og tankegang gjennom  det å ha nok av tid til å sette meg og fordype meg i tankene mine.

En ekte filosof er en person som tenker systematisk over de mest grunnleggende spørsmålene om livet; og om hva kunnskap er.

De stiller seg spørsmål som hva virkeligheten egentlig er, hva sannhet er, hva kunnskap er, moralske og etiske spørsmål; og ikke minst hva meningen med livet er; eller som livet egentlig har noen mening eller bare er det som det er uten noen beydning for andre enn deg selv.

Filosofer bruker logikk og resonnement for å finne svar på disse spørsmålene; akkurat det samme som de aller fleste av oss bedrev arbeidstiden vår med.

Kort sagt så er en filosof bare en tenker som søker visdom og det å forstå.

Jeg har en meget god venn som jeg ofte kaller for realisme-filosof.

En realisme-filosof, i mitt hode, er en person som tror på at det finnes en objektiv virkelighet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet; for å si det på en jålete måte. Dette betyr rett og slett bare at verden er slik den er, selv om vi ikke observerer den.

Tror en at verden er akkurat slik den ser ut for oss avkles det som naiv realisme, mens kritisk realisme er å mene at våre sanser kan bedra oss, og at vi må være kritiske til våre oppfatninger av virkeligheten.

Setter en dette sammen med vitenskapelig realisme som hevder at vitenskapelige teorier gir oss kunnskap om en objektiv virkelighet, så bli en etter min mening en realisme-filosof fordi en ser på forskjellen mellom en individuell, partisk opplevelse og den  antatt virkelighet som eksisterer uavhengig av vår bevissthet; den virkelige verden der ute.

Spørsmålet er da hvor mye vår individuelle, partiske opplevelsen samsvarer med den virkelige virkeligheten?

Er det mulig for oss å oppfatte verden slik den egentlig er, eller er vår oppfatning alltid farget av våre egne subjektive filtre?

Realistene mener at det finnes en objektiv virkelighet som vi kan få kunnskap om gjennom våre sanser og fornuft.

Selv om våre oppfatninger kan være feil eller ufullstendige, så er det grunnleggende samsvar mellom vår subjektive opplevelse og den objektive virkeligheten.

Idealister mener at virkeligheten er avhengig av vår bevissthet; det vi oppfatter som objektiv virkelighet er egentlig bare en konstruksjon ut av vår egen bevissthet, mens skeptikere tviler på muligheten for å oppnå sikker kunnskap om en objektiv virkelighet.

Vi kan aldri være helt sikre på om våre oppfatninger samsvarer med virkeligheten slik den egentlig er.

Vitenskapen søker å beskrive og forklare den objektive virkeligheten.

For å gjøre det må vi forholde oss til spørsmålet om hvordan våre observasjoner og eksperimenter er relatert til den virkelige verden.

Vår oppfatning av verden former våre handlinger og beslutninger.

Å reflektere over forholdet mellom subjektivitet og objektivitet kan hjelpe oss til å bli mer bevisst på våre egne antakelser og forutintatthet; bias.

I hvilken grad vi oppfatter det relle rundt sant eller ikke sant i forbindelse med en påstått drapsperson, eller hvor mye vår oppfatning av skyldspørsmålet som påvirkes av mediedekning er en slik problemstilling.

På øya Jeju, helt syd i Sør-Korea, opplevde jeg det fenomenet at jeg sto og så oppover en vei med motbakke, men når jeg på oppfordring la en Cola-boks på veien så trillet den nedover denne oppoverbakken; så optiske illusjoner viser at våre sanser kan bedra oss.

Gjennom hele historien har vitenskapen endret vår oppfatning av virkeligheten.

For eksempel trodde man tidligere at jorden var flat, men nå vet, og aksepteter, de fleste av oss at den er rund.

Så det min gode venn har lært meg gjennom de onsdags-kveldene vi satt sammen på jobben og lekte med tanker var at det  er viktig er å være bevisst på at vår oppfatning av verden alltid vil være farget av våre egne subjektive filtre.

Gjennom min gode venn har jeg fått opp øynene for akkurat dette med at vi alle har vår egen subjektive oppfatning av verden er en grunnleggende del av den menneskelige erfaring.

Vår oppfatning formes av en rekke faktorer, som: Personlige erfaringer og de verdier og  den tro vi har bygd oss opp gjennom årene; våre verdier, moralske oppfatninger og religiøse tro.

Den kulturen og det samfunnet vi vokser opp i, former våre grunnleggende antakelser om verden, og vår personlighet, med våre unike styrker og svakheter, påvirker hvordan vi oppfatter og reagerer på situasjoner.

For å kunne eksistere sammen og samhandle så må vi akseptere at vi ser verden gjennom ulike linser, så det vi oppfatter som normalt eller naturlig, kan være helt annerledes for noen andre.

Vi tolker informasjon forskjellig, så selv om vi hører eller ser det samme, kan vi komme til helt ulike konklusjoner.

Det som opprører én person, kan være helt likegyldig for en annen.

Hvorfor dette er så viktig å huske på i samhandling med andre sier seg egentlig selv, når vi er klar over at andre mennesker har en annen oppfatning av verden, er det lettere å unngå misforståelser og unødvendige konflikter.

Ved å anerkjenne at andre har rett til sin egen oppfatning, og at jeg ikke alltid har rett, så vil vi bygge sterkere og mer tillitsfulle relasjoner; selv med folk vi aldri trodde at vi ville gå sammen med.

Og like selvfølgelig er det at konflikter oppstår fra tid til annen mellom oss og andre så vil det være nyttig å prøve å forstå den andres perspektiv; for å finne en løsning.

Kort sagt så er det å være klar over at vår egen oppfatning av verden er subjektiv, og at andre mennesker har en annen oppfatning, er en viktig nøkkel til å forstå og samhandle med andre mennesker på en konstruktiv måte.

Jeg skal prøve å huske dette når jeg, som grinete pensjonist med tonnevis av livserfaring, skal fortsette å ha et godt forhold til mitt barnebarn; selv når hun kommer opp i de vanskelige tenårene; blir en av disse ufordragelige bedreviterne som unge folk er i øynene til oss kritiske gamlinger.

Jeg tror at min gode venn gjennom felles reiser, på opphold i mitt paradis Mallorca, og på onsdagskvelder over en kaffekopp, har gitt meg et grunnlag for endelig å bli et mer forståelsesfult menneske; og litt mindre erfarings-arrogant.

Den verden jeg vokste opp i, og den verden min datter vokste opp i er en helt annen enn den mitt barnebarn skal vokse opp i; like vel så fortsetter jeg i stor grad å se verden slik jeg alltid har sett den.

- Hvordan man skal lage en ny og bedre verden?
- Man kan jo begynne med å ta hendene opp av lomma!
Storm P