Det er i stillheten i ørkenen at vi hører vår egen stemme best

Selv i den tørreste ørkenen kan det finnes en skjult kilde.

Jeg tror at de fleste forventer å få oppleve pensjonisttilværelsen som en fortjent, etterlengtet belønning, etter mange års arbeid. Det er en tid for å slappe av, reise, dyrke hobbyer og tilbringe mer tid med familie og venner.

Pensjon er ofte forbundet med frihet, fleksibilitet og muligheten til å gjøre de tingene man ikke har hatt tid til tidligere.

Skal jeg være helt ærlig så la jeg aldri noen planer for min penskonstid fordi jeg rett og slett ikke forventet at den heller skulle bli den drømmen man ofte ser for seg på veien dit.

De to viktigste personene i min oppvekst, de to jeg fikk som foreldre, uttalte begge to sitt realistiske syn på det å nå frem til pensjonsalder når de selv nærmet seg: selv om pensjon for mange er en etterlengtet fase i livet, er det viktig å være realistisk og forberede seg godt på de utfordringene som kan oppstå.

De fikk så evig rett at det er viktig å være realist, og å være forberedt på at ting ikke alltid blir som en ønsker. Jeg syntes de var unødvendig pessimistiske, men så viste det seg at det var lurt av dem å ikke legge for mange drømmende planer; for det  skulle det vise seg at bare ville blitt en stor skuffelse for dem.

Ingen av dem fikk oppleve noen fortjent belønning, etter mange års hardt arbeid.

Det er som om det ligger en forbannelse over oss som vokste opp i huset på Aasen.

Hvorfor opplever noen mennesker at deres drømmer aldri blir virkelighet; selv de minste?

Jeg vet at akkurat det er et  spørsmål  som har fascinert filosofer og forskere i århundrer; og som i livsevalueringens tid også fascinerer meg stort.

Det generelle svaret er vel kanskje det at livet rett og slett er fullt av uforutsette hendelser og utfordringer som kan komme i veien for å realisere drømmer; og som for noen alltid vil komme i veien.
Men hvorfor?

Noen ganger er det  vel rett og slett uflaks.

Begrepene flaks og uflaks er ofte brukt for å beskrive hendelser som virker tilfeldige og uten noen åpenbar årsak; men finnes det egentlig noe slikt som flaks eller uflaks; eller er det bare en måte å forklare hendelser vi ikke helt forstår?

Mange hendelser i livet er preget av tilfeldigheter.

Vi kan være på rett sted til rett tid, eller på feil sted til feil tid. Disse tilfeldighetene kan føles som flaks eller uflaks, avhengig av utfallet; og kanskje spesielt for oss som har en tendens til å være på feil sted til feil tid hele tiden.

Vi har en medfødt evne til å legge merke til mønstre, selv der de ikke finnes.

Hvis noe positivt skjer etter at vi har gjort en bestemt handling, kan vi lett tro at det var handlingen som forårsaket det positive utfallet; noe som kalles for bekreftelsesbias.

Denne teorien sier at små endringer i begynnelses-betingelsene kan føre til store forskjeller i utfallet; noe som forklarer hvorfor tilsynelatende små tilfeldigheter kan ha store konsekvenser.

Men inget ting av dette forklarer hvorfor noen ser ut til å leve med flaksen på sin side, mens andre bare har uflaks; eller om det faktisk finnes noe som heter flaks og uflaks.

Kanskje far hadde den eneste fornuftige konklusjonen på dette spørsmålet da han gjentatte ganger avfeide det ved å gi meg rådet: i stedet for å bekymre deg for flaks eller uflaks, kan du fokusere på å gjøre de beste valgene du kan ut fra det du får; og jobbe hardt for å nå dine mål.

Det var et godt råd som jeg prøvde å leve opp til gjennom arbeidslivet, og kanskje det var der jeg gjorde den feil som jeg i dag opplever som uflaks; at jeg prioriterte å jobbe hardt for mine arbeidsgivere.

Kanskje burde jeg sagt: faen heller, dette er vel ikke mitt ansvar; og gått hjem klokken fire og holdt helgene hellig?

Kanskje skulle jeg prioritert en dårligere betalt, og mindre interessant jobb, nær hjemstedet for å slippe å pendle og bo i utfordrende miljø?

Kanskje skulle jeg prioritert trening fremfor lange arbeidsdager, eller prioritert kål i stedet for kjøtt?

Hvilken hjelp er det i å angre på å ha jobbet hardt, prioritert fei, og fått nedslitt kropp og ødelagt helse?

På den ene siden kan det føles urettferdig at man har ofret så mye av seg selv uten å få noe tilbake, men på den andre siden er det for min del vanskelig å se for meg et annet liv der jeg ikke har jobbet like hardt og målrettet i et yrke som jeg har gledet meg til hver dag jeg har stått opp.

Selv om det kanskje er fristende å dvele ved hva som kunne vært, så har det ingen nytte for nåtiden og fremtiden. Gjort er gjort, og så får en bare leve med det.

Fortiden er fortiden. Vi kan ikke endre den, men vi kan lære av den underveis; men andre ting er det alt for sent å endre på; spesielt når en ikke tror på tullet om at en lever mer enn en gang.

Vil du være med på leken, så må du tåle steken, ropte vi barna når en eller annen begynte å gråte under litt vill lek.

Der et gammelt ordtak som ofte brukes for å understreke at hvis man velger å delta i noe, må man også være forberedt på de negative konsekvensene eller utfordringene som kan oppstå. Det er en måte å si at man må være villig til å ta både det gode og det dårlige.

Hvis du velger å ta på deg en krevende jobb, må du være forberedt på lange arbeidsdager, stress og slitasje på kroppen.

Så i dag så setter jeg meg bare tungt ned når kroppen ikke vil og trøster meg med uttrykkene til de som ble gamle før meg: ingen rose uten torner, det er ikke bare-bare, og til slutt man må tåle litt mølje for å få honning.

Mølje, som ord og ikke matrett en med brødbiter i kraften fra koking av rull og sylte, er ikke et ord som høres så ofte i dagligpraten, men det har en interessant historisk bakgrunn da det er en gammel betegnelse på noe som er grovt, ubehagelig eller kjedelig; og som kan sammenlignes med uttrykk som møkk eller søl.

Så hvorfor brukes det i uttrykket man må tåle litt mølje for å få honning?

I dette uttrykket symboliserer mølje de utfordringene og vanskelighetene man må gjennomgå for å oppnå noe godt; og hvor den søte, klisne honningen representerer belønningen eller suksessen.

Det samme kan det være, for jeg er ikke så glad i honning uansett.

Den største belønningen er  uansett ikke det du får på slutten av reisen, men de opplevelsene du har fått underveis.

Det er min trøst i dag; og det er mitt viktigste argument mot det å grave seg ned i anger for alt som er for sent.

Den som har mottatt sin straff får sone den som best en kan.

Det er i stillheten i ørkenen at vi hører vår egen stemme best.

Å være alene og konfrontert med våre egne tanker kan føre til dypere innsikt.

Det er morsomt å være gammel; noen ganger.

Hver dag i en pensjonist liv består av en serie tilfeldige biter uten den strenge strukturen det var å forholde seg til en serie på fem arbeidsdager mellom hver helg.

Derfor skriver jeg dette i små bolker, sånn som hverdagen er for oss gamlingene som slipper å forholde oss til styrte dager.

Jeg elsker å være veldig godt voksen.
Det er som å være tenåring igjen, bare uten energi og med en konstant følelse av skuffelse. Jeg prøver så godt jeg kan å opptre som en voksen person, men inne i meg er jeg fortsatt en femåring som skriker etter oppmerksomhet og behov for aktivering.

Hva er meningen med livet før i tiden, den gang en jobbet?

 
Jo, det var å betale regninger og vente på at helgen skulle komme.
I dag, som pensjonist, så er det som før å betale regninger, men det er ingen helger å se frem i mot; for alle dager er helg nå.

Kjærlighet var i ungdommen som en brann.
Først er det varmt og lidenskapelig, så ble det bare aske og en følelse av å ha brent seg: for så å begynne på nytt.

 
I dag er den kjærlige følelsen der hver morgen, når jeg ser at både meg selv og kona har overlevd natten og kan få enda en dag sammen i sol eller regn.

Jeg prøver å leve et sunt liv som pensjonist, men jeg spiser like vel en kottelett med stor fettrand så ofte jeg kan fordi jeg vet at jeg en dag kommer til å dø; og da blir det ikke mer usunn mat en kan nyte inntaket av.

Som pensjonist, fast månedslønn uten overtid og kveldstillegg, blir en fokusert på det å ikke kaste bort penger på unødvendige ting; som å betale for sinnsykt rådyr parkering utenfor legevakten.

 
Så da spør en seg: hva er det beste med kreftbehandling? Man får i det minste gratis parkering på sykehuset.

Hver krone en ikke sløser bort på tull er en krone tjent til å bruke på noe annet, unødvendig tull for oss pensjonistene; som dyrt brød for å mate spurvene med i parken bak Fengselet i Hønefoss.

Det er hyggeligere å mate spurvene i parken enn å mate gribbene i den norske kjøpestanden.

Jeg har vurdert å begynne å drikke på mine gamle dager, for jeg liker ikke hvordan jeg ser ut over for andre når jeg er kjedelig. Dessuten vil jeg ved å gå på fylla ha noen forståelige unnskyldninger over for kona når jeg gjør dumme ting.

Her forleden beskylte hun meg for å ha spist opp hele konfektesken vi skulle ha til gjestene våre. Jeg begynte faktisk å tro på henne selv om jeg ikke er spesielt glad i søtsaker, men så kom jeg på at jeg bare hadde glemt å kjøpe konfekten hun ba meg om.

Samme dagen så lette vi begge huset rundt etter posen med pulverkaffe som vi akkurat hadde kjøpt, men så kom vi på at vi ikke hadde gått i butikken enda; og da vi kom dit så glemte vi å kjøpe kaffe uansett.

Det er ikke det at jeg har begynt å bli senil, jeg er bare ikke alltid til stede i hodet til rett tid.

Se her, jeg har jo en hund jo! som min gamle mor sa en gang jeg besøkte henne på sykehjemmet og viste henne bilder fra forrige besøk; men det hun så var et nær-bilde av var meg med skjegg.

Der er jeg ikke enda; blant de senile.
Jeg er bare der at jeg går ned i hagen, men ikke for alt i verden klarer å huske hvorfor jeg gikk dit; men så slår jeg meg til ro med at det sikkert ikke spiller noen rolle om jeg husker hvorfor, det var nok ikke så viktig like vell.

 
Ting haster liksom ikke mer da en blir pensjonist. Det å nok å gjøre tingene når en kommer på dem; som å slå av vannsprederen når det regner.

Det fine med å bli synlig gammel er at en kan fornærme yngre folk uten at de tør å reagere på det; fordi de tror at du er blitt en senil tulling.

De gangene folk snakker vidt og bredt til meg om ting som på ingen måte interesserer meg, så får jeg dem til å slutte med det ved å si: beklager, jeg hørte ikke hva du sa. Kan du gjenta det?

Og når de gjentar jeg det så sier jeg bare; nei, vent, det har jeg hørt deg si før.
Da gir de stort sett opp og lar meg få være i fred.

Noen ganger så tar jeg sjansen på at folk ikke kliner til deg når jeg som gamling føler sterkt for å være spydig, som da en yngre kar i nabolaget sto utenfor oppkjørselen sin sammen med sin samboer og vasket sin nyinnkjøpte stolthet, en liten Fiat Topolino el-bil, med en hageslange.
- Jasså, du vanner den for at den skal vokse seg til en ordentlig bil!

Han svarte bare med et avvisende grynt, så jeg la til at jeg hadde en maken bil som jeg blandet kunstgjødsel i bensinen.
- Var det noe lurt? spurte hans høflige samboer.
- Nei, nå går den ikke lenger.
- Hva gjør du da?
- Jeg går på vei til Audi akkurat nå for å kjøpe meg en ordentlig bil.

Nå har jeg nådd en alder der jeg slipper unna med hva som helst, og hvor jeg kan stille de store spørsmålene uten å måtte vente på et svar; for eksempel: hvorfor er det så helvetes vanskelig å åpne denne forbannede melkekartongen?

Jeg har nådd den alderen der jeg kan gå ned i byen i pysjamas og bare si: det er min pyjamasdag; og får aksept for det. Problemet kommer først når jeg er nede i byen og innser at jeg ikke bruker pysjamas når jeg sover.

Jo eldre du blir, jo mer tid bruker du på å vente på at livet skal skje, for så å innse at det allerede har passert; og når du endelig har nok penger til å gjøre alt du vil, så har du ikke lenger energi til å gjøre det.

Det eneste positive med å bli gammel er at du får lov til å være sur på alt og alle; og forvente respekt for ordene; mitt område, mine regler.

Å bli gammel er som å forberede seg til et maraton, bare for å finne ut at målstreken er en grav.

Det er bare å se humoren i det faktum at hukommelsen din med alderen er som en datamaskin der alt blir lagret på en floppy-disk som du ikke finner igjen.

Jeg er rett og slett så glad for å ha levd lenge nok til å se hvor morsomt alt blir når man blir gammel.