Kompetanseoverføring

Nå da tiden ikke lenger er et press, og en har mer en nok av den, så gir det tid til å minnes det som en gang var; og mennesker en en gang kjente og omgikk med.

Noen ganger gir dette minner med en viss sårhet, men trass et lite snev av anger for ikke å ha tatt vare på vennskapet så er de fleste minnene godartet.

En av disse personene som er verdt å minnes er en litt eldre guttunge enn meg på barnehjemmet.
Vi fant tonen den gangen, men ble selvsagt splittet da han ble adoptert av en velstående familie i Oslo.

Ved ren og skjær tilfeldighet ble vi gjenforent på et befalskurs i vinterlandskapet på Nordseter leir utenfor Lillehammer 27 år senere.

Min dialekt og tidligere bosted ledet ham etterhvert til vårt oppholdt på institusjonen Sandvik, og der og da følte vi at småbarnas tilknytning til hverandre fortsatt var der.

Gjennom årene ble vi nære venner, som brødre, og hang sammen som erteris.

Han hadde hytte på Dusa utenfor Halden og jeg tilgang til en gammel går ved Korssjøen på Røros hvor vi delte fridagene sammen med vår koner.

Vi var som vann og blekk. Han var styrtrik, noe jeg på ingen måte var, og han var nervøs, redd og pinglete. Vi var som pluss og minus-magneter som tiltrakk hverandre.

Dessverre så døde han allerede 15. desember i 2013, i en bussulykke på Runi mellom Romsås og Vestli.
Jeg har ikke tenkt så mye på ham etter begravelsen, for han ble etterhvert byttet ut med nye personer i livet og travle hverdager.

Nå, ved opprydding i gamle bilder og minner så kom han tilbake til meg.

Noen ganger, mens han levde, var jeg uhyre irritert og skuffet over ham, som da han og min den gang kone kjøpte en påhengsmotor til meg. Tidligere hadde det gått opp for dem at jeg elsket å ro den gamle trebåten min over Korssjøen. Ketil og kona elsket å fiske med oter, og jeg var den som rodde i timesvis langs kanten av Korssjøen og opp og ned Krokbekken. jeg har alltid hatt stor nytelse av det å bruke overkroppen.

Ut fra min store forkjærlighet til å ro fant de to det som en god gave å kjøpe en påhengsmotor; slik at jeg skulle få slippe å ro.

Egentlig var det ikke dem jeg var mest irritert på den gangen, men meg selv og miner evner til å kommunisere med dem.

Det viktigste er ikke hva jeg sier, men hva du hører.

Det uttrykket handler om hvordan den subjektive oppfatningen til den som lytter er viktigere enn hva som faktisk blir sagt.

Det fokuserer på hvordan kommunikasjon kan bli tolket på ulike måter avhengig av erfaringer, perspektiver og for-forståelser til den som mottar budskapet. Dette fører meg tilbake til en følelse bygd på en rekke observasjoner de siste årene hvor jeg har erfart at det å bli eldre gjør noe med kommunikasjonen med yngre folk.

Alder medfører selvsagt ulike livserfaringer, verdier og perspektiver som kan påvirke kommunikasjonen mellom eldre og yngre mennesker.

Eldre og yngre personer vilmed stor sannsynlighet ha vokst opp i ulike tidsaldre med ulike sosiale normer, verdier og kommunikasjons-stiler; noe som vil føre til misforståelser eller feiloppfatninger.

Ordvalg, slang og språkbruk kan variere mellom generasjonene, noe som kan føre til vansker med å forstå hverandre.

De yngre generasjoner jeg har vært omgitt av på jobb har vært mer fortrolige med bruk av ny teknologi og kommunikasjonsverktøy, mens jeg som gamling har mindre erfaring og komfort med disse verktøyene.

Send meg en mail på dette, så skal jeg se på det har jeg ofte fått høre de gangene jeg prøver å forklare en innfløkt situasjon eller oppgave. Etter hvert så skjønte jeg at de yngre i større grad ønsker å lese noe elektronisk enn å lytte til ord og diskutere på stedet.

Det vil også naturlig eksistere en maktubalanse mellom eldre og yngre personer basert på respekt for eldres autoritet eller yngres ønske om autonomi, noe som klart kan påvirke kommunikasjonen.

I stedet for å sende den detaljerte e-posten med argumentasjon for mine synspunkter kunne jeg selvsagt valgt å sende dem et råd i stedet: for å forbedre kommunikasjonen på tvers av aldersgrupper er det viktig å praktisere empati, lytte aktivt og vise respekt for hverandres perspektiver og erfaringer. Åpen dialog og vilje til å forstå hverandre vil bidra til å overvinne kommunikasjon-sutfordringene mellom oss eldre og dere i den yngre generasjonen.

Selvfølgelig gjorde jeg aldri det, for jeg har lært meg respekt gjennom livet; og ikke minst det at det alltid er to sider av samme sak. I stedet for å belære noen for å få det sånn som jeg vil, så har jeg i stedet bitt det i meg og vist dem den respekten at det er jeg som må tilpasse meg den nye tiden og møte de yngre halvveis ved å bruke tid og energi på å lære meg nye ting; som dagens teknologi og kommunikasjonsverktøy.

En av de tingene jeg har forstått er at verden endrer seg, og at yngre mennesker lettere tar ut kompetanseoverføring gjennom blogginnlegg enn ved å sitte ansikt til ansikt med en gammel fagperson.

Kommunikasjon er ikke noe å ta lett på, så den som har noe han ønsker å si må selv sikre at det han sier blir hørt.

Tomrommet som oppstår ved manglende eller mislykket kommunikasjon, fylles raskt med rykter, sladder, vrøvl og gift. Mencken.

Tid

Det meste av mitt liv har klokken og datoer vært viktig. Alt har egentlig dreid seg om hva en har tid til; selv på fridagene.

Som pendler var lørdagene jeg måtte gjøre storhandel sammen med kona de gangene jeg var hjemme. Kjøleskap og fryser skulle fylles med noen ukers nødvendig forråd.

Alt jeg gjorde hjemme i disse helgene måtte gjøres i løpet av de timene jeg hadde til rådighet, noe som i enkelte tilfeller gikk på akkord med kvalitet.

Begrenset tid til rådighet har akkurat det som konsekvens.

Det som ikke kunne vente til ferien måtte uansett rekkes, og mye av dette kunne ikke vente.

Gresset i hagen vokste uavhengig av hvor mye tid jeg hadde eller ikke hadde til å slå det, og snøen dekket gangveien til huset når det passer den; ikke når det passet meg.

Som fersk pensjonist så tar jeg meg fortsatt i det å prøve å telle ned feriedagene frem mot en ny arbeidsdag, eller å kvekke til på en søndag når jeg ser på klokken og det nærmer seg tiden å ta bussen til Oslo for å gjøre meg klar til å stille på jobb mandag morgen.

Det er vanskelig å omstille seg til å forstå at dager og klokketimer ikke betyr noe som helst lenger.

Det er ikke lenger noe jeg må rekke.

Tid er et av de mest fascinerende og komplekse begrepene jeg, og folk flest kanskje, forsøker å forstå.

Tiden former vår oppfatning av verden, styrer våre handlinger og definerer vår eksistens, men hva er tid egentlig?

Filosofer, og funderende pensjonister som plutselig har fått en annen opplevelse av tidsperspektivet, har grublet over dette spørsmålet i århundrer, og det finnes nok ingen enkelt, universell definisjon som alle er enige om.

Noen ser tid som en fundamental dimensjon i universet, som gravitasjon og materie. Andre ser det som et produkt av våre tanker og opplevelser, en subjektiv konstruksjon av bevisstheten vår.

Isaac Newton så tid som en absolutt og uforanderlig dimensjon, uavhengig av rom og materie; noe som flyter jevnt og uforanderlig, og alle hendelser skjer i en fast rekkefølge.

Albert Einstein revolusjonerte vår forståelse av tid med sin relativitetsteori.

Han viste at tid ikke er absolutt, men relativ til bevegelse og gravitasjon.

Tid kan gå saktere for noen enn for andre, og den kan bøyes av massivt objekter.

Denne tyske filosofen Martin Heidegger mente at tid er essensielt for vår forståelse av oss selv og vår plass i verden. Vi er "væren-i-tiden", og vår eksistens er definert av vår fortid, nåtid og fremtid, mens Jean-Paul Sartre, den franske eksistensialistfilosofen så tid som en kilde til frihet og ansvar.

Vi er ikke bundet av fortiden, men har frihet til å velge hvordan vi lever våre liv i nåtiden.

Jeg er bare en dum, gammel pensjonist med et forholdsvis langt liv med opplevelser og erfaringer bak meg som gjennom livet har erfart at tid den gang og nå er en variabel.

Som liten var timene frem til julekvelden utrolig lange; og til middagen de gangene mor serverte stekt lever med flesk eller kjøttkaker. Fra start til slutt varte en slik time i timevis.

Til og med årene gikk sakte den gangen.

Jeg husker godt hvor lang tid det var mellom lønnings-dagene på min første jobb; og da var det lønningspose annenhver fredag.

Senere i livet, da jeg var etablert og økonomisk fri, kom lønnings-dagene stadig raskere og raskere.
I dag er det bare noe som skjer med kontoen min med jevne, umerkbare intervaller fordi forbruket en gammel staur har nesten er ikkeeksisterende.

Hva skal vel en gammel gubbe bruke penger på? Jeg har jo det jeg trenger fra før, og behovet for nytt er lite.

Likevel er tiden merkbar for meg som pensjonist også.

Tiden frem mitt barnebarn på fem år kommer på besøk går sakte, men når hun først er her så går tiden til hjemreise så alt for fort. Tiden det tar å komme seg igjen etter besøket blir lengre og lengre, men gleden over de minnene som besøket har skapt  i meg er evigvarende.

Selv om jeg hadde en jobb de siste tiårene hvor jeg kom på jobb en time, halvannen etter at jeg sto opp om morgenen og dro jobb når dagens arbeidsoppgaver var ferdige, og ingen satt hjemme og ventet på meg, så var jeg også styrt av tiden.

Jeg måtte forholde meg til klokka og tilpasse de ulike arbeidsoppgavene til når de ulike kollegene mine var tilgjengelig, til møtetider og til rushtidenes utfordringer.

I dag så betyr ikke tiden noe som helst. Jeg våkner når solen står opp, og sover lenge på dager hvor den ikke skinner. Jeg vanner plantene i hagen når solen har gått ned; og den er nede lenge, selv om sommeren.

Jeg spiser når kroppen føler for å spise, og jeg forbanner repriser og reklame på TV de gangene jeg føler for å slå på fjernsynsapparatet.

Jeg har så mye tid at jeg mangler lagringsplass til den, men tiden er en ferskvare som ikke kan lagres; så en må bruke den mens den er der. Noen ganger bruker jeg den fornuftig, andre ganger sløser jeg den bare bort. jeg kan gjøre det, for jeg har i overflod av tid; og når jeg går tom for tid så får det bare være sånn.

Det beste ved dette er at de gangene jeg har problemer med å fylle tiden så har jeg mye fortid bak meg som jeg kan ta opp igjen og dvele ved.

Som pensjonist så er det bare en konklusjon jeg kan trekke når det gjelder tid; den er fortsatt dyrebar selv om den nå er noe helt annet enn det den var for min del  for bare noen måneder tilbake i minnene.

Det har tatt meg alt for lang tid å se verdien av det å ha overflod av tid til seg selv.

Det som er mest dyrebart kan ta tid å oppdage. Erik Lerdalen.

Før; det eksisterer ikke lenger

Det som kanskje er rarest ved det å lukke døren bak deg på jobben å gå over i pensjonistlivet er hvordan  så veldig raskt  det yrkeslivet du hadde i en livslang periode slutter å eksistere.

Det er som om den delen av livet aldri har eksistert.

Du går rundt å lure på om de kollegene og sjefene du forlot noen sinne nevner deg igjen; og om du i det hele tatt huskes.

Med mindre de havner i mediene så hører du aldri noe nytt fra den bedriften du daglig ble oppdatert på utfordringene i; og som du var en del av å løse.

Det ligger ikke for meg som person å oppsøke arbeidsplassen min så lenge jeg ikke har noe der å gjøre:
Jeg er ikke en av disse som tviholder i livet som det en gang var og møter opp på kantinen for å treffe gamle kolleger og høre siste nytt og sladder. Kanskje dessverre, men jeg er en som gjør meg ferdig med ting og går videre.

Derved ikke sagt at jeg ikke er nysgjerrig på hvordan ting går og hvordan mine tidligere kolleger har det; jeg oppsøker det bare ikke.

To andre faktorer som holder meg borte fra min tidligere arbeidsplass har selvsagt å gjøre med at jeg ikke lenger har tilgang til lokalene uten å ha en avtale med en kollega som slipper meg inn, men den viktigste årsaken pr. i dag er at jeg rett og slett ikke ville kunnet bevege meg dit på egenhånd, men må ha hjelp av andre for å kunne stille min kropp opp ved resepsjonen i bygget.

Det er mange grunner til at pensjonister velger å besøke sin gamle arbeidsplass og kolleger etter at de har pensjonert seg, som behov for sosialt samvær som gi en mulighet til å holde kontakten med gamle venner, dele historier og minner, og føle seg inkludert i et fellesskap.

Selv etter pensjonering kan mange mennesker føle en sterk tilknytning til sin tidligere arbeidsplass og til den organisasjonen de jobbet for.

Å besøke arbeidsplassen kan gi en følelse av tilhørighet og stolthet over sitt bidrag til virksomheten.

Arbeidet vårt spiller ofte en viktig rolle i vår identitet, og pensjonering kan føre til en tap av identitetsfølelse.

Å besøke arbeidsplassen kan bidra til å gjenopprette en følelse av hvem man er og hva man har oppnådd.

Noen pensjonister kan ha hatt negative opplevelser på jobben, for eksempel stress eller vanskelige ledere, mens noen kan være redde for å føle seg ubrukelige eller unødvendige hvis de besøker sin gamle arbeidsplass.

De kan ikke ha lyst til å se seg selv bli erstattet av yngre kolleger.

Fordi det er så lett å bli satt i bås med de som bærer nag til bedriften så ønsker jeg å argumentere for mine manglende behov for dette for å vise at ting ikke er enten eller.

I perioder så savner jeg mange av mine gode kolleger sterkt og skulle ha gjort mye for å treffe dem igjen og høre hvordan de har det, men jeg har valgt å gå videre uten å se meg tilbake.

Det er flere grunner til at noen mennesker klarer å legge savn etter gode kolleger og arbeids-minner bak seg og gå videre i livet med fokus på det som kommer.

Jeg er er rett og slett optimistiske og ser frem til nye opplevelser og muligheter; spent på å starte et nytt kapittel i livet og ønsker ikke å dvele ved fortiden. Jeg er naiv nok til tross alt å tro at det beste ligger foran meg, og er derfor ivrige etter å se hva fremtiden bringer.

Jeg forstår at ting ikke alltid kan forbli slik de var, og er villige til å slippe tak i fortiden for å omfavne nye ting.

For meg personlig så er jeg rett og slett fornøyd nok med det nåværende livet mitt og har ingen behov for å se tilbake på fortiden.

Jeg tilhører disse som har en evne til å lukke kapitler i livet sitt og gå videre uten å angre eller se tilbake; de er i stand til å sette pris på de gode minnene de har, men som ikke lar dem ikke holde oss tilbake fra å leve et fullt og lykkelig liv i nåtiden.

Selvfølgelig er det rart å gå fra flere tiår hvor jeg ble ringt opp daglig, og til alle døgnets tider, med problemstillinger som det ble forventet at jeg skulle gi råd om hvordan de skulle løses, og så over natten gå over til en situasjon der ingen har brukt for meg.

Ingen oppringinger, og ingen meldinger eller elektronisk post som det skal responderes på.
Blokkert fra all elektronisk kontakt med bedriften, og låst ute av dørene som jeg daglig passerte i to tiår.

Mobiltelefonen min ligger alltid på bordet ved siden av meg, men i dag er det sjelden den ringer; og ringer den så er det familie og selgere en får stemmen til i øret.

Jeg er rett og slett glemt av alle de som jeg omgikk det meste av timene jeg var yrkesaktiv; og jeg har valgt å la dem få glemme at jeg eksisterer.

Jeg er rett og slett en av disse gamle kollegene som går alene inn i solnedgangen, i sporene etter mange som har gått den samme veien før meg.

Det gjør meg ikke lykkelig å forlate deg, men det er ikke nødvendig å være lykkelig for å begynne om igjen. Albert Camus.

Verdi-tid

Min erfaring er at det er en stor sannhet i det at pensjonering kan være en vanskelig overgang for fag-spesialister som har viet hele sitt liv til sitt yrke.

Min opplevelse av å ha mistet min profesjonelle identitet, noe som har definert meg i så mange år, har ført til en rekke utfordrende konsekvenser.

Jeg er nok ikke alene når jeg påstår at for mange fag-spesialister så er arbeidet en sentral del av vår identitet. Vi definerer oss selv gjennom våre ferdigheter, kunnskap og bidrag til vårt fagfelt.

Når vi pensjoneres, mister vi ikke bare en inntektskilde, men også en viktig del av hvem vi er.

Arbeidet mitt har gjennom mange år gitt meg en følelse av mening og hensikt, men i det å gå over til pensjonering føler jeg meg tapte og usikre på hva jeg skal gjøre med tiden min; og jeg savner den intellektuelle stimulansen og den sosiale kontakten jeg fikk gjennom arbeidet mitt.

Pensjoneringen har ført til en form for isolasjon fordi jeg ikke har brukt sjansen til å bygge meg et sterkt sosialt nettverk utenfor arbeidet; så det å miste kontakten med kolleger og venner har gitt meg en følelse av å være uengasjert; og gjort meg usikker på fremtiden min.

I fra et langt liv hvor jeg nesten hver eneste morgen har begynt gleden over og planleggingen av arbeidsdagen allerede i dusjen så har jeg nå godt over til en morgen hvor jeg må stille meg selv spørsmålet: hvordan skal jeg fylle dagen min i dag?

Det jeg har erfart nå er hvor betydelig del været spiller for meg i min rolle for at jeg som pensjonist får opplevelse av en god eller dårlig dag.

 Dårlig vær, som regn, snø eller kulde, begrenser min evne til å gå utendørs og utføre de aktiviteter jeg liker. Jeg er rett og slitt blitt en værhane hvor det er klimatiske forhold som bestemmer om kompasset mitt skal peke mot en god eller en dårlig dag.

For meg er det avgjørende på trivselen om jeg kan ta morgenkaffen utendørs eller ikke; noe som påvirker hele resten av min dag.

Solskinn og varmt vær har for min del en veldig positiv effekt på humøret og det mentale velværet mitt; noe som er blitt langt mer følbart i dag enn tidligere.

Omvendt så vil mørkt og kaldt vær føre til følelser av oppgitthet og energitap. 

Det er en velkjent faktor at været også vil påvirke pensjonisters komfortnivå i hjemmet.
Pensjonistlivet gir mer tid og fleksibilitet enn vi hadde da vi var i arbeid.

Dårlig vær vil i større grad enn tidligere begrense muligheter til å være spontane og dra nytte av fritiden vår. Dårlig vær gjør at jeg føler meg tvunget til å avlyse planer som jeg kvelden før for den kommende dagen, og jeg hater det når planer ikke lar seg gjennomføre. Det ligger i min natur og faglige integritet at jeg gjennomfører de planer jeg har lagt.

Et eksempel er forrige søndag da barnebarnet skulle komme på besøk. Vi hadde planlagt at hun skulle få etablere en egen, liten hagelapp i hagen min med jordbærplanter, appelsintre og agurkplanter. Hun elsker for tiden agurk.

Etter hagearbeidet skulle vi grille og spise middag på terrassen.

Etter uker med supert vær måtte selvsagt denne søndagen gi øsende regnvær og mye vind, så selv om planene ble gjennomført så gjorde været at opplevelsen, for henne spesielt, ikke ble noen solskinnsdag.

Viktig verdi-tid sammen ble redusert av det norske klimaet, og som pensjonist så er jeg blitt mer fokusert på hvor viktig sånne dager er nå enn det jeg var observant på tidligere.

Stort sett så har jeg trivdes jeg i alle typer vær, men på mine eldre dager så er solenergi viktigere for meg enn noen sinne.

I løpet av de tre månedene jeg så langt har hatt som pensjonist så har jeg erfart at overgangen fra yrkesaktiv fag-person som har brent for mitt fag i nesten 50 år, her vært utfordrende.

Jeg har også innsett hvor ekstremt viktig de konkrete planer for hva jeg skal gjøre med den nærmeste tiden min er for å holde meg motiverte til å komme seg ut av sengen om morgenen og engasjere meg i aktiviteter jeg liker.

Det påstås at vi pensjonister plutselig har så mye tid til seg selv, og det er sant og positivt, men det er alltid utfordrende å ha for mye av ting.

Overflødighet er ikke alltid en god ting, spesielt når dette fører til at en må lete etter lagringsplass og stable det en har for mye av.

Det er en erkjent sannhet at det å realisere planene sine vil gi pensjonister en følelse av tilfredsstillelse og prestasjon, noe være spesielt viktig for oss som har hatt en karrière med høyt ansvar og nå må finne nye måter å bruke tiden sin på.

Etter de opplevelsene jeg har hatt i starten av min tid som pensjonist har jeg derfor bestemt meg for å dele et lite råd, noe som jeg selv også forbereder meg selv på å ta til meg: vær forberedt på å justere planene dine etter hvert som ting endrer seg. Livet er fullt av overraskelser, og det er viktig å være åpen for nye muligheter.

Respekt er ikke for mye å forlange

 

Som pensjonert offiser så har jeg kanskje fått alt for mye tid til å tenke tilbake og minnes; og som eldre mann så har jeg kanskje litt tendens til å plukke opp en bitterhet som har ligger og ulmet i mange år.
Som pensjonist så har jeg ikke lenger noe å tape på å si det jeg mener, for alle karrièredrømmer er for evig over. Det eneste som står igjen er ettermælet mitt.

Et annet problem med oss gamlingene er at vi ikke kan la ting fra fortiden bare ligge; og noen ganger så gjentar vi oss selv litt vel ofte.

Forsvarets minnedag er dagen da vi hedrer dem som har mistet livet i Forsvarets tjeneste i og utenfor Norge. 
Den 27. august 2021 avduket Hans Majestet Kong Harald V Veteranmonumentet på Akershus festning, et monument som hedrer alt personell som har tjenestegjort i internasjonale operasjoner etter annen verdenskrig.

Denne dagen samlet en stor del gamle veteraner fra utenlandstjeneste som spesialsoldater seg for et gruppebilde foran monumentet.
Da trengte en politiker fra rådhuset, hvis navn jeg ikke nevner, seg frem og stilte seg opp i front av gruppen for å avbildes sammen med veteranene; en person som ingen av oss hadde noe forhold til; og som aldri hadde deltatt på noen form krigssituasjon eller militær tjeneste i utlandet.

Etter avfotograferingen gikk han bort til fotografen og ville se på bildene som ble tatt og for å få til-sendt digitale kopier til sin private samling av minnerike foto, noe fotografen viste ham; og fortløpende slettet bildene foran politikeren som en tydelig gest for å si at bildene var uten verdi.
Dette ble tatt ille opp av den politiske representanten som krevde at fotografen tok nye bilder, men da han snudde seg hadde alle vi gamle veteranene demonstrativt forlatt området.

Fotografen tok et bilde av den frustrerte rådhuspolitikeren foran Veteranmonumentet og fikk politikerens epost adresse for å sende bildet til ham, noe han gjorde noen dager senere; men da med et sitat av Albert Einstein midt i bildet: mangel på respekt er det første tegnet på mangel på intelligens.

Respekt er som en bro, den må bygges over et gap; for den som bare respekterer seg selv, kan ikke bli respektert av andre.

Politikere, som ofte ikke har personlig erfaring med krig eller andre farlige situasjoner, har en manglende forståelse for de fysiske og mentale utfordringene norske soldater står overfor i utenlandstjeneste. Dette fører til at de undervurderer risikoen og belastningen som soldater utsettes for.
I mange tilfeller vil politiske uenigheter om bruk av militærmakt føre til at politikere kritiserer eller nedgraderer innsatsen til soldater som deltar i operasjoner de er imot.
Dette kan oppfattes som respektløst og urettferdig av soldatene og deres familier.

Respekt er også å bli SETT, samt å bli tillatt å være seg selv uten å bli hånet for sine valg.

Anne B Ragde

I media, og i offentlig debatt, er det oftest et overdrevent fokus på de negative sidene av utenlandstjeneste, som sivile tap og kontroverser rundt operasjoner.
Dette skaper et inntrykk av at soldater ikke gjør en god jobb eller at de er involvert i uetiske handlinger, noe som vil føre til manglende respekt for innsatsen de gjør.
Det er en mangel på synliggjøring av soldatenes bidrag til fred og sikkerhet i Norge; og i verden på global målestokk. Dette fører til at folk flest ikke er klar over de risikoene soldatene tar, og den positive effekten de har på lokalsamfunn i konfliktområder.

Dette er for så vidt greit nok, for en må ofte være til stede for å forstå den hele virkeligheten.
Det eneste vi veteranene forventer er at det ikke skal prøve å slås personlig, politisk mynt på den innsatsen vi er sendt ut for å gjøre; det er det eneste vi ønsker at skal respekteres.
Vi har kjempet, om mange har blitt skadet og omkommet i tjeneste for konge-symbolet og for fedrelandet, men den delen ønsker ikke de politiske myndighetene å blottlegge og ta del av. 

De Norske FN-soldatene som ble sendt til Kongo på begynnelsen av sekstitallet møtte en livsfarlig skjebne; hvorav nordmenn og svensker ble kidnappet og en indisk fange sammen med dem ble henrettet foran dem.
Nå, seksti år senere, forteller noen av dem om sine opplevelser, tjeneste og manglende diplomatisk støtte fra Norge i en dokumentar. Dette bruddet på taushetsløfte er de fra Regjering og Storting sterkt kritisert for, med trusler om tap av veteranstatus; for dette skulle forbli en av de mange hemmelighetene i vårt langstrakte land.
Dette var bare en parentes i den kalde krigen.

Respekt er det første krav i den disiplin hvorved et menneske kan oppdras til modenhet - intellektuelt, emosjonelt og moralsk.

Dag Hammarskjold

Mange politikere, som den nevnte rådhuspolitikeren, ser hedring av veteraner som en mulighet til å vinne velgernes støtte, uten å bry seg om veteranenes egentlige erfaringer eller meninger.
De bruker seremonien til å fremme sin egen agenda; eller for å kritisere motstandere.
Disse politikerne har personlige, negative erfaringer med militæret, eller med veteraner som hever røsten og kritiserer manglende oppfølging når de kommer hjem fra tjeneste.
Disse erfaringene farger deres syn på veteraner generelt og føre til at de viser manglende respekt for deres innsats.

Det er viktig at vi har en åpen og ærlig dialog om veteranenes erfaringer og om Norges rolle i utenlandsoppdrag.
Landet de kjemper i navnet for må sørge for at veteraner får den støtten de trenger, både fysisk og mentalt.

Uten at jeg har lest det selv, så skal det visstnok stå et sted i Bibelen at du skal vise respekt for den som har krav på respekt, og gi ære til den dere skylder det.

En pensjonist har det privilegium at det er tid og rom for dype tanker og opphenting av minner som betyr noe for vedkommende

Pensjonistens økonomiske åpenbaring

 

Det som er noe dritt med oss pensjonister er at vi har så forbannet mye tid til å tenke, og det som i mange tilfeller er vår økonomiske drivkraft er at vi lever på en pensjonsutbetaling som gir lite ekstra utbetaling i form av overtid og ekstrainnsats vi var vant med å få uttelling for mens vi arbeidet.

Vi får det vi får utbetalt hver måned, og det gjør at sløseriet en levde med før går over til grundige vurderinger rundt kost og nytte.

Som de sier i USA: live on fixed incom.

Dessuten så har i hvert fall jeg blitt trassig på mine gamle dager og godtar ikke så mye som tidligere; og i ihvertfall ikke at forretningsstanden presser hendene sine dypt nede i min lommebok.

Jeg skjønner at en ønsker å tjene så mye som mulig, og jeg har resignert og tatt inn over meg at det er penger en lever av.

Samtidig så har jeg fått avsmak av den grådigheten som dekkes av ordtaket: mye vil ha mer, og fanden vil ha fler.

Dette er ikke en ny, menneskelig egenskap, for som den romerske filosofen og statsmannen Seneca den yngre  skrev rundt 50 år før vår tidsregning: den grådige mannen har aldri nok.

Den moderne kapitalismen er et system som er basert på profittmaksimering. Bedrifter er forpliktet til sine aksjonærer til å generere mest mulig fortjeneste, og dette har blitt den primære drivkraften bak økonomisk aktivitet.

Samfunnet er i stor grad bygd opp etter ideen om at suksess måles i materielle goder og rikdom. Fortjeneste blir ofte sett på som et bevis på intelligens, hardt arbeid og dyktighet.
Men så er det den virkelige baksiden av medaljen; mange bedrifter fokuserer på kortsiktige gevinster fremfor langsiktig bærekraft. Dette vil føre til at de tar beslutninger som tilbyr produkter av lav kvalitet, alt i navnet på å øke profittmarginene.

Etter at jeg sluttet å jobbe så har jeg fått tid til å se på TV på kveldene; noe som har blitt en av årsakene til mitt høye blodtrykk.

Det er en del gode program som tilbys på TV i det som i min barndom het Programbladet, og noe jeg gledet meg ekstremt til var Oldtidsmenneskenes hemmeligheter på National Geographich, Salvage Hunters: The restorers på Discovery og den kommende serien The hidden holocaust.

Gode varer som ødelegges av profittmaksimeringens uhyre; reklame.

Jeg skjønner at reklame er en veldig viktig inntektskilde for TV-kanalene, men når de hyppige reklameavbruddene blir lengre enn hver del av det oppstykkede programmet så tok det meg ikke lang tid å innse at TV  som system er på vei ut her hjemme hos oss.

TV-stasjonenes grådighet, som for NRK2, TV2, ZEBRA, TV Norge, MAX, TV3; TV2 Nyheter og hele hurven som hentes ut via Get-boksen til Telia, har rasert alt som heter gode program.

Disse TV-programmene er som røde, saftige epler som ikke lenger er spiselige på grunn av mange og lange reklame-mark.

Grådighet er som kreft: den vokser og sprer seg til den dreper alt i sin vei.
Nelson Mandela

Kvalitetsvarer som lider under grådighetens knusende håndgrep møter en over alt i vårt langstrakte land.

Reklame som sier VI ER DEN BILLIGSTE PÅ MARKEDET har blitt en rød klut for meg; den hissige stuten som lar seg irritere av viftende tøybiter ute på markeds-arenaen.

Det er selvfølgelig gledelig å se at en til 17. mai-frokostens eggerøre kan få en pakke med ørret, røkt på fliser av bøk, til samme pris som fjoråret; men at en selvsagt nå bare får 100 gram pr. pakke; mot tidligere 300 gram.

Det er ikke prisene som frustrerer meg mest, men det at en hver gang en går inn i en butikk hele tiden må være på vakt mot å bli lurt og snytt.

Tidligere så møtte jeg opp i matbutikken med en handleliste, plukket varene jeg trengte, betalte i selvbetalings-kassen og dro hjem. 

I dag er det å handle matvarer noe som må planlegges godt i tidskalenderen, for nå må en bruke all verdens tid på å granske hver vare opp mot reell kilopris, dato-stemplinger; og gudene vet hva en må passe seg for.

For noen uker siden var jeg på Harry-tur til Sverige for å oppleve det allsidige utvalget de har matvarer. Vareutvalget i vårt rike land i dag tilsvarer det en så  i en polsk Biedronka under Sovjetunionen, så skal en finne kvalitetsvarer må en over grensa.

På veien kjøpte vi med oss en LED tak-armatur til tørrkjøkkenet. Med den så fulgte det både lysstoffrør og tennere. 

Så fant vi ut at vi trengte en til for å bli fornøyde, så vi dro til Obs bygg hvor de førte samme armatur; og som i tillegg var merket med et blått, veldig synlig merke med LAVPRISLØFTE, Garantert lave priser.

Ved kassa holdt de fortsatt dette lavprisløfte, for prisforskjellen mellom Sverige og Norge var bare 154 kr; kronekursen tatt med i beregningen.

Hjemme var verden annerledes. Da pakken ble åpnet så manglet alt, så det ble en ny tur innom butikken for å kjøpe lysstoffrør og tennere til 75 kroner over prisen på lampen vi hadde kjøpt.

Min kone kjøpte seg en ny Samsung mobiltelefon under oppholdet i Seoul i februar i år. Jeg kjøpte meg en ny Samsung i Norge samtidig.

Hun kjøpte sin mobiltelefon i utsalget i Gangnam. I hennes boks fulgte det med synkroniseringskabel, minnekort, headsett og bæreveske; samt ekstra batteri.

jeg kjøpte min i en butikk på Oslo City og fikk bare med lader. Alt annet måtte det betales ekstra for.

Men det som gjør meg forbannet i denne sammenhengen er det som selgeren i Samsung Gangnam fortalte min kone da han fant ut at hun bodde i Norge: vi sender spesialpakkede mobiltelefoner til Norge; det eneste landet i verden vi sender til hvor bestillingen er at det ikke skal følge noe ekstrautstyr med i pakningene. Det skal sendes separat i egne esker til landet ditt.

Det jeg ser i dag er at Petter Dass sine ord på slutten av 1600-tallet er dit vi vanlige, betalende arbeidsfolk snart har som eneste, fattige trøst: det er bedre å være fattig og ærlig enn rik og grådig. 

For de som ikke ser at grådigheten og fortjenestekåtheten deres ødelegger produktene de selger over tid så er det kanskje et håp om at de en gang innser at grådighet gjør blind, og den grådige graver sin egen grav.

Jeg kan selvsagt betale for å få nett-kanaler for å se de TV-programmene jeg presses bort fra gjennom overdreven reklame, men jeg er prinsipp-gjerrig, så jeg begrenser hva jeg betaler for.

Jeg trenger ikke disse TV-kanalene, for når jeg ikke vil betale for å se Oldtidsmenneskenes hemmeligheter på National Geographich så bruker jeg heller pengene mine på bokhandelen og får dekket vitebegjæret mitt gjennom boken Døden i myra av Lisbeth Skogstrand.

Den som setter prisen for høyt, mister salget sa Benjamin Franklin en gang i siste halvdel av 1700-tallet, samtidig som den skotske filosofen og økonomen Adam Smith påsto at en god pris er den som er rettferdig for både selger og kjøper.

Jeg er hverken økonom eller spesielt økonomisk, men jeg er ikke dummere enn at jeg føler sannheten i Richard Branson sine ord: overprising er et tegn på mangel på respekt for kundene dine.

Ha en snytefri og avslappende helg.

Kunder er konger!

ADHD-pensjonist

 

Det er ikke lengden på livet, men dybden av det som betyr noe.
Seneca

Jeg likte meg på skolen, men lengtet til at skoledagen var over så jeg kunne nyte friheten til det som falt meg i hodet; og ofte falt ting i hodet på meg med smertefull effekt.

I en periode ville mor at jeg skulle gå med hjelm, men da trodde jeg at jeg var uskadeliggjøre og kom hjem med tropehjelmen i to deler og et saftig kutt på toppen av isen. Per Eugene testet styrken i hjelmen min med en tre-kubbe; mens jeg hadde den på hodet.

Jeg kunne snaut vente til jeg ble seksten år så jeg kunne kjøre mopeden min lovlig på fylkesveien til skolen og slippe å kjøre skogsveiene; og så var det å lengte seg frem til atten-årsdagen: og så til å bli gammel nok til å søke seg til forsvaret.

Det var et evig jag for å bli ferdig med ting, og å bli eldre. En kunne ikke få tiden til å gå fort nok frem til bursdag, påske og jul.
Å fylle seksti to år ga meg muligheten til å kunne velge mellom fritid og arbeid uten at jeg benyttet meg av det; men i dag er drømmen om å bli eldre roet helt ned. 

Nå er det slutt på jag etter klokketimer og dager. 
Som pensjonist så handler det ikke om å få tiden til å gå, men å få den til å vare.

I gyngestolen har jeg innsett at uttrykket som pensjonist så handler det ikke å få tiden til å gå, men å få den til å vare kanskje er et vakkert og tankevekkende utsagn om hvordan pensjonisttilværelsen også kan ses på.

I arbeidslivet er vi ofte opptatt av å få mest mulig ut av tiden vår, å være produktive og effektive. Pensjonisttilværelsen gir meg muligheten til å skifte fokus fra kvantitet til kvalitet.
Det er i denne roen jeg innser at vi kan bruke tiden mer bevisst og velge aktiviteter som gir oss glede, mening og tilfredsstillelse.
Jeg var dårlig på akkurat det, fordi jeg trodde at det faget jeg levde i var det livet jeg ville leve.

Når vi ikke lenger er bundet av faste arbeidstider og plikter, får vi et nytt perspektiv på tidens verdi.
Vi gamlingene kan sette pris på roen og stillheten, og nyte friheten til å velge hvordan vi bruker våre dager.
Jeg personlig kan også bruke tid på å reflektere over livet mitt, mine verdier og hva som er viktig for meg og mine nærmeste.

Uttrykket "som pensjonist så handler det ikke å få tiden til å gå, men å få den til å vare" er en påminnelse om at livet er en gave; og langt fra noen selvfølge.
Vi har bare én gang på jorden, og det er viktig å bruke tiden vår klokt.
Pensjonisttilværelsen gir meg en unik mulighet til å sette pris på livet og leve det fullt ut.

Jeg skulle ønske at jeg hadde innsett det før, men de siste timers tanker har gitt meg en inspirasjon som jeg ønsker å dele med de av dere som i likhet med meg ikke har innsett det; inspirasjon til å leve et bevisst og meningsfylt liv.
Det er en påminnelse om at tid er en verdifull ressurs, og at vi bør bruke den klokt.

Livet er ikke over før det er det, og frem til den dagen så har jeg fortsatt en fremtid.

Den beste måten å forutsi fremtiden på er å skape den.
Abraham Lincoln