Hvorfor spurte jeg aldri?

Nå MÅ vi glemme andre verdenskrig, sier folk; og mener antageligvis at vi da også skal glemme dem som var berørt av krigen og alt de og krigen sto for.

Personlig så befatter jeg meg sjelden med anger, for fortiden får jeg ikke endret på.

Likevel er det en ting jeg angrer på nå da jeg har fått tid til å lange tankestunder, og det er at jeg ikke var mer nysgjerrig på livet til mine foreldre og slektninger; deres historie.

Nå er det uansett for sent, for disse folkene er døde og deres innsats er for alltid borte fra historien.

Han som ble min far var ikke en som begynte å fortelle om sin tid, spesielt ikke fra krigens dager, uoppfordret.

Ved en tilfeldighet så jeg ham i en svensk/amerikansk dokumentar fra hans opphold i Sveriege mot slutten av krigen, hvor han fikk trening i nærkamp i det som jeg nå vet at var en gruppe spesialtrente elitesoldater i reservepoliti-troppene.

Jeg visste at han hadde måttet flykte, og at han ble trent av Polititroppene, men i alle år har jeg trodd at han var en regulær infanterist; ikke en kommandosoldat med spesialisttrening i eksplosiver.

Først nå falt brikkene på plass når det gjaldt hans særegne egenskaper; han var trent til dem.

I årene etter hans død så har jeg angret mye på spørsmålene jeg ikke stilte ham.

Hodet mitt hadde andre prioriteter en nysgjerrighet rundt han og familiens tid under krigen den gangen jeg vokste opp hos ham.

Noe visste jeg, og interessen for detaljene kom alt for sent.

Den eneste kilden jeg hadde igjen var hans brødre, og ikke minst hans enke; min mor.

Men den tiden de også levde så var jeg for opptatt med min egen karrière og fremtid, samt etablering av familie og deres fremtid.

Nå da jeg har nok av tid, og et enormt vitebegjær, så er det for sent.

Disse trauste Odølingene fra de store skogene på Hedmarken med grense til Sverige var bare en av de utallige, små og ubeskrevne grenselosene som gjorde en stor innsats, og hadde enorm betydning for noen få individer i det store krigs-skuespillet som utartet seg på norsk jord.

De i Odalen, og deres los-rute Spikern, ble aldri avslørt fordi disse losene hadde sin strenge omertá, et taushetsløfte etter mal fra italiensk mafia, som de alle overholdt; også etter krigen.

De var tause menn fra skogene, og de forholdt seg tause om sine handlinger både under og etter krigen.

Derfor gikk de og deres innsats rett over i den viktigste av alle historiebøker: Glemmeboken.

Farfar bar tydelige spor etter tyskerne og de norske nazistenes tortur ut livet, og da jeg en gang spurte ham hvorfor han ikke valgte å snakke for å slippe å få flere negler trukket av fingrene så svarte han bare det jeg visste fra før: Jeg har aldri vært så glad i å snakke, spesielt med fremmede.

Det var mange veier å komme til Sverige på, men flyktningeruten Spiker'n var en av de få som aldri ble oppdaget.

De flyktningene som kom denne ruta, hadde fått pass og tillatelse til å reise til Odals Verk for å kjøpe spiker. Noen kom fra Strandlykkja (stasjon mellom Minnesund og Tangen) og tok seg østover til Trautskogen og Bergsetra.

Denne turen starter ved Austvatn i Nord-Odal og går via Bergsetra.

Derfra gikk ferden over skogen mot Brandval og Grue og videre gjennom Finnskogen til de ble tatt imot på svensk side etter en farefull vandring.

En historie forteller om en familie som hadde en seks måneder gammel unge i ryggsekken alle disse milene. Han fikk sukkerbit med hjemmebrent på, slik at han skulle være stille.

Fem grenseloser ble drept mens de loset flyktninger, åtte ble tatt til fange og henrettet,
seksten døde i fangenskap.
Kilde: Kongsvinger festnings-museum.

De var ikke alle helter i sine gjerninger; som Svenskepungen, en drosjeeier som tok grovt betalt av flyktningene han kjørte til losenes oppsamlingsplass. Han huskes fortsatt, og hans etternavn er skjemmer for flere generasjoner inn i fremtiden.

Ubetydelige, glemte menn og kvinner forholdt seg tause i ettertiden og følte ingen sterke behov for å markedsføre sin innsats; og vi som var deres etterlevende hadde ikke tid til å finne og videreføre deres historie.

Far, som måtte flykte langs sine egne spor i Spikern fordi han ville yte mer innsats mot okkupantene og deres medløpere enn å lose og ble oppdaget, skapte ringvirkninger rundt seg.

De eneste sporene etter denne dramatikken i dag er fangeregisteret for Grini som viser at farfar, Olaf Aasen, Hans Olav "Olaf" Arntsen Aasen født 4/10 18, ble arrestert som gissel den 3. august 1944 for fars flukt til Sverige, ble Grini-fange nr 13417 den 11. august samme år, hvor han satt på Fallskjermen i vente av henrettelse.

Fra 11. februar 1945 ble han fange i Quislings Hønsegården; Berg fangeleir utenfor Tønsberg.

Det er alt historien har tatt med rundt disse fire Aasen-karene; og jeg føler at jeg har forrådt dem ved ikke å ville vite noe mer mens de levde.

Fra gamle brev vet jeg hvor han oppholdt seg i Sverige, når han på slutten av 1944 havnet med Polititroppen i Finnmark, og hans opphold der med minerydding der og i Trøndelag frem til langt ut på året 1946 før han turde å vende hjem til sin torturerte fars antatte vrede over fangenskapets årsak.

 
Der tok far feil, noe han ikke så ofte gjorde.

Hvorfor ble gutta på skauen utropt som krigshelter selv om de aldri gjorde noen annen innsats en å skamklippe tyskertøser da freden kom, og hvorfor er ikke Polititroppene i Sverige, som kjempet mot tyskerne i Finnmark på slutten av krigen, gitt sin plass i krigshistorien?

Akkurat det er et viktig spørsmål som reiser flere interessante problemstillinger rundt hvordan vi husker og tolker hendelser fra andre verdenskrig.

Begrepet gutta på skauen har blitt sterkt romantisert i ettertid.

Bildene av unge menn som flyktet til skogs for å unndra seg arbeidstjeneste har skapt en myte om at de var aktive motstandsmenn.

I virkeligheten var mange av dem unge menn som ønsket å unngå å bli sendt til fronten.

Selv om ikke de aller fleste av gutta på skauen var aktive motstandsmenn, ble de et symbol på motstand mot den tyske okkupasjonen.

Deres handlinger, selv om de var begrenset til å unndra seg arbeidstjeneste, ble sett på som en form for protest.

I senere år har det kommet mer nyanserte fremstillinger av gutta på skauen. Det har blitt påpekt at ikke alle hadde de samme motivene for å dra til skogs, og at noen av dem kan ha hatt mer egoistiske hensikter.

Polititroppene opererte på svensk side av grensen og deltok i kamper mot tyskerne i Finnmark.

Deres innsats var en del av et større samarbeid mellom Norge og Sverige under krigen.

Sammenlignet med andre motstandsgrupper i Norge har polititroppene fått mindre oppmerksomhet i den norske krigshistorien. Dette kan skyldes at de opererte utenfor Norges grenser og at deres innsats ikke var like godt dokumentert fra nork side.

Den norske krigshistorien har tradisjonelt hatt et sterkt fokus på den nasjonale motstandskampen inne i Norge. Dette har ført til at andre former for motstand, som for eksempel polititroppenes innsats, har blitt mindre synlig.

Gutta på skogens pinlige og foraktelige opptreden ble det lite fokusert på av folk flest, men ble et fokus for kritikk fra de norske soldatene i Polititroppen; noe den norske regjeringen så på med udblide øyne og påsto at soldatene som kjempet i Finnmark var blitt kommunist-påvirket.

Skamklippingen av tyske kvinner etter krigen var en symbolsk handling som skulle uttrykke hat og hevn mot okkupanten.

Det var en måte å markere at krigen var over og at de som hadde samarbeidet med tyskerne skulle straffes.

I ettertid har skamklippingen blitt sett på som en form for justismord.

 
Kvinnene som ble skamklipt var ofte uskyldige sivile som hadde blitt tvunget til å samarbeide med tyskerne.

En kan kanskje unnskylde seg med at årsakene til skamklippingen var komplekse og hadde sammenheng med både individuelle og kollektive traumer etter krigen.

Spørsmålene jeg stiller meg og reiser er viktige for å forstå hvordan vi husker og tolker vår egen historie.

Det er viktig å være kritisk til de historiene vi blir fortalt og å se på hendelser fra flere perspektiver. Både gutta på skauen og polititroppene i Sverige spilte viktige roller under krigen, men deres bidrag har blitt tolket og vurdert på ulike måter opp gjennom historien.

Vi skylder de som var foran oss å få frem deres historie. På samme måte skylder våre arvtakere oss å holde vår historie i live når vi forsvinner fra historien.

Alt interessant foregår i mørket. Vi vet ingenting om menneskets egentlige historie.
Louis-Ferdinand Celine

Raklamert forurensning

Som pensjonist så har jeg fått mye ledig tid til ting jeg aldri  har prioriterte å gjøre tidlige, som å se på TV, surfe på YouTube og spille Wordfeud i større grad enn før.

Som pensjonist så er jeg blitt så kraftig forurenset av reklame at jeg har fått fjernkontroll-betennelse i høyre hånd; og har blitt utsatt for så mye stress at jeg garantert har forkortet livet med måneder og år.

Som pensjonist så opplever jeg at ni av ti e-poster er reklame fra butikker, hoteller og flyseslakaper hvor en må oppgi e-postadresse for å få bestille; og da ser det ut til at disse selskapene eier deg.

Reklamepauser er som en dårlig eks; de dukker opp akkurat når du minst ønsker det.

Det er to ting jeg har blitt mere var på de siste seks månedene i mitt nye liv uten avbrekket det er å gå på jobb, og det er lyden av togene som passerer nedenfor terrassen, og reklame-forurensning.

Samme hvor du snur deg og gjør så bombarderes du av reklame.

Den enste trøsten i hverdagen for oss gamlingene er at det ikke dukker opp reklame fra begravelsesbyråer; og for voksenbleier.

Der i mot får jeg stadig målrette reklame  fra Blivakker.no. Hadde de vært treffsikre så hadde de forstått at det løpet var kjørt for over 66 år siden.

Reklame er hovedinntektskilden for mange medier, som TV-kanaler, radiostasjoner og nettsider; og det er tydelig at grådigheten for mere overskudd driver disse mediene til bristepunktet.

På TV er alle filmer og dokumentarer, underholdning og nyheter så spekket med reklameavbrudd at en bruker dobbelt så lang tid på å se et program; og selvsagt hele tiden risikerer å miste deler av det egentlige innholdet for oss som skyr reklame som svartedøden.

I tillegg synkroniserer kanalene reklame-avbruddene i programmene i et håpløst forsøk på å tvinge oss til å se på dem.

Ikke en gang på reklamefri kanaler som NRK 1 slipper en unna; programmet er sponset av-produktene flommer over skjermen.

Jeg betaler lisens, men får likevel servert reklame. Det er som å kjøpe en kake og få en tannbørste i boksen i stedet

Prøver du å lese en artikkel i en nettavis så brytes teksten jevnlig av reklameinnslag og annonsører, og er en uheldig når en prøver å bla forbi den så åpner den uønsket avbrudd i en ny fane.

Det er til å bli totalt gal av!

Selv i Norge, ett av verdens mest lov-rike land, er ingen lov som sier at vi må godta all reklame, og mange av oss føler oss overveldet og irritert av mengden reklame vi blir eksponert for.

Vi blir bombardert med reklame fra alle kanter, både online og offline.

Det er vanskelig å unngå å få høyt blodtrykk av dette; selv om en går på medisiner.

Reklame er svært påtrengende, for eksempel som pop-up-annonser som dukker opp når du surfer på nettet og prøver å slappe av fra frustrasjonen over å bli utsatt for dette hele døgnet du er våken; og takket være datainnsamling kan annonsører nå målrette reklame mot oss som individer, noe som jeg føler som en invasjon av privatlivet mitt.

Skal jeg inn på Jula for å handle så plinger det jevnlig i telefonen min med påminnelse om tilbud fra alle butikkene jeg passerer på veien; som Power, Rustad, Biltema og Europris, El-kjøp og XXL.

Reklamepauser er som å bli avbrutt midt i en god drøm

Reklamen gir utvilsomt gode inntekter til noen, men den angriper lommeboken min; og ikke fordi reklamen påvirker meg.

For å slippe unna denne driten så kan jeg kjøpe ulike Ad-blockere på nett for å redusere mengden reklame jeg mottar, og jeg kan velg strømmetjenester uten reklame, noe som koster meg litt ekstra. Jeg kan kjøpe abonnement på aviser, magasiner og podcaster jeg liker; for å bidra til en mer bærekraftig mediebransje som reklamen sier.

Jeg kan kjøpe meg fri fra ting jeg ikke ønske. Det er ikke så mye penger for hver enkelt beskyttelses-grep hver måned, men jeg er pensjonist og har allerede lært meg at mange bekker små blir en stor å; også når det gjelder små, jevnlige og unødvendige utgifter.

Kriminelle er kjent for å bruke denne taktikken med påtvunget tilbud om beskyttelsespenger.

Taktikken jeg beskriver for å komme deg fri fra reklame kalles innen jusen  for  beskyttelse-penge-utpressing; eller ren skjær utpressing som vi kalte det i gamledager

Utpressing er et generelt begrep som beskriver en handling der noen truer eller tvinger noen andre til å gjøre noe mot sin vilje, for eksempel å betale penger.

Begrepet beskyttelse-penge-utpressing er en mer spesifikk form for utpressing der kriminelle grupperinger truer med vold eller andre negative konsekvenser hvis ikke offeret betaler for beskyttelse. Ofte blir ofrene fortalt at hvis de betaler, vil de ikke bli utsatt for innbrudd, hærverk eller andre typer kriminalitet.

Tvungen, massiv reklame er et psykisk overgrep, og det å måtte kjøpe seg fri fra dette er ikke en hjelp, men en kriminell handling som omfatter å godta; eller å tvinges til å betale seg fri.

Det er lovmessig ulovlig å tvinge noen til å gjøre noe mot sin vilje, enten det er gjennom trusler, vold eller andre former for press.

Beskyttelse-penge-utpressing krenker folks rett til å gjøre selvstendige valg.

Mitt råd til alle som lider under pengeutpressing for å få slippe reklame; det er viktig å være klar over at du ikke har gjort noe galt, og at det er utpresserne som er kriminelle.

Det er bare ett TV-program hvor jeg ville tillate reklame for min del, og det er Gullfisken; en publikumspris for reklamefilmer vist på de kommersielle TV-kanalene i Norge.

Der kan de bryte av med så mye reklame som de vil, for når det programmet går så er fjernsynet slått av i stuen min. 

Jeg kunne ha lært meg et nytt språk i tiden jeg har brukt på å fjernkontrollen for å hoppe forbi reklamepausene, men det eneste jeg har fått ut av det er å ufrivillig lære barnebarnet mitt nye banne-ord.

Etter en kveld foran TV så har jeg sett deler av nitten program, men aldri sett noe fult ut; ene og alene på grunn av forurensingen som spys inn i rommet.

Får jeg se biter av den samme reklamen for Trivago en gang til så kommer jeg aldri til å bestille et hotell igjen i resten av mitt liv.

Jeg blir gal hvis jeg enda en gang får høre min tidligere kollega Kari Engh Nyjordet nevne solkrem en gang til; og høre henne avslutte med ordene og på øra!

Dem har jeg for min del snart revet av meg i fortvilelse.

Vel, dette er det jeg fyller tiden med å frustreres over; veien frem mot en grinebiter av en gamling. Noe skal en jo drive med, og bry seg om, på sine gamle dager.

Viljekraft og viljestyrke som aldri dør

Å stenge seg inne i hjemmet og bare vente på at tiden skal gå, uten at en har noe å vente på, var ikke akkurat slik jeg hadde sett for meg pensjonisttiden.

Når det eneste som betyr noe er når barnebarnet kommer på besøk neste gang, så blir det litt lite å bruke tiden på over tid.

En ønskedrøm er en drøm der du opplever at dine ønsker og lengsler blir oppfylt; en drøm som gir deg en følelse av lykke, tilfredshet, og som ofte en sterk emosjonell reaksjon.

Ønskedrømmer er ikke hva du ser når du sover, men hva som ikke lar deg sove.
Edgar Allan Poe

Spesialistpsykologer, en faggruppe forstå-seg-ihjel-på-ere jeg har lite tillit til, mener at ønskedrømmer er et resultat av stress eller angst, der vi søker en flukt fra virkeligheten.

Dette føles som tull og nonsens for min del, selv om jeg selvsagt har bygd meg noen ønskedrømmer for fremtiden jeg har igjen.

Jeg har ingen angst for noe som helst, føler ikke noe stress rundt det å ha blitt pensjonist på vei mot slutten av min eksistens; og jeg føler ingen trang til å søke flukt fra den virkeligheten jeg er i.

Jeg vet at disse hjernekrympende individene gjerne vil sette alle i de samme båsene som de har utviklet, og at de vil påstå at mine henvisninger til siste dag og død bygger på angst. Det er ingen angst i dette for min del, bare en erkjennelse at det også er en del av det å leve; og at det har vært det i flere millioner av år; det er ren og slett logikk at alle liv en dag slutter.

Jeg har alltid forholdt meg til virkeligheten, og jeg har besøkt nok kirkegårder i mitt liv til å være inneforstått at dette er virkeligheten for alt og alle.

Hele mitt levde liv har jeg hatt et veldig godt forhold til døden, og det har jeg ikke tenkt å endre på inne i hodet mitt.

Det eneste jeg gjør er å håpe på at jeg en dag i fremtiden vil få oppleve å bli en ekte pensjonist som kan fylle hverdagene med noe som opptar meg og gjør meg glad og fornøyd; like glad og fornøyd som det jeg er sammen med når barnebarnet mitt.

Det er et fascinerende spørsmål som psykologer har undret seg over i mange år: hva er det som driver oss til å fortsette å håpe, selv i de mørkeste tider?

I mitt enkle tankesett ligger svaret enkelt og greit i det at vi fortsatt har dyret, det vi en gang var for millioner av år siden, fortsatt eksisterer i oss.

Overlevelsesinstinktet i oss bygger tro på en bedre fremtid  og gir oss motivasjon til å fortsette å kjempe og overvinne utfordringer.

Gjennom innhentet erfaring gjennom livet så lærer vi at selv de vanskeligste situasjonene som regel vil endre seg, og dette gir oss en grunn til å tro at også vår nåværende situasjon vil bli bedre.

Dette er en drivkraft som gjør oss unike, og som har hjulpet oss til å utvikle oss gjennom historien. Vi har lært oss at ved å fokusere på positive fremtidsutsikter, så vil vi beskytte oss mot følelser av hjelpeløshet og fortvilelse; det er en enormt kraftfull drivkraft som vil hjelpe oss å overvinne selv de største utfordringer.

Håpet er lysegrønt er et poetisk, norsk uttrykk av Alexander L Kjelland  som ofte brukes for å beskrive en følelse av optimisme og forventning om noe godt som skal skje.

Fargen grønn assosieres ofte med natur, vekst og fornyelse, så ordet lysegrønt skal gi oss en følelse av friskhet, håp og nytt liv.

Personlig så har jeg hatet fargen lysegrønn og pastellgrønn siden jeg som elitesoldat i den spanske legion måtte iføre meg deres pastellgrønne og pastellblå grunnuniform.

Jeg tror ikke at noen føler seg spesiell, tøff og profesjonell som soldat når de må gå i klær som er tilpasset et Pride-tog; så jeg vil heller konkurere med Kjellands fargevalg og si at håpet er olivengrønt; for det var det virkelig i en stor del av mitt liv.

Håp er en følelse av tillit til at noe ønskelig skal skje, og vil en det nok så får en det til å skje; i følge min gamle tante Olga.

Det samme sa de som trente meg opp i det militære; vil du det nok så får du det til!

Noen mennesker drømmer om suksess, mens andre står opp hver morgen og gjør noe med det.
Wayne Gretzky

Viljekraft er en fascinerende egenskap som har både fysiske og mentale røtter; det er det som driver oss til å sette oss mål, overvinne utfordringer og nå våre drømmer.

Evnen til å utsette tilfredsstillelse og fokusere på langsiktige mål er  kanskje den viktigste komponent i viljekraft.

Jeg lærte mye om dette, både i teori og i praksis i forsvaret.

Der var det nok viljekraft og viljestyrke som holdt meg gående når ting, utfordringer og opplevelser var sterke; og der lærte jeg også å dele av mine erfaringer; og se at jeg evnet å dele dette med andre i krevende, stressende og livstruende situasjoner.

En sann leder er en som får andre til å føle seg sterke nok til å gjøre det de trodde de ikke kunne.
Ralph Nader

Viljekraft fokuserer på evnen til å handle i tråd med våre mål, selv når vi møter motstand eller fristelser.

Det handler om å overstyre impulser og ta beslutninger som er gode for oss på lang sikt.
Viljestyrke understreker mer styrken eller intensiteten i vår beslutningstaking.

Det handler om å ha en sterk indre overbevisning om å nå et mål, og å være villig til å legge ned den innsatsen som kreves.

For å illustrere dette slik jeg ser det så er viljekraft det å bestemme seg for å gå på trening hver dag, selv om du er sliten eller har lyst til å slappe av på sofaen.

Viljestyrke er det å fortsette å trene hver dag i flere måneder, selv om du ikke ser resultater med en gang; det å overvinne fristelsen til å gi opp.

Engelskmenn kan aldri lykkes helt, for de har bare ett uttrykk for både viljekraft og viljestyrke: willpower. Det blir liksom å bli servert deres pisslunkne pub-brygg Half and half uten dene half'en.

Ja takk, begge deler som Ole Brum hadde som holdning.

Viljekraften er ikke en statisk egenskap som vi har fått ved fødselen, men den er noe som vi må utvikle og styrke gjennom hele livet.

Ved å være bevisst på hva som påvirker viljekraften din, og ved å ta aktive skritt for å styrke den, vil vi oppnå mer enn du noen gang trodde var mulig.

Det er ikke omstendighetene som former oss, men hvordan vi reagerer på dem 
Viktor Frankl

Slik er det bare, i hverfall er det slik jeg har erfart  gjennom et til tider tøft, godt og aktivt liv; og som jeg fortsatt jobber med for å sikre at jeg får en verdig pensjonstid.

Du kan sikkert ta fra meg håpet, men viljestyrken min skal du slite mere med å knekke; så da er det vel fortsatt håp da.

Det er viktig å holde drømmene dine levende. Folk som ikke kan se og føle hva de ønsker, vil aldri oppnå det.
Ella Fitzgerald

Tidligere patriot og kommende pensjonist-flyktning.

Jeg har endelig funnet svaret på hvor paradiset mitt blir fra 2025; det ligger ett sted mellom bassenget og kjøleskapet i Porto Colom.
Det finnes bare to årstider der nede: før siesta og etter siesta.

Fattige pensjonister tvinges til utlandet.

Over 50.000 pensjonister i Norge lever under EUs fattigdomsgrense, og mange av dem flykter utenlands for å få pensjonen til å strekke litt lenger.

Norge er ett av verdens desidert dyreste land på bo i, og det merker de over 50 0000 minstepensjonistene med månedlig utbetaling på 15 000 kr veldig godt.

De rett og slett MÅ flytte ut av landet for å tøye pengene.

• Facebook

• Twitter

• Linkedin

Sverige har et stort antall, norske, politiske pensjons-flyktninger, og en kan kanskje si at historien gjentar seg på grunn av grådige og sviktende politikere.

For 84 år siden flyktet nordmenn til Sverige med bakgrunn i sviktende Regjering; og ikke minst på grunn av den nazifiserte politikken til Vidkun Quisling.

I dag flykter norske pensjonister til Swea-riket med bakgrunn i Regjeringens mangeårige svik, grådighet og manglende fattigdomsfokus; og ikke minst på grunn av vingle-politikken til Jonas Ghar Støre.

Hvem bryr seg om denne pensjonist-flukten? Ingen av de med makt til å rette opp forholdene i hvertfall. For dem er det bare snakk om tall og ikke mennesker.

Personer bosatt i utlandet mottok 16,88 milliarder kroner fra NAV i 2023, og selv om det er mye penger, så utgjør det mindre enn to prosent av våre samlede utbetalinger; er myndighetenes eneste svar på dette.

De har selvsagt rett at dette bare er et regnestykke for dem, på samme måte som det er i vår personlige regnskap når vi betaler avgiftene på å bli kvitt vår hjemme-søppel; i snitt 2% av minstepensjonen pr år.
For dem er dette rett og slett bare et Renovasjonsgebyr som de gledelig betaler for å bli kvitt de plagsomme minstepensjonistene.

Jeg er ikke minstepensjonist, og jeg ligger godt over gjennomsnittet for utbetalt pensjon på 290 000 pr. år i Norge, men den pensjonen jeg får er ikke stor nok til at jeg er blitt blind for de som har det dårligere enn meg; og heller ikke er den så stor at kronekurs, avgifter og skatt ikke betyr noe for hvordan jeg regulerer mitt eget forbruk; og hvordan jeg kan planlegge reiser og hotellopphold, spising ute og andre ferieaktiviteter.

På en annen side, hvilken pensjonist trenger egentlig ferieopplevelser; vi har jo uansett fri hver dag resten av livet, og blir vi hjemme så slipper vi alle disse tilleggsavgiftene vi pådrar oss ved å reise; som seteavgift, flyplassavgift, av og påstigningsavgift på bryggene i fjorden, innsjekkings-gebyr på hoteller i Norge. Det er jo bare småsummer hver gang, men som de gamle sa da jeg var ung: mange bekker små gjør står å.

Vi har vel egentlig bare to valg; å flykte fra landet eller å godta den politiske grådigheten vi lever under; og som tvinger mange av oss til å handle på kinesiske TEMU for skaffe oss den ekstra-luksusen vi føler at vi trenger.

Grådighet er både en personlig utfordring og et myndighets-onde.

Psykologisk sett kan grådighet ses som en umettelig trang etter mer av noe, ofte materielle goder, makt eller sosial status.

Helt ærlig så vurderer kona og jeg sterkt å avslutte våre liv i Norge fra 2025 og selge unna det vi har. Hun ønsker å fortsette siste del av sitt liv i Sør-Korea, og jeg på Mallorca. Hverken klimamessig eller økonomisk finner vi lenger noen glede av fedrelandet mitt.

Fedrelands-følelsen, eller nasjonalfølelsen, er et komplekst og individuelt fenomen som blekner veldig bort hos meg nå; ikke minst fordi vi har det tregeste helsevesenet i den vesteuropeiske verden. Det er kanskje et bra system sett fra myndighetenes propaganda, men for folk fles betyr det å vente, betale for utallige konsultasjoner; og tygge de billigste medisinene på markedet.

For oss som er kommet opp i årene og pensjonsalder så merker vi helsevesenets behov bedre enn tidlige i livet da vi stort sett var friske. Etter 18 måneder med store smerter er jeg fortsatt under utredning og mistanke hos de ulike legene om at jeg er hypokonder som ikke aksepterer at de mener at behandling av symptomer er bedre medisin enn å spore og behandle årsak.

Det er tilsynelatende veldig normalt at en brekker ribbe-bein hver gang en får en hostekule.

Etter snart sju årtier som patriot har jeg pakket ned det norske flagget og lagt det dypt nede i kassen min med militærutstyr, og det er lite sjanse for at jeg pakker det frem igjen.

Nå sitter jeg i gyngestolen min på terrassen under det Mallorcanske, Spanske og Sør-Koreanske flagget; symbolet for land som faktisk bety noe for meg i dag.

Det er noen trekk ved den norske kulturen som har blitt fremhevet i forhold til det å ikke protestere, men godta.

Nordmenn har en tendens til å søke konsensus, samsvar i meninger og holdninger, for å unngå konfrontasjoner.

Dette fører til at vi er mer tilbøyelige til å godta situasjoner, selv om vi ikke er helt enige.

Generelt sett har nordmenn merkelig nok høy tillit til myndighetene og institusjonene. Dette vil føre til en følelse av at systemet fungerer godt nok selv om det slett ikke gjør det, og at det derfor ikke er nødvendig å protestere.

Selv om Janteloven ofte blir overdrevet, så vil den bidra til en holdning om at ingen skal tro de er bedre enn andre. Dette vil dempe trangen til å stå frem og uttrykke uenighet.

Det er imidlertid viktig å understreke at dette er generaliseringer gitt av de utenfor vårt land som vurderer oss som trauste og tålmodige folk; og litt naive.

Gjennom historien har det vært flere perioder med sterk motstand og protester i Norge, for eksempel under okkupasjonen, under Vietnamkrigen, og i forbindelse med ulike sosiale og politiske spørsmål; men det å gå i et tog med plakater en gang i mellom er bare et rop i mørket.

Det er ingen som utfordrer myndigheter og politikere, og som stiller dem til veggs. Vi er for snille og mener at det får holde med å stemme på valgflesk og falske lovnader i den tro at de denne gangen skal holde det de lover.

Det kan være flere grunner til at ikke flere nordmenn protesterer. En av dem tilbake i tid var frykten for konsekvenser; å bli stemplet som kommunist og samfunnsfiende. Noen kan være redde for å miste jobben, venner eller familie hvis de blir for åpne med sin uenighet.

Noen vil føle at de ikke har nok kunnskap om et tema til å ta stilling; og antar at det de ser og føler selvsagt er feil når myndighetene sier at det er det.

Mange vil føle at deres individuelle handlinger ikke vil utgjøre noen forskjell uansett.

Det norske sinnelaget er et sammensatt fenomen som påvirkes av en rekke faktorer.

Selv om nordmenn generelt sett er kjent for å være samarbeidsvillige og konsensus-orienterte, betyr ikke det at vi ikke kan protestere.

Det er viktig å huske at det finnes mange måter å engasjere seg i samfunnsspørsmål på, og at hver enkelt av oss har en teoretisk mulighet til å bidra til en positiv forandring blant annet ved å gå inn i politikken og la oss korrumpere da vi får makt og velstand for oss selv.

Vi andre, vi som har levd lenge og har mistet patriotismen vi før hadde velger kanskje for første gang å rømme fra problemene; Norge.

Jeg har lest meg opp på de ulike myndighetenes propaganda når det gjelder helsevesen, skatt og goder; og ser da at Norge påroper seg å være best i verden.

Så har jeg selvsagt snakket med vanlige mennesker som bor, lever og føler i de landene vi vurderer for asyl.

Dette har jeg satt sammen med egne, mine nærmeste og venners erfaringer fra fedrelandet; og det jeg ser er at det å betale for helseforsikring på feks Mallorca er billigere i året enn det jeg har brukt på legekonsultasjoner, blodprøver, røntgen og MR i året som har gått.

Små summer her og der over veldig lang tid for å få svar på prøver som det tar uker å få resultatene i fra; mange bekker små gir en forbannet stor å. 

Som pensjonist så har jeg mye tid, men ikke så mye at jeg er komfortabel med å måtte vente to uker på all verdens prøvesvar, og i mellomtiden rekke en oppfølgings-time eller to mellom prøvetaking og svar; oppfølging på noe de venter på svar for å finne ut hva er.

Bare siden jeg ble akutt sykere for en uke siden så har dette kostet meg 1397 kroner i egenandel bare for intetsigende oppfølging hos en utnevnt fastlege, gjentatte runder på røntgen og blodprøvekonoret; men ingen svar før om to uker.

Fordi jeg har så forbannet mye tid, og så lite jeg kan bruke den på akkurat nå, så har jeg også ført logg over tapt tid på å finne akutt-leger og tid på venterom den siste uken; elleve timer og femtitre minutter på fem dager.

Denne ventetiden har i tillegg kostet meg 772 kroner i parkeringsavgift utenfor legevakt, sykehus og legekontor.

Totalt har dette kostet meg 2169 kr. den siste uken; og selv med min pensjon så sier det seg at jeg ikke har råd til dette over tid. Faktisk så er dette mer enn flybillett fra Gardermoen til Palma de Mallorca for kona og meg; inklusive bagasjeavgift, sete-avgift, sete-skatt og flyplassavgifter.

Jeg vil til og med ha råd til en velkomst Estelle Dam i Palma, pluss driks til servitøren for denne prisen.

Velstands-Norge?

Mange eldre nordmenn velger å bo i Spania.

Dette skyldes ofte ønske om et varmere klima og en lavere levekostnad.

Det er imidlertid viktig å understreke at Spania også har sine utfordringer, som for eksempel et dårligere utviklet velferdssystem enn Norge, advarer myndighetene her.

Etter over 30 år på Mallorca, og i tett forhold til Mallorcanere, så kjenner jeg forholdene der godt og finner ikke ett eneste argument for ikke å flykte dit; rømme fra et fedreland som ikke en gang kan være ærlige med sine borgere:

I en overgangsperiode kan det være at du i en kort periode må levere skattemelding og betale skatt både i Norge og i Spania om du flytter dit, er svaret fra norske myndigheter, med henvisning til innholdet i St.prp. nr. 21, Om samtykke til ratifikasjon av en skatteavtale mellom Norge og Spania, undertegnet i Madrid den 6. oktober 1999.

De spanske myndighetene er ærligere og tydeligere i sitt svar: overgangsperioden er på  minimum 4 år, og du må betale 19% skatt til Spania opp til 6000 Euro, og 23% til Norge; uten noen øvre begrensning.

Hvem av dem som sitter på hele sannheten vil jeg finne ut da jeg flytter til Porto Colom, men ærlig talt så er tilliten min til spanjolene nå langt større enn til de norske myndighetene.

Patrioten som har jobbet, skattet til og levd i Norge det meste av sitt liv pakker forhåpentlig vis flytte-kassene i 2025 og flykter i skam og skuffelse over fedrelandet; og han sender det norske flagget til Hadeland og Ringerike Avfallsselskap AS sammen med alle sine patriotiske følelser for fedrelandet han en gang elsket så høyt.

Pensjons-tiden er en overgang; det er sikkert og visst.

Knuste drømmer

Overgangen til pensjonisttilværelsen skulle være som en lang helg uten slutt etter en og hektisk arbeidsuke.

Livet skulle gå videre, med den eneste forskjellen at en ikke lenger måtte bryte av helgefreden med nye arbeidsdager.

Slik ble det ikke, og det er derfor jeg har levd hele livet uten å bygge meg noen forventninger til morgendagen; det betyr bare skuffelser uansett.

Hva du synes du har fortjent, og hva du faktisk har fortjent er to vidt forskjellige ting.

Min første sommer som pensjonist var bygget opp med bestilte reiser og håp om opplevelse; Stockholm, Trondheim, Hurtigruten; Trømsø, Barcelona, Madrid og London lå for tur.

Knuste drømmer er et uttrykk som beskriver en situasjon der håp, ambisjoner eller mål som en person har hatt, ikke blir realisert.

Det kan være snakk om store eller små drømmer, personlige eller profesjonelle mål.
Når disse drømmene ikke går i oppfyllelse, kan det føre til følelser av skuffelse, sorg og sinne; eller til og med apati.

Å oppleve at drømmene blir knust kan være vanskelig, det er en velkjent del av livet som en bare må akseptere for det det er.

Det eneste konstante i livet er forandring.
Heraclitus

Selv om håpet bare er en tynn tråd, kan det holde en stor drøm; og mitt håp er laget av solid Bjørnetråd.

Desto mer motgang jeg møter, desto mer innbitt blir jeg på det å ikke la meg bryte ned.

Akkurat nå så er Confucius ord noe som treffer meg som veldig realistisk og ekte: erfaring er den beste læreren, men regningen er høy.

Helt bokstavelig så stemmer disse ordene veldig godt etter å ha betalt for en tur med den overpriste Hurtigruten der jeg måtte ligge på ryggen på lugaren i selskap med bed-bugs å se pengene fly, for noen utsikt ble det ikke å se ut av lugar-vinduet så lenge en ikke en gang kunne vri på hodet.

Sånn er livet. Fall syv ganger, stå opp åtte, som de sier i Japan.

Å forstå at livet er en serie av overganger er helt sentralt for vår mentale helse og velvære.

Når vi aksepterer og forstår at endringer er en naturlig del av livet, blir vi mindre stresset når de oppstår. I stedet for å motstå endringer må vi lære å flyte med dem.

De å akseptere at ingenting varer evig gjør oss mer fleksible og tilpasningsdyktige. Vi blir bedre rustet til å møte nye utfordringer og muligheter.

De gangene vi opplever motgang eller tap vil det være lettere å komme seg gjennom vanskelige tider hvis vi har en forståelse av at dette er en midlertidig fase i livet; det styrker vår resiliens.

Overganger vil være katalysatorer for personlig vekst da det tvinger oss til å revurdere våre verdier, mål og prioriteringer.

Egentlig så er det er et svært interresant  spørsmål dette med at enkelte bare seg urettferdighet når ting går dem i mot, mens andre ser det bare som utfordringer som de må finne en løsning på.

Faktorer som kanskje påvirke hvordan vi opplever motgang ligger nok både i personlighet, oppvekts, erfaringer og kognitiv stil.

Optimistiske mennesker har en tendens til å se på utfordringer som midlertidige og overkommelige, mens pessimister ofte forventer det verste og ikke ser noe lys i tunellen.

Personer med et internt kontrollsenter, locus of control, mener at de selv har kontroll over sine liv, mens de med et eksternt kontrollsenter tror at eksterne krefter styrer deres skjebne.

Personer som har opplevd mye motgang i livet, mener psykologspesialistene at vil være mer tilbøyelige til å føle seg urettferdig behandlet, men akkurat der er jeg av erfaring mye mer nyansert en slike båsing-spesialister fordi jeg mener at det akkurat er all motgangen jeg har møtt som har gjort meg så sterk og robust i den form at jeg alltid kommer meg i gang igjen; og husker at det alltid kommer sol etter torden.

Og så kommer jeg ikke utenom det faktum at jeg har hatt foreldre som har lært meg å se etter løsninger på problemer i stedet for å klage, har gjort meg bedre rustet til å håndtere motgang.

Personer som har en tendens til å tenke i katastrofale termer, vil være mer tilbøyelige til å føle seg urettferdig behandlet, mens vi som har bygd opp en kognitiv stil, det som har med  erkjennelse, oppfatning og tenkning å gjøre, heller går inn i et beredskapsmodus der målet er å løse en krise og ikke la den bekjempe oss.

Vi har alle en tendens til å søke informasjon som bekrefter våre eksisterende trosoppfatninger. Dette kan føre til at vi legger større vekt på informasjon som støtter opp under følelsen av urettferdighet.

Amygdala er den delen av hjernen er involvert i emosjonelle reaksjoner, spesielt frykt og sinne.

En overaktiv amygdala kan føre til at vi reagerer mer sterkt på negative stimuli, mens vi som er så heldige at den er understimulert slipper unna den lammende frykten og følelsen av urettferdighet.

Prefrontale cortex er den delen av hjernen er involvert i beslutnings-taking, problemløsning og emosjons-regulering, så en godt utviklet prefrontal cortex kvil hjelpe oss til å tenke mer rasjonelt og kontrollere våre følelser.

Med andre ord er jeg ikke bare en naiv idiot som godtar at verden ikke alltid spiller på lag med meg, men i stedet har jeg antagelig vis en ikke kontrollerbar hjerne som gjør at jeg ser mere lys enn mørke; kanskje jeg er hjerneskadet på en slags måte.

Det er selvsagt ingen enkel forklaring på hvorfor noen opplever motgang som urettferdighet, mens andre ser det som en utfordring.

En kombinasjon av biologiske, psykologiske og sosiale faktorer spiller sannsynlig vis inn, men jeg tror av hele mitt hjerte at det viktigste er å være bevisst på hvordan vi selv tenker og føler; og å jobbe med å utvikle sunne mestringsstrategier.

Uansett. Akkurat nå så er ikke verden med meg, og det hadde selvsagt vært hyggelig å få være med de andre og fullføre de reisene vi har planlagt, men på den andre siden så åpner dette for at jeg kan få nyte ro og fred hjemme mens jeg leser mine nyinnkjøpte bøker: Norge under Roma, og Mammas Svik.

Blir det slutt på motgangen så kan jeg sannsynlig vis få oppleve å lese disse bøkene i godstolen på terrassen i skinnende sol og med et par flasker Estrella Dam Barcelona.

Hver mørk sky har en sølvkant, brukte min tante Olga å si, og av erfaring så vet jeg at det er etter en tur i en mørk tunnel at dagslyset er mest blendende.

Optimisme er ren og skjær naturmedisin

Forskning viser at de fleste opplever overgangen fra yrkesaktiv til pensjonist  som en positiv livsfase.

De vanligste, positive aspektene ved å gå av med pensjon omfatter mer frihet økt livskvalitet, større nærhet til familie og venner; og ikke minst nye muligheter som åpner seg foran en.

Forskningen tyder også på at pensjonister generelt har bedre mental helse enn personer i arbeid, noe som sannsynlig vis skyldes mindre stress, mer fysisk aktivitet og et større, sosialt nettverk.

Det finnes selvsagt ikke noen alle som en-garanti i dette, men det er viktig at de aller fleste opplever at den kanskje noe forvirrende overgangen etterhvert går over til hovedsakelig nytelse av pensjonisttilværelsen.

Skal jeg summere opp mine førte seks måneder som pensjonist med et sportslig begrep, noe jeg sjelden bruker, men som ligger i OL Paris-ånd, så må det være med uttrykket å komme dårlig ut i starten.

Livetets gang for min del har liksom fått det som varemerke å gi meg en dårlig start; jeg er som en rakett som alltid blir skutt opp i feil retning, men i det minst er det konsekvent.

Livet har en unik evne til å gjøre en enkel oppgave for min del til et komplisert puslespill.
Det er som om jeg har en indre utfordrer som elsker å gjøre ting vanskeligere for meg enn de trenger å være.

I slike situasjoner kunne jeg selvsagt sette meg ned å prøve å finne svar på hvorfor det er sånn og hvilke deler av denne skjebnen som er selvforskyldt; for det er garantert dårlige prioriteringer og valg som ligger bak dette.

Dette velger jeg å ikke søke så mange svar på, for da graver enn seg bare ned i selvforakt, skyldfølelse og anger.

I stedet så aksepterer jeg bare at de fleste mennesker er født med en stjerne på skulderen, men at jeg derimot, tydeligvis ble født med ett stort, fet spørsmålstegn på min skulder.

Men hey, det gir i hvert fall gode historier å fortelle senere.

Jeg har aldri trodd på skjebnen, men den er en veldig god unnskyldning for meg når det passer seg; og som gjør at jeg ikke trenger å angre så mye.

Det er menneskelig å søke etter forklaringer når ting ikke går som planlagt, og det er lett å falle for fristelsen å skyve skylden over på eksterne faktorer som skjebnen.

Det kan for mange av oss være smertefullt å innrømme at vi har gjort skjebnesvangre feil, og det er en naturlig forsvarsmekanisme i meg å beskytte mitt eget ego; spesielt når en i ettertid må leve med konsekvensene av det å ha gjort graverende feilprioriteringer i livet.

Jeg ønsket så gjerne å tro at jeg har kontroll over mitt liv, og når noe nå har gått galt så er det vanskelig å akseptere at jeg slett ikke alltid har hatt denne makten.

Ved å analysere våre egne feil kan vi lære av dem og unngå å gjenta dem i fremtiden har alltid vært mitt mantra, men det er forskjell på liv og lære for min del.

Nå har jeg lært, men det er ikke lenger noe jeg kan gjøre med det.

Nå sitter jeg da her, midt i en dårlig start, hvor det er vanskelig å se hvordan jeg skal kunne ta igjen de andre pensjonistene som lever livet i feltet langt foran meg.

Det eneste jeg har i drikkeflasken min er superdrikken som er en blanding av selvironi og optimisme.

Ja, så har jeg nå virkelig innsett at selvironi er en fantastisk måte å lette på stemningen med for å jogge videre; og samtidig vise at jeg har litt selvinnsikt igjen i forhold til å akseptere egne feilgrep!

Hver gang jeg prøver å summere opp mitt levde liv så havner jeg nesten alltid opp med den kjensgjerningen at jeg er et walking, talking paradox; jeg lærer av mine feil, men klarer likevel å gjenta de samme feilene med imponerende regelmessighet.

Jeg er en ekspert på å undervurdere hvor lang tid ting tar. Det er som om jeg har en innebygd tidsforvrengning som gjør at timer føles som minutter.

Min oppsummerte, reelle livsfilosofi er enkel: Lær av andres feil, og gjenta dem så du kan lære av dem selv.

Jeg er en rask elev... rask til å lære at jeg ikke har peiling på det som har vært, og er, viktig i livet.

Jeg har en svart belte i å trekke på skulderen av personlige konsekvenser. Det er min skjulte talent.

Min travle mor med et hushold hvor hun daglig tok seg av egne og andres barn, sa alltid: jeg elsker å sitte i ro å lese, og det får jeg tid til når jeg havner på gamlehjem.

Denne forventningsfulle tankegangen adopterte jeg etter hvert, spesiel de siste to tiårene av mitt yrkesliv; helsen kan jeg rydde opp i da jeg blir pensjonist og får tid til det.

Så viser det seg at det virkelige  livet er å sammenligne med en boks med sjokolade; du vet aldri hva du får, men det er alltid en sjanse for at det er en og annen kamel du må svelge ned.

Jeg er en optimist. Jeg tror at det alltid er en løsning, selv om jeg kanskje ikke helt vet hva disse løsningene er.

Livet er en lang reise i mange etapper, og jeg er definitivt på feil buss igjen.

Jeg er en mester i å skape kaos i eget liv.
Det er som om jeg har en indre tornado som følger meg overalt; enten det eller så har jeg hatt mye skjebne-styrt uflaks i livet.

Det kan være både morsomt, og litt og litt vemodig, å reflektere over den evig optimistiske personen som kanskje unngår noen realiteter.

Jeg vet at jeg er så opptatt av å se det positive i verden at jeg noen ganger glemmer å se etter det virkelige.

Optimisme er min superkraft, men noen ganger føler jeg meg mer som en superhelt i en veldig dårlig tegneserie.

Jeg danser gjennom livet med hodet i skyene, og håper at ingen banker på og forteller meg at det regner.

Så kanskje hadde min tante Olga, som alltid, rett når hun sa til meg: du er en mester i å se muligheter, men noen ganger er det viktig å se begrensningene også.

Nå ser jeg noen av disse begrensningene, men velger å ikke fokusere så veldig mye ved dem.
Det er lett å være optimist når alt går bra, men det virkelige testet kommer når livet kaster deg en kurveball.

Selv om jeg sjelden har klart å skåre en tre-poenger på basket-banen så har jeg i livets spill skåret en del ett-poengere som har gjort at jeg har kommet meg videre til finaleomgangen i livet.

Så for å oppsummere et aktivt og spennende liv, inkludert et halvår i pensjonisttilværelse, så kan jeg vel med hånden på hjertet si at livet ikke har gitt meg noe gratis; og slett ingen støtte fra helsevesenet.

Men en stor gave har jeg fått med meg på hele reisen: optimisme; og optimisme er en ren og skjær naturmedisin som fungerer i alle situasjoner.

Det forsterkende uttrykket ren og skjær brukes for å understreke at noe er helt og fullt, uten blanding eller modifikasjoner.

Det er en måte å beskrive noe som er ublandet, ekte, og absolutt.

Dette betyr ergo at ren og skjær glede er total og uten skygge av bekymring.

Så nå så sitter jeg akkurat nå om bord i Hurtigruten, sliten med smertefulle lunger og brystkasse, og selvsagt irriterende, bjeffende av hoste, litt borte fra alle de andre turistene på dekk og nyter solen over Lofoten.

Så både skuta og livet går videre mens nye minner og rolige opplevelser mater seg inn i en sliten hjerne.

Når en står fat i myra med begge beina så får en benytte sjansen til å se seg rundt og nyte synet av multe-myren en ikke når frem til. 

Multe er uansett penere å se på enn behagelig å spise uansett.

Solen er min beste venn

Nå da jeg har tid til refleksjon så innser jeg hvor avhengig jeg er blitt av solskinn

 og hvor stor del av de gode minnene mine som er relatert til sol og varme.

Været har i liten grad påvirket hverdagene mine opp gjennom årene årene. Som nordmenn flest er jeg blitt vant med, og kan fungere i, det værharde landet jeg er vokt opp i uten at klimaet hindrer meg.

Etter to, norske somre på rad med nedbør i sammenhengende kaskader har jeg en oppfordring til landets politikere; drit i krangelen rundt prsen på diabetesmedisin med slankende effekt og gå heller inn for å beordre legene til å gi solskinn på blå ressept, for sol er medisin, håp og optimisme.

Solskinn, tre ganger daglig: morgen, middag og kveld. Tas sammen med kaffe og kona.

Norge har kortere og dårligere somre enn de fleste andre land, det er et statistisk og utforsket fakta, men nordmenn ser ut til å ha en egen evne til å fortrenge de dårlige dagene og kun huske solskinnsdagene.

Det er flere psykologiske effekter som kan forklare hvorfor nordmenn etter en dårlig sommer i stor grad bare minnes solskinnsdagene og ser ut til å glemme regnværsdagene.

Vi har en tendens til å huske positive opplevelser bedre enn negative opplevelser, noe som eskyldes at hjernen vår er programmert til å fokusere på det som er viktig for vår overlevelse og reproduksjon.

Positive opplevelser er ofte assosiert med belønning, noe som gjør dem mer sannsynlige til å bli lagret i langtidshukommelsen.

Negative opplevelser, derimot, vil være forbundet med trusler eller fare, noe som gjør at vi unngår å tenke på dem; en beskyttende mekanisme som hjelper oss å unngå å bli overveldet av negative følelser.

Vi har en tendens til å søke etter og tolke informasjon på en måte som bekrefter våre eksisterende tro og holdninger.Dette betyr at vi er mer sannsynlige til å huske solskinnsdager fra en dårlig sommer, fordi disse dagene stemmer overens med vår forventning om at sommeren skal være varm og solrik.

Vi er mindre sannsynlige til å huske regnværsdagene, fordi de strider mot vår forventning og kan være skuffende eller frustrerende.

Til slutt så har vi antagelig vis vår tendens til å forestille oss ting på en mer positiv måte enn de faktisk er fordi ønsketenkning kvil hjelpe oss til å føle oss bedre og mer optimistiske.

Når vi ser tilbake på en dårlig sommer, vil vi bruke ønsketenkning til å fokusere på de få solskinnsdagene og ignorere regnværsdagene. Dette vil hjelpe oss til å føle oss bedre med sommeren totalt sett og unngå negative følelser som skuffelse eller frustrasjon.

Dette er automatiske prosesser som skjer i hjernen vår uten at vi er klar over dem.

Ergo er jeg hverken alene, eller helt idiot, fordi mine beste minner dreier seg om en stille morgen i hagen med radioen lavt på, kaffekoppen ved siden av meg og en god bok i hendene mens solen stiger opp over trærne og driver bort den fuktige morgendisen; eller å sitte og pludre med en god venn mens pulverkaffen sprer varme i meg innvendig mens morgensolen gir meg lyst til å ta av meg T-skjorten.

Vi må alle lære å koble oss til solens energi.
Jiddu Krishnamurt

Det er ikke helt klarlagt hvorfor noen mennesker blir værsyke, men det antas å være en kombinasjon av faktorer som i hvert fall påvirker meg i større grad i dag enn det gjorde når jeg var i arbeid.

De morgnene jeg kan reise meg opp fra soveleiet og gå ut på terrassen med kaffe, bok og radio har jeg en bra dag; og naboen som sover med vinduet oppe en dårlig start på dagen. Av en eller annen grunn setter hun ikke pris på å bli vekket av hosting og radio klokken seks om morgenen. Det er et uttrykk som sier at en kan smelle med dørene når en er sint, men det går det også an å gjøre med vinduer; har jeg lært nå.

Med sinte naboer som reagerer negativt på gamle folks særheter er det viktig å søke en holdbar unskyldning slik at en kan fortsette med de uvanene en bygger seg opp som pensjonist, og det har jeg funnet; for forskerne har lenge visst at det med alderen skjer forandringer i hjernen som påvirker evnen til å føle empati og medfølelse.

Dette vil føre til at eldre blir mer fokusert på sine egne behov og mindre opptatt av andres behov.

Jeg velger selvsagt å se bort fra mer skremmende forklaringer ligger i det at visse hjernesykdommer, som Alzheimers sykdom og demens, kan også føre til økt egoisme.

Dette kan jeg bruke taktisk mot min nabo dersom hun velger å si i fra på en annen måte enn å smelle med soveromsvinduet sitt, for en psykologspesialist har skrevet en artikkel om akkurat dette, og der står det: hvis du er bekymret for at en eldre du kjenner har blitt mer egoistisk, er det viktig å snakke med dem om det. Du kan også tilby støtte og hjelp; og med hjelp i dette tilfellet menes selvsagt at hun må sove med lukket vindu og ørepropper.

Jeg har liten tiltro til slike psykologispesialister, men når de sier noe som støtter min personlige egopisme så tar jeg det til meg med en gang.

En annen ting, en viktig en, er at jeg ikke føler noen som helst medfølelse for denne naboen, for med den dårligere sommeren vi har hatt så langt i min første pensjonistsommer, så er det pokker ikke mange dagene hun har blitt vekket før kråkene. Dessuten er det sunt for unge mennesker å komme seg opp om morgenen for å kunne gjøre seg full nytte av en sjelden solskinnsdag.


Budisten Dalai Lama fremmet sin visdom gjennom ordene: vær snill mot deg selv, men ikke vær egoistisk.

Egoisme er som en parasitt, den lever på andres bekostning, skrev Arne Garborg, men som den selektive mannen jeg er så velger jeg i stedet å legge Oprah Winfrey sitt råd til grunn for mine pensjonistår: når du slutter å bry deg om hva andre tenker, begynner du å leve.