Usynlig, analog mann i en digital verden.

Å bli lagt merke til, å stikke seg ut, er en fysisk ting. Det oppnås gjennom klær, oppførsel, hva du sier; og andre ting som gjør at du stikker deg ut i forhold til den grå hopen.

Trass dette kan alt en gjør og føler være umulig å se for andre selv om du på alle måter blir lagt merke til i et rom.

Å føle seg usynlig kan bety forskjellige ting for forskjellige mennesker.

Dette kan skje i sosiale settinger, på jobb eller til og med hjemme hvor du føler at meningene dine ikke betyr noe.

De såkalt lærde i tolking av hvordan tankesettet ditt fungerer påstår at dette skyldes lav selvtillit, for du tror kanskje ikke at du er god nok eller at du har noe å tilby.

Men trass høy selvtillit opplever jeg at alt det viktige jeg gjør ikke sees; de tar det bare som en selvfølge at tingene du har ansvar for skal fungere knirkefritt.

De ser ikke innsatsen som ligger bak dette; og hvilken oppofrelse det ligger bak det å ha stålkontroll over tingene du har ansvar for; på jobb og hjemme.

Hos legene føler jeg meg alltid usynlig når jeg går ut etter en konsultasjon.

Legene tar et kort blikk på deg og stiller diagnosen uten å høre på ett eneste ord av de symptomene jeg beskriver for dem at jeg har.

Om det er jeg som er stum under konsultasjonen, eller om det er legene som er døve, spiller egentlig ingen rolle, for diagnosen har de stilt ved første blikk.

Jeg har en stor, steinhard vom, og jeg har alt fra et tiltrekkende utseende med mine lange henge-barter fra et lite tillitsvekkende ansikt med smale øyne.

Klart at jeg går på fylla og bruker fritiden på pub eller i lenestolen foran TV med en six-pack ved siden av meg.

Mitt utseende tilsier at jeg spiser fett i store mengder og lever på kiosk-pølser.

Jeg har latt kropp og helse forfalle; og det eneste jeg er på jakt etter er en sykemelding for å få bedre tid til å bælme polvarer; eller latskap som det kan samles opp i under ett ord.

Min verden og legenes oppfattelse av min verden er til de grader forskjellige.

Jeg har alltid jobbet hardt med lange, og mange dager i uken, og med et veldig minimalt fravær fra jobben.
Jeg har vært på pub både fire og fem ganger i året, og jeg tar en øl eller to på ferie.

En gang i mellom har jeg vært innom vinmonopolet; for å handle gaver til andre.

Jeg sier på ingen måte at jeg har levd et perfekt og sundt liv, og jeg nyter mine daglige doser av snus med god samvittighet.

Det jeg sier er at jeg er møkka lei av inkompetente leger som gir diagnoser og trekker konklusjoner uten å lytte til meg.

I en undersøkelse rundt drikkevaner i regi av bedriftshelsetjenesten måtte jeg fylle ut et skjema med enheter av ditt og datt på pollisten som jeg inntok daglig, ukentlig, månedlig og årlig.

Min ærlighet i dette skjemaet ble møtt av bedriftslegens ord etter at han hadde målt meg opp og ned med blikket var: kan du ikke svare ærlig på undersøkelsen så undergraver du den!

Nå er jeg pensjonert og kan ikke beskyldes for å være på jakt etter sykemelding.

Jeg har papirer på at jeg har diabetes 2, høy kolesterol og høyt blodtrykk, samt angina pectoris.

Jeg måler sukkernivået i blodet hver dag og har veldig gode målinger i følge tabellene, noe som i følge legen skyldes medisinene jeg fikk; men som jeg aldri har tatt.

Jeg kan snaut bevege meg, noe som i følge eksperten skyldes min angina.

At smertene starter nede ved hoften og gir kronisk smerte i midtre del av venstre side skyldes bare innbilning i følge legen da dette slett ikke stemmer med den diagnosen hun har stilt.

Klumpen på størrelse med en avokado i venstre side, som er følbar både innvendig og utvendig, er noe legen ikke anser som noen sammenheng med anginaen; noe hun faktisk har rett i, men som hun ikke ser noen grunn til en gang å kjenne på.

Leger tar ikke i pasienter om de kan unngå det.

Jeg har på utallige nivåer vært usynlig gjennom livet.

Folk ser, og de dømmer ut fra det de ser ved første blikk.

Etter det er konklusjonene gitt, og etter det er det lite grunn til å prøve ut disse konklusjonene.

Det er da jeg gjør som nordmenn gjør når de føler på dårlig kundebehandling, jeg slutter å benytte den forretningen hvor jeg føler at varen jeg får ikke holder mål; i taushet.

De mister en kunde, men det merker de ikke en gang.

For mange år siden sluttet jeg å handle på Veitvet mathall etter at de solgte min fem år gamle datter råtten frukt. Hun var stolt av å få gå alene i butikken og hun elsket eieren Tony som hjalp henne å fylle frukt-posen. Mange måneder senere møtte jeg Tony på gaten, og han responderte med å påpeke at det var lenge siden han hadde sett meg i butikken sin.

Den siste legen jeg var hos kommenterte at det stort sett var hypokondere som byttet legesenter så ofte som meg; tre legesentre i Oslo på femten år. Hun lyttet ikke med ørene når jeg sa at jeg hadde byttet nå fordi jeg ikke lenger bor i Oslo, men her i Hønefoss.

Konklusjonen var tatt og dommen ble gitt.

Det jeg vil frem til i denne artikkelen er at mennesker innen enkelte faggrupper er på vei ut av systemene og erstattes av Kunstig intelligens, KI.

Da jeg for litt siden søkte etter ny fastlege på et lokalt legesenter, noe jeg ikke har hatt på 20 år, så fikk jeg beskjed om at de benytter seg av KI diagnostikk-verktøy.

Somnummer 92 på ventelisten til legen har jeg ikke fått testet ut dette enda, men en lege jeg kjenner, men som jeg ikke er pasient hos, la inn alle mine beskrivelser og symptomer i sitt KI diagnostikk-program og fikk følgende resultat:

Å oppleve et traume som et brudd i seks ribbein kan føre til PTSD.

Symptomer på PTSD kan inkludere tilbakevendende tanker og mareritt om traumet, unngåelse av påminnelser om traumet, negative endringer i humør og tenkning, og økt angst og spenning.

I noen tilfeller kan PTSD også forårsake fysiske symptomer som smerter og pustevansker.

Så nå har jeg PSTD, selv om jeg aldri har ligget våken eller hatt tilbake-vennende traumer i hele mitt liv; men det er alltid godt å få en diagnose som en kan leve med.

Når en er blitt en voksen person og er først og oppvokst i en analog verden, så er det vanskelig å holde tritt med den digitale utviklingen; men en kommer seg ikke unna den.

Banker og postkontor er nedlagt.

Alle tjenester må en nå gjøre digitalt ved å laste ned så mye applikasjoner at mobiltelefonen min er blitt som å bla seg frem i et leksikon.

Før kunne de bak disken i butikken gi deg et tilbud, men nå må du laste ned en applikasjon og registrere deg for å få den tilbudsprisen som står på skohyllen du plukket fra. Om ikke så gjelder ikke tilbudet, for det er kunderelatert.

Før var det sånn at når du gikk inn i en butikk så var du å anse som en kunde, men ikke nå; ikke uten en app.

Som yrkesakiv så satt jeg mye foran jobbens PC, så jeg er av de heldige som i den miste er litt vant med digitale plattformer.

Som pensjonist så tilbringer jeg anda mere tid foran PC, mer enn på jobben, for i det hele tatt å kunne eksistere i samfunnet.

Går du inni en bokhandel og ikke finner den boken du ser etter så kunne du før bestille den av personen bak disken, men i dag forklarer du at du må laste ned bokhandelens app og bestille den som klikk og hent.

Når du da endelig får en SMS om at boken er kommet så må du hente den innen 24 timer.

Har du bestilt møbler kommer du ikke lenger til et betjent lager, men må bruke all din minimale kompetanse på å logge deg inn på stedets dataskjerm med kundenummer og artikkelnummer før det dukker opp en truck med gyngestolen din på.

Spør du en ansatt på Biltema, OBS-bygg eller Jula om hvor du finner varen du søker så henvises du til å gå på nettet for å finne hylle-nummeret, og ligger varen høyt så må du selv finne frem til en gardintrapp for å hente den ned.

Mennesket, som personer, er blitt totalt usynlig i samfunnet.

Nå er vi bare noen tastetrykk på en PC eller mobil.

Vi slår inn våre egne varer i selvbetjenings-kasser og vi sjekker selv inn bagasje og billett på flyplassene. Vi pakker gaver og sender dem fra en app-styrt postboks i garasjeanlegget på Kuben senter og henter våre pakker på samme måten.

Skal du kjøpe en hamburger til ditt barnebarn på Mc Donald så må du bestille på en skjerm, følge med på en skjerm og hente matvaren når du tror de er klare; samt fylle pappkruset med Cola selv.

Det bra med dette er vel at vi slipper å røre på oss som pensjonister, men sitte i ro i gyngestolen uten å bry folk mens vi bestiller matvarer, inkontinens-bleier og oppsøker lege på skjerm.

Hvem trenger vel å gå ut av huset for se folk lenger?

De finnes jo ikke der ute uansett, og de gangene det ringer på døren hjemme så er det når ODA-leveransen er satt på trappa og du kan se ryggen på den som leverte.

Jeg bestiller snus via ODA nå, bare for å kunne stå nær en kundebehandler mens jeg signerer på skjermen for mottatte tobakksvarer.

For å trene oss på digitale plattformer så kommuniserer kona og jeg via SMS, Facebook, Instagram og Tik Tok.

Vi bruker ikke Snapchat for vi er blitt glemsomme og glemmer fort hva som ble snap-chattet.

Den digitale verden kan koble oss til mennesker fra hele verden, men den kan ikke erstatte personlig samvær.

To live with integrity.

Nå da jeg i den rolige pensjonistdagen så har jeg fått mye tid til å evaluere det livet jeg har levd og prøvd å finne ut hva mitt ettermæle vil være hos de som jeg har omgitt meg med på jobb og i fritid gjennom seks tiår.

Mitt ettermæle, eller det ryktet jeg etterlater meg etter mange år i arbeidslivet er viktig for meg. Jeg ønsker å bli husket, kanskje for positive handlinger og prestasjoner som på sin forsiktige har gjort en forskjell i andres liv; at jeg huskes som en grei og real kar og ikke som en stor taper ut fra de feil og brølere jeg har gjort gjennom min levetid.

Dersom livet er en frodig jungel, så har jeg bare vært en av de nysgjerrige apene som lever i den.

 
Om jeg har satt noen andre spor der enn bare tomme bananskall har vært grunn til mye livs-analyser fra min side i det siste.

Jeg skulle så gjerne hatt noen å skylde på for ting som har gått galt i livet.

 
To ødelagte ekteskap og et utall riper i lakken på mitt lite perfekte karosseri er noe av det jeg har rotet til med opp gjennom årene.

Mine sambygdinger fra barn og ungdomstid husker meg snaut, og det de måtte huske er nok ikke akkurat i positivt lys; men jeg har jo levd noen år etter mine dager i Austvatn i Nord Odal.

Jeg ble aldri noe stort, men jeg ble en person på godt og vond.

Jeg håper inderlig at jeg lyktes med min livsfilosofi om to live with integrity.

Å leve med integritet betyr for meg å handle i tråd med mine verdier og prinsipper, selv når det er vanskelig.

 
Det handler om å være konsekvent i sine handlinger og å ta ansvar for sine valg.

Dessverre så har jeg bare meg selv å skylde for alt.

 
Dårlige og middelmådige ledere og utro ektefeller har bare vært kort på spillehånden min.

 
Det har alltid vært opp til meg selv å spille med de kortene giveren har delt ut til meg, og det krever konsentrasjon; spesielt når du kaster greie kort og får dårligere kort i bytte.

 
Det går rett og slett på det å handle ut fra det du har og ikke gå i fellen å bytte noe en vet at bra mot drømmen om noe som kanskje er bedre.

Forskjellen mellom å forklare en feil og å unnskylde seg ved å skyve skylden på andre ligger i intensjon og ansvar.

 
Å gi en nøytral og objektiv redegjørelse for en feil utført handling er å belyse årsaker, sammenhenger og bakgrunn; med det som mål å gjøre det bedre neste gang.

Å komme med unnskyldninger er et forsøk på å unngå å ta fullt ansvar for en feil ved å peke på andre faktorer eller personer.

En unnskyldning er bare et middel for å slippe unna ansvar for dine handlinger eller for å unngå å bli straffet eller kritisert. Unnskyldninger brukes rett og slett for manipulasjon av sannheten.

En unnskyldning er å sette et plaster på deg selv for såret du har påført andre.

Det er mange grunner til at det kan føles lettere å skylde på andre enn å innrømme egne feil.

 
Vi har en medfødt frykt for å bli avvist eller ikke likt av andre. Å innrømme feil kan føles som å åpne oss opp for kritikk og negative vurderinger, noe som kan være ubehagelig og til og med smertefullt.

Vi har også en tendens til å se oss selv i et positivt lys og ønsker å unngå å se oss selv som feilbarlige, så det å innrømme feil kan utfordre dette positive selvbildet og føre til ubehag.

Det som i ihvertfall er et fakta er at alt for mange har vansker med å ta ansvar for sine handlinger og unnskylder seg ofte eller skylder på andre.

 
Å innrømme feil kan vekke opp vanskelige følelser som skam, skyldfølelse eller anger.

 
Noen mennesker unngår å innrømme feil for å unngå å konfrontere disse følelsene.

I et forhold preget av mistillit kan det være vanskeligere å innrømme feil, da man frykter at det vil forverre forholdet ytterligere.

Derfor er det viktig å forstå at det å innrømme feil ikke er et tegn på svakhet, men på styrke.
Det krever mot å ta ansvar for sine handlinger og lære av sine feil.

 
Å innrømme egne feil vil i de fleste tilfeller med at folk rundt deg får tillit til deg i stedet for å bruke det mot deg fordi vi alle gjør feil fra tid til annen, og det å innrømme at du ikke er perfekt gjør at folk får tillit til deg og din integritet.

Så lenge du lærer av dine feil og klarer å tilgi deg selv for ikke å være ufeilbarlig så er ingen feil farlige.

Å innrømme at du, og bare du, er årsaken til dine feil kan være vanskelig, men det er en verdifull ferdighet som vil forbedre ditt liv på så utallig, mange måter.

Det er to ting ved dette med unnskyldninger.

 
Det ene er å benytte det i forsøk på å slippe unna med noe uten riper i lakken, og det andre er å be om unnskyld for det du har gjort.

Å be om unnskyldning for noe du har gjort er selvsagt en god ting, men bare hvis den ikke er en kortsiktig løsning for å komme deg ut av en situasjon der og da.

En unnskyldning som ikke forandrer atferd er bare en tom lyd.
N. R. Narayana Murthy

Dersom du er en av dem som strør om deg med SORRY, men gjentar samme feil så fort anledningen byr seg har du satset på en valuta som fort mister sin verdi.

Denne Sorry-stammen vil ikke kunne overleve lenge og er ikke en gang i nærheten av det å kunne kalles neandertalere; for de overlevde som folkestamme i over 300 000 år.

Avslutningsvis så vil jeg komme med noen ord som min brutalt ærlige, og alltid dypt tenkende, tante Olga brukte å si til meg når jeg prøvde å skylde på alt og alle for ting som stadig gikk galt rundt meg; og som gjentatte ganger førte til at jeg uansett ba om unnskyldning for mine handlinger: unnskyldninger er som gift Tor, en liten dose kan være nyttig, men for mye kan være dødelig.

Mennesket er bare en ape som har klatret ned fra trærne og kledd seg i klær.
Friedrich Nietzsch

Livet er en kamp om overlevelse. Vi må alle kjempe for vår plass i verden, akkurat som aper i jungelen.

Hvorfor?

Seieren for mitt liv er min; og min alene

Jeg har ofte stilt meg et forholdsvis enkelt spørsmål, og det er hvorfor ble jeg den jeg ble?

Det er et enkelt, men samtidig et komplekst spørsmål uten et enkelt svar. Vår personlighet blir formet av en rekke faktorer, både medfødte og miljømessige.

Genetikk spiller en betydelig rolle. Våre gener bestemmer mye av vår fysiske utforming, for eksempel øyenfarge, hårfarge og kroppsstørrelse. De har også en viss innflytelse på personlighetstrekk, intelligens og tilbøyelighet for visse psykiske lidelser. Det spiller ingen rolle om du kjenner ditt opphav eller ikke, for kodene i deg ligger der uansett. De som kjenner sine foreldre kan få hint om fremtiden ved å iaktta dem, men de har like få sikre svar på fremtiden som de som ikke kjenner sitt opphav.

Miljøet vi lever i spiller minst like stor rolle som genene våre. Fra det øyeblikket vi blir født, blir vi bombardert med inntrykk og erfaringer som former hvem vi er. Familien vår, kulturen vår, vennene våre, utdanningen vår, og til og med de tilfeldige hendelsene i livet vårt vil alle ha en dyp innflytelse på vår personlighet, verdier og tro.

Og så er det viktig å huske at vi ikke er statiske vesener, for vi fortsetter å utvikle oss og forandre oss gjennom hele livet. Nye erfaringer, læring og valg vil alle være med på å forme oss på nye måter.

Familien vår er en av de viktigste innflytelsene på livet vårt. De lærer oss våre første verdier og normer, og de gir oss kjærlighet og støtte. Forholdet vi har til våre foreldre eller fosterforeldre, ekte eller uekte søsken og andre familiemedlemmer vil ha en dyp innflytelse på vår personlighet og selvtillit. Selvfølgelig hadde min ofte i overkant ærlige og rett frem-tante Olga betydning for den jeg ble.

Fosterbarn er de sterkeste barna jeg kjenner. De har overlevd så mye, og de fortsetter å kjempe for en bedre fremtid for seg.
Olga Lerdalen

Det er ikke til å komme fra at kulturen vi lever i former våre verdier, tro og atferd. Den lærer oss ofte hvordan vi skal kle oss, hvordan vi skal samhandle med andre, og hva som er viktig i livet. Kulturelle normer kan ha både positive og negative effekter på vår utvikling.

På tross av at kulturen jeg vokste opp i var preget av sunt bondevett, stor overvåkning av nysgjerrige naboer og en viss prosent mennesker som bar preget av kortreist DNA, så tilførte denne kulturen meg noen verdier som fortsatt sitter I meg nå i innspurten av livet

Vennene våre spiller en viktig rolle i livet vårt på godt og vondt. De gir oss støtte, kameratskap og en følelse av tilhørighet; og de dårlige vennene prøver å lede deg i en retning du ikke bør gå. De kan også utfordre oss til å tenke på nye måter og til å bli bedre ellet dårligere mennesker.

Utdanningen vår gir oss kunnskap og ferdigheter som vi trenger videre i livet, nye perspektiver, og den kan hjelpe oss til å utvikle kritisk tenkning og problemløsnings-evner.

Så har vi dette med tilfeldigheter. 

Selv de tilfeldige hendelsene i livet vårt vil ha en dyp innflytelse på hvem vi blir.

Det viktigste er å huske at alle er  blitt unike.

Vi har alle vår egen unike kombinasjon av gener, erfaringer og perspektiver, og levd liv, og det er det som virkelig gjør oss til de vi er.

Så sitter jeg her som filosoferende pensjonist i en gyngestol under et patriotisk flagg og fyller hjernen med sannsynlige påvirkninger som har ført til at jeg er den jeg er i dag, men ingen sikre svar.

Det er imidlertid ingen tvil om at jeg har hatt en betydelig innflytelse på min egen utvikling, for det ligger litt i det som Olga sa om å kjempe for å bygge meg en bedre fremtid.

Jeg har tatt valg, både store og små, lette og beintøffe, som har formet meg til den personen jeg er i dag.

Jeg har lært av mine erfaringer, både positive og negative, og jeg har vokst og utviklet deg som et resultat av dem.

Kanskje er det rett og slett slik at hver og en av oss burde ta hoved-æren og hoved-ansvaret for de vi er i dag.

Dritten med den konklusjonen er at jeg ikke har hverken gener, miljø, kultur eller andre personer å skylde på.

Det er nok mye sannhet i påstanden fra filmen  Shawshank Redemption: du kan ikke alltid velge omstendighetene dine, men du kan velge hvordan du reagerer på dem.

Med bakgrunn i den jeg er så har jeg stått i mange forskjellige omstendigheter som har påvirket meg og andre, og i de ulike settingene tatt både gode og dårlige beslutninger med varierende kvalitet av tiltakene jeg har valgt. Sånn ble det bare; og det må jeg ta konsekvensen av alene fordi jeg alltid har visst at jeg ikke er perfekt, men jeg har alltid prøver mitt beste.

Og det skyldes ikke gener, men den personligheten jeg selv har tatt ansvar for å skap.

Så dessverre folkens; dine dårlige gener, ditt dårlige oppvekst-miljø, og den søppelen du har bak deg av familie er bare unnskyldninger; for ditt største ansvar for at du er den du er i dag er deg selv.

Den som sår, skal høste; eller rettere sagt; det du sådde er det du har høstet.

Hvorfor ble jeg den jeg er i dag? Fordi det var den veien jeg selv valgte å bli. Det må jeg bare stå for.

Bulldogg-livet mitt

Det var for meg personlig et like stolt øyeblikk å bli innrullet i spesialavdelingen med en bulldogg i fallskjerm i legionen, som det var å ha blitt legionær av første grad; for di jeg alltid har hatt stor sans for den hunderasens egenskaper.

Selv de gangene jeg så tegnefilmer av Disney eller på filmer med Sylvester katt og Pip var bulldoggen alltid den trauste, skremmende og kompakte skapningen som alle hadde respekt for.

Jeg var også stolt av å bli beskrevet som en hyperaktiv bulldogg i oppveksten; for som min far sa det: hvis noen sier at du har lynnet til en bulldogg, er det sannsynligvis et kompliment. Det betyr at de ser deg som en person som er lojal, kjærlig, tålmodig og beskyttende. De setter kanskje også pris på din avslappede og morsomme natur.

Foreldre er fine sånn, de kan snu negative tanker til glede og lykke.Ta det som et kompliment hvis noen sier at du har lynnet til en bulldog! Det er et flott dyr å bli sammenlignet med.Jeg forsto tidlig at uttrykket hyperaktiv bulldogg brukes ofte til å beskrive en person som har egenskaper i retning av ting som høy energi.

Hyperaktive bulldogs har mye energi og er alltid i bevegelse.

De kan ha vanskeligheter med å sitte stille eller fokusere på én ting i gangen; og de kan også være rastløse og impulsive.

Dette beskriver min barndom og tenårene slik jeg mener å gjenkjenne meg selv i beskrivelsen.

En hyperaktiv bulldogg er ofte veldig entusiastiske og glade.

De kan virke overveldende for noen, men de er vanligvis bare veldig vennlige og energiske, men det stemmer også at de kan være sta og vanskelige å dressere.

De vil være motvillige til å følge regler eller lytte til kommandoer, noe som selvsagt kan være frustrerende for eiere, men det er viktig å huske at stahet er en del av bulldoggens natur.

Hyperaktive bulldogs elsker å leke!

De kan være veldig underholdende og morsomme å ha rundt seg, men de kan også være litt ødeleggende i sin lek, så det er viktig å sørge for at de har mye oppgaver å aktivere seg med.

Denne typen bulldoger er utrolig lojale og kjærlige mot sine eiere; de vil alltid være glade for å se deg og gi deg mye tillit.

Det er selvsagt viktig å merke seg at ikke alle bulldoger er like merkbart hyperaktive hele livet.

Noen blir mer avslappede og roligei forhold de omfattes av sine omgivelser når de får utfolde seg fritt innen sine interesser og sitt fagfelt; da oppfattes de mer som arbeidsjern som ikke evner å balansere jobb og fritid.

Det var vel ikke så mange, minst meg selv, som trodde at jeg noen sinne skulle gå av med pensjon, men i stedet gjøre som de neste generasjonene nå må, jobbe til min siste dag.

Nå er jeg en gammel,pensjonert bulldogg; en litt smågretten fremtoning i sin kompakte, sopplignende kropp der det over beltet har mye med masse enn det under beltet.

Denne grettenheten kommer kanskje av mangelen på noe å virkelig brenne for; for som bulldog-natur er jeg en naturlige beskyttere som kan være ganske modige når de føler at kolleger, omgivelser, familien eller hjemmet vårt er truet.

En gammel bulldogg kan fortsatt bjeffe høyt, eller til og med angripe, for å forsvare seg selv eller det som er viktig for ham.

Derfor består nå livet mitt ikke lenger av å bygge beredskap og skolere folk i strategisk, operasjonell og taktisk ledelse; eller å prøve seg på kompetansedeling i praksis etter en mannsalder innen faget.

Det er ikke lenger noen som har behov for dette fra meg lenger; så nå tvinger jeg de som er uheldige nok til å komme over mine blogger til å få dette skriftlig.

Jeg er blitt å oppfatte som grinete av den grunn at jeg nå ikke har noe som helst å tape ved å blottlegge mine meninger om inkompetente ledere som jeg opplevde rundt meg på jobb og ellers.
Jeg trives godt med å ha blitt en gammel grinebiter.

En annen ting jeg etterhvert har tilegnet meg er bulldoggens mer avslappede og rolige natur. Jeg liker å slappe av i sofaen eller ta en lur i solen; når den en sjelden gang stikker frem når i min første pensjonistsommer.

Trimmen jeg får er å reise meg fra PC'en, hvor jeg tømmer min aggresjon over inkompetente ledere og behov for å fortelle hvordan god beredskap skal etableres, å gå ut på terrassen hver gang det er sol nok til å løfte litt på vektstangen min og føle meg litt ung igjen.

Det har blitt en del, om dog korte og hektiske, treningsøkter på terrassen i juni, men det har blitt mange skritt ut av denne jakten på solskinn.

Nå går en hyperaktiv bulldogg sakte til ro etterhvert som pensjonist-tilværelsen senker seg over ham. Følelsen av å være verdiløs har blitt en så vanlig del av hverdagen at den ikke lenger gjør vondt, men over i ren aksept av et faktum.

Det er helt klart på tide å la valpe-kullene slippe frem for å ta over der jeg slapp; eller til å begynne på nytt og finne seg nye veier innen mitt gamle fagfelt på egenhånd.

Når det gjelder valpern så kan den representere nye ideer, innovative tankesett eller endringer i etablerte normer.

Å tvinge en valp til å bli en gammelmodig hund kan symbolisere motstand mot forandring og et ønske om å beholde ting slik de alltid har vært, og sånn har jeg blitt; en som ikke ønsker at det jeg etterlot meg endres; spesielt ikke til det bedre, for det betyr at jeg ikke var så dyktig som jeg vil ha det til.

At noen forbedrer mitt arbeid vil på en måte si at mitt ettermæle forringes; og det vil ikke vi gamle, grinete kjøterne ha noe av; selv om vi innerst inne vet at det både er nødvendig og en sunn utvikling.

Det beste, for meg, ville vært om etterfølgerne i det minste hadde anstendighet nok til å vente med å gjøre ting bedre og mer effektivt ventet til etter at jeg kremeres; sier en stemme inne i hodet mitt.

Mitt neste pensjonist-steg er å prøve å bli kvitt denne stemmen inne i hodet mitt, for i dag fyller min valp sin valp 6 år og begir seg ut i livet hvor hun skal ta over etter oss avdankede.

Alderen min er bare et høyt tall

 

Gjennom media og populærkultur blir vi eldre ofte fremstilt som passive, tilbaketrukne og ute av kontakt med den moderne verden.

Alders-diskriminering er et reelt problem. Folk har negative fordommer mot eldre basert på alder, noe som  fører til at de forventer at vi skal være mindre intelligente, mindre kapable og mindre verdifulle enn yngre mennesker.

Samtidig så er det sånn at mange frykter aldring og de negative konsekvensene det kan ha for deres helse, uavhengighet og livskvalitet.

Denne frykten vil føre til at de projiserer sine egne bekymringer på eldre mennesker og forventer at de skal føle seg ulykkelige, ensomme og begrenset av alderen.

Sånn er jeg dessverre ikke, så der må jeg skuffe alle de som forventer det. 

Det eneste jeg sliter med er at jeg i mitt forvridde tankesett ikke klarer å helt innse at jeg er blitt en gamling.

En god venn av meg som har fusket mye i fagene psykologi og psykiatri gjennom årene ga meg over en øl på en pub i Holmsbu en begrunnelse for hvorfor jeg er som jeg er med følgende begrunnelse:

Det er helt forståelig at du, som en eldre mann, fortsatt bærer med deg identiteten til den unge spesialsoldaten du en gang var.

Å tilbringe år i en så krevende og intens rolle som en del av en spesialavdeling, setter spor som ikke lett forsvinner.

Selv etter 21 år i sivilt arbeid, er det naturlig at denne perioden av livet ditt fortsetter å prege deg og din identitetsfølelse.

Det er nok flere faktorer som har bidratt til at du holder fast ved denne identiteten.

Spesialavdelinger skaper ofte et sterkt bånd mellom sine medlemmer.

De deler unike opplevelser, traumer og triumfer som knytter dem sammen på en dyp måte, og denne følelsen av tilhørighet og brorskap vil det være vanskelig å gi slipp på, selv etter at man har forlatt militæret.

Det å være en del av en spesialavdeling innebærer ofte å overvinne store utfordringer og oppnå bemerkelsesverdige prestasjoner. Den stoltheten og mestring-følelsen man opplever i en slik kontekst vil være en viktig del av ens identitet, og noe man ønsker å beholde.

Gjennom årene i spesialavdelingen har du trolig utviklet et sterkt sett med verdier, ferdigheter og en unik identitetsfølelse. Denne identiteten kan ha blitt en integrert del av hvem du er, og det kan være vanskelig å se deg selv utenfor den.

Krigssituasjoner og ekstreme opplevelser kan sette dype spor i psyken. Selv om du har kommet deg videre fra det fysiske, kan det hende du bærer med deg emosjonelle traumer og savn etter den intense tiden i spesialavdelingen. Å holde fast ved denne identiteten kan være en måte å håndtere disse følelsene på.

De fire månedene jeg har vært pensjonist så må jeg innrømme at jeg har slitt med å kutte over faget jeg har levd med hele mitt voksne liv på en like lettvint måte som en opp-jålet ordfører med ordfører-kjede om halsen klipper en rød snor for en ny bru.

Det er nok sikkert mange grunner til at det kan være vanskelig for en pensjonist å takle det at han ikke lenger kan dele kompetanse og erfaringer fra sitt fagfelt. 

En av grunnene ligger nok i det at arbeidet vårt er ofte en stor del av vår identitet.
Når vi går av med pensjon, vil vi naturlig nok føle at vi mister en del av oss selv, og dette kan nok være spesielt vanskelig for personer som føler at de har hatt en lang og vellykket karrière i et bestemt fagfelt.

Den største gleden i livet er å gjøre det du vet du kan gjøre best.
William Edward Hickson

Arbeidet vårt gir oss ofte en følelse av mening og hensikt.

Når vi går av med pensjon, vil vi føle at vi ikke lenger har noe å bidra med til samfunnet.; og akkurat det er en tung overgang da det gjør at jeg føler meg utilstrekkelig når jeg ikke lenger kan bidra i mitt fagfelt på samme måte som jeg gjorde da jeg var i arbeid.

Når du føler at du er god i det du gjør, og at du bruker dine talenter til å gjøre en forskjell,da vil det gi en enorm glede å gå på jobb hver dag.

Samtidig så er det blitt sånn at jeg som pensjonist har tenkt mye tilbake til hvor utrolig heldig jeg var med livet som allerede som nittenåring  var så heldig at jeg kom inn i et fag-spor som har gitt meg så mye gode utfordringer som det det har gjort.

Å elske det du gjør er nøkkelen til lykke.
W. Clement Stone

Dette sitatet fra den amerikanske forretningsmannen W. Clement Stone understreker viktigheten av å finne et arbeid som du brenner for.

Fordi jeg hele tiden har sett på mitt arbeid som en investering i min egen fremtid så har det gitt meg motivasjon og energi til å yte mitt beste; og hele tiden strekke meg etter å bli bedre i morgen enn det jeg var i dag.

Jeg kan bare si som prestene sier: jeg har funnet mitt kall, og vie meg fullt og helt til det. Jeg fikk tidlig muligheten til å identifisere mine unike, om dog få, talenter og bruke dem fullt ut; så jeg har veldig mye å være takknemlig for.

Men så svinger pendelen, akkurat som i den gamle bestefarklokken jeg fyller tiden min med å restaurere.

Livet er for kort til å kaste bort på noe du ikke elsker.
Confucius

Dette sitatet av den kinesiske filosofen Confucius handler om det å å verdsette sin tid og bruke den på det som gir mening og glede.

Når du velger å fokusere på din lidenskap og ditt kall, tar du et aktivt valg om å leve et mer tilfredsstillende og meningsfylt liv., men det er ikke så lett når en hver morgen våkner opp og innser at en er blitt en pensjonert beredskaps-mann.

Da blir det liksom en stor usannhet i det som Bob Dyland synger: Age is just a number. It's all about how you feel inside.

Det som stemmer er at alderen er bare et tall, og at det handler om hvordan du føler deg inni deg; men da blir det veldig frustrerende når følelsene  inni deg og verdien utad ikke lenger står i forhold til hverandre.

Nå virker det garantert som at jeg lever i total forvirring rundt mitt nye liv og graver meg ned i tungsinn, men sannheten er at jeg nyter det å føle meg uviktig; fordi jeg alltid har elsket å stå over for utfordringer.

Jeg har alltid hatet å fylle ut et kryssord, og alltid elsket når jeg står fast og må slite med å finne de rette ordene for å fullføre det.

Utfordringer er en del av livet og at de vil bidra til å gjøre oss sterkere og mer motstandsdyktige; og det endrer seg ikke fordi om man pensjoneres.

Hele livet vil utfordringer gir oss muligheten til å utvikle nye ferdigheter, øke vår motstandskraft og bli bedre versjoner av oss selv.

Den britiske lekekameraten til min svigersønn, Ed Sheeran fra Framlingham, Suffolk , har en tekst i en av sine sanger som  ser noe sånn som at life is full of challenges. It is up to us to choose whether we see them as obstacles or as opportunities.

Livet er virkelig fullt av utfordringer, og det et er opp til  hver og en av oss om vi velger å se dem som hindringer eller som muligheter.

Dessverre så er det ikke noen  for meg kjente sitat  som direkte sier at det fine med å bli pensjonist er at utfordringene står tett, men det burde det vært; for er det noe som er positivt ved det å bli eldre så er det det at hver eneste dag gir deg alders-belastninger og helseutfordringer som må løses på løpende bånd,
En dag uten utfordringer kan virke positivt og fredelig på kort sikt, men på lang sikt vil det hindre min personlige utvikling, hindre motstandskraft en min; og ikke minst og frata meg gleden av å overvinne motganger.

Så selv om jeg ikke er noe verdt mer, så er jeg en lykkelig pensjonist som kun hater utfordringer jeg ikke kan gjøre noe med, men bare må leve med; som dritt-vær og reklame på TV.

Drømmer og forventninger, kontra memo mortem, carpe diem.

Den største overgangen mellom yrkesaktiv og pensjonist er tapet av små ting å glede seg til; som fredager.

En pensjonist har bare lørdager hele uken, med friheten til å sove så lenge en vill uten å tenke på å komme seg opp og på jobb. Norske søndager er fortsatt bortkastede dager, men nå uten behov for å gjøre seg klar til en ny arbeidsuke. Lønnings-dager har ingen spenning lenger da utbetalingen er på øret lik den forrige; uansett hvor mye eller lite en har jobbet i foregående uker. En får ikke en gang en lønnslipp til å gå gjennom for å spore feil fra lønningskontoret. Timekontoen er uforandret fra uke til uke og gleden inn mot feriepengene eksisterer ikke lenger. Når du har evigvarende ferie så har du ikke en gang den å se frem til.

Du trenger ikke en gang å bry deg om å yte noe for ikke å miste jobb eller rykte.

Alt som overdrives blir galt, og alt du har for mye av blir uviktig med tiden, brukte min far å si. Han slapp å revurdere det, for han fikk aldri oppleve det gode ved å bli pensjonist. Far var en av de som gledet seg til å bli pensjonist i sydlige strøk. Han hadde planer og drømmer som han hadde slitt hele livet for å kunne realisere når den tiden kom.

Det jeg vil frem til her er at ordet forventninger en kompleks følelse med flere betydninger, men de fleste av dem dreier seg om å ha en forestilling om, eller et håp, om noe som skal skje i fremtiden.

Forventninger er i mitt hode noe som vi har alt for lett for å bygge opp og lene oss til som om det er noe positivt og fornuftig, men så viser det seg bare at det er å ta gleder på forskudd.

Forventninger gir en følelse av spenning, eller nervøsitet ,i forbindelse med noe som skal skje.

Det er rett og slett bare en tro på at noe  du ønsker at vil skje skjer.; en sannsynlighet eller mulighet for noe.

Positive forventninger vil gi motivasjon, glede og optimisme.

Negative forventninger vil føre til skuffelse, stress og angst, og de vil også hindre oss i å ta risiko eller prøve nye ting.

Med min erfaring så vil jeg si at alle fremtids-forventninger er urealistiske forventninger, så derfor så lærte jeg tidlig å ikke å kaste bort tid på å bygge dem opp og strekke meg etter dem.

Jeg er for jordnær og realistisk til å kaste bort tid på å legge store planer for fremtiden, bygget på forventet levetid.

Den forventede levetiden i Norge er nå 80,92 år for menn og 84,35 år for kvinner, men det er bare sǻ mye jeg kan gjøre for å oppnå den, mens de viktigste forutsetningene for å oppnå den ligger langt utenfor hva jeg kan styre over; og i verste fall kan det vise seg at jeg blir over 100 år.

Det er flere grunner til at en realister som meg vil velge å fokusere på kortsiktige planer for alderdommen fremfor langsiktige.

Fremtiden vil alltid være usikker,uansett hvor gammel du er. Det er umulig å forutsi hva som vil skje mange uker, måneder og år frem i tid om du er tenåring, voksen eller en gamling som meg.

Realister vil være mer tilbøyelige til å fokusere på det de kan kontrollere i øyeblikket, og la langsiktige planer være mer fleksible for å tilpasse seg uforutsette hendelser.

Som realist så er jeg mer opptatt av å dekke mine umiddelbare behov enn å spare mine opplevelser til en langsiktig fremtid som kan virke usikker.

Som realist er jeg tilfredse med å leve i nuet og nyte livet slik det er i dag, i stedet for å bekymre meg for, eller drømme om, en fjern fremtid.

Vi er fokusert på å skape meningsfulle opplevelser og relasjoner i øyeblikket, fremfor å planlegge for en fremtidig pensjonstid som kan virke uoppnåelig.

Til syvende og sist er valget av å fokusere på kortsiktige eller langsiktige planer for alderdommen et personlig valg.

Realister vil ha forskjellige verdier, prioriteringer og risikovillighet sammenlignet med andre individer.

Det er viktig for meg å dele min teori om at det ikke er noe galt med å fokusere på kortsiktige planer for alderdommen.

Å dekke sine umiddelbare behov og leve et meningsfylt liv i nuet er viktige aspekter av velvære, men jeg vet også at det er  viktig å være klar over de potensielle konsekvensene av å ikke ha langsiktige planer.

En av disse konsekvensene er at mange ser rart på meg og rister på hodet av svarene de får når de spør meg hvilke planer jeg har lagt meg for å nyte pensjonstiden.

De føler, og uttaler, at jeg har for pessimistisk syn på livet.

Drømmer om fremtiden spiller en viktig rolle i menneskers liv av flere grunner:
Drømmer gir oss en retning og en grunn til å handle, og kan motivere oss til å ta skritt for å oppnå våre mål, enten det er å f, reise verden rundt eller bare leve et mer lykkelig og meningsfylt liv.

Drømmer gir oss håp og optimisme, spesielt i vanskelige tider. De kan minne oss om at ting kan bli bedre og at det er mulig å oppnå det vi ønsker oss.

Drømmer kan stimulere vår kreativitet og innovasjon. Når vi tenker på hva vi ønsker å oppnå, kan vi komme opp med nye ideer og løsninger på problemer, og de kan gi oss en følelse av mening og tilfredshet i livet.

Når vi arbeider mot våre mål, føler vi ofte at vi bidrar til noe større enn oss selv.

Våre drømmer kan knytte oss sammen med andre mennesker som deler våre interesser og mål, og tilsynelatende så vil det å dele våre drømmer med andre kan gi oss en følelse av fellesskap og tilhørighet.

Vel, for min del så må jeg bare innrømme at jeg ikke er helt som det andre forventer seg av meg på dette. 

Dagene er for verdifulle for meg til at jeg kaster dem bort på å bygge drømmer og forventninger.

Memo mortem, carpe diem er et latinsk uttrykk som kan oversettes til Husk døden, grip dagen.

Det er en livsfilosofi som oppfordrer oss til å leve livet fullt ut mens vi har det, og å ikke ta noe for gitt.

Denne filosofien kan ses på som realistisk av flere grunner.

Den anerkjenner vår dødelighet. Vi vet alle at vi en dag vil dø, og dette uttrykket minner oss om at vi ikke har uendelig tid til å leve livet vårt.

Den fokuserer på nuet. I stedet for å bekymre oss for fortiden eller fremtiden, oppfordrer dette uttrykket oss til å fokusere på å nyte nuet og få mest mulig ut av det.

Den verdsetter opplevelser over materielle ting i stedet for å jage rikdom eller eiendeler, oppfordrer dette uttrykket oss til å fokusere på å skape rike opplevelser og minner.

Memo mortem, carpe diem er ikke en filosofi som handler om å være uforsiktig eller ta unødvendige risikoer.

Det handler om å være bevisst på den tiden vi har, og å bruke den klokt. Det handler om å leve livet med mening og hensiktl og å ikke la det passere forbi uten å ha levd det fullt ut.

Denne filosofien er en nyttig påminnelse for alle, men den vil være spesielt relevant for realister.

Realister har en tendens til å se verden som den er, og de er ikke redd for å konfrontere vanskelige realiteter. De vet at livet ikke alltid er lett, men de vet også at det er verdt å leve.

Memo mortem, carpe diem vil gi realister en kilde til styrke og motivasjon.

Det vil minne dem om at de har kraften til å skape sitt eget liv, og at de ikke trenger å la seg diktere av omstendighetene; og det gir oss en følelse av takknemlighet for livet de har, og for alle de gode tingene det har å tilby.

Hvis du velger å vokse til å bli er en realist som leter etter en måte å leve et mer meningsfylt og tilfredsstillende liv på, vil memo mortem, carpe diem være en god filosofi å følge.

Her er noen råd fra meg for å implementere memo mortem, carpe diem i ditt eget liv.

• Ta deg tid til å reflektere over dine verdier og mål.
  Hva er viktig for deg i livet?
  Hva vil du oppnå?
• Sett av tid til å gjøre ting du liker.
  Gjør ting som gir deg glede og tilfredsstillelse.
• Vær modig og ta sjanser.
  Gå utenfor komfortsonen din og prøv nye ting.
• Lev i nuet.
  Ikke bekymre deg for fortiden eller fremtiden.
  Fokuser på å nyte nåtiden.
• Vær takknemlig for det du har.
  Ta deg tid til å sette pris på de gode tingene i livet ditt

Husk at du bare har ett liv å leve, så jobb aktivt for å få mest mulig ut av det ut fra de rammene du lever innenfor.

Jeg skal ikke være arrogant å ta fra mange troen på at det ikke finnes et liv etter døden, men det er ingen ting som får meg til å kaste bort tid i dette livet i håpet om at det kommer noe mer.

Det er håpløse forventninger og bar en veldig usikker drøm som ikke må hindre deg fra å leve er rikt liv nå!

Bare en ufaglært grøftegraver

 

Det sies at vi gamle er blitt kloke av skade.

Det handler om å ta med seg negative erfaringer som en kilde til læring og personlig vekst; men noen ganger så er en blitt for gammel til at slik vekst har noen særlig betydning

I de 24 årene jeg jobbet sivilt, etter mine 23 år i forsvaret, hadde den militære graden min ingen plass i min hverdag og min bevissthet.

Nå da jeg er blitt pensjonist i et nabolag med pensjonerte og aktive offiserer er den blitt litt annerledes, for her presenterer de rundt meg med tittelen pensjonert kaptein, oberstløytnant og oberst; og blir gjenkjent for sin grad hos de sivile som de snakker med.

Flere av dem har også sin grad som kallenavn her oppe.

Da de får høre at jeg er tidligere kommandør i Marinen så får de fleste et ansiktsuttrykk som viser at denne graden ikke forteller dem noe som helst.

Kapteiner og oberster er velkjente begrep fra filmer og bøker; og fra nyhetene. Min grad er ikke det.
Her blir jeg bare kalt for Skippern på Helgeshaugen.

Akkurat nå betyr ikke denne gjenkjenningen og æren noe som helst for meg,men når jeg ser tilbake i tid, og hva konsekvensene for min pensjonsutbetaling i dag, så må jeg innrømme at dette er tanker som vekker litt sinne og skuffelse i meg.

Det burde ikke vært sånn, men min virkelighet er at det ble sånn for min del; og det må jeg leve med i dag.
Som gammel mann er det bare minnene jeg har etterlatt meg på veien, mine og de jeg har gitt andre, som står igjen som bautaen over mitt liv.

Noen av disse minnene er kanskje hos noen få kolleger en anerkjennelse av at sånn jeg ble verdsatt av arbeidsgiveren min kanskje ikke var slik jeg ble verdsatt av mine kolleger.

Det ligger liksom et lite håp i den troen at noen så hva jeg virkelig hadde av kvaliteter, for ettermælet har også en verdi for sånne som meg.

I Norge er graden kommandør i bruk i Sjøforsvaret, som graden over kommandørkaptein og under flaggkommandør. Den tilsvarer graden oberst i hæren.

En med kommandør grad har det overordnede ansvaret for å sikre at fartøyets/avdelingens oppgaver blir utført på en effektiv og sikker måte.

Dette innebærer å motivere, inspirere og veilede mannskapet, og å ta beslutninger under press.

En med kommandør har ansvar for beredskapen, og for sikkerheten til mannskapet. 

Dette innebærer å utarbeide og implementere beredskapsplaner, sikkerhetsprosedyrer, og å forberede seg på nødsituasjoner.

Kommandør planlegger og gjennomfører operasjoner i henhold til ordre fra sine overordnede, noe som inkludere alt fra patruljering og søk og redning til kamphandlinger.

En med kommandør overvåker fartøyets/avdelingens tilstand og sørger for at alt fungerer som det skal.

Dette inkluderer tekniske systemer, navigasjonsutstyr og våpen, og er ansvarlig for utdanning og trening av mannskapet under sin kommando.; noe som inkludere alt fra grunnleggende sjømanns-ferdigheter til avansert militær trening.

I og med at militær utdanning og kompetanse ikke ble sett på som reell utdannelse i det sivile firmaet jeg jobbet for mine siste yrkesaktive år så fikk jeg ikke noen seniorrådgiver-tittel, men i den virkelige verden så må en med kommandør stilling minst ha en bachelorgrad fra Sjøkrigsskolen eller en tilsvarende utdanning, minst 10 års aktiv tjeneste i Sjøforsvaret, inkludert tjeneste i kommandostillinger.

En med kommandør må ha sterke lederegenskaper og være i stand til å motivere og inspirere mannskapet under sin kommando; og denne må ha god teknisk kompetanse og være i stand til å forstå og håndtere komplekse systemer.

 En med kommandør må være i god fysisk og psykisk form for å være i stand til å tåle lange arbeidsdager og stressende situasjoner.

En med kommandør grad spiller en viktig rolle i den Norske Sjøforsvaret.

De har et stort ansvar for å sikre at fartøyene/avdelingene under deres kommando er operative, taktisk rustet, effektive og sikre.

Det er flere teorier som brukes for å forklare hvorfor sivile bedrifter ofte ikke verdsetter høy militær utdanning og lang erfaring like høyt som sivil kompetanse.

Mangel på relevant kunnskap og ferdigheter er den ene.

De sivile topplederne har satt for seg at militær utdanning og erfaring fokuserer  på et annet sett av ferdigheter enn det som kreves i sivile bedrifter.

Soldater er trent til å følge ordre, ta raske beslutninger og operere i komplekse og stressende omgivelser. 

Disse ferdighetene kan være verdifulle i noen sivile roller, men de er ikke alltid direkte overførbare til alle jobber hvor det foretrekker at de ansatte er mer ydmyke og kun følger gitte ordre fremfor å ta egen-beslutninger

Forskjeller i kultur og verdier er den andre argumentasjonen deres. 
Militærkultur og sivil kultur kan være ganske forskjellige. 
I militæret er det ofte fokus på hierarki, disiplin og autoritet. 
I sivile bedrifter er det ofte mer fokus på samarbeid, innovasjon og individualitet.
Disse forskjellene i kultur og verdier kan gjøre det vanskelig for militært personell å tilpasse seg det sivile arbeidslivet, mener de; på trass av at den militære kulturen går akkurat på dette med å bygge opp soldatenes robusthet til å takle akkurat slike tilpasninger.

Sannheten ligger nok mer i stereotypier og fordommer mot militært personell i sivile bedrifter.
Mange sivile mener at at soldater er aggressive, ukritiske, og mangler evnen til å tenke kreativt. 
Disse stereotypiene er sterkt feil og urettferdige; og de hindrer militært personell i å få jobb i sivile sektorer.

Sivile bedrifter er som oftest ikke klar over de verdifulle ferdighetene og kvalifikasjonene som militært personell har.

Militære offiserer er godt trent i problemløsning, ledelse, kommunikasjon og teamwork; og de har  disiplin, integritet og en sterk arbeidsmoral.

Det er imidlertid viktig å ta med at jeg i det aller siste har merket meg at disse trendene er i endring.

Flere og flere sivile bedrifter begynner å anerkjenne verdien av militær utdanning og erfaring.

De ser at soldater ofte har ferdigheter og kvalifikasjoner som er svært ettertraktede i det sivile arbeidslivet; men for min del ble dette alt for sent.

I dag lever jeg som pensjonist med de merkbare konsekvensene av at min utdannelse, kompetanse og erfaring ikke ble verdsatt; uansett hvor ofte jeg mener at jeg beviste mine styrker for min ledelse.

På min CV i bedriftens kompetanseoppfølgingssystem sto det fortsatt merknaden udokumentert både på bachelorgrad og på mastergrad da jeg gikk av etter jobben som beredskapsrådgiver etter 21 år i deres tjeneste.

Jeg ble lønnet som ufaglært, og jeg fikk derved, uten godkjent, sivil mastergrad, ingen mulighet til å avansere innen mitt fagområde.

Etter 23 år i aktive befals og offiserstilling i forsvaret kvalifiserte jeg i deres øyne ikke en gang til å bli beredskapsleder; men alle beredskaps-direktørens, beredskapssjefens, beredskapslederens og beredskaps-rådgiverens oppgaver ble jeg betrodd til å utføre alene; i både konsern og for to driftsselskaper.

Sånn er det bare for en gammel kommandør å komme seg over i det sivile, så hvorfor skal jeg da forvente at andre sivilister en ledelsen i den store bedriften jeg pensjonerte meg fra skal kunne forstå hva jeg står for?

Det er et sitat av Baltasar Gracian som forsvarer det bedriften gjorde over for meg; det handler om at det er bedre å undervurdere en persons evner enn å overvurdere dem for  overvurdering vil føre til skuffelse, mens undervurdering kan føre til positive overraskelser.

Det er bedre å undervurdere en mann enn å overvurdere ham.

Jeg heller mer mot Stephen Covey sine ord: vi ser verden ikke slik den er, men slik vi er.

Det sitatet handler om at vår egen persepsjon kan forvrenge vår forståelse av andre mennesker.
Vi kan være blinde for deres sanne kvaliteter og kompetanse hvis vi ikke er åpne for å se dem slik de virkelig er.

Er jeg blitt bitter på bedriften nå da jeg sitter med mye dårligere pensjon enn det jeg burde hatt, og kanskje bitter på meg selv for at jeg ikke sa klart nok i fra til de jeg hadde over meg på tjenesteveien?

Nei, jeg er bare veldig skuffet fordi jeg både sa klart i fra, og med resultater klart viste hvilke kvaliteter; og jeg særdeles skuffet over et politisk system hvor klapp på skulderen, og ord som at jeg hadde stålkontroll på det jeg drev med, ikke er pensjonsgivende.

Litt skal en jo irritere seg over når en sitter i gyngestolen ser tilbake

Ros er som gjødsel; for mye av det kan drepe en plante.
Dale Carnegie

De hørte ikke og de så ikke; ene og alene fordi de mente å vite!

Den verste blindhet er å ha godt syn, men enda ikke se det som er rett foran en.

Det er ingen større feil enn å anta at du vet det du ikke vet.
Napoléon Bonaparte

Vi kan aldri vite alt, og vi bør alltid være villige til å revidere vår forståelse av verden.

Med et åpent sinn ville en kanskje både gjenkjenne og sette pris på de ulike kvalitetene til en ufaglært grøfte-graver og en erfaren kommandør.