Hvorfor?

Seieren for mitt liv er min; og min alene

Jeg har ofte stilt meg et forholdsvis enkelt spørsmål, og det er hvorfor ble jeg den jeg ble?

Det er et enkelt, men samtidig et komplekst spørsmål uten et enkelt svar. Vår personlighet blir formet av en rekke faktorer, både medfødte og miljømessige.

Genetikk spiller en betydelig rolle. Våre gener bestemmer mye av vår fysiske utforming, for eksempel øyenfarge, hårfarge og kroppsstørrelse. De har også en viss innflytelse på personlighetstrekk, intelligens og tilbøyelighet for visse psykiske lidelser. Det spiller ingen rolle om du kjenner ditt opphav eller ikke, for kodene i deg ligger der uansett. De som kjenner sine foreldre kan få hint om fremtiden ved å iaktta dem, men de har like få sikre svar på fremtiden som de som ikke kjenner sitt opphav.

Miljøet vi lever i spiller minst like stor rolle som genene våre. Fra det øyeblikket vi blir født, blir vi bombardert med inntrykk og erfaringer som former hvem vi er. Familien vår, kulturen vår, vennene våre, utdanningen vår, og til og med de tilfeldige hendelsene i livet vårt vil alle ha en dyp innflytelse på vår personlighet, verdier og tro.

Og så er det viktig å huske at vi ikke er statiske vesener, for vi fortsetter å utvikle oss og forandre oss gjennom hele livet. Nye erfaringer, læring og valg vil alle være med på å forme oss på nye måter.

Familien vår er en av de viktigste innflytelsene på livet vårt. De lærer oss våre første verdier og normer, og de gir oss kjærlighet og støtte. Forholdet vi har til våre foreldre eller fosterforeldre, ekte eller uekte søsken og andre familiemedlemmer vil ha en dyp innflytelse på vår personlighet og selvtillit. Selvfølgelig hadde min ofte i overkant ærlige og rett frem-tante Olga betydning for den jeg ble.

Fosterbarn er de sterkeste barna jeg kjenner. De har overlevd så mye, og de fortsetter å kjempe for en bedre fremtid for seg.
Olga Lerdalen

Det er ikke til å komme fra at kulturen vi lever i former våre verdier, tro og atferd. Den lærer oss ofte hvordan vi skal kle oss, hvordan vi skal samhandle med andre, og hva som er viktig i livet. Kulturelle normer kan ha både positive og negative effekter på vår utvikling.

På tross av at kulturen jeg vokste opp i var preget av sunt bondevett, stor overvåkning av nysgjerrige naboer og en viss prosent mennesker som bar preget av kortreist DNA, så tilførte denne kulturen meg noen verdier som fortsatt sitter I meg nå i innspurten av livet

Vennene våre spiller en viktig rolle i livet vårt på godt og vondt. De gir oss støtte, kameratskap og en følelse av tilhørighet; og de dårlige vennene prøver å lede deg i en retning du ikke bør gå. De kan også utfordre oss til å tenke på nye måter og til å bli bedre ellet dårligere mennesker.

Utdanningen vår gir oss kunnskap og ferdigheter som vi trenger videre i livet, nye perspektiver, og den kan hjelpe oss til å utvikle kritisk tenkning og problemløsnings-evner.

Så har vi dette med tilfeldigheter. 

Selv de tilfeldige hendelsene i livet vårt vil ha en dyp innflytelse på hvem vi blir.

Det viktigste er å huske at alle er  blitt unike.

Vi har alle vår egen unike kombinasjon av gener, erfaringer og perspektiver, og levd liv, og det er det som virkelig gjør oss til de vi er.

Så sitter jeg her som filosoferende pensjonist i en gyngestol under et patriotisk flagg og fyller hjernen med sannsynlige påvirkninger som har ført til at jeg er den jeg er i dag, men ingen sikre svar.

Det er imidlertid ingen tvil om at jeg har hatt en betydelig innflytelse på min egen utvikling, for det ligger litt i det som Olga sa om å kjempe for å bygge meg en bedre fremtid.

Jeg har tatt valg, både store og små, lette og beintøffe, som har formet meg til den personen jeg er i dag.

Jeg har lært av mine erfaringer, både positive og negative, og jeg har vokst og utviklet deg som et resultat av dem.

Kanskje er det rett og slett slik at hver og en av oss burde ta hoved-æren og hoved-ansvaret for de vi er i dag.

Dritten med den konklusjonen er at jeg ikke har hverken gener, miljø, kultur eller andre personer å skylde på.

Det er nok mye sannhet i påstanden fra filmen  Shawshank Redemption: du kan ikke alltid velge omstendighetene dine, men du kan velge hvordan du reagerer på dem.

Med bakgrunn i den jeg er så har jeg stått i mange forskjellige omstendigheter som har påvirket meg og andre, og i de ulike settingene tatt både gode og dårlige beslutninger med varierende kvalitet av tiltakene jeg har valgt. Sånn ble det bare; og det må jeg ta konsekvensen av alene fordi jeg alltid har visst at jeg ikke er perfekt, men jeg har alltid prøver mitt beste.

Og det skyldes ikke gener, men den personligheten jeg selv har tatt ansvar for å skap.

Så dessverre folkens; dine dårlige gener, ditt dårlige oppvekst-miljø, og den søppelen du har bak deg av familie er bare unnskyldninger; for ditt største ansvar for at du er den du er i dag er deg selv.

Den som sår, skal høste; eller rettere sagt; det du sådde er det du har høstet.

Hvorfor ble jeg den jeg er i dag? Fordi det var den veien jeg selv valgte å bli. Det må jeg bare stå for.

Bulldogg-livet mitt

Det var for meg personlig et like stolt øyeblikk å bli innrullet i spesialavdelingen med en bulldogg i fallskjerm i legionen, som det var å ha blitt legionær av første grad; for di jeg alltid har hatt stor sans for den hunderasens egenskaper.

Selv de gangene jeg så tegnefilmer av Disney eller på filmer med Sylvester katt og Pip var bulldoggen alltid den trauste, skremmende og kompakte skapningen som alle hadde respekt for.

Jeg var også stolt av å bli beskrevet som en hyperaktiv bulldogg i oppveksten; for som min far sa det: hvis noen sier at du har lynnet til en bulldogg, er det sannsynligvis et kompliment. Det betyr at de ser deg som en person som er lojal, kjærlig, tålmodig og beskyttende. De setter kanskje også pris på din avslappede og morsomme natur.

Foreldre er fine sånn, de kan snu negative tanker til glede og lykke.Ta det som et kompliment hvis noen sier at du har lynnet til en bulldog! Det er et flott dyr å bli sammenlignet med.Jeg forsto tidlig at uttrykket hyperaktiv bulldogg brukes ofte til å beskrive en person som har egenskaper i retning av ting som høy energi.

Hyperaktive bulldogs har mye energi og er alltid i bevegelse.

De kan ha vanskeligheter med å sitte stille eller fokusere på én ting i gangen; og de kan også være rastløse og impulsive.

Dette beskriver min barndom og tenårene slik jeg mener å gjenkjenne meg selv i beskrivelsen.

En hyperaktiv bulldogg er ofte veldig entusiastiske og glade.

De kan virke overveldende for noen, men de er vanligvis bare veldig vennlige og energiske, men det stemmer også at de kan være sta og vanskelige å dressere.

De vil være motvillige til å følge regler eller lytte til kommandoer, noe som selvsagt kan være frustrerende for eiere, men det er viktig å huske at stahet er en del av bulldoggens natur.

Hyperaktive bulldogs elsker å leke!

De kan være veldig underholdende og morsomme å ha rundt seg, men de kan også være litt ødeleggende i sin lek, så det er viktig å sørge for at de har mye oppgaver å aktivere seg med.

Denne typen bulldoger er utrolig lojale og kjærlige mot sine eiere; de vil alltid være glade for å se deg og gi deg mye tillit.

Det er selvsagt viktig å merke seg at ikke alle bulldoger er like merkbart hyperaktive hele livet.

Noen blir mer avslappede og roligei forhold de omfattes av sine omgivelser når de får utfolde seg fritt innen sine interesser og sitt fagfelt; da oppfattes de mer som arbeidsjern som ikke evner å balansere jobb og fritid.

Det var vel ikke så mange, minst meg selv, som trodde at jeg noen sinne skulle gå av med pensjon, men i stedet gjøre som de neste generasjonene nå må, jobbe til min siste dag.

Nå er jeg en gammel,pensjonert bulldogg; en litt smågretten fremtoning i sin kompakte, sopplignende kropp der det over beltet har mye med masse enn det under beltet.

Denne grettenheten kommer kanskje av mangelen på noe å virkelig brenne for; for som bulldog-natur er jeg en naturlige beskyttere som kan være ganske modige når de føler at kolleger, omgivelser, familien eller hjemmet vårt er truet.

En gammel bulldogg kan fortsatt bjeffe høyt, eller til og med angripe, for å forsvare seg selv eller det som er viktig for ham.

Derfor består nå livet mitt ikke lenger av å bygge beredskap og skolere folk i strategisk, operasjonell og taktisk ledelse; eller å prøve seg på kompetansedeling i praksis etter en mannsalder innen faget.

Det er ikke lenger noen som har behov for dette fra meg lenger; så nå tvinger jeg de som er uheldige nok til å komme over mine blogger til å få dette skriftlig.

Jeg er blitt å oppfatte som grinete av den grunn at jeg nå ikke har noe som helst å tape ved å blottlegge mine meninger om inkompetente ledere som jeg opplevde rundt meg på jobb og ellers.
Jeg trives godt med å ha blitt en gammel grinebiter.

En annen ting jeg etterhvert har tilegnet meg er bulldoggens mer avslappede og rolige natur. Jeg liker å slappe av i sofaen eller ta en lur i solen; når den en sjelden gang stikker frem når i min første pensjonistsommer.

Trimmen jeg får er å reise meg fra PC'en, hvor jeg tømmer min aggresjon over inkompetente ledere og behov for å fortelle hvordan god beredskap skal etableres, å gå ut på terrassen hver gang det er sol nok til å løfte litt på vektstangen min og føle meg litt ung igjen.

Det har blitt en del, om dog korte og hektiske, treningsøkter på terrassen i juni, men det har blitt mange skritt ut av denne jakten på solskinn.

Nå går en hyperaktiv bulldogg sakte til ro etterhvert som pensjonist-tilværelsen senker seg over ham. Følelsen av å være verdiløs har blitt en så vanlig del av hverdagen at den ikke lenger gjør vondt, men over i ren aksept av et faktum.

Det er helt klart på tide å la valpe-kullene slippe frem for å ta over der jeg slapp; eller til å begynne på nytt og finne seg nye veier innen mitt gamle fagfelt på egenhånd.

Når det gjelder valpern så kan den representere nye ideer, innovative tankesett eller endringer i etablerte normer.

Å tvinge en valp til å bli en gammelmodig hund kan symbolisere motstand mot forandring og et ønske om å beholde ting slik de alltid har vært, og sånn har jeg blitt; en som ikke ønsker at det jeg etterlot meg endres; spesielt ikke til det bedre, for det betyr at jeg ikke var så dyktig som jeg vil ha det til.

At noen forbedrer mitt arbeid vil på en måte si at mitt ettermæle forringes; og det vil ikke vi gamle, grinete kjøterne ha noe av; selv om vi innerst inne vet at det både er nødvendig og en sunn utvikling.

Det beste, for meg, ville vært om etterfølgerne i det minste hadde anstendighet nok til å vente med å gjøre ting bedre og mer effektivt ventet til etter at jeg kremeres; sier en stemme inne i hodet mitt.

Mitt neste pensjonist-steg er å prøve å bli kvitt denne stemmen inne i hodet mitt, for i dag fyller min valp sin valp 6 år og begir seg ut i livet hvor hun skal ta over etter oss avdankede.

Alderen min er bare et høyt tall

 

Gjennom media og populærkultur blir vi eldre ofte fremstilt som passive, tilbaketrukne og ute av kontakt med den moderne verden.

Alders-diskriminering er et reelt problem. Folk har negative fordommer mot eldre basert på alder, noe som  fører til at de forventer at vi skal være mindre intelligente, mindre kapable og mindre verdifulle enn yngre mennesker.

Samtidig så er det sånn at mange frykter aldring og de negative konsekvensene det kan ha for deres helse, uavhengighet og livskvalitet.

Denne frykten vil føre til at de projiserer sine egne bekymringer på eldre mennesker og forventer at de skal føle seg ulykkelige, ensomme og begrenset av alderen.

Sånn er jeg dessverre ikke, så der må jeg skuffe alle de som forventer det. 

Det eneste jeg sliter med er at jeg i mitt forvridde tankesett ikke klarer å helt innse at jeg er blitt en gamling.

En god venn av meg som har fusket mye i fagene psykologi og psykiatri gjennom årene ga meg over en øl på en pub i Holmsbu en begrunnelse for hvorfor jeg er som jeg er med følgende begrunnelse:

Det er helt forståelig at du, som en eldre mann, fortsatt bærer med deg identiteten til den unge spesialsoldaten du en gang var.

Å tilbringe år i en så krevende og intens rolle som en del av en spesialavdeling, setter spor som ikke lett forsvinner.

Selv etter 21 år i sivilt arbeid, er det naturlig at denne perioden av livet ditt fortsetter å prege deg og din identitetsfølelse.

Det er nok flere faktorer som har bidratt til at du holder fast ved denne identiteten.

Spesialavdelinger skaper ofte et sterkt bånd mellom sine medlemmer.

De deler unike opplevelser, traumer og triumfer som knytter dem sammen på en dyp måte, og denne følelsen av tilhørighet og brorskap vil det være vanskelig å gi slipp på, selv etter at man har forlatt militæret.

Det å være en del av en spesialavdeling innebærer ofte å overvinne store utfordringer og oppnå bemerkelsesverdige prestasjoner. Den stoltheten og mestring-følelsen man opplever i en slik kontekst vil være en viktig del av ens identitet, og noe man ønsker å beholde.

Gjennom årene i spesialavdelingen har du trolig utviklet et sterkt sett med verdier, ferdigheter og en unik identitetsfølelse. Denne identiteten kan ha blitt en integrert del av hvem du er, og det kan være vanskelig å se deg selv utenfor den.

Krigssituasjoner og ekstreme opplevelser kan sette dype spor i psyken. Selv om du har kommet deg videre fra det fysiske, kan det hende du bærer med deg emosjonelle traumer og savn etter den intense tiden i spesialavdelingen. Å holde fast ved denne identiteten kan være en måte å håndtere disse følelsene på.

De fire månedene jeg har vært pensjonist så må jeg innrømme at jeg har slitt med å kutte over faget jeg har levd med hele mitt voksne liv på en like lettvint måte som en opp-jålet ordfører med ordfører-kjede om halsen klipper en rød snor for en ny bru.

Det er nok sikkert mange grunner til at det kan være vanskelig for en pensjonist å takle det at han ikke lenger kan dele kompetanse og erfaringer fra sitt fagfelt. 

En av grunnene ligger nok i det at arbeidet vårt er ofte en stor del av vår identitet.
Når vi går av med pensjon, vil vi naturlig nok føle at vi mister en del av oss selv, og dette kan nok være spesielt vanskelig for personer som føler at de har hatt en lang og vellykket karrière i et bestemt fagfelt.

Den største gleden i livet er å gjøre det du vet du kan gjøre best.
William Edward Hickson

Arbeidet vårt gir oss ofte en følelse av mening og hensikt.

Når vi går av med pensjon, vil vi føle at vi ikke lenger har noe å bidra med til samfunnet.; og akkurat det er en tung overgang da det gjør at jeg føler meg utilstrekkelig når jeg ikke lenger kan bidra i mitt fagfelt på samme måte som jeg gjorde da jeg var i arbeid.

Når du føler at du er god i det du gjør, og at du bruker dine talenter til å gjøre en forskjell,da vil det gi en enorm glede å gå på jobb hver dag.

Samtidig så er det blitt sånn at jeg som pensjonist har tenkt mye tilbake til hvor utrolig heldig jeg var med livet som allerede som nittenåring  var så heldig at jeg kom inn i et fag-spor som har gitt meg så mye gode utfordringer som det det har gjort.

Å elske det du gjør er nøkkelen til lykke.
W. Clement Stone

Dette sitatet fra den amerikanske forretningsmannen W. Clement Stone understreker viktigheten av å finne et arbeid som du brenner for.

Fordi jeg hele tiden har sett på mitt arbeid som en investering i min egen fremtid så har det gitt meg motivasjon og energi til å yte mitt beste; og hele tiden strekke meg etter å bli bedre i morgen enn det jeg var i dag.

Jeg kan bare si som prestene sier: jeg har funnet mitt kall, og vie meg fullt og helt til det. Jeg fikk tidlig muligheten til å identifisere mine unike, om dog få, talenter og bruke dem fullt ut; så jeg har veldig mye å være takknemlig for.

Men så svinger pendelen, akkurat som i den gamle bestefarklokken jeg fyller tiden min med å restaurere.

Livet er for kort til å kaste bort på noe du ikke elsker.
Confucius

Dette sitatet av den kinesiske filosofen Confucius handler om det å å verdsette sin tid og bruke den på det som gir mening og glede.

Når du velger å fokusere på din lidenskap og ditt kall, tar du et aktivt valg om å leve et mer tilfredsstillende og meningsfylt liv., men det er ikke så lett når en hver morgen våkner opp og innser at en er blitt en pensjonert beredskaps-mann.

Da blir det liksom en stor usannhet i det som Bob Dyland synger: Age is just a number. It's all about how you feel inside.

Det som stemmer er at alderen er bare et tall, og at det handler om hvordan du føler deg inni deg; men da blir det veldig frustrerende når følelsene  inni deg og verdien utad ikke lenger står i forhold til hverandre.

Nå virker det garantert som at jeg lever i total forvirring rundt mitt nye liv og graver meg ned i tungsinn, men sannheten er at jeg nyter det å føle meg uviktig; fordi jeg alltid har elsket å stå over for utfordringer.

Jeg har alltid hatet å fylle ut et kryssord, og alltid elsket når jeg står fast og må slite med å finne de rette ordene for å fullføre det.

Utfordringer er en del av livet og at de vil bidra til å gjøre oss sterkere og mer motstandsdyktige; og det endrer seg ikke fordi om man pensjoneres.

Hele livet vil utfordringer gir oss muligheten til å utvikle nye ferdigheter, øke vår motstandskraft og bli bedre versjoner av oss selv.

Den britiske lekekameraten til min svigersønn, Ed Sheeran fra Framlingham, Suffolk , har en tekst i en av sine sanger som  ser noe sånn som at life is full of challenges. It is up to us to choose whether we see them as obstacles or as opportunities.

Livet er virkelig fullt av utfordringer, og det et er opp til  hver og en av oss om vi velger å se dem som hindringer eller som muligheter.

Dessverre så er det ikke noen  for meg kjente sitat  som direkte sier at det fine med å bli pensjonist er at utfordringene står tett, men det burde det vært; for er det noe som er positivt ved det å bli eldre så er det det at hver eneste dag gir deg alders-belastninger og helseutfordringer som må løses på løpende bånd,
En dag uten utfordringer kan virke positivt og fredelig på kort sikt, men på lang sikt vil det hindre min personlige utvikling, hindre motstandskraft en min; og ikke minst og frata meg gleden av å overvinne motganger.

Så selv om jeg ikke er noe verdt mer, så er jeg en lykkelig pensjonist som kun hater utfordringer jeg ikke kan gjøre noe med, men bare må leve med; som dritt-vær og reklame på TV.

Drømmer og forventninger, kontra memo mortem, carpe diem.

Den største overgangen mellom yrkesaktiv og pensjonist er tapet av små ting å glede seg til; som fredager.

En pensjonist har bare lørdager hele uken, med friheten til å sove så lenge en vill uten å tenke på å komme seg opp og på jobb. Norske søndager er fortsatt bortkastede dager, men nå uten behov for å gjøre seg klar til en ny arbeidsuke. Lønnings-dager har ingen spenning lenger da utbetalingen er på øret lik den forrige; uansett hvor mye eller lite en har jobbet i foregående uker. En får ikke en gang en lønnslipp til å gå gjennom for å spore feil fra lønningskontoret. Timekontoen er uforandret fra uke til uke og gleden inn mot feriepengene eksisterer ikke lenger. Når du har evigvarende ferie så har du ikke en gang den å se frem til.

Du trenger ikke en gang å bry deg om å yte noe for ikke å miste jobb eller rykte.

Alt som overdrives blir galt, og alt du har for mye av blir uviktig med tiden, brukte min far å si. Han slapp å revurdere det, for han fikk aldri oppleve det gode ved å bli pensjonist. Far var en av de som gledet seg til å bli pensjonist i sydlige strøk. Han hadde planer og drømmer som han hadde slitt hele livet for å kunne realisere når den tiden kom.

Det jeg vil frem til her er at ordet forventninger en kompleks følelse med flere betydninger, men de fleste av dem dreier seg om å ha en forestilling om, eller et håp, om noe som skal skje i fremtiden.

Forventninger er i mitt hode noe som vi har alt for lett for å bygge opp og lene oss til som om det er noe positivt og fornuftig, men så viser det seg bare at det er å ta gleder på forskudd.

Forventninger gir en følelse av spenning, eller nervøsitet ,i forbindelse med noe som skal skje.

Det er rett og slett bare en tro på at noe  du ønsker at vil skje skjer.; en sannsynlighet eller mulighet for noe.

Positive forventninger vil gi motivasjon, glede og optimisme.

Negative forventninger vil føre til skuffelse, stress og angst, og de vil også hindre oss i å ta risiko eller prøve nye ting.

Med min erfaring så vil jeg si at alle fremtids-forventninger er urealistiske forventninger, så derfor så lærte jeg tidlig å ikke å kaste bort tid på å bygge dem opp og strekke meg etter dem.

Jeg er for jordnær og realistisk til å kaste bort tid på å legge store planer for fremtiden, bygget på forventet levetid.

Den forventede levetiden i Norge er nå 80,92 år for menn og 84,35 år for kvinner, men det er bare sǻ mye jeg kan gjøre for å oppnå den, mens de viktigste forutsetningene for å oppnå den ligger langt utenfor hva jeg kan styre over; og i verste fall kan det vise seg at jeg blir over 100 år.

Det er flere grunner til at en realister som meg vil velge å fokusere på kortsiktige planer for alderdommen fremfor langsiktige.

Fremtiden vil alltid være usikker,uansett hvor gammel du er. Det er umulig å forutsi hva som vil skje mange uker, måneder og år frem i tid om du er tenåring, voksen eller en gamling som meg.

Realister vil være mer tilbøyelige til å fokusere på det de kan kontrollere i øyeblikket, og la langsiktige planer være mer fleksible for å tilpasse seg uforutsette hendelser.

Som realist så er jeg mer opptatt av å dekke mine umiddelbare behov enn å spare mine opplevelser til en langsiktig fremtid som kan virke usikker.

Som realist er jeg tilfredse med å leve i nuet og nyte livet slik det er i dag, i stedet for å bekymre meg for, eller drømme om, en fjern fremtid.

Vi er fokusert på å skape meningsfulle opplevelser og relasjoner i øyeblikket, fremfor å planlegge for en fremtidig pensjonstid som kan virke uoppnåelig.

Til syvende og sist er valget av å fokusere på kortsiktige eller langsiktige planer for alderdommen et personlig valg.

Realister vil ha forskjellige verdier, prioriteringer og risikovillighet sammenlignet med andre individer.

Det er viktig for meg å dele min teori om at det ikke er noe galt med å fokusere på kortsiktige planer for alderdommen.

Å dekke sine umiddelbare behov og leve et meningsfylt liv i nuet er viktige aspekter av velvære, men jeg vet også at det er  viktig å være klar over de potensielle konsekvensene av å ikke ha langsiktige planer.

En av disse konsekvensene er at mange ser rart på meg og rister på hodet av svarene de får når de spør meg hvilke planer jeg har lagt meg for å nyte pensjonstiden.

De føler, og uttaler, at jeg har for pessimistisk syn på livet.

Drømmer om fremtiden spiller en viktig rolle i menneskers liv av flere grunner:
Drømmer gir oss en retning og en grunn til å handle, og kan motivere oss til å ta skritt for å oppnå våre mål, enten det er å f, reise verden rundt eller bare leve et mer lykkelig og meningsfylt liv.

Drømmer gir oss håp og optimisme, spesielt i vanskelige tider. De kan minne oss om at ting kan bli bedre og at det er mulig å oppnå det vi ønsker oss.

Drømmer kan stimulere vår kreativitet og innovasjon. Når vi tenker på hva vi ønsker å oppnå, kan vi komme opp med nye ideer og løsninger på problemer, og de kan gi oss en følelse av mening og tilfredshet i livet.

Når vi arbeider mot våre mål, føler vi ofte at vi bidrar til noe større enn oss selv.

Våre drømmer kan knytte oss sammen med andre mennesker som deler våre interesser og mål, og tilsynelatende så vil det å dele våre drømmer med andre kan gi oss en følelse av fellesskap og tilhørighet.

Vel, for min del så må jeg bare innrømme at jeg ikke er helt som det andre forventer seg av meg på dette. 

Dagene er for verdifulle for meg til at jeg kaster dem bort på å bygge drømmer og forventninger.

Memo mortem, carpe diem er et latinsk uttrykk som kan oversettes til Husk døden, grip dagen.

Det er en livsfilosofi som oppfordrer oss til å leve livet fullt ut mens vi har det, og å ikke ta noe for gitt.

Denne filosofien kan ses på som realistisk av flere grunner.

Den anerkjenner vår dødelighet. Vi vet alle at vi en dag vil dø, og dette uttrykket minner oss om at vi ikke har uendelig tid til å leve livet vårt.

Den fokuserer på nuet. I stedet for å bekymre oss for fortiden eller fremtiden, oppfordrer dette uttrykket oss til å fokusere på å nyte nuet og få mest mulig ut av det.

Den verdsetter opplevelser over materielle ting i stedet for å jage rikdom eller eiendeler, oppfordrer dette uttrykket oss til å fokusere på å skape rike opplevelser og minner.

Memo mortem, carpe diem er ikke en filosofi som handler om å være uforsiktig eller ta unødvendige risikoer.

Det handler om å være bevisst på den tiden vi har, og å bruke den klokt. Det handler om å leve livet med mening og hensiktl og å ikke la det passere forbi uten å ha levd det fullt ut.

Denne filosofien er en nyttig påminnelse for alle, men den vil være spesielt relevant for realister.

Realister har en tendens til å se verden som den er, og de er ikke redd for å konfrontere vanskelige realiteter. De vet at livet ikke alltid er lett, men de vet også at det er verdt å leve.

Memo mortem, carpe diem vil gi realister en kilde til styrke og motivasjon.

Det vil minne dem om at de har kraften til å skape sitt eget liv, og at de ikke trenger å la seg diktere av omstendighetene; og det gir oss en følelse av takknemlighet for livet de har, og for alle de gode tingene det har å tilby.

Hvis du velger å vokse til å bli er en realist som leter etter en måte å leve et mer meningsfylt og tilfredsstillende liv på, vil memo mortem, carpe diem være en god filosofi å følge.

Her er noen råd fra meg for å implementere memo mortem, carpe diem i ditt eget liv.

• Ta deg tid til å reflektere over dine verdier og mål.
  Hva er viktig for deg i livet?
  Hva vil du oppnå?
• Sett av tid til å gjøre ting du liker.
  Gjør ting som gir deg glede og tilfredsstillelse.
• Vær modig og ta sjanser.
  Gå utenfor komfortsonen din og prøv nye ting.
• Lev i nuet.
  Ikke bekymre deg for fortiden eller fremtiden.
  Fokuser på å nyte nåtiden.
• Vær takknemlig for det du har.
  Ta deg tid til å sette pris på de gode tingene i livet ditt

Husk at du bare har ett liv å leve, så jobb aktivt for å få mest mulig ut av det ut fra de rammene du lever innenfor.

Jeg skal ikke være arrogant å ta fra mange troen på at det ikke finnes et liv etter døden, men det er ingen ting som får meg til å kaste bort tid i dette livet i håpet om at det kommer noe mer.

Det er håpløse forventninger og bar en veldig usikker drøm som ikke må hindre deg fra å leve er rikt liv nå!

Bare en ufaglært grøftegraver

 

Det sies at vi gamle er blitt kloke av skade.

Det handler om å ta med seg negative erfaringer som en kilde til læring og personlig vekst; men noen ganger så er en blitt for gammel til at slik vekst har noen særlig betydning

I de 24 årene jeg jobbet sivilt, etter mine 23 år i forsvaret, hadde den militære graden min ingen plass i min hverdag og min bevissthet.

Nå da jeg er blitt pensjonist i et nabolag med pensjonerte og aktive offiserer er den blitt litt annerledes, for her presenterer de rundt meg med tittelen pensjonert kaptein, oberstløytnant og oberst; og blir gjenkjent for sin grad hos de sivile som de snakker med.

Flere av dem har også sin grad som kallenavn her oppe.

Da de får høre at jeg er tidligere kommandør i Marinen så får de fleste et ansiktsuttrykk som viser at denne graden ikke forteller dem noe som helst.

Kapteiner og oberster er velkjente begrep fra filmer og bøker; og fra nyhetene. Min grad er ikke det.
Her blir jeg bare kalt for Skippern på Helgeshaugen.

Akkurat nå betyr ikke denne gjenkjenningen og æren noe som helst for meg,men når jeg ser tilbake i tid, og hva konsekvensene for min pensjonsutbetaling i dag, så må jeg innrømme at dette er tanker som vekker litt sinne og skuffelse i meg.

Det burde ikke vært sånn, men min virkelighet er at det ble sånn for min del; og det må jeg leve med i dag.
Som gammel mann er det bare minnene jeg har etterlatt meg på veien, mine og de jeg har gitt andre, som står igjen som bautaen over mitt liv.

Noen av disse minnene er kanskje hos noen få kolleger en anerkjennelse av at sånn jeg ble verdsatt av arbeidsgiveren min kanskje ikke var slik jeg ble verdsatt av mine kolleger.

Det ligger liksom et lite håp i den troen at noen så hva jeg virkelig hadde av kvaliteter, for ettermælet har også en verdi for sånne som meg.

I Norge er graden kommandør i bruk i Sjøforsvaret, som graden over kommandørkaptein og under flaggkommandør. Den tilsvarer graden oberst i hæren.

En med kommandør grad har det overordnede ansvaret for å sikre at fartøyets/avdelingens oppgaver blir utført på en effektiv og sikker måte.

Dette innebærer å motivere, inspirere og veilede mannskapet, og å ta beslutninger under press.

En med kommandør har ansvar for beredskapen, og for sikkerheten til mannskapet. 

Dette innebærer å utarbeide og implementere beredskapsplaner, sikkerhetsprosedyrer, og å forberede seg på nødsituasjoner.

Kommandør planlegger og gjennomfører operasjoner i henhold til ordre fra sine overordnede, noe som inkludere alt fra patruljering og søk og redning til kamphandlinger.

En med kommandør overvåker fartøyets/avdelingens tilstand og sørger for at alt fungerer som det skal.

Dette inkluderer tekniske systemer, navigasjonsutstyr og våpen, og er ansvarlig for utdanning og trening av mannskapet under sin kommando.; noe som inkludere alt fra grunnleggende sjømanns-ferdigheter til avansert militær trening.

I og med at militær utdanning og kompetanse ikke ble sett på som reell utdannelse i det sivile firmaet jeg jobbet for mine siste yrkesaktive år så fikk jeg ikke noen seniorrådgiver-tittel, men i den virkelige verden så må en med kommandør stilling minst ha en bachelorgrad fra Sjøkrigsskolen eller en tilsvarende utdanning, minst 10 års aktiv tjeneste i Sjøforsvaret, inkludert tjeneste i kommandostillinger.

En med kommandør må ha sterke lederegenskaper og være i stand til å motivere og inspirere mannskapet under sin kommando; og denne må ha god teknisk kompetanse og være i stand til å forstå og håndtere komplekse systemer.

 En med kommandør må være i god fysisk og psykisk form for å være i stand til å tåle lange arbeidsdager og stressende situasjoner.

En med kommandør grad spiller en viktig rolle i den Norske Sjøforsvaret.

De har et stort ansvar for å sikre at fartøyene/avdelingene under deres kommando er operative, taktisk rustet, effektive og sikre.

Det er flere teorier som brukes for å forklare hvorfor sivile bedrifter ofte ikke verdsetter høy militær utdanning og lang erfaring like høyt som sivil kompetanse.

Mangel på relevant kunnskap og ferdigheter er den ene.

De sivile topplederne har satt for seg at militær utdanning og erfaring fokuserer  på et annet sett av ferdigheter enn det som kreves i sivile bedrifter.

Soldater er trent til å følge ordre, ta raske beslutninger og operere i komplekse og stressende omgivelser. 

Disse ferdighetene kan være verdifulle i noen sivile roller, men de er ikke alltid direkte overførbare til alle jobber hvor det foretrekker at de ansatte er mer ydmyke og kun følger gitte ordre fremfor å ta egen-beslutninger

Forskjeller i kultur og verdier er den andre argumentasjonen deres. 
Militærkultur og sivil kultur kan være ganske forskjellige. 
I militæret er det ofte fokus på hierarki, disiplin og autoritet. 
I sivile bedrifter er det ofte mer fokus på samarbeid, innovasjon og individualitet.
Disse forskjellene i kultur og verdier kan gjøre det vanskelig for militært personell å tilpasse seg det sivile arbeidslivet, mener de; på trass av at den militære kulturen går akkurat på dette med å bygge opp soldatenes robusthet til å takle akkurat slike tilpasninger.

Sannheten ligger nok mer i stereotypier og fordommer mot militært personell i sivile bedrifter.
Mange sivile mener at at soldater er aggressive, ukritiske, og mangler evnen til å tenke kreativt. 
Disse stereotypiene er sterkt feil og urettferdige; og de hindrer militært personell i å få jobb i sivile sektorer.

Sivile bedrifter er som oftest ikke klar over de verdifulle ferdighetene og kvalifikasjonene som militært personell har.

Militære offiserer er godt trent i problemløsning, ledelse, kommunikasjon og teamwork; og de har  disiplin, integritet og en sterk arbeidsmoral.

Det er imidlertid viktig å ta med at jeg i det aller siste har merket meg at disse trendene er i endring.

Flere og flere sivile bedrifter begynner å anerkjenne verdien av militær utdanning og erfaring.

De ser at soldater ofte har ferdigheter og kvalifikasjoner som er svært ettertraktede i det sivile arbeidslivet; men for min del ble dette alt for sent.

I dag lever jeg som pensjonist med de merkbare konsekvensene av at min utdannelse, kompetanse og erfaring ikke ble verdsatt; uansett hvor ofte jeg mener at jeg beviste mine styrker for min ledelse.

På min CV i bedriftens kompetanseoppfølgingssystem sto det fortsatt merknaden udokumentert både på bachelorgrad og på mastergrad da jeg gikk av etter jobben som beredskapsrådgiver etter 21 år i deres tjeneste.

Jeg ble lønnet som ufaglært, og jeg fikk derved, uten godkjent, sivil mastergrad, ingen mulighet til å avansere innen mitt fagområde.

Etter 23 år i aktive befals og offiserstilling i forsvaret kvalifiserte jeg i deres øyne ikke en gang til å bli beredskapsleder; men alle beredskaps-direktørens, beredskapssjefens, beredskapslederens og beredskaps-rådgiverens oppgaver ble jeg betrodd til å utføre alene; i både konsern og for to driftsselskaper.

Sånn er det bare for en gammel kommandør å komme seg over i det sivile, så hvorfor skal jeg da forvente at andre sivilister en ledelsen i den store bedriften jeg pensjonerte meg fra skal kunne forstå hva jeg står for?

Det er et sitat av Baltasar Gracian som forsvarer det bedriften gjorde over for meg; det handler om at det er bedre å undervurdere en persons evner enn å overvurdere dem for  overvurdering vil føre til skuffelse, mens undervurdering kan føre til positive overraskelser.

Det er bedre å undervurdere en mann enn å overvurdere ham.

Jeg heller mer mot Stephen Covey sine ord: vi ser verden ikke slik den er, men slik vi er.

Det sitatet handler om at vår egen persepsjon kan forvrenge vår forståelse av andre mennesker.
Vi kan være blinde for deres sanne kvaliteter og kompetanse hvis vi ikke er åpne for å se dem slik de virkelig er.

Er jeg blitt bitter på bedriften nå da jeg sitter med mye dårligere pensjon enn det jeg burde hatt, og kanskje bitter på meg selv for at jeg ikke sa klart nok i fra til de jeg hadde over meg på tjenesteveien?

Nei, jeg er bare veldig skuffet fordi jeg både sa klart i fra, og med resultater klart viste hvilke kvaliteter; og jeg særdeles skuffet over et politisk system hvor klapp på skulderen, og ord som at jeg hadde stålkontroll på det jeg drev med, ikke er pensjonsgivende.

Litt skal en jo irritere seg over når en sitter i gyngestolen ser tilbake

Ros er som gjødsel; for mye av det kan drepe en plante.
Dale Carnegie

De hørte ikke og de så ikke; ene og alene fordi de mente å vite!

Den verste blindhet er å ha godt syn, men enda ikke se det som er rett foran en.

Det er ingen større feil enn å anta at du vet det du ikke vet.
Napoléon Bonaparte

Vi kan aldri vite alt, og vi bør alltid være villige til å revidere vår forståelse av verden.

Med et åpent sinn ville en kanskje både gjenkjenne og sette pris på de ulike kvalitetene til en ufaglært grøfte-graver og en erfaren kommandør.

Fra barnehjem til gamlehjem?

 

Det at pensjonisttiden består av å tenke tilbake på det som en gang var har jeg innsett at er vår nye hovedhobby.

Livet består av tidvise bekymringer, også som pensjonist.

Det viktige er å ikke ta disse bekymringene på forhånd, men like vel å være forberedt på at de kan komme.

Med barnebarn på fanget deles utallige historier fra den tiden da verden var helt annerledes enn i dag og lekebutikken stort sett var å gå ut i skogen og plukke kongler til å lage kongle-dyr av.

I dag blir du arrestert om du blir tatt med kniv, men den gangen jeg var barn på femti og sekstitallet var dette noe som en guttunge fikk i gave av foreldrene for å spikke sine egne tre-børser, seljefløyter; og pil og bue for å leke Cowboy og indianer.

Det var ikke ulovlig den gangen å kle seg ut som indianer med fjærpryd fra naboens hønsegård eller å hente sot fra peisen for å sote ansiktet å leke kannibal fra Afrika.

Ungene ser rart på deg når de hører historier fra en tid hvor beskrivelsene omfatter fremmede ord som å spille musikk fra en salatmaskin og kassettspiller, eller at vi brukte ransel på skolen.

De ser medlidende på deg når de hører at vi vokste opp uten mobiltelefon og nettbrett, og at vi måtte stå i kø ved telefonkiosken ved Samvirkelaget for å ringe til apoteket å bestille en boks Globoid; sendt med godsruta fra Kongsvinger til Austvatn.

Jeg husker godt den gangen min mor havnet delvis lammet i rullestol etter sitt første hjerneslag og hun med sårhet i stemmen sa: så ble det krøpling av meg også.

Vi brukte ord som vanfør, invalid og åndssvak, dårekiste og sinnssyke-asyl den gangen jeg vokste opp uten at vi derved mente å være nedsettende.

Mange ord og benevnelser fra vår oppvekst er i dag en del av et utdøende språk som vi med grått har benytter når vi snakker sammen for å skjule for våre barnebarn hva vi snakker om.

For de som er små og unge i dag så er det ikke noe rart å ha vokst opp på et barnehjem, men noe som er naturlig for dem fordi det består av ord som barn og hjem, noe som er en selvfølge for de fleste å vokse opp i.

Det de frykter er å bli sendt til en barne-institusjon.

En institusjon er en formell organisasjon med et bestemt formål og en definert struktur.

Dette kan være alt fra, barnehjem, skoler og sykehus, aldershjem, bedrifter og statlige organer.

Institusjoner i denne forstand er ofte etablert av myndighetene eller av private aktører, og de har som regel et juridisk grunnlag.

Institusjonene er et etablert system av normer, verdier og praksiser innenfor et samfunn; kan en lese i leksika.

De første barnehjemmene i Norge var private og ble etablert på 1600-tallet.

De var ofte tilknyttet kirken eller veldedige organisasjoner, og tok imot foreldreløse, fattige eller forlatte barn. Den første institusjonen som tok i bruk betegnelsen barnehjem var trolig Anna Jebsens Minde i Bergen, etablert i 1866.

I dag er det veldig få barnehjem igjen i Norge.

De fleste barn som trenger hjelp fra barnevernet, bor i fosterhjem eller i institusjoner med et mer familieliknende preg.

Men den gangen jeg ble født var det barnehjem nesten i hvert eneste kommune i landet, og mange av dem ble drevet av Indremisjonen.

Indremisjonen etablerte en rekke barnehjem for å ta vare på foreldreløse, fattige eller forlatte barn, står det i de historiske dokumentene rundt deres virke, men det står veldig lite om  de mellom 600 og 1000 taterbarn som ble tatt fra sine familier ved fødselen i Norge mellom 1920- og 1970-tallet, som en del av en assimileringspolitikk rettet mot taterbefolkningen; der målet var å tvinge dem til å bli en del av majoritets-befolkningen.

Indremisjonen skal engasjere seg i sosialt arbeid for å hjelpe mennesker i nød, kan en lese i deres statutter; men der er det selvsagt ikke tydelig at retningslinjene for drift av et barnehjem omfatter omsorgssvikt og overgrep.

Dette var en mørk periode i norsk historie, og at mange taterfamilier ble rammet hardt av assimileringspolitikken; men så ble alt bra da staten i ettertid beklaget denne politikken og sa unnskyld.

Jeg skal ikke skrive noe om mine år på barnehjem, for formålet med dette er ikke å dele min mindre solskinn-rike historie, men å sette fingeren på hvordan livet ser ut til å gå i sirkel.

Vi starter livet med behov for å benytte bleier; mange slutter livet med det samme behovet.

Selv om jeg fra tid til annen ble truet av skolens lærere om å bli sendt på barnehjem eller sær-skole om jeg ikke skjerpet meg så skremte det meg ikke i det hele tatt, for jeg var født inn i den slags dritt og visste hva det innebar.

Det var ikke noe ukjent for meg; og derved ikke noen trussel å la seg skremme av.

Gamlehjem er det snart ingen igjen av i Norge heller, for nå er de døpt om til alders og sykehjem med beskrivende navn som Engel-vent og Mose-bo.

Det som skremmer meg i dag er om jeg en dag ser at det ligger pamfletter fra ulike statlige og private aldershjem på kjøkkenbordet hjemme; som et lite hint om hva mine nærmeste ønsker å snakke med meg om.

Jeg har som sagt vært på institusjon før og opplevd omsorgssvikt, og noen fysiske overgrep, så jeg vet hva hva som er i vente på et underbemannet aldershjem med over-arbeidende og dårlig betalt betjening som daglig må håndtere vanskelige beboere.

Sandkassa vi ble sendt ut til på barnehjemmet er byttet ut med et aktivitetsrom på gamlehjemmet, men ut over det så mister en friheten til å spise det en ønsker når en ønsker å innta et måltid; og en hysjes i seng om en vil eller ikke.

Sannsynlig vis så får en ikke ris om en nekter å sove, men jeg vet ikke om det er så mye bedre å bli dopet til taushet for ikke å forstyrre den som en må dele rom med.

Jeg besøkte min mor på sykehjemmet, hvor hun hadde sin egen lille stue med kjøkken, toalett og soverom. Hver gang vi var på besøk stakk bestyrerinnen hodet inn fra døren og minnet mor om at det bare var å løse ut trygghetsalarmen om det var noe hun hadde behov for.

Alt virket betryggende og tillits-vekkende, selv om mor ofte sa at hun kun fikk slike besøk i døråpningen når det var gjester på besøk.

Gamle folk overdriver, mente jeg. Det er kanskje litt senilitet inne i bildet som gir selektiv hukommelse.
Med andre ord så trodde jeg henne ikke før vi fant henne liggende bevegelsesløs i sengen på tredje dagen etter et hjerneslag.

Hun klarte ikke å rekke frem til trygghetsalarmen på nattbordet sitt på grunn av lammelsene, og ingen hadde vært innom henne for å se hvordan det sto til siden tante Olga hadde besøkt henne tre dager tidligere.

Mens jeg sto i stuen hennes for å ringe 113 gikk døren opp og bestyrerinnen stakk inn hodet med et smilende: hvordan går det her?

Mor døde noen dager senere på sykehuset, 1. desember. Jeg varslet dette til sykehjemmets ledelse, og deres kondolanse var ordene: du må betale ut februar måned i og med at du sier opp avtalen inne i en påbegynt måned, og rommet må tømmes og vaskes innen en uke.

Alders og sykehjem, private eller offentlige, er bare et oppbevaringssted på linje med å leie et minilager på  Secon Space AS; bare litt dyrere.

Det er noe bra med dette, for trusselen av å bli oppbevart på en institusjon igjen, gjør at en tvinger seg selv til å finne måter å klare seg selv på hjemme.

Vi som ble født på femti-tallet sier ofte at vi måtte skifte våre egne bleier fra vi var ett år gamle; og denne bleieskifte-treningen kan komme godt med nå i alderdommen.

Så lenge jeg klarer å gå ned trappen fra kjøkkenet til hoveddøren for å ta i mot varene fra ODA, og så lenge jeg er modernisert nok til å ha nettbank så skal jeg tøye tiden frem til et nytt institusjonsliv som mulig.

Jeg avslutter dagens tanker rundt det å bli gammel, eller eldre som det nå kalles, med tre sitater og en egen-påstand som sammen sier alt det jeg tenker om denne saken:

Å bli gammel er ikke noe for pyser, men det er den beste reisen jeg har tatt. 
Ellen Burstyn

Det er ikke alderdommen som vi skal frykte, men mangelen på liv i alderdommen.
Henry David Thoreau

Hver dag er en gave, og det er opp til oss å gjøre det beste ut av den. 
Paul Coelho

Jeg er ikke redd for det uunngåelige, men jeg gjør mitt beste for å unngå at det skal skje.
Tor Ole Aasen

Pasjonert pensjonist og realist

Jeg setter selvsagt pris på hver soloppgang jeg får, 

men jeg erfarer også at veien inn mot solnedgangen også har sin sjarm.

Jeg har nå, som fersk pensjonist, innsett at en del av dette er å tenke bakover og fremover i en og samme tenkerekke; å trekke fortidens erfaringer inn i nåtidens planer.

Jeg går aldri inn på kafeen på Kuben i Hønefoss, uansett hvor kaffetørst jeg er og hvor mye jeg suger etter å innta en frokosttallerken.

Grunnen til det er at lokalet er fult av grå og hvithårede personer som samles for å overgå hverandre med fortellinger om siste opphold på Gran Canaria eller siste tur til Sverige med pensjonist-klubben;og hvor godt de har det som pensjonister.

Hvorfor i all verden skulle jeg bruke tid på å sitte der og tvinges til å høre dem legge ut om dans på alders-lokalet, portvin til Dagsrevyen og frykten for det snarlige behovet for gåstol;  og deres adopsjon av det fjollete ordet Granca.

Har de  ikke krefter til å uttale øyas fulle navn så burde de ikke bruke krefter på å reise ut av Norge; eller Nog; for å bruke ett av de nye moteordene for land som en ikke ser det verdt å uttale helt ut.

Nei takk, jeg trenger ikke å minnes om hvordan kunne ha vært; eller burde være, for en som har jobbet hardt siden han var midt i tenårene. 

Det ble akkurat 50 år i yrkeslivet med lange dager og uker med minimalt fravær.

Hadde jeg vært religiøs ville jeg forbannet de høyere makter for takken for innsatsen og ikke en gang få en anstendig død; men pines i hjel.

Hadde jeg vært religiøs ville jeg trodd at jeg hadde levd feil som ikke en gang har fortjent en anstendig pensjonstid.

Heldig vis er jeg renspikket hedning og tar det som kommer fra dag til dag uten anger eller forhåpninger. Jeg er realist og aksepterer at en god pensjonstid ikke er alle unt.

Dagene går med til å innta morfintabletter for å dempe pikene og gynge i stolen mens jeg evaluerer et snart ferdig levd liv.

Livet mitt deler jeg i fire deler; oppveksten, den militære delen, den sivile delen, og nåtiden.

Oppveksten min var god.  Jeg hadde det jeg trengte og skylder mine foreldre en hel del takk.

De gjorde meg rustet til å møte hverdagene alene gjennom å gjøre meg uavhengig; og til ikke å forvente at en ville få noe gratis i livet.

Gjennom deres oppdragelse forsto jeg at redelighet og hardt arbeid var den rette veien å gå.

Min militære tid var noe for seg selv.

Han som trodde at han var voksen som nittenåring ble i det minste voksen etterhvert i de svarte, grønne og pastellfargede uniformene gjennom 23 år.

Det var der denne redeligheten og hardt arbeid ga meg livets eneste karrière for min del.

Der ga innsatsen gradvise opprykk fra fornærmet menig til kommandør; en grad i marinen som tilsvarer oberst i hæren og luftvåpenet.

De siste arbeids-aktive årene mine tilbrakte jeg i en sivil bedrift med over tre tusen ansatte og omsetning på fem milliarder kroner i året.

Jeg begynte der som beredskapsrådgiver og endte opp med samme grad, tittel og stilling 21 år senere.
Flat karrière, og nærmest flat lønn, i to tiår, men dog i et fag jeg brant for å bygge opp og videreutvikle.

Alt en gjør i livet har en eller flere konsekvenser.

Summen av mine tre livs-epoker ble en knekt helse som tvang meg inn i siste etappe før jeg hadde planlagt det.

Så nå sitter jeg da her da, og må leve med konsekvensene av det å jobbe hardt og mye i fem tiår.
Utakk er livets lønn.

Angrer jeg på å ha vært elite-kriger for to nasjoner?

Forbanner jeg konsekvensene etter å ha blitt skutt og fortsatt ha to kuler i kroppen etter å ha kjempet for det jeg trodde på; og grei lønn?

Angrer jeg på at jeg ikke lyttet til kroppen, men arbeidet som en tenåring selv om jeg ble eldre?
Nei, hvorfor skulle jeg det?

Det var jo det som var livet mitt i sanntid.

Det var greit der og da, så hvorfor skulle jeg angre på alle disse dagene som livet besto av.

Som nevnt så er jeg realist, og det forteller meg at uansett hvilke annerledes valg jeg hadde tatt fra dag til dag i livet som gikk så har jeg ingen garanti for at ting ville vært bedre i dag.

Om jeg i stedet for å reise rundt i verden å bli skutt på hadde valgt å bli kirurg så hadde jeg kanskje snublet og falt over min egen skalpell; med banesår og tidlig død som resultat.

Hvem vet hvordan ting kunne gått? Ikke jeg ihvertfall, jeg vet bare med sikkerhet hvordan det faktisk ble.
Det eneste jeg vet om fortiden var at jeg gjorde som jeg gjorde der og da, og at alt annet bare er uvesentlige fantasier.

Det eneste jeg vet med sikkerhet om fremtiden er at den vil forme seg fra time til time for oss alle; uansett om hvilke drømmer vi har om morgendagen.

En morgen jeg våkner er det sol, en annen dag er det overskyet eller nedbør.

Jeg lever ikke neste morgen etter hva de sier i værmeldingene, og jeg lener meg ikke på drømmer om morgendagen.

Som fra dag en i mitt liv, og til min siste, er jeg forberedt å ta dagene som de kommer og justere kursen etter det; uansett hva grunnplanene fremover enn måtte være.

Jeg er forberedt på at jeg må  forvente å justere kurs uten å la meg frustrere av det.

For noen uker siden planla jeg å grille med mitt barnebarn.

For en uke siden feiret vi min svigersønn sin femtiårsdag med grilling og hagefest.

I følge langtidsvarslingen fra Yr.no så var det et håp om sol og opphold da planene ble lagt.

Vi lever i Norge, så det regnet begge dager, men gikk vi sultne av den grunn?

Selvfølgelig ikke, for livet er å kunne kaste seg rundt, justere planer og gjøre det beste ut av de situasjoner en står i der og da.

Hvorfor skal en da forvente at at livets siste etappe skal bli annerledes enn alle dager en har lagt bak seg fra før.

Livet har tross alt gitt oss rundt regnet 25 455 levde dager å lære av før vi låser døren bak oss og kaster arbeidstøyet i søpla.

Jeg er ikke optimist, men langt i fra noen pessimist heller; bare en erfaren realist.