Pasjonert pensjonist og realist

Jeg setter selvsagt pris på hver soloppgang jeg får, 

men jeg erfarer også at veien inn mot solnedgangen også har sin sjarm.

Jeg har nå, som fersk pensjonist, innsett at en del av dette er å tenke bakover og fremover i en og samme tenkerekke; å trekke fortidens erfaringer inn i nåtidens planer.

Jeg går aldri inn på kafeen på Kuben i Hønefoss, uansett hvor kaffetørst jeg er og hvor mye jeg suger etter å innta en frokosttallerken.

Grunnen til det er at lokalet er fult av grå og hvithårede personer som samles for å overgå hverandre med fortellinger om siste opphold på Gran Canaria eller siste tur til Sverige med pensjonist-klubben;og hvor godt de har det som pensjonister.

Hvorfor i all verden skulle jeg bruke tid på å sitte der og tvinges til å høre dem legge ut om dans på alders-lokalet, portvin til Dagsrevyen og frykten for det snarlige behovet for gåstol;  og deres adopsjon av det fjollete ordet Granca.

Har de  ikke krefter til å uttale øyas fulle navn så burde de ikke bruke krefter på å reise ut av Norge; eller Nog; for å bruke ett av de nye moteordene for land som en ikke ser det verdt å uttale helt ut.

Nei takk, jeg trenger ikke å minnes om hvordan kunne ha vært; eller burde være, for en som har jobbet hardt siden han var midt i tenårene. 

Det ble akkurat 50 år i yrkeslivet med lange dager og uker med minimalt fravær.

Hadde jeg vært religiøs ville jeg forbannet de høyere makter for takken for innsatsen og ikke en gang få en anstendig død; men pines i hjel.

Hadde jeg vært religiøs ville jeg trodd at jeg hadde levd feil som ikke en gang har fortjent en anstendig pensjonstid.

Heldig vis er jeg renspikket hedning og tar det som kommer fra dag til dag uten anger eller forhåpninger. Jeg er realist og aksepterer at en god pensjonstid ikke er alle unt.

Dagene går med til å innta morfintabletter for å dempe pikene og gynge i stolen mens jeg evaluerer et snart ferdig levd liv.

Livet mitt deler jeg i fire deler; oppveksten, den militære delen, den sivile delen, og nåtiden.

Oppveksten min var god.  Jeg hadde det jeg trengte og skylder mine foreldre en hel del takk.

De gjorde meg rustet til å møte hverdagene alene gjennom å gjøre meg uavhengig; og til ikke å forvente at en ville få noe gratis i livet.

Gjennom deres oppdragelse forsto jeg at redelighet og hardt arbeid var den rette veien å gå.

Min militære tid var noe for seg selv.

Han som trodde at han var voksen som nittenåring ble i det minste voksen etterhvert i de svarte, grønne og pastellfargede uniformene gjennom 23 år.

Det var der denne redeligheten og hardt arbeid ga meg livets eneste karrière for min del.

Der ga innsatsen gradvise opprykk fra fornærmet menig til kommandør; en grad i marinen som tilsvarer oberst i hæren og luftvåpenet.

De siste arbeids-aktive årene mine tilbrakte jeg i en sivil bedrift med over tre tusen ansatte og omsetning på fem milliarder kroner i året.

Jeg begynte der som beredskapsrådgiver og endte opp med samme grad, tittel og stilling 21 år senere.
Flat karrière, og nærmest flat lønn, i to tiår, men dog i et fag jeg brant for å bygge opp og videreutvikle.

Alt en gjør i livet har en eller flere konsekvenser.

Summen av mine tre livs-epoker ble en knekt helse som tvang meg inn i siste etappe før jeg hadde planlagt det.

Så nå sitter jeg da her da, og må leve med konsekvensene av det å jobbe hardt og mye i fem tiår.
Utakk er livets lønn.

Angrer jeg på å ha vært elite-kriger for to nasjoner?

Forbanner jeg konsekvensene etter å ha blitt skutt og fortsatt ha to kuler i kroppen etter å ha kjempet for det jeg trodde på; og grei lønn?

Angrer jeg på at jeg ikke lyttet til kroppen, men arbeidet som en tenåring selv om jeg ble eldre?
Nei, hvorfor skulle jeg det?

Det var jo det som var livet mitt i sanntid.

Det var greit der og da, så hvorfor skulle jeg angre på alle disse dagene som livet besto av.

Som nevnt så er jeg realist, og det forteller meg at uansett hvilke annerledes valg jeg hadde tatt fra dag til dag i livet som gikk så har jeg ingen garanti for at ting ville vært bedre i dag.

Om jeg i stedet for å reise rundt i verden å bli skutt på hadde valgt å bli kirurg så hadde jeg kanskje snublet og falt over min egen skalpell; med banesår og tidlig død som resultat.

Hvem vet hvordan ting kunne gått? Ikke jeg ihvertfall, jeg vet bare med sikkerhet hvordan det faktisk ble.
Det eneste jeg vet om fortiden var at jeg gjorde som jeg gjorde der og da, og at alt annet bare er uvesentlige fantasier.

Det eneste jeg vet med sikkerhet om fremtiden er at den vil forme seg fra time til time for oss alle; uansett om hvilke drømmer vi har om morgendagen.

En morgen jeg våkner er det sol, en annen dag er det overskyet eller nedbør.

Jeg lever ikke neste morgen etter hva de sier i værmeldingene, og jeg lener meg ikke på drømmer om morgendagen.

Som fra dag en i mitt liv, og til min siste, er jeg forberedt å ta dagene som de kommer og justere kursen etter det; uansett hva grunnplanene fremover enn måtte være.

Jeg er forberedt på at jeg må  forvente å justere kurs uten å la meg frustrere av det.

For noen uker siden planla jeg å grille med mitt barnebarn.

For en uke siden feiret vi min svigersønn sin femtiårsdag med grilling og hagefest.

I følge langtidsvarslingen fra Yr.no så var det et håp om sol og opphold da planene ble lagt.

Vi lever i Norge, så det regnet begge dager, men gikk vi sultne av den grunn?

Selvfølgelig ikke, for livet er å kunne kaste seg rundt, justere planer og gjøre det beste ut av de situasjoner en står i der og da.

Hvorfor skal en da forvente at at livets siste etappe skal bli annerledes enn alle dager en har lagt bak seg fra før.

Livet har tross alt gitt oss rundt regnet 25 455 levde dager å lære av før vi låser døren bak oss og kaster arbeidstøyet i søpla.

Jeg er ikke optimist, men langt i fra noen pessimist heller; bare en erfaren realist.

Jeg kunne blitt hva som helst, men ble bare det jeg ville

Et potensial er muligheten for at det kan skje, og det kan også referere til en persons evne til å lære, vokse og utvikle seg.

Som barn fikk jeg ofte høre at jeg hadde potensiale til å bli hva jeg ville, men det var selvsagt ikke sant; fordi jeg som folk flest hadde mine begrensninger.

Noen mennesker er født med naturlige talenter og evner som gir dem et fortrinn i visse områder.

For eksempel kan en person være født med et talent for musikk, matematikk eller sport.

Andre mennesker har kanskje ikke de samme medfødte talentene, men de kan likevel oppnå stor suksess gjennom hardt arbeid, dedikasjon og øvelse.

Noen mennesker er født inn i familier som gir dem lett tilgang til bedre ressurser og muligheter enn andre. 

Dette kan inkludere tilgang til utdanning, finansiering og et støttende nettverk, mens andre mangler disse ressursene kan ha vanskeligere for å realisere sitt fulle potensiale.

Når en blir eldre og får tid til å evaluere sitt liv så vil en kanskje begynne å fundere rundt hvordan ville vært annerledes om mulighetene hadde vært annerledes enn de var.

Med en rik familie i ryggen ville jeg kanskje kunne blitt en med  et ALI-yrke; advokat, lege eller ingeniør.

En klassekamerat med de samme familieforutsetningene som meg, bortsett fra at han var enebarn, utdannet seg ved Handelsakademiet innen forretning og markedsføring og er i dag en veldig dyktig forretningsmann med arbeid for en rekke suksessfulle og prestisjetunge bedrifter på sin CV.

En annen klassekamerat ble en dyktig blikkenslager og ihuga sjakkspiller.

Jeg er av natur en person som bruker lite tid på å fundere og gruble over hva som kunne ha vært for meg dersom ting i utgangspunktet og forutsetningene hadde vært annerledes.

Det viktigste faktum i min enkle verden er at mine klassekamerater og jeg ble det vi ble fordi vi fattet forskjellige interesser for ting; kanskje ved at vi tilfeldig kom over disse interessene, eller fordi vi følte at det var noen medfødte evner hos oss som gjorde at vi følte at vi var gode i noe.

Jeg tror helhjertet på at uansett hvilke ressurser vi hadde i ryggen så valgte vi våre ulike veier fordi vi fattet interesse for ulike ting.

Det jeg vet av egen erfaring er at interesse spiller en stor rolle for hva vi lærer, og hvor lett vi lærer det. Når vi er interessert i noe, er vi mer motiverte til å lære om det, og vi er mer sannsynlig å huske det vi lærer; både når det gjelder  formell eller uformell læring.

I skolen er det et fakta at elever som er interesserte i et fag mer sannsynlig å delta i klassen, gjøre leksene sine og få gode karakterer; og også er mer sannsynlig til velge å studere faget videre på videregående skole eller universitetet.

Tidlig i livet måtte jeg velge arbeid fremfor å gå rett inn i høyere utdanning for å kunne etablere meg og ha til mat og husleie.

Dette burde kanskje bety at jeg da gikk glipp av den fremtiden jeg kunne fått av ren og skjær uflaks ved det å vokse opp i en arbeiderfamilie som brukte sine ressurser på å gi oss mat, klær og et følelsesmessig godt liv fremfor å kunne gi oss den økonomiske friheten til å ta høyere utdanning.

De har ingen ting å angre på, de som ga meg min barndom og ungdom, for jeg har aldri følt at jeg ikke hadde muligheten til å følge mine interesser og ønsker.

De årene jeg brukte i tenårene for å finne meg selv så fokuserte jeg på å bygge meg en yrkeskarrière hvor jeg ville glede meg til å gå på jobb resten av livet; å jobbe med noe jeg hadde brennende interesse for.

Så når jeg nå etter endt yrkesliv sitter og evaluerer det som har vært så innser jeg i enda sterkere grad at kanskje kunne klart meg i fag som advokat, lege og ingeniør, men at jeg lite tvilsomt ville hatt det bra i disse yrkene fordi jeg aldri har hatt noen brennende interesse for å bli dette.

ALI-yrkene ville garantert gitt meg høyere status, langt bedre lønn og et tilsynelatende mer vellykket liv; men ikke et mer lykkelig liv.

Omstendighetene ville det sånn at jeg måtte gjøre mine valg for fremtiden ut fra de forutsetningene som lå til rette for meg der og da.

Det ble som det ble.

Jeg tror, og mener helt ærlig, at de smertene og den frustrasjonen det har vært for meg å måtte gå ut i pensjon fra av det faget jeg har holdt ved siden 1977 er et bevis på at jeg valgte rett; for min del.

I løpet de 47 årene jeg jobbet innen beredskapsfag har jeg aldri kjent på gleden over tanken på en dag å pensjonere meg fra faget. 

Jeg vurderte frem og tilbake på det å pensjonere meg de siste årene, men på ingen måte fordi jeg ikke lenger brant for mitt fag. Disse vurderingene hadde helt andre årsaker og forutsetninger.

Selv i dag, måneder etter pensjonering, lever interessen for faget fortsatt sterkt i meg og ser aldri ut til å dø ut. Så hvorfor skal jeg da plage meg selv med å grave meg ned i om omstendighetene den gangen ville gjort at jeg hadde valgt noe annerledes og bedre.

Selvplaging og selvskade har aldri vært noe jeg interesserer meg for. 

Jeg tror ikke en gang på at skjebnen ville det sånn, for det var ene og alene meg selv som sto bak disse valgene.

Å leve et liv uten anger er et komplekst tema som har fascinert filosofer, forfattere og vanlige mennesker i århundrer.

Etter å ha brukt mye tid på å evaluere mitt eget liv fra A til Å tror at nøkkelen til ikke å ha noen bitterhet over ikke å ha fått alt jeg kanskje trengte tidlig i livet, eller anger for de valgene jeg måtte ta ligger i det at jeg fulgte mine interesser,  at jeg tok bevisste valg; og ikke minst det at jeg er lært opp til ta ansvar for mine handlinger.

Så kanskje det min pensjonisttid har lært meg så langt er at det er viktig å se tilbake og minnes, men at det er like viktig å ikke grave seg ned i fortvilelsen over den uflaksen det ligger i det å ikke få tilgang til nok ressurser til enhver tid. Det er sånne lærdommer jeg fortsatt er interessert å ta til meg; selv nå i livets slutt.

Det norske ordtaket det nytter ikke å gråte over spilt melk betyr at det er ubrukelig å dvele ved fortidens feil eller tap.

Ordtaket ikke betyr at man skal ignorere sine feil, eller det å unngå å ta ansvar for dem.
Det handler rett og slett bare om om det å ikke la seg definere av sine feil, og å ha en positiv innstilling til fremtiden.

Jeg gråter ikke over spilt melk, og heller over tapte muligheter. Vi kan ikke stoppe bølgene, men vi kan lære å surfe på dem. John Lennon.

Jeg har nå valgt å benytte pensjonisttilværelsen på å bli klokere gjennom å tenke tilbake på det livet jeg har levd og bygge meg argumenter for at jeg tross alt hadde et godt liv; og kan jeg dele denne lærdommen med noen så ville det vært mitt Nirvana, den ultimate tilstand av ro, harmoni, fred, stabilitet og glede; for det ville bety at jeg fortsatt kan gjøre nytte for meg.

Forventninger

Mange pensjonister ser frem til å ha mer frihet og tid til å gjøre det de liker, enten det er å reise, tilbringe tid med familie og venner, dyrke hobbyer eller bare slappe av.

Pensjon er ofte en tid for å fokusere på helse og velvære.

Pensjonister vil ha mer tid til å trene, spise sunt og tilbringe tid utendørs. De kan også ha mer tid til å ta seg av eventuelle helseproblemer de måtte ha.

De fleste pensjonister ønsker å ha en viss grad av finansiell trygghet i pensjon-sårene.

Dette betyr å ha nok penger til å dekke grunnleggende utgifter, som mat, husleie og helsetjenester, samt å ha råd til å nyte fritiden sin.

Mange pensjonister ønsker å føle at de har en mening og et formål i livet, selv etter at de har sluttet å jobbe, og alle rundt en pensjonist forventer at du svarer med positiv reaksjon når de spør deg hvordan du trives nå da du endelig er blitt pensjonist.

Det forventes at du viser lykke og glede over endelig å få nyte fruktene av et langt arbeidsliv.

Det er viktig å merke seg at ikke alle pensjonister oppnår alle disse forventningene.

Noen pensjonister kan slite med helseproblemer, økonomiske vanskeligheter eller ensomhet.

Det er også viktig å huske at pensjonisttilværelsen kan være en tid med stor forandring og tilpasning.

Det tar tid å finne ut av hvordan man skal bruke sin nye frihet og tid, og det kan være vanskelig å gi slipp på arbeidslivet og sin profesjonelle identitet.

Men for de fleste pensjonister kan pensjonisttilværelsen være en tid med stor glede, tilfredshet og muligheter. Ved å planlegge nøye og ha realistiske forventninger kan pensjonister få mest mulig ut av denne nye fasen i livet.

Når forventningene til en god pensjonisttid ikke lar seg innfri på grunn av helseproblemer, vil det ha en betydelig negativ innvirkning på en persons velvære.

Når helseproblemer hindrer dem i å gjøre disse tingene, kan det føre til frustrasjon og skuffelse.

Frustrasjon er en emosjonell reaksjon som oppstår når et personlig mål ikke kan nås eller blir hindret.

Den kan manifestere seg på forskjellige måter, ofte preget av rastløshet, grettenhet og kort tålmodighet.

En mer intens form for frustrasjon, ofte preget av fiendtlighet, aggresjon og et ønske om å lash out.

Det er naturlig å kjenne på en følelse av tristhet og misnøye som oppstår når et håp eller en forventning ikke blir innfridd.

Det å møte hindringer i å nå et mål kan føre til frustrasjon, spesielt hvis hindringene er utenfor din kontroll.

Ofte vil en smake på urettferdighet i forhold til de pensjonistene en ser rundt seg; og urettferdighet kan føre til frustrasjon og sinne, spesielt hvis man føler at man ikke kan gjøre noe for å rette opp situasjonen.

Pensjonist-tidens kvalitet og drømmer er summen av et levd liv.

Det er  egentlig et vakkert og tankevekkende utsagn.

Pensjonisttiden er en tid for å reflektere over livet man har levd, og å nyte fruktene av sitt arbeid.

Det er også en tid for å forfølge drømmer man kanskje ikke har hatt tid til tidligere.

Det å oppleve at man blir forhindret fra å nyte fruktene av sitt arbeid når man oppnår pensjonsalder kan være en bitter opplevelse av så utallige grunner. 

Helseproblemer er en vanlig årsak til at folk må slutte å jobbe før de ønsker det, noe som jeg personlig opplevde som en stor skuffelse, da det også hindrer meg i å nyte pensjonisttiden fullt ut.

Det som kanskje er mest frustrerende i denne sammenhengen er reaksjonene andre har på dette, og hvordan dette føres tilbake til å være din egen skyld gjennom å gjøre det tydelig for deg at du ikke har planlagt  pensjonisttiden din i god tid. Jeg burde ha planlagt min pensjonering i god tid og tatt grep for å holde meg aktiv og engasjert når jeg endelig lukket dørene på arbeidsplassen bak meg.

Jeg skulle jobbet mindre og tatt bedre vare på helsen min ved å unngå å utsette meg for de belastningene jeg ble utsatt for gjennom mine femti år i arbeidslivet.

Jeg gjorde ingen av disse tingene i god nok grad. Min yrkesstolthet, min arbeidsetikk og min personlighet gjorde at jeg havnet opp der jeg er i dag, så da må jeg bare godta at den frukten jeg skulle få nye var råtnet opp når jeg endelig kunne gi meg i kast med den.

Er følelse av urettferdighet og uflaks bare en dårlig unnskyldning for å dekke over feilene en gjorde mens en levde?

Dette er dessverre et komplekst spørsmål uten et enkelt svar.

Det er sant at noen mennesker kan bruke følelser av urettferdighet og uflaks som en unnskyldning for å unngå å ta ansvar for sine handlinger. De kan bruke disse følelsene til å rettferdiggjøre sin manglende suksess eller for å unngå å ta skylden for sine feil.

Men det er også viktig å huske at noen mennesker faktisk kan ha blitt utsatt for urettferdighet eller uflaks i livet.

De kan ha blitt rammet av en ulykke, mistet en kjær eller blitt offer for et lovbrudd.

Disse opplevelsene kan ha en betydelig negativ innvirkning på en persons liv, og det kan være vanskelig å overvinne dem.

Det er derfor viktig å ikke dømme for raskt.

Hvis noen uttrykker følelser av urettferdighet eller uflaks, er det viktig å lytte til dem og prøve å forstå deres perspektiv.

Det er også viktig å huske at alle gjør feil, og at det er mulig å lære av sine feil og vokse som person.

Det er også viktig å huske at det er mange ting som kan bidra til en persons suksess eller fiasko. Urettferdighet og uflaks er bare to av disse faktorene. Andre faktorer inkluderer hardt arbeid, talent, intelligens og flaks.

Det er derfor umulig å si med sikkerhet om følelser av urettferdighet og uflaks bare er en unnskyldning for å dekke over feilene en gjorde mens en levde.

Hver situasjon er unik, og det er viktig å ta alle faktorene i betraktning før man trekker en konklusjon.

Uttrykket å trekke det korteste strået er et vanlig norsk idiom som brukes til å beskrive en person som har hatt uflaks eller har kommet til kort i en situasjon.

Opprinnelsen til uttrykket er uklar, men det antas å stamme fra en gammel skikk der man trakk strå for å avgjøre hvem som skulle få noe eller hvem som skulle ta på seg en uønsket oppgave. D
en som trakk det korteste strået var den uheldige som måtte ta ansvar.

I dag bruker vi som regel uttrykket i en humoristisk eller ironisk tone.

For eksempel kan en person si at: jeg trakk det korteste strået når de må vaske oppvasken eller når de taper et spill.

Men det kan også brukes i en mer seriøs kontekst for å beskrive en person som har hatt en vanskelig oppvekst eller som har blitt rammet av en tragedie.

Jeg har trukket det korteste strået mange ganger i mitt arbeidsliv og alt for ofte måttet være den som måtte dra tilbake på jobb når ting skjedde; en konsekvens av å være alene i beredskapsledelse.

Men dett var en del av livet slik jeg hadde valgt det.

En kan si at jeg trakk det korteste strået ved å vokse opp i en familie med utfordrende økonomi som gjorde at jeg måtte jobbe hardt for den utdannelsen jeg til slutt fikk karret til meg; og slit sett ble ledet inn mot krevende yrke hvor skolering var en oppnåelig  del av en pakke.

Familie er i utgangspunktet ikke et valg et barn tar, og det min familie ga meg av moral, støtte og oppdragelse er verdt mange ganger det en kan få i kroner og øre.

Det jeg kanskje kan være enig i er at det kan se ut som jeg har trukket det korteste strået i kjærligheten flere ganger; eller rettere sagt så var det vel partnerne mine som trakk feil strå når de giftet seg med en som konstant prioriterte feil; jobb fremfor familien.

Det er viktig å merke seg at  dette uttrykket med å trekke det korteste strået ikke alltid er en negativ ting. Det kan også brukes til å beskrive en person som er modig og som tar på seg ansvar, selv om det er vanskelig.

For eksempel kan en person si: jeg er villig til å trekke det korteste strået hvis de vil hjelpe en venn eller stå opp for det de tror på.

Uansett hvordan det brukes, er uttrykket  med det å trekke det korteste strået en levende del av norsk språk og kultur.

Det er en påminnelse om at livet ikke alltid er rettferdig, og at vi alle må takle utfordringer på et tidspunkt.
Der er jeg nå, selvforskyldt eller ikke.

Jeg gjorde som jeg gjorde underveis i livet. Slik er det bare.

Det er ikke noe jeg får gjort med det nå; bortsett fra å kaste bort tiden på å gruble over fortiden ut fra What if!

Jeg er ikke uheldig. Jeg har bare veldig god flaks med uflaks.

Hvis jeg har trukket det korteste strået, kan jeg like godt le av det; det vil ikke gjøre situasjonen noe verre.

Jeg har aldri vært bekymret for å trekke det korteste strået; det var bare et tegn på at jeg levde.

Det eneste jeg kan gjøre er å spille med de kortene jeg har på hånden.

Dette er også en side av det å bli pensjonist, og da er det viktig å ikke se på alle de som kan nyte pensjonist-tilværelsen med reiser til Syden og leve det gode liv, men å rette hele fokus mot hvilke muligheter jeg selv har til å skape meg en god hverdag.

Det er ingen grenser for hva man kan oppnå hvis man bare har viljen.
Theodore Roosevelt.

Ung og gammel i samme person

 

Den unge vikingen i den gamle mannens kropp.

Tiden har satt sine spor, det er ingen tvil om det.

Det lille håret jeg har er blitt grått, rynkene dype og kroppen bærer preg av et liv fylt med opplevelser.; og noen tunge belastninger; men bak det aldrende ytre banker et hjerte som fortsatt er ungt.

Kanskje det ikke slår like rent som før, men det slår fortsatt.

I meg lever det fortsatt mer enn en gnist av eventyrlyst, en lengsel etter å utforske og en iboende tro på at alt er mulig.

Den unge mannen i meg har ikke gitt helt opp.

Han lever videre i minnene, i drømmene og i den ukuelige optimismen som sitter dypt inne i sjelen.

Han er påminnelsen om at alder bare er et tall, og at ånden kan forbli ung selv når kroppen eldes.

Kanskje er det nettopp denne indre ungdommen som gjør at jeg ser verden med friske øyne.

Jeg ser skjønnheten i de små tingene i dag, noe jeg ikke i samme grad så tidligere. Jeg lar meg fortsatt inspirere av nye ideer ,og jeg er alltid klar for en ny utfordring.

Selvfølgelig er det dager da alderen gjør seg gjeldende.
Kroppen protesterer når jeg vil klatre i fjell eller danse natten lang; noe jeg forøvrig aldri har gjort eller hatt lyst til.

Men selv da er den unge mannen der.

Han hvisker i øret mitt og sier: Gi aldri opp. Du har mye mer å gi.

Og jeg lytter.

For jeg vet at den unge mannen i meg har rett.

Livet er for kort til å la det passere forbi uten å gripe grådig tak i det med begge hender.

Selv om kroppen min eldes, føler jeg meg ikke gammel på innsiden. Den unge mannen i meg lever videre med sin eventyrlyst og optimisme; og den viltre kreativiteten jeg hadde som barn, ungdom og voksen.

Jeg har på ingen måte den samme energien som jeg en gang hadde, men den indre gnisten har ikke sluknet. Jeg er fortsatt nysgjerrig, kreativ og alltid klar for å lære nye ting.
 

Jeg har levd et langt og rikt liv, og jeg har mye å dele med andre; uansett om de ønsker å ta i mot det eller ikke; men jeg har også beholdt evnen til å se verden med et barnslige vidunder.

Selv når ting ser mørkt ut, har jeg aldri helt mistet håpet. Jeg tror alltid at det finnes en løsning, og at det alltid er noe å se frem til.

Uansett hvordan du velger å beskrive det, er det én ting som er sikkert, og det er at den unge mannen i meg vil aldri gi seg.

Han er en del av meg, og han vil alltid være med meg.

Ungdommen i meg er det som er min sjel, og når den forlater meg så er det ikke mer igjen av den gamle veteranen; selv om jeg skulle bli holdt kunstig i live.

Livet mitt har vært en reise fylt med eventyr, utfordringer , tap og triumfer.

Hver opplevelse har satt spor, og minnene har blitt til veden som holder bålet i meg brennende.

Som knitrende flammer lyser de opp i mørket og gir meg varme på kalde dager.

Bål-lyset minner meg om de gangene jeg har stått på toppen av en knaus, kjent på vinden i ansiktet og sett verden strekke seg ut foran meg.

De bringer tilbake minnene om lange netter med latter og gode samtaler med familie, kolleger og venner.

De forteller historier om kjærlighet og tap; og ikke minst om mot og utholdenhet.

Hver erindring jeg har opplevd gjennom årene, og som dukker opp i minnene, er en vedkubbe som kastes på bålet og holder det i live.

Noen er små: De knitrer og brenner raskt opp, mens andre er store og brenner lenge.

Men alle bidrar de til å holde flammene levende.

Selv om årene går og kroppen min eldes så brenner dette bålet i meg fortsatt; og det er sterkt.

For minnene og erfaringene mine er ikke bare ved, de er også flammene.

De er lidenskapen og kjærligheten til livet som driver meg fremover.

De gir meg styrke til å møte nye utfordringer med et smil. De inspirerer meg til å fortsette å lære og vokse.

De minner meg om at livet er en gave, og at det skal leves fullt ut.

Bålet i meg vil aldri slukne, for det er næret av minnene og erfaringene fra et spennende liv, og de er en uvurderlig skatt som jeg alltid vil bære med meg på godt og på vondt.

Livet mitt har vært fullt av spenning og lidenskap, og det har gjort meg til den jeg er i dag, og det er ikke over før det er over.

Selv når ting er vanskelige, kan jeg finne trøst og inspirasjon i minnene mine.

Det snakkes om den olympiske flamme som aldri slukker, men det samme er det med det som brenner inne i meg også; det vil alltid være der så lenge jeg puster.

Jeg er takknemlig for alle de gode, og de dårlige, opplevelsene jeg har hatt, og jeg vet at de har gjort meg til et menneske med selvrespekt.

Jeg har levd livet mitt fullt ut, og jeg har ingen angrer som jeg ønsker å dvele med.

Gjort er gjort, og fakta er at jeg er her den dag i dag; kanskje med noen avslåtte skår her og der på glasuren; men jeg lekker ikke.

Barndommen er når du tror at et kvarter er en lang tid; og alderdommen er når du som gamling innser at et kvarters gang-tur i motbakke føles som en hel evighet.

Det eneste den unge vikingsjelen i meg ikke kan hjelpe meg med, uansett hvor mye jeg kaller den frem, er å gå fort i motbakker; men alt annet hjelper den meg med.

Livet er en sirkel. Vi begynner som barn, og vi vender tilbake til barndommen i våre siste dager.
Joyce Cary.

Kompetanseoverføring

Nå da tiden ikke lenger er et press, og en har mer en nok av den, så gir det tid til å minnes det som en gang var; og mennesker en en gang kjente og omgikk med.

Noen ganger gir dette minner med en viss sårhet, men trass et lite snev av anger for ikke å ha tatt vare på vennskapet så er de fleste minnene godartet.

En av disse personene som er verdt å minnes er en litt eldre guttunge enn meg på barnehjemmet.
Vi fant tonen den gangen, men ble selvsagt splittet da han ble adoptert av en velstående familie i Oslo.

Ved ren og skjær tilfeldighet ble vi gjenforent på et befalskurs i vinterlandskapet på Nordseter leir utenfor Lillehammer 27 år senere.

Min dialekt og tidligere bosted ledet ham etterhvert til vårt oppholdt på institusjonen Sandvik, og der og da følte vi at småbarnas tilknytning til hverandre fortsatt var der.

Gjennom årene ble vi nære venner, som brødre, og hang sammen som erteris.

Han hadde hytte på Dusa utenfor Halden og jeg tilgang til en gammel går ved Korssjøen på Røros hvor vi delte fridagene sammen med vår koner.

Vi var som vann og blekk. Han var styrtrik, noe jeg på ingen måte var, og han var nervøs, redd og pinglete. Vi var som pluss og minus-magneter som tiltrakk hverandre.

Dessverre så døde han allerede 15. desember i 2013, i en bussulykke på Runi mellom Romsås og Vestli.
Jeg har ikke tenkt så mye på ham etter begravelsen, for han ble etterhvert byttet ut med nye personer i livet og travle hverdager.

Nå, ved opprydding i gamle bilder og minner så kom han tilbake til meg.

Noen ganger, mens han levde, var jeg uhyre irritert og skuffet over ham, som da han og min den gang kone kjøpte en påhengsmotor til meg. Tidligere hadde det gått opp for dem at jeg elsket å ro den gamle trebåten min over Korssjøen. Ketil og kona elsket å fiske med oter, og jeg var den som rodde i timesvis langs kanten av Korssjøen og opp og ned Krokbekken. jeg har alltid hatt stor nytelse av det å bruke overkroppen.

Ut fra min store forkjærlighet til å ro fant de to det som en god gave å kjøpe en påhengsmotor; slik at jeg skulle få slippe å ro.

Egentlig var det ikke dem jeg var mest irritert på den gangen, men meg selv og miner evner til å kommunisere med dem.

Det viktigste er ikke hva jeg sier, men hva du hører.

Det uttrykket handler om hvordan den subjektive oppfatningen til den som lytter er viktigere enn hva som faktisk blir sagt.

Det fokuserer på hvordan kommunikasjon kan bli tolket på ulike måter avhengig av erfaringer, perspektiver og for-forståelser til den som mottar budskapet. Dette fører meg tilbake til en følelse bygd på en rekke observasjoner de siste årene hvor jeg har erfart at det å bli eldre gjør noe med kommunikasjonen med yngre folk.

Alder medfører selvsagt ulike livserfaringer, verdier og perspektiver som kan påvirke kommunikasjonen mellom eldre og yngre mennesker.

Eldre og yngre personer vilmed stor sannsynlighet ha vokst opp i ulike tidsaldre med ulike sosiale normer, verdier og kommunikasjons-stiler; noe som vil føre til misforståelser eller feiloppfatninger.

Ordvalg, slang og språkbruk kan variere mellom generasjonene, noe som kan føre til vansker med å forstå hverandre.

De yngre generasjoner jeg har vært omgitt av på jobb har vært mer fortrolige med bruk av ny teknologi og kommunikasjonsverktøy, mens jeg som gamling har mindre erfaring og komfort med disse verktøyene.

Send meg en mail på dette, så skal jeg se på det har jeg ofte fått høre de gangene jeg prøver å forklare en innfløkt situasjon eller oppgave. Etter hvert så skjønte jeg at de yngre i større grad ønsker å lese noe elektronisk enn å lytte til ord og diskutere på stedet.

Det vil også naturlig eksistere en maktubalanse mellom eldre og yngre personer basert på respekt for eldres autoritet eller yngres ønske om autonomi, noe som klart kan påvirke kommunikasjonen.

I stedet for å sende den detaljerte e-posten med argumentasjon for mine synspunkter kunne jeg selvsagt valgt å sende dem et råd i stedet: for å forbedre kommunikasjonen på tvers av aldersgrupper er det viktig å praktisere empati, lytte aktivt og vise respekt for hverandres perspektiver og erfaringer. Åpen dialog og vilje til å forstå hverandre vil bidra til å overvinne kommunikasjon-sutfordringene mellom oss eldre og dere i den yngre generasjonen.

Selvfølgelig gjorde jeg aldri det, for jeg har lært meg respekt gjennom livet; og ikke minst det at det alltid er to sider av samme sak. I stedet for å belære noen for å få det sånn som jeg vil, så har jeg i stedet bitt det i meg og vist dem den respekten at det er jeg som må tilpasse meg den nye tiden og møte de yngre halvveis ved å bruke tid og energi på å lære meg nye ting; som dagens teknologi og kommunikasjonsverktøy.

En av de tingene jeg har forstått er at verden endrer seg, og at yngre mennesker lettere tar ut kompetanseoverføring gjennom blogginnlegg enn ved å sitte ansikt til ansikt med en gammel fagperson.

Kommunikasjon er ikke noe å ta lett på, så den som har noe han ønsker å si må selv sikre at det han sier blir hørt.

Tomrommet som oppstår ved manglende eller mislykket kommunikasjon, fylles raskt med rykter, sladder, vrøvl og gift. Mencken.

Tid

Det meste av mitt liv har klokken og datoer vært viktig. Alt har egentlig dreid seg om hva en har tid til; selv på fridagene.

Som pendler var lørdagene jeg måtte gjøre storhandel sammen med kona de gangene jeg var hjemme. Kjøleskap og fryser skulle fylles med noen ukers nødvendig forråd.

Alt jeg gjorde hjemme i disse helgene måtte gjøres i løpet av de timene jeg hadde til rådighet, noe som i enkelte tilfeller gikk på akkord med kvalitet.

Begrenset tid til rådighet har akkurat det som konsekvens.

Det som ikke kunne vente til ferien måtte uansett rekkes, og mye av dette kunne ikke vente.

Gresset i hagen vokste uavhengig av hvor mye tid jeg hadde eller ikke hadde til å slå det, og snøen dekket gangveien til huset når det passer den; ikke når det passet meg.

Som fersk pensjonist så tar jeg meg fortsatt i det å prøve å telle ned feriedagene frem mot en ny arbeidsdag, eller å kvekke til på en søndag når jeg ser på klokken og det nærmer seg tiden å ta bussen til Oslo for å gjøre meg klar til å stille på jobb mandag morgen.

Det er vanskelig å omstille seg til å forstå at dager og klokketimer ikke betyr noe som helst lenger.

Det er ikke lenger noe jeg må rekke.

Tid er et av de mest fascinerende og komplekse begrepene jeg, og folk flest kanskje, forsøker å forstå.

Tiden former vår oppfatning av verden, styrer våre handlinger og definerer vår eksistens, men hva er tid egentlig?

Filosofer, og funderende pensjonister som plutselig har fått en annen opplevelse av tidsperspektivet, har grublet over dette spørsmålet i århundrer, og det finnes nok ingen enkelt, universell definisjon som alle er enige om.

Noen ser tid som en fundamental dimensjon i universet, som gravitasjon og materie. Andre ser det som et produkt av våre tanker og opplevelser, en subjektiv konstruksjon av bevisstheten vår.

Isaac Newton så tid som en absolutt og uforanderlig dimensjon, uavhengig av rom og materie; noe som flyter jevnt og uforanderlig, og alle hendelser skjer i en fast rekkefølge.

Albert Einstein revolusjonerte vår forståelse av tid med sin relativitetsteori.

Han viste at tid ikke er absolutt, men relativ til bevegelse og gravitasjon.

Tid kan gå saktere for noen enn for andre, og den kan bøyes av massivt objekter.

Denne tyske filosofen Martin Heidegger mente at tid er essensielt for vår forståelse av oss selv og vår plass i verden. Vi er "væren-i-tiden", og vår eksistens er definert av vår fortid, nåtid og fremtid, mens Jean-Paul Sartre, den franske eksistensialistfilosofen så tid som en kilde til frihet og ansvar.

Vi er ikke bundet av fortiden, men har frihet til å velge hvordan vi lever våre liv i nåtiden.

Jeg er bare en dum, gammel pensjonist med et forholdsvis langt liv med opplevelser og erfaringer bak meg som gjennom livet har erfart at tid den gang og nå er en variabel.

Som liten var timene frem til julekvelden utrolig lange; og til middagen de gangene mor serverte stekt lever med flesk eller kjøttkaker. Fra start til slutt varte en slik time i timevis.

Til og med årene gikk sakte den gangen.

Jeg husker godt hvor lang tid det var mellom lønnings-dagene på min første jobb; og da var det lønningspose annenhver fredag.

Senere i livet, da jeg var etablert og økonomisk fri, kom lønnings-dagene stadig raskere og raskere.
I dag er det bare noe som skjer med kontoen min med jevne, umerkbare intervaller fordi forbruket en gammel staur har nesten er ikkeeksisterende.

Hva skal vel en gammel gubbe bruke penger på? Jeg har jo det jeg trenger fra før, og behovet for nytt er lite.

Likevel er tiden merkbar for meg som pensjonist også.

Tiden frem mitt barnebarn på fem år kommer på besøk går sakte, men når hun først er her så går tiden til hjemreise så alt for fort. Tiden det tar å komme seg igjen etter besøket blir lengre og lengre, men gleden over de minnene som besøket har skapt  i meg er evigvarende.

Selv om jeg hadde en jobb de siste tiårene hvor jeg kom på jobb en time, halvannen etter at jeg sto opp om morgenen og dro jobb når dagens arbeidsoppgaver var ferdige, og ingen satt hjemme og ventet på meg, så var jeg også styrt av tiden.

Jeg måtte forholde meg til klokka og tilpasse de ulike arbeidsoppgavene til når de ulike kollegene mine var tilgjengelig, til møtetider og til rushtidenes utfordringer.

I dag så betyr ikke tiden noe som helst. Jeg våkner når solen står opp, og sover lenge på dager hvor den ikke skinner. Jeg vanner plantene i hagen når solen har gått ned; og den er nede lenge, selv om sommeren.

Jeg spiser når kroppen føler for å spise, og jeg forbanner repriser og reklame på TV de gangene jeg føler for å slå på fjernsynsapparatet.

Jeg har så mye tid at jeg mangler lagringsplass til den, men tiden er en ferskvare som ikke kan lagres; så en må bruke den mens den er der. Noen ganger bruker jeg den fornuftig, andre ganger sløser jeg den bare bort. jeg kan gjøre det, for jeg har i overflod av tid; og når jeg går tom for tid så får det bare være sånn.

Det beste ved dette er at de gangene jeg har problemer med å fylle tiden så har jeg mye fortid bak meg som jeg kan ta opp igjen og dvele ved.

Som pensjonist så er det bare en konklusjon jeg kan trekke når det gjelder tid; den er fortsatt dyrebar selv om den nå er noe helt annet enn det den var for min del  for bare noen måneder tilbake i minnene.

Det har tatt meg alt for lang tid å se verdien av det å ha overflod av tid til seg selv.

Det som er mest dyrebart kan ta tid å oppdage. Erik Lerdalen.

Før; det eksisterer ikke lenger

Det som kanskje er rarest ved det å lukke døren bak deg på jobben å gå over i pensjonistlivet er hvordan  så veldig raskt  det yrkeslivet du hadde i en livslang periode slutter å eksistere.

Det er som om den delen av livet aldri har eksistert.

Du går rundt å lure på om de kollegene og sjefene du forlot noen sinne nevner deg igjen; og om du i det hele tatt huskes.

Med mindre de havner i mediene så hører du aldri noe nytt fra den bedriften du daglig ble oppdatert på utfordringene i; og som du var en del av å løse.

Det ligger ikke for meg som person å oppsøke arbeidsplassen min så lenge jeg ikke har noe der å gjøre:
Jeg er ikke en av disse som tviholder i livet som det en gang var og møter opp på kantinen for å treffe gamle kolleger og høre siste nytt og sladder. Kanskje dessverre, men jeg er en som gjør meg ferdig med ting og går videre.

Derved ikke sagt at jeg ikke er nysgjerrig på hvordan ting går og hvordan mine tidligere kolleger har det; jeg oppsøker det bare ikke.

To andre faktorer som holder meg borte fra min tidligere arbeidsplass har selvsagt å gjøre med at jeg ikke lenger har tilgang til lokalene uten å ha en avtale med en kollega som slipper meg inn, men den viktigste årsaken pr. i dag er at jeg rett og slett ikke ville kunnet bevege meg dit på egenhånd, men må ha hjelp av andre for å kunne stille min kropp opp ved resepsjonen i bygget.

Det er mange grunner til at pensjonister velger å besøke sin gamle arbeidsplass og kolleger etter at de har pensjonert seg, som behov for sosialt samvær som gi en mulighet til å holde kontakten med gamle venner, dele historier og minner, og føle seg inkludert i et fellesskap.

Selv etter pensjonering kan mange mennesker føle en sterk tilknytning til sin tidligere arbeidsplass og til den organisasjonen de jobbet for.

Å besøke arbeidsplassen kan gi en følelse av tilhørighet og stolthet over sitt bidrag til virksomheten.

Arbeidet vårt spiller ofte en viktig rolle i vår identitet, og pensjonering kan føre til en tap av identitetsfølelse.

Å besøke arbeidsplassen kan bidra til å gjenopprette en følelse av hvem man er og hva man har oppnådd.

Noen pensjonister kan ha hatt negative opplevelser på jobben, for eksempel stress eller vanskelige ledere, mens noen kan være redde for å føle seg ubrukelige eller unødvendige hvis de besøker sin gamle arbeidsplass.

De kan ikke ha lyst til å se seg selv bli erstattet av yngre kolleger.

Fordi det er så lett å bli satt i bås med de som bærer nag til bedriften så ønsker jeg å argumentere for mine manglende behov for dette for å vise at ting ikke er enten eller.

I perioder så savner jeg mange av mine gode kolleger sterkt og skulle ha gjort mye for å treffe dem igjen og høre hvordan de har det, men jeg har valgt å gå videre uten å se meg tilbake.

Det er flere grunner til at noen mennesker klarer å legge savn etter gode kolleger og arbeids-minner bak seg og gå videre i livet med fokus på det som kommer.

Jeg er er rett og slett optimistiske og ser frem til nye opplevelser og muligheter; spent på å starte et nytt kapittel i livet og ønsker ikke å dvele ved fortiden. Jeg er naiv nok til tross alt å tro at det beste ligger foran meg, og er derfor ivrige etter å se hva fremtiden bringer.

Jeg forstår at ting ikke alltid kan forbli slik de var, og er villige til å slippe tak i fortiden for å omfavne nye ting.

For meg personlig så er jeg rett og slett fornøyd nok med det nåværende livet mitt og har ingen behov for å se tilbake på fortiden.

Jeg tilhører disse som har en evne til å lukke kapitler i livet sitt og gå videre uten å angre eller se tilbake; de er i stand til å sette pris på de gode minnene de har, men som ikke lar dem ikke holde oss tilbake fra å leve et fullt og lykkelig liv i nåtiden.

Selvfølgelig er det rart å gå fra flere tiår hvor jeg ble ringt opp daglig, og til alle døgnets tider, med problemstillinger som det ble forventet at jeg skulle gi råd om hvordan de skulle løses, og så over natten gå over til en situasjon der ingen har brukt for meg.

Ingen oppringinger, og ingen meldinger eller elektronisk post som det skal responderes på.
Blokkert fra all elektronisk kontakt med bedriften, og låst ute av dørene som jeg daglig passerte i to tiår.

Mobiltelefonen min ligger alltid på bordet ved siden av meg, men i dag er det sjelden den ringer; og ringer den så er det familie og selgere en får stemmen til i øret.

Jeg er rett og slett glemt av alle de som jeg omgikk det meste av timene jeg var yrkesaktiv; og jeg har valgt å la dem få glemme at jeg eksisterer.

Jeg er rett og slett en av disse gamle kollegene som går alene inn i solnedgangen, i sporene etter mange som har gått den samme veien før meg.

Det gjør meg ikke lykkelig å forlate deg, men det er ikke nødvendig å være lykkelig for å begynne om igjen. Albert Camus.